Sakramenter – hva er det? | Den katolske kirke

Heftet er utgitt av Informasjonstjenesten, Oslo katolske bispedømme.

Vår verden er skapt av Gud, og mennesket er «skapt i Guds bilde» i flg. Bibelen. Gjennom hele verdens historie har Gud handlet i og for mennesker på mange ulike måter.

Ved Jesu død og oppstandelse og den Hellige Ånds komme (Apostlenes gjerninger, kap. 2), ble den kristne kirke grunnlagt i verden. Kirken ble det konkrete, synlige bevis på Guds eksistens blandt menneskene. Vi kan ikke se Guds nærvær i verden med våre øyne. Men at vi ikke kan se det, betyr ikke at Han ikke er der. Kirken - som består av alle troende kristne - er blitt det synlige tegn på at Gud er iblandt oss.

Vi kan normalt ikke se at Gud handler, men vi kan se resultatene av Guds handlinger.

Et sakrament er et konkret, synlig tegn på at Gud gjør noe i, med eller for oss som vi ikke kan se med våre øyne.

Den romersk-katolske kirke har syv sakramenter:

Gjennom alle disse sakramentene handler Gud i våre liv, og han har gitt oss synlige tegn på at Han handler - f eks: Brød, vin (som forvandles til Jesu legeme og blod når presten i messen ber den eukaristiske bønn), vann, håndspåleggelse, forbønn m.m.

Den katolske kirkes katekisme (KKK) forklarer sakramentene bl.a. slik:

«Sakramentene er virksomme tegn på nåden, innstiftet av Kristus og betrodd Kirken, og som det guddommelige liv ble gitt oss ved. De synlige riter sakramentene feires ved, betegner og utvirker de nådegaver som er særegne for hvert sakrament. De bærer frukt i dem som mottar dem, alt etter den holdning og det sinnelag de mottas med..» (KKK 1131).
«Den Hellige Ånd forbereder mottagelsen av sakramentene ved Guds Ord og ved den tro som tar imot Ordet i beredvillige hjerter. Da styrker og uttrykker sakramentene troen.
Frukten av det sakramentale liv er på samme tid personlig og kirkelig. På den ene side betyr den for hver troende å leve for Gud i Kristus Jesus; på den annen side betyr den for Kirken å vokse i kjærlighet og å styrkes i vitnesbyrdet.» (KKK 1133-1134).

Sakramentene er ikke innført ved kirkelige beslutninger, men de er innstiftet av Jesus Kristus selv. Deres virkning er basert på Hans løfter, og ikke på kirkens vedtak eller forbønn.

Dåpens sakrament

I Den katolske kirkes bønnebok står det flg. om dåpens sakrament:

«Uten å bli født av vann og Ånd, kan ingen komme inn i Guds rike,» sier Jesus til Nikodemus (Joh. 3,5). I dåpshandlingen ser vi presten døpe i vann, men den livgivende kraft, Ånden, forblir usynlig. Vi hører presten døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og samtidig meddeler Ånden den indre virkelighet, som er den treenige Guds liv. Det er det evige liv som skal slå rot, spire og vokse i den døpte, som fra nå av bærer Guds uutslettelige segl.

Alle ytre tegn ved dåpshandlingen forteller noe om det som Ånden virker i det indre.

I voksendåpen, som er den opprinnelige dåpsform i kirken, er det dåpskandidaten selv som ber kirken om troens gave ved dåpen.

Men selv om voksendåpen - av innlysende grunner - var den opprinnelige dåpsform i den kristne kirkes første tid, ble barnedåpen etterhvert den vanligste form for dåp i kirken.

Det medfører at i Den katolske kirke døpes barna da de er små. Dåpen skjer ifølge Kristi innstiftelse ved at man øser vann over barnets hode og sier: «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». Barnet blir et Guds barn med evne til å kjenne Gud gjennom troen, å elske Ham og en gang etter døden få se Ham. Den døpte blir da ett med Kristus og et lem i kirken (Gal. 3, 26-29).

Hele det kristne liv bygger altså på dåpen. Da nedlegges et frø som skal vokse hele livet igjennom.

Konfirmasjonens (fermingens) sakrament

Fermingen er et eget sakrament, og derfor noe annet enn den konfirmasjonen man finner i mange andre kirkesamfunn. Selv om fermingen er adskilt fra dåpen, er det en klar sammenheng mellom de to sakramentene.

Fermingen er en videre utfoldelse av de Åndens gaver som ble gitt i dåpen. Apostlenes gjerninger (8, 15-17) beretter om hvordan Peter og Johannes bad og la hendene på de nydøpte i Samaria, for at «de skulle få den Hellige Ånd». Opprinnelig ble fermingen meddelt straks etter dåpen, før de nydøpte fikk adgang til eukaristien (nattverden). Slik er det fortsatt i Østkirken (de ortodokse kirker) og ved voksendåp i den