Hva skjer når en pave dør?

av Informasjonstjenesten i OKB

Det finnes et gammelt romersk ordspråk som sier at paven aldri er syk før han er død. Vatikanet frykter i likhet med alle monarkier ustabilitet, og en konges død er det ultimative ustabile øyeblikket. I middelalderen ble periodene med interregnum («mellom styrene») assosiert med komplotter, invasjoner og borgerkriger. Interregnum kalles i Vatikanet sedisvakans, det vil si at apostelen Peters stol er tom (vakant).

JPII begravelse Selv om det i dag neppe er noen utenlandske makter som vil angripe Vatikanet i dets svake øyeblikk, har dagens kirkeledere likevel arvet denne psykologien. De ønsker at overgangen fra en pave til en annen blir så kort som mulig, det vil si at de ønsker at den sittende paven oppfattes å ha full kontroll inntil dødsøyeblikket.

Et klassisk eksempel på denne tendensen utspilte seg den 19. august 1914, da L'Osservatore Romano, Vatikanets offisielle avis, publiserte en sviende leder som uten å nevne navn fordømte kommentatorer som dagen før hadde antydet at den hellige pave Pius X (1903-14) var forkjølet. «Hvordan våger de?» var lederens sårede undertone. Mindre enn 24 timer senere var pave Pius død.

Alle paver dør før eller senere. Noen ganger kan dødsleiet trekke ut, noe som hendte med den kreftsyke salige pave Johannes XXIII (1958-63). Hans siste offentlige opptreden var den 11. mai 1963, men han levde helt til den 3. juni. I mye av den tiden forventet verden hans død nesten daglig. På den andre siden døde pave Johannes Paul I (august-september 1978) plutselig en natt etter bare 33 dager på Peters stol.

Hvis pavens leger gir hans medarbeidere et par timers varsel før pavens død, kan vi si med en viss sikkerhet hvem som kommer til å være til stede ved dødsleiet. Statssekretæren, som er nummer to i Vatikanet, vil være der, og det samme vil camerlengoen, kardinalkammerherren. Blant hans oppgaver er å lede Kirken under en sedisvakans og å foreta forberedelser til et nytt pavevalg. Pavens kardinalvikar for bispedømmet Roma kan være der, og det samme kan sostituto (nummer to) i Statssekretariatet, som har det offisielle ansvaret for den daglige ledelsen av Kirkens anliggender. Pavens mektige privatsekretær vil uten tvil være den som bestemmer rundt pavens seng, og til stede kan også være pavens lege og hans assistenter og noen av nonnene som har ansvaret for den pavelige husholdning.

Paven vil trolig tilbringe sine siste timer i sin leilighet i Vatikanet eller i sommerresidensen i Castelgandolfo, og ikke på et sykehus. Det vil feires messer for paven i sykeværelset, og mot slutten kan han delta fra sengen, slik det skjedde med pave Paul VI (1963-78). Hvis tiden og omstendighetene tillater det, vil paven i likhet med alle katolikker motta de siste riter. Dette inkluderer muligheten til skriftemål om han er i stand til det.

Pavens død

Dødsøyeblikket må slå fast medisinsk av en tilstedeværende lege. Hvis camerlengoen ikke er til stede, hentes han av prefekten for Den pavelige husholdning. Tradisjonen krever deretter noen få rituelle tiltak fra camerlengoens side. Han bøyer seg over pavens legeme og forkynner hans døpenavn tre ganger for å forsikre seg om at han virkelig er død. Da Johannes Paul I (Albino Luciani) døde, sa camerlengoen: Albine, dormesne? («Albino, sover du?») Protokollen tilsa tidligere også at camerlengoen skulle slå en sølvhammer med det pavelige våpenskjold mot den døde pavens panne, men dette er blitt avskaffet av pave Johannes Paul II, og i stedet blir en duk lagt over pavens ansikt. Når paven ikke reagerer, vil camerlengoen komme med den formelle kunngjøringen: «Paven er død». Hvis embetet som camerlengo er vakant når paven dør, utføres hans funksjoner av kardinalkollegiets dekanus inntil kardinalene har valgt en ny camerlengo.

Prosedyrereglene spesifiserer at camerlengoen må forvisse seg om pavens død i nærvær av den pavelige seremonimesteren, kanslersekretæren (en legmann) og prelater fra det apostoliske kammer. Kanslersekretæren har ansvaret for å skrive pavens offisielle dødsattest. Det apostoliske kammer er en avdeling i kurien som ble etablert på 1000-tallet for å ta seg av Kirkestatens økonomiske og administrative saker. Ifølge en konstitusjon fra 1967 har kammeret ansvaret for pavedømmets økonomiske eiendeler under en sedisvakans.

