Dominus Iesus:En avvisning av religiøs relativisme
Artikkelen er hentet fra St. Olavs magasin nummer 11/12 2001 og gjengis med tillatelse.
Tirsdag 5. september 2000 offentliggjorde prefekten for Vatikanets Troskongregasjon, kardinal Joseph Ratzinger, et 20 siders langt dokument: Dominus Iesus.
Dokumentet er ikke en pavelig encyklika, men en deklarasjon skrevet av Troskongregasjonen, med pavens uttrykkelige godkjenning. Den er i første hånd rettet til biskoper og teologer og har fått stor oppmerksomhet, og det kan tyde på at dens innhold er av stor betydning rent teologisk og religionsfilosofisk.
Dokumentet behandler fremfor alt tre sentrale temaer: Jesu Kristi unike stilling som hele menneskehetens frelser, kirkens forståelse av seg selv i forhold til andre kirkesamfunn, samt kirkens relasjon til andre religioner.
Allerede i introduksjonen henvises det til misjonsbefalingen i Markus 16,15 og Matteus 28,19. Med misjonsbefalingen som utgangspunkt ser kirken sitt oppdrag å spre evangeliet til alle folk, etniske grupper og kulturer verden over. Når kirken utfører sitt misjonsoppdrag blant alle mennesker og kulturer, møter den også andre religioner, som mener at også de formidler en guddommelig åpenbaring og frelse til menneskene.
I Det 2. Vatikankonsils deklarasjon om forholdet til andre religioner står det: "Den katolske kirke forkaster ingenting av alt som er sant og hellig i de andre religioner. Med oppriktig aktelse betrakter kirken deres måte å handle og leve på, deres anvisninger og lære selv om de avviker fra det kirken selv lærer og fastholder. De vil likevel ikke sjelden gjengi en stråle av sannhet" (Nostra Aetate 2).
Kirkens relasjon til andre religioner er tosidig: interreligiøs dialog og evangelisering. Den interreligiøse dialogen har som mål å skape en gjensidig forståelse av hverandres tro og lære, mens evangeliseringens mål er å spre evangeliet til hele verden. Det ligger dermed innebygd i disse to målsetningene at de kan komme i konflikt med hverandre. Men her er det viktig at man i gjensidig aktelse som søstre og brødre respekterer hverandres tro.
I introduksjonen sies det at interreligiøs dialog ikke kan erstatte evangelisering (Dominus Iesus 2) . Dokumentet advarer også mot at man underminerer kirkens misjonsbefaling med teorier som relativiserer Jesu unike betydning som hele menneskehetens frelser, like så teorier som relativiserer Den katolske kirkes egen særstilling som formidler av Guds frelsesverk i Jesus Kristus (Dominus Iesus 4).
De tre første kapitlene omhandler problemstillinger knyttet til kristologi. Her blir det slått fast at Guds åpenbaring i Jesus Kristus er så fullstendig og definitiv at den ikke på noen måte trenger å bli komplementert med noen andre åpenbaringer eller religiøse erfaringer.
Den kristne åpenbaringen inneholder alt hva et menneske behøver for sin frelse. Ingen ny åpenbaring er ventet fra Gud, ettersom Jesu Kristi åpenbaring introduserte den universelle og endelige sannhet i vår historie (Dominus Iesus 5, Fides et Ratio 14).
Dette viser hvorfor det er uforenlig med katolsk tro å betrakte andre religioners åpenbaringer og hellige skrifter som komplement eller korrektur til den kristne åpenbaringen.
Relativisme
Relativismen som ideologi er et problem for troen i dag, spesielt i kirken i Asia, var den direkte årsaken til publiseringen av Dominus Iesus.
Relativismen blir ofte sett på som noe positivt, og som en forutsetning for toleranse og dialog. Relativismen blir også ansett for å være fundamentet for demokrati, som igjen baserer seg på den overbevisning at ingen kan forfekte sannheten.
Den pluralistiske religionsteologien har utviklet seg gradvis siden femtiårene, men er først nå blitt fremtredende de i kristnes bevissthet. På den ene siden er relativismen et produkt av vestlig tenkning, mens den på den annen side er forbundet med filosofisk og religiøs intuisjon i Asia.
Denne form for religionsteolog har sin filosofiske grunn i Immanuel Kants skille mellom fenomen og nomen. Ettersom Gud eller den ytterste virkelighet er transcendent og uoppnåelig for mennesker, kan Gud kun erfares som fenomen, uttrykt gjennom kulturelt betingete bilder og begreper. Dette forklares hvorfor ulike fremstillinger av samme virkelighet ikke behøver å uteslutte hverandre a priori. Det betyr at å føre dialog er det samme som å legge egen tro på samme nivå som den andres, uten å tillegge den mer sannhet. Dialog er her en utveksling av posisjoner som fundamentalt har den samme rang og er gjensidig relative.
