Dåp - kun ved neddykking?

En artikkel fra Catholic Answers, oversatt fra engelsk av f. Claes Tande

Det er riktig som noen kristne grupper fremholder, at det greske ord brukt i Det nye testamente om dåp er baptizo, og at det betyr neddykking (dypping = dåp). Men så hevder de videre at dette innebærer at det er nødvendig for en gyldig dåp at hele kroppen dykkes under vann. Ettersom katolikker av latinsk ritus døper vanligvis ved overøsing, ikker ved neddykking, skulle dermed slike katolske «dåp» ikke være ekte dåp i det hele tatt...

Ja, det stemmer at baptizo betyr neddykking, men det er ikke den eneste betydningen av ordet. Noen ganger betyr det bare å vaske seg, andre ganger betegner det en åndelig renselse - i motsetning til en legemlig -, og atter andre ganger har ordet verken med åndelig eller legemlig renselse å gjøre.

Derfor må vi spørre oss selv hvordan ordet ble brukt blant de første kristne, om kanskje en uvanlig betydning av ordet kom til å bli den vanlige betydningen i kristen terminologi. Dette er et rimelig spørsmål, ettersom baptizo er et ord fra dagligtalen, som kom til å bli brukt i en helt spesiell religiøs kontakst.

Analogt kan man se på ordet Treenighet. Første gang vi finner det, er det i det greske ordet trias (i Theofilos av Antiokias brev Ad Autolycum, [181 e.Kr.]). Det ordet betød i vanlig dagligtale en gruppe på tre. Men det var sikkert aldri det som de kristne mente med Treenigheten. Vi tror ikke på en gruppe av tre guder, men på én Gud i tre personer. Altså har vi et ord som betyr én ting i dagligtale, men noe annet i teologisk sammenheng. Det samme gjelder for baptizo.

I Bibelen betyr baptizo noen ganger å bade hele kroppen, som da Na'aman, på Elisjas bud, gikk ned til Jordan og dukket seg syv ganger i elven (2 Kong 5,14 - i den greske «Septuaginta»-versjon av GT).

Andre ganger betyr det å vaske eller rense seg. Lukas 11,38 skriver at «fariseeren ble forbauset over at (Jesus) ikke begynte med å rense seg [rense, vaske = baptizo] før måltidet»1 Ingen i det gamle Israel praktiserte neddykking før maten, men fariseerne «spiser ikke før de har vasket seg» (Mark 7,4) - og det ordet som her brukes betyr mer å besprenge med vann. Et lingvistisk argument til - i eldre bibelhåndskrifter finner vi lenger ut i Mark 7,4 at jødene «døpte» krus og kar og kobberkjeler (bapto, et derivat av baptizo). Men vi vet at de slett ikke dyppet ned slike under vann. De skyllet dem, ved snarere en rituell skvetting av vann på dem.

Ordet kan også bety noe ganske annet, nemlig i overført betydning å bli overveldet av onder: «En dåp må jeg døpes med...». Her taler Jesus overhodet ikke om noen vanndåp.

Og en andre ganger dreier det seg om dåpens sakrament, som er en åndelig - ikke en legemlig - renselse (Matt 28,9; Rom 6,3; 1 Pet 3,21).

Katolikker er med på at neddykking på en måte får frem meningen med dåpens sakrament på en tydeligere måte enn overøsing, eller bestenking - som er den tredje måten dåpen gyldig kan foretas på. Og i et dusin hundreår var neddykking i alminnelig bruk. Men den var ikke den eneste dåpsmetoden. Og det er fordi neddykking ikke er nødvendig for dåpens gyldighet.

Indre og ytre dåp

Også de kristne grupper som fremstiller seg selv som særlig bibeltro går uten videre med på at det er en begivenhet i den kristnes liv der han blir dåpt i den Hellige Ånd og «født på ny». Men i strid med det bibelske vitnesbyrd, adskiller de denne begivenhet fra vanndåpen (jfr. Joh 3,5; ApGj 2,38, 19,2-3, 22,16; Rom 6,3; Kol 2,11-12, Tit 3,5; og 1 Pet 3,21 om dåpens gaver). Men selv om de slik insisterer på å adskille åndsdåp og vanndåp, kan man lære noe nyttig om hvordan man døper, og hva ordet baptizo betyr.