Deretter tar camerlengoen hånd om pescatorio, «fiskerens ring», som er symbolet på pavens autoritet. Senere har han ansvaret for å knuse ringen og blyseglet som brukes til pavelige buller, noe som etter tradisjonen skjer en av de første gangene kardinalene møtes etter pavens død. Skikken stammer fra middelalderen, da paveringen ble brukt til å prege et vokssegl til offisielle dokumenter. Hvis ringen falt i gale hender, kunne all slags tvilsomme dokumenter utstedes i den forvirringen som omga et skifte av administrasjon. Paven blir gravlagt med sin bispering av gull, som understreker hans rolle som biskop.

Deretter vil den pavelige leiligheten bli tømt mens tjenestemenn fra Vatikanet under ledelse av den pavelige sekretæren vil pakke ned pavens personlige eiendeler inntil de fordeles i henhold til hans testamente. Residensen blir forseglet med tape og et vokssegl i påvente av sin neste beboer. I symbolsk forstand tar camerlengoen offisielt Det apostoliske palass, Lateranpalasset og Laterankirken og pavens sommerresidens Castelgandolfo i besittelse. De personene som vanligvis oppholder seg i pavens private gemakker, kan bli der inntil pavens begravelse. Men da må også de ut, og camerlengo forsegler hele bygningen.

Reglene forbyr lydopptak, fotografering, filming eller video av den døende og døde paven. Camerlengoen kan gi en betrodd person tillatelse til å fotografere for dokumentariske formål, men først etter at paven er iført de pavelige klær. Dette ble bestemt etter at pave Pius XII (1939-58) døde, da en rekke uhyggelige bilder havnet på forsiden av italienske aviser og magasiner. De kom fra dr. Riccardo Galeazzi-Lisi, en av pavens leger, som klarte å ta noen bilder like etter at Pius var død. Da hadde han i flere år vært en betalt informant for flere nyhetsmedier. Galeazzi solgte også en beretning om pavens siste lidelser til flere italienske og utenlandske aviser, og en romersk avis publiserte den med en notis om at de hadde fjernet noen av de mest «opprørende» detaljene. Galeazzi avsluttet sin forestilling med å holde en pressekonferanse for å fortelle i detalj om sin egenutviklede metode for å ta ut de indre organer og balsamere pavens legeme. Uten å vente på konklavet ga kardinalene dr. Galeazzi øyeblikkelig avskjed fra Vatikanets tjeneste.

Balsameringen av Pius XII var for øvrig en fullstendig fiasko, med nesten makabre episoder som følge. Den enkle balsameringen av Paul VI ble utført med tanke på lukket kiste, men han ble likevel lagt på lit-de-parade i Romas fuktige augustvarme. Den romerske legen Gennaro Goglio, som balsamerte Johannes XXIII med en egenoppfunnet væske, gjorde imidlertid en glimrende jobb, så da denne pavens kiste ble åpnet i forbindelse med saligkåringen, var hans ansikt perfekt bevart.

Når paven dør, mister alle kardinaler i kurieembeter automatisk sine stillinger, bortsett fra camerlengo, storpønitentiaren, kardinalvikaren for Roma og erkepresten for Peterskirken (som også er generalvikar for Vatikanstaten). Selv under en sedisvakans må deres funksjoner fortsette: avgjørelser i hastesaker må fattes, noe som camerlengos jobb, Vatikanstaten og bispedømmet Roma må drives videre, noe som er kardinalvikarenes oppgave, og hastende appeller om absolusjon i spesielle saker må besvares, noe Det apostoliske pønitentiari gjør. Dette tribunalet har ry for å behandle topphemmelige og noen ganger bisarre anmodninger om tilgivelse som kommer til Vatikanet, og det skal faktisk være slik at noen saker er så presserende at de ikke kan vente i tre uker til den neste administrasjonen er på plass.

I de andre kurieavdelingene er det sekretærene, det vil si de nestkommanderende, som driver dem videre og rapporterer til kardinalkollegiet. Disse postene innehas som regel av biskoper og erkebiskoper. To tjenestemenn i Statssekretariatet fortsetter også i sine embeter: sostituto, avdelingslederen for Første seksjon (alminnelige anliggender), og sekretæren (avdelingslederen) for Annen seksjon (relasjoner med statene) - best kjent som Vatikanets «utenriksminister». De pavelige nuntiene (ambassadørene) forblir også på sine poster.