Relativismen og beslektede teorier er basert på en rasjonalisme som erklærer at fornuften i den kantianske betydning er ute av stand til metafysisk erkjennelse.
Kardinal Joseph Ratzinger skriver at filosofiens nød, som den lammende positivismens fornuft har brakt over oss, har blitt vår tros nød. Troen kan ikke frigjøres hvis ikke fornuften åpnes igjen. Hvis døren til metafysikkens erkjennelse forblir lukket, er troen dømt til å svinne: den mangler ganske enkelt luft å puste i. Ratzinger sier videre at den menneskelige fornuft ikke er absolutt autonom, den vil alltid finnes i en historisk kontekst. Fornuften kan ikke reddes uten troen, og en tro uten fornuften vil ikke være menneskelig (Ratzinger: Relativismen, sentralt problem for troen i dag).
Dominus Iesus, en avvisning av relativisme
Det er på denne bakgrunn vi må vurdere Dominus Iesus som i første hånd er en avvisning av religiøs relativisme. Allerede i 1996 tok Ratzinger et oppgjør med den pluralistiske religionsteologien, som legger til grunn at alle religioner har samme sannhetskrav. Hensikten med dette dokument har vært å beskytte den sanne katolske lære fra teologisk læreutvikling i falsk retning.
I dag er det en tendens til å gjøre spørsmålet om religionens sannhet til et annenhånds spørsmål, og man skiller dermed refleksjonen omkring religionens verdi og frelse. Av dette følger at man kan ha en tendens til å forminske eller privatisere sannhetsspørsmålet ved å hevde at kriteriene for sannhet kun gjelder innen egen tro
Å praktisere dialog reiser mange spørsmål og problemer. Derfor er det helt nødvendig med en doktrinal og pastoral veiledning som Dominus Iesus tendere å være, uten at den gir det fulle å hele svar på alle kompliserte spørsmål og problemer som man møter underveis i dialog- prosessen.
En katolsk religionsteologi
For at dialogen skal bli fruktbar er det viktig at kirken har en klargjørende teologisk holdning i vurdering av andre religioner. Relasjonen mellom oss og troende fra andre religioner må etableres på ulike nivåer og hold. En katolsk religionsteologi, må teologisk kunne tydeliggjøre både det som er felles og det som er ulikt mellom religioner.
I Nostra Aetate ser man denne spenningen, ved at man tar utgangspunkt i menneskehetens enhet, som har samme utspring (NA1). Og på grunn av menneskets forankring i skapelsesteologien forkaster kirken ikke det som er sant og hellig i andre religioner (NA 2). Samtidig som kirken forkynner Jesus Kristus. Logos er nærværende i hele skapelsen og nåden tilgjengelig for alle, og er eksklusivt bundet til Kristus som frelser, og kirken som er det universelle frelsessakrament. Man kan ikke separere Kristus fra Kirken, som er en dynamisk virkelighet i den Hellige Ånd.
For den katolske kirkes del ble det Det 2.Vatikanetskonsils vedtak om forholdet til andre religioner begynnelsen til en intensiv søken i dialog med andre religioner. Pave Johannes Paul har prioritert interreligiøs dialog høyt på sin agenda. Det startet med verdensbønnedagen for fred i Assisi 27. oktober 1986, hvor paven innbød ledere fra ulike religioner. Han gjorde det igjen, 18. november 2001, hvor han inviterer leder fra alle religioner til bønn for fred 24. januar 2002 i Assisi og med særlig fokus på forholdet mellom muslimer og kristne.
Pave Johannes Paul har som første pave besøkt den store synagogen i Roma, og under sitt besøk i Damaskus tidligere i år besøkte han Omayyadmosken - som første pave som besøkte en moské. Utrettelig manet han til dialog med islam under sitt besøk i Kazakstan like etter terrorhandlingen i New York.
Til slutt gis ordet til Biskop Anders Arborelius som nylig sier at som kristne er vi hellig forpliktet til å føre dialog, ettersom vi tror på en Gud i dialog. Det finnes alltid dialog i Gud selv: mellom Faderen og Sønnen i Åndens enhet. Denne dialogen er forflyttet ut til skapelsen, som alltid står i et dialogforhold til sin skaper. Mennesket er ifølge et kristent syn skapt som en dialogpartner og kan ikke forstå seg selv og livet om hun/han ikke aksepterer at hun/han alltid må stå i dialog med en annen.