I ApGj 1,4-5 bød Jesus disiplene «ikke å forlate Jerusalem, men vente på hva Faderen hadde lovet, - 'det løfte', sa han, 'som dere har hørt om av meg: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt i den hellige Ånd'». Noen få dager etter, i ApGj 2, kom pinsen, og den hellige Ånd ble utgydt over disiplene. Tre steder i det kapittelet fastslår hvordan dette skjedde, nemlig ved at den ble utøst (v. 17, 18 og 33). Dette var den begivenhet som Jesus hadde bedt disiplene om å vente på; dette var åndsdåpen, noe som også bekreftes senere i boken (ApGj 11,15-17). Dette viser oss at den måten som åndsdåpen beskrives på, er ved overøsing. Det innebærer naturligvis at ordet baptizo har en vid nok betydningsbredde til å kunne inkludere overøsing.

Dersom man ikke insisterer på å skille vanndåp og åndsdåp (og det gjør heller ikke Bibelen noen steder), da blir argumentet for overøsing enda sterkere. Hvis den indre realitet som åndsdåpen er kan fremstilles som en overøsing, hvorfor skulle da ikke den ytre manifestasjon, den ytre vanndåp, kunne være i samsvar med dette? Ville det ikke rett og slett gjøre symbolet mere fullstendig, fordi den ytre handling, med vannet, ville gjenspeile det som skjer usynlig, med Ånden?

(OBS: Denne åndsdåpen skjedde adskilt fra vanndåpen i dette tilfellet som gjaldt apostlene, fordi Ånden ennå ikke var gitt dem forut for den gang da de ble døpt. Men de anerkjente at de to dåp i fremtiden normalt skulle skje sammen. Slik kunne Peter love: «Vend om å la dere døpe, hver og en i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder. Da skal dere også få den hellige Ånds gave!» (ApGj 2,38), og da Paulus fant folk som ikke hadde mottatt Ånden, spurte han dem straks om de hadde mottatt den kristne vanndåpen. Da de sa nei, døpte han dem straks. Se ApGj 19,1-6.)

Ingen neddykking innendørs

Paulus ble døpt i et hus (ApGj 9,17-18). Han ble faktisk døpt mens han stod oppreist. Da Ananias kom for å døpe ham, sa han: «Stå opp2, la deg døpe, påkall hans navn og få dine synder tvettet av».

Peter døpte i Cornelius' hus (ApGj 10,47-48), selv om badekar og svømmebasseng neppe var fast inventar i datidens hus. Etter at jordskjelvet hadde latt ham unnslippe fengselet, døpte Paulus fangevokteren og hele hans familie - hjemme hos dem (ApGj 16,32-33).

I Apostlenes Gjerninger 2,41 leser vi at tre tusen lot seg døpe i Jerusalem. Men de arkeologiske funn viser at man ikke hadde vanntilførsel nok til noe basseng som ville strekke til en neddykkingsdåp for en slik mengde. Selv om det hadde vært noe slikt sted der, er det ikke rimelig å anta at byens beboere ville stå rolig ved siden av å se på at alle disse hundrer av svette kropper ble dynket ned i byens vannreservoar. Det er mer enn rimelig å gå ut fra at også disse menneskene, likesom de øvrige vi har nevnt, ble døpt ved overøsing eller bestenking.

Og dessuten, hva med de syke og sengeliggende? Hva med slike som man helt ikke bør dykke ned under vann - skulle man nekte dem dåpens gave? Hva med ørkennomader og eskimoer? Skulle sakramentet berøves dem på grunn av at neddykkingsdåp ville være omtrent umulig for dem?

Sakrament eller rett ordinans?

Det er noe paradoksalt i at kristne grupper som ikke anser dåpen som noe sakrament, eller som noe frelsesnødvendig, skulle måtte mene at slike personer som på grunn av omstendighetene ikke kan dykkes ned må nektes dåp - mens katolikker og andre kristne, de som tror at dåpen faktisk formidler Guds nåde og er normativt nødvendig for frelse, sier at Gud ikke ville pukke på en bestemt form for dåp som for noen mennesker ville være umulig eller vanskelig.

