Dåpens sakrament

Historisk bakgrunn for dåpen

De første kristne hadde valgt å bli kristne. Slik er det igjen blitt for mange, både på de tradisjonelle misjonsmarkene, og i vårt etterkristne skandinaviske samfunn. Ungdom merker det bedre enn mange andre.

Slik valgutfordring fantes alt i jødedommen da Jesus Kristus stod frem med sitt budskap. Fra bibelhistorien kjenner vi Johannes Døperens budskap: «Vend om, for himlenes rike er nær!» (Matt 3, 1) «Folk fra Jerusalem, fra hele Judea og hele landet langs Jordan kom ut til ham. De bekjente sine synder, og han døpte dem i Jordan.» (Matt 4, 6)

Den kristne dåp er en annen dåp enn Johannes-dåpen. Men det er også en sammenheng - såvel historisk som innholdsmessig. Det dreier seg om valg, i kristen sammenheng å bli en kristen, å akseptere budskapet Kristus forkynte, å begynne et liv i samsvar med den kristne moral, men først og fremst å bli medlem av Kirken og aktiv meddeltaker i gudstjenesten.

Ifølge Matteusevangeliet var oppdraget å sørge for Jesu fortsatte aktive nærvær i verden gjennom dåp det siste oppdrag Jesus Kristus gav før han forlot verden: «Da gikk Jesus hen til (de elleve disiplene) og talte slik til dem: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende."» (Matt 28, 18-20)

Dåp i vår tid

I dag er unntakene fra prinsippet om selvvalgt dåp blitt det normale: barnedåp, døpte som ikke er praktiserende kristne, og slikes senere omvendelse. Skal vi ha mulighet til å forstå dåpens dype mening under våre forhold, må vi alltid bevisst huske at praksis i dag stort sett er unntak fra prinsippene.

Barnedåp er en konsekvens av at et barns foreldre er døpte, troende og praktiserende kristne. Da er det deres naturlige og selvfølgelige ansvar å legge forholdene til rette for at barna i og med oppveksten adopterer mest mulig av foreldrenes tro og praksis. Familiemiljøet er viktigere enn alt annet. Fellesskapet i familien og Kirken tilsier at slike barn ved dåp blir medlemmer av Kirken på linje med foreldrene.

Døpte som forlater troen og den kristne praksis, enten de er døpte som barn eller voksne, må vi aldri se på som mindre enn den tragiske konsekvens av at Kirken ikke har lykkes i trosformidlingen til sine egne lemmer. Troens personlige karakter gjør at vi selvfølgelig ikke kan forby folk å forlate Kirken.

At noen som for lengst er døpte, først i voksen alder velger å bli kristne, er også unormalt, men selvfølgelig i positiv betydning. For dem er dåpen et sakrament som har «hvilt» en tid. Derfor blir de ikke døpt på nytt.

Hva dåpen gir

Hva skjer så ved dåpen? - Først og fremst at Gud på håndgripelig måte kommer den i møte som har valgt å bli en kristen, eller som skal oppdras til å leve som en kristen.

At en slik forutsetning er til stede, markeres ved at den som skal døpes, eller vedkommendes foreldre og fadder(e), bekjenner forsakelsen og troen rett før dåpen. Basis for bekjennelsen er tilstrekkelig undervisning i kristen tro og moral, gudstjenste- og kirkeliv13.

Dåpen skjer med vann - mye eller lite. Det er tradisjonen fra Johannes Døperen. Kristi løfter er knyttet til vannseremonien14. Gud bekjenner vi som den «treenige Gud» - Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Derfor er minimumskravet til kristen dåp at treenigheten nevnes15. Normalt utføres dåpen av en prest eller diakon, i visse tilfeller istedet av en kateket eller annen lekmann eller -kvinne med særskilt fullmakt. I nødsfall kan ethvert menneske døpe, og dåpsordene lyder:

N. Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Dåpen bringer oss inn i et så nært forhold til Gud, at den som er døpt, kalles Jesu disippel, Guds barn, kristen, medlem av Guds folk, Kristi tjener o.s.v. Foreningen med Gud kan spesielt beskrives som en forening med Jesus Kristus idet han dør og oppstår16. I den døpte konstitueres det en «Kristus-likhet», og han mottar Den Hellige Ånds gaver. Derfor er søndagen, men spesielt natt til påskedag, det mest passende tidspunkt for dåp, dagen eller natten da Kristus stod opp fra de døde, og begynte det nye, evige liv.

Ved dåpen blir vi medlemmer av Kirken17, et medlemskap som i sakramental betydning aldri kan opphøre. Selv ved ikke-katolsk dåp blir den døpte i en viss forstand medlem av Den katolske kirke. Derfor døpes ikke døpte protestanter på nytt når de i voksen alder konverterer til Den katolske kirke.

Kirken eksisterer både på denne, og på den andre siden av døden. Derfor begynner det nye og evige liv for et menneske ved dåpen.

Hovedproblemet mellom Gud og menneskeheten er menneskenes opprør mot Gud i tidenes morgen. Følgen av det kaller vi gjerne «arvesynd» eller «ursynd» (i den nye katolske katekismen: «den opprinnelige synd»), og den utfolder seg desverre frodig også i dag. Bare «blinde» unngår å se det. Selv om dåpen ikke kan utslette syndens krefter i oss, innebærer dåp at Gud aksepterer oss tross det opprør ethvert menneske som medlem av menneskeheten har del i. Han tilbyr oss sin barmhjertighet og nåde. Den som angrer sine egne synder, tilgir han. Og alle får vi i dåpen en «ny start». Dåpshandlingen både innebærer og symboliserer denne renselse, og det er også det hvite dåpskledet etter dåpen et symbol på.

Den katolske kirke har ikke noen lære om at udøpte barn går fortapt.

Økumenisk utblikk

Lutheranere har stort sett samme syn på dåpen som katolikker. Metodistenes dåpspraksis er heller ikke stort anderledes, men de sier gjerne at de døper barn fordi de er Guds barn, ikke for at de skal bli det. Baptister og pinsevenner ser ganske anderledes på dåpen. For dem er dåpen primært ikke Guds handling med et menneske, men det troende menneskes egen handling der det bekjenner sin tro og vilje til å begynne et liv sammen med Jesus. Følgelig kan bare voksne bli døpt. De taler konsekvent om «troendes dåp», og ikke om «voksendåp» og «barnedåp». Voksne som vil bli medlem av en pinsemenighet, og vel også en baptistmenighet, må «døpe seg» om de ikke alt er døpt med troendes dåp, og dåpen skjer med full neddykking. De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker på dåpen. Normalt døper de ved neddykking.

(Denne teksten er fra et hefte skrevet av msgr. Torbjørn Olsen i 1994.)