Det er camerlengoens plikt å informere kardinalvikaren for Roma om at paven er død, slik at denne offisielt kan meddele nyheten til folket i Roma. Vikaren vil trolig gi en kort kunngjøring på italiensk TV. I mellomtiden vil prefekten for Den pavelige husholdning informere dekanus i kardinalkollegiet, som meddeler nyheten til de andre kardinalene, ambassadørene akkreditert til Den hellige Stol og ulike statsoverhoder. Camerlengoen skal også informere kardinalerkepresten i Peterskirken. I virkeligheten vil alle da for lengst ha fått nyheten gjennom kontinuerlige medierapporter. Pave Paul VI døde klokken 21.41 søndag kveld den 6. august 1978, og klokken 21.44 sendte Associated Press ut nyheten: POPE DEAD.

Deretter vil reaksjoner fra hele verden strømme til Vatikanet, både fra diplomater og statsoverhoder og fra alminnelige troende. En stor menneskemengde vil samle seg på Petersplassen, selv om det trolig ikke blir noen offisiell erklæring eller seremoni på plassen før pavens begravelse. Kort etter vil alle kardinalene bli innkalt til Roma, og dette skjer gjerne uten noe utenomsnakk. Etter Paul VIs død sendte camerlengoen, den franske kardinalen Jean Villot, følgende telegram til kardinalene: PAVEN ER DØD. KOM STRAKS. VILLOT.

Fra tre eller fire dager etter pavens død vil alle kardinalene som er i Roma, ha et daglig møte som kalles generalkongregasjonen. Ifølge pavens instrukser skal de straks ta seg av følgende saker:

når og hvordan legemet til den avdøde paven skal vises frem for de troende i Peterskirken
vedta arrangementene for pavens begravelsesriter som skal feires i ni påfølgende dager (novemdiales) fra og med pavens begravelse, som skal skje mellom den fjerde og sjette dagen etter hans død
gjøre rommene i Casa Santa Marta og Det sixtinske kapell klare til konklavet
bestemme hvilke to klerikere, «kjent for sin sunne lære, visdom og moralske autoritet», som skal tale til kardinalene om Kirkens tilstand, og bestemme når talene skal holdes
godkjenne utgiftene i forbindelse med pavens død
bestemme dag og tid når konklavet skal begynne

Begravelsen

Uansett hvor paven død, vil begravelsesritene finne sted i Vatikanet. Pave Johannes Paul II har også tenkt på muligheten for at en pave skal dø mens han er på reise, og han har bestemt at det da er kardinalkollegiets ansvar å sørge for en verdig og ærefull transport av legemet til Peterskirken. Både Pius XII og Paul VI døde i sommerresidensen Castelgandolfo i Albanerhøydene utenfor Roma.

Pavens døde legeme blir vasket, balsamert og forberedt for lit-de-parade og begravelse. Han blir ikledd de liturgiske klær han også blir gravlagt i: En hvit silkealba, en rødgyllen dalmatika og en stor rød messehagel, et spesialvevd pallium, hansker og en gyllen mitra. Den første natten holder sveitsergardister og noen betrodde mennesker likvake i Det sixtinske kapell, hvor pavens etterfølger snart skal velges. Følgende dag ledsager en høytidelig prosesjon av kardinaler, biskoper og andre høye klerikere fra de romerske basilikaene pavens legeme fra Det sixtinske kapell og inn i Peterskirken. Der blir paven lagt på en katafalk ved alteret. Den døde pavens legeme vil ligge i tre dager på lit-de-parade i Peterskirken. Etter pave Johannes Paul Is død anslår man at 750.000 mennesker defilerte ærbødig forbi hans legeme i løpet av de tre dagene.

Hvis været tillater det, vil begravelsen bli holdt på Petersplassen for å gi plass til den enorme menneskemengden som ønsker å være til stede. Før 1978 pleide disse messene å holdes inne i basilikaen, men begravelsene for både Paul VI og Johannes Paul I ble holdt utendørs, sistnevnte til tross for at det styrtregnet to ganger, siste gang i tyve minutter. Mer enn 74.000 mennesker fylte plassen til Pauls messe, mens 50.000 kom for Johannes Paul Is. I tillegg fulgte et titalls millioner mennesker begravelsene på radio og fjernsyn, takket være satellittoverføringer.