På en måte er diskusjonen om neddykking en misvisende diskusjon. For uansett hvordan man måtte se på det, vil vann øst ut over hodet bibeholde sin symbolske betydning av vasking. Man kan utføre renselser uten å måtte bade. At den unge Kirke godtok overøsing i stedet for neddykking fremgår av Didache - et syrisk liturgisk verks som fikk vid spredning i kirkene de første århundre av kristendommens historie, muligens det første kristne skrift foruten Det nye testament. Didache ble skrevet rundt år 70, kanskje til og med tidligere. Hvis det er tilfelle, gjengir verket på en tro måte de første kristnes holdninger.

I det syvende kapittel av Didache foreskrives dette: «Om dåpen. Dere skal døpe på denne måte: Etter å ha sagt alle disse ting først, døp i Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn i levende vann [det betyr, løpende vann, rennende vann, som i en elv]. Dersom det ikke er levende vann der, døp i annet vann. Kan dere ikke bruke kaldt vann, så bruk varmt. Har dere verken det ene eller andre, så øs tre ganger vann over hodet i Faderens, og Sønnens, og den hellige Ånds navn.» Disse instruksjonene ble nedskrevet enten på en tid da noen av disiplene fremdeles var i live, eller under den neste generasjons levealder, og de representerer allerede vel innarbeidede sedvaner.

Vitnesbyrdet fra Didache bekreftes også av andre tidlige kristne kilder. Hippolyt av Roma sa: «hvis det er lite vann, både konstant eller ved denne anledning, så bruk det vann dere kan få fatt i» (Den apostoliske tradisjon, 21 [år 215]). Pave Kornelius I skriver at da Novation lå på dødsleiet «mottok han dåpen i sengen der han lå, ved overøsing» (Brev til Fabius av Antiokia, år 251, gjengitt i Eusebius' Kirkens historie, 6,43,11). Kyprian understreket at ingen måtte bli «uroet ved det at de syke blir overøst eller bestenket når de mottar Herrens nåde» (Brev til en viss Magnus, 69,12 [år 255]). Tertullian beskriver dåpen med at den utføres «med så stor en enkelhet, uten pomp, uten noen stor forberedelse, og ikke minst uten omkostninger: En mann er døpt i vann, og mens noen få ord blir ytret, blir han bestenket, reiser seg igjen, ikke meget - eller over hodet ikke noe -renere» (Om dåpen, 2, år 203). Det er åpenbart at Tertullian ikke anså at noen dåp ved neddykking skulle være nødvendig, siden det tales om bestenking og at man slik kommer opp av vannet «ikke meget - eller over hodet ikke noe - renere».

Gamle kristne mosaikker viser overøsing

Og så er det de kunstneriske vitnesbyrd. Mange av de aller eldste kristne kunstverker viser dåp - men aldri noen dåp ved neddykking! Dersom den som blir døpt er i en elv, vises han alltid stående i vann til anklene, mens vann øses over hans hode med en skål eller et skjell. Mosaikkfliser i gamle kirker, malerier i katakomber, utsmykninger på husgeråd som kopper og skjeer, graveringer på marmor - det er alltid dåp ved overøsing som gjengis.

Hele det samlede vitnemål vi har fra den eldste kirke, som vi har det i Det nye testament, i andre skrifter, og i kunsten, forteller oss at dåp ikke utelukkende måtte skje ved neddykking. Annet arkeologisk materiale viser det samme. Et tidlig kristent baptisterium ble funnet i Jesu hjemby Nasaret. Men dette baptisterium, som er datert til begynnelsen av det 2. århundre, var for lite og trangt til å neddykke noen i.

Noter

1

Vi siterte Gunnes' NT-oversettelse. Bibelselskapets har en oversettelse av er mindre ordrett, skjønt forklarende: «... ikke dyppet hendene i vann ...».

2

De norske bibeloversettelser har her «kom», men ordet på gresk er anastas, og det betyr «reis deg opp».

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk original med tillatelse fra rettighetsinnehaveren.

© 1996 Catholic Answers, Inc. This text may be downloaded or printed out for private reading, but it may not be uploaded to another Internet site or published, electronically or otherwise, without express written permission from the copyright holder.