Katekismen om konfirmasjonen

Om konfirmasjonens sakrament leser vi i Kompendiet til Den katolsk kirkes katekisme (nr. 265-270):

265. Hvilken plass har konfirmasjonen/ fermingen i den guddommelige frelsesplan?

I Den gamle pakt forkynte profetene at Ånden ville komme over den Messias de håpet på, og over hele det messianske folk. Hele Jesu liv og sendelse forløp i fullt fellesskap med den Hellige Ånd. Pinsedag mottok apostlene den Hellige Ånd og forkynte «Guds storverk» (Apg 2, 11). Ved håndspåleggelse formidlet de denne samme Åndens gave til de nydøpte. Gjennom århundrene har Kirken fortsatt å leve ved Ånden, og å meddele Ham til sine barn. 

266. Hvorfor blir dette sakramentet kalt krismasjon eller ferming?

Det kalles krismasjon (eller i østkirkene salving med hellig myron eller krisma) fordi sakramentets vesentlige ritus er salvingen med krisma. Det kalles ferming (konfirmasjon) fordi det bekrefter og styrker dåpsnåden.

267. Hva består fermingens vesentlige ritus i?

Fermingens vesentlige ritus er salvingen med hellig krisma (olje blandet med balsam, vigslet av biskopen). Den som forretter legger hånden på den døpte og uttaler de sakramentale ord som hører til denne ritus. I Vesten blir pannen salvet med ordene: «Ta imot Guds gave, den Hellige Ånds innsegl». I østkirkene med bysantinsk ritus blir også andre kroppsdeler salvet med ordene: «Segl på Den Hellige Ånds gave».

268. Hvilken virkning har fermingen?

Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro. 

269. Hvem kan motta dette sakramentet?

Enhver som er døpt, kan og skal motta dette sakramentet én eneste gang. For å motta det på en fruktbar måte, må konfirmanten være i nådens stand.

270. Hvem er det som forretter fermingen?

Opprinnelig er det biskopen som forretter ved ferming. Slik blir konfirmantens forbindelse med Kirken i dens apostoliske struktur tydelig. Når presten meddeler dette sakramentet, slik det vanligvis skjer i Østen og i særlige tilfeller også i Vesten, blir forbindelsen med biskopen og Kirken uttrykt ved at presten er biskopens medarbeider, og ved den hellige krisma, som er vigslet av biskopen selv.

Den store katolske katekismen skriver ganske mye om konfirmasjonen og oppsummerer det slik:

1315. "Apostlene i Jerusalem fikk imidlertid vite at Samaria hadde tatt imot Guds Ord. De lot da Peter og Johannes reise ned som sine utsendinger; og de to kom og bad for de nydøpte, for at de skulle få Den Hellige Ånd. Ånden var nemlig ikke falt over noen av dem ennå, de hadde bare mottatt dåpen til Herren Jesu navn. Så la apostlene sine hender på dem, og de fikk Den Hellige Ånd" (Apg 8, 14-17).

1316. Fermingen fullbyrder dåpens nåde; den er det sakrament som gir oss Den Hellige Ånd for å grunnfeste oss sterkere i barnekåret hos Gud, innlemme oss fastere i Kristus, styrke båndet til Kirken, gi oss større del i dens sendelse og hjelpe oss til å vitne om kristentroen ved ord, ledsaget av gjerning.

1317. På samme måte som dåpen, preger fermingen inn i den kristnes sjel et åndelig tegn eller uutslettelig "character"; derfor kan dette sakramentet bare mottas én gang i livet.

1318. I Øst meddeles dette sakramentet umiddelbart etter dåpen; det følges av deltagelse i eukaristien, en tradisjon som synliggjør enheten i de tre kristne innvielsessakramenter. I den latinske Kirke meddeles sakramentet når vedkommende har nådd skjels år og alder, og feiringen av det forbeholdes vanligvis biskopen, noe som viser at det styrker båndet til Kirken.

1319. Konfirmanten som er kommet til skjels år og alder, må bekjenne troen, være i nådens stand, ha til hensikt å ta imot sakramentet og være forberedt på å fylle sin rolle som Kristi disippel og vitne, både innenfor det kirkelige fellesskap og i timelige saker.

1320. Den vesentlige rite i fermingen er salving med hellig krisma på den døptes panne (i Østen likeledes på andre sanseorganer), samtidig som den forrettende legger hånden på hans hode og uttaler ordene: "Accipe signaculum doni Spiritus Sancti": "Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl" i den romerske ritus, eller "Signaculum doni Spiritus Sancti" [Segl på Den Hellige Ånds gave] i den bysantinske.

1321. Når fermingen feires adskilt fra dåpen, uttrykkes dens forbindelse med dåpen blant annet ved fornyelse av dåpsløftene. Ferming under eukaristien bidrar til å understreke enheten i de kristne innvielsessakramenter.