De fleste medlemmene av kardinalkollegiet vil delta i begravelsen. For Paul VI deltok 104 av de 128 kardinalene, mens for Johannes Paul I var antallet 92 av 127. Hovedcelebrant vil være dekanus for kardinalkollegiet. I 1978 bar kardinalene røde messeklær og hvite mitraer. Seremonien varer nesten 2 ½ time. For det meste er det en vanlig begravelsesmesse, men noen detaljer er unike. Messen vil slutte med at pavens kiste bæres inn i Peterskirken av svartkledde bærere, sannsynligvis til kirkens krypt. Bare familiemedlemmer og noen få utvalgte Vatikan-medarbeidere vil kunne se prosesjonen, som vil gå gjennom «dødens dør» til venstre for hovedalteret i basilikaen, og deretter den endelige begravelsen.

Mens kisten bæres inn, vil en ti tonn tung begravelsesklokke ringe. Under messen for Johannes Paul I ble denne lyden nesten overdøvet av den spontane applausen fra mengden, et tegn på den popularitet «den smilende paven» så raskt hadde fått. Mens Johannes XXIIIs legeme passerte, ropte folk på Petersplassen ut: «Må du være velsignet», «Be for oss», «Bring oss fred», «Takk fordi du lærte meg å be», «Velsign dine barn» og «Forlat oss aldri!» Han kom da også tilbake, pinsedag den 3. juni 2001, da hans legeme i en krystallkiste var til stede under pavemessen på Peterskirken før det fant sitt siste hvilested i et kapell inne i kirken.

Pavens enkle kiste vil sannsynligvis være laget av sypresstre, og den plasseres i en blykiste som veier over 400 kg. Denne plasseres i sin tur i en mer massiv eikekiste med en bronseplakett med en innskrift på latin med detaljer om den døde pavens liv og pontifikat. Denne kisten vil til slutt senkes ned i en marmorsarkofag og dekkes med en stor steinplate. Til nå er det gravlagt 147 paver i krypten under Peterskirken. Det er naturlig å tro at Johannes Paul II vil få sitt siste hvilested på det stedet som ble ledig da Johannes XXIII ble saligkåret og hans legeme ble flyttet opp i selve kirken.

Et av de mest slående symbolene som ble brukt ved begge begravelsene i 1978, var plasseringen av en evangeliebok på kisten, hvor vinden bladde i sidene (selv om effekten ble ødelagt av regnet under Johannes Paul Is begravelse). Dette elementet var en del av Pauls ønske om ydmykhet og en tilbakevendelse til pavedømmets røtter i evangeliets enkle budskap. Et stort hvitt lys, symbolet på oppstandelsen, vil stå ved siden av kisten. Under messen vil celebranten holde en preken i form av en lovtale over paven.

Begravelsen er starten på den ni dager lange offisielle sørgeperioden for paven, som kalles novemdiales eller «ni dager». Begrepet stammer fra det gamle Roma, da månedens niende dag ble betraktet som en dag for bot og da en gudstjeneste for de døde ble holdt, kalt novemdiale sacrum. Dette er den sannsynlige opprinnelsen til den katolske skikken med en novene eller ni dagers bønn for de døde, som fortsatt er vidt utbredt i mange latinamerikanske og søreuropeiske land.

Hver dag under novemdiales vil det være en gravferdsritus for den avdøde paven. Noen er foreskrevet for personell i det pavelige kapell, andre for Romas presteskap, presteskapet i de store basilikaene, den romerske kurien og medlemmer av religiøse ordener. Ordo finnes i den liturgiske teksten De Exsecuiarum Romani Pontificis.

Deretter samles kardinalene til konklave for å velge den neste paven.

Kilder:

John L. Allen jr:: Conclave. Image/Doubleday, New York 2002
Heiner Boberski:: Der nächste Papst. Otto Müller Verlag, Salzburg 1999
Peter Hebbelthwaite:: John XXIII. Pope of the Century. Continuum, London/New York 1984, abridged version 2000.
Thomas J. Reese:: Inside The Vatican. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts 1996
Nino Lo Bello:: The Incredible Book of Vatican Facts and Papal Curiosities. Liguori Publications, Missouri 1998
Carl Bernstein/Marco Politi:: His Holiness. John Paul II and the History of Our Time. Penguin Books, New York 1996
Kjell Arild Pollestad:: Paven i Rom. Cappelen 1989

Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden. Foto: Kardinal Ratzinger incenserer kisten til Johannes Paul II under begravelsen den 8. april, 2005/blues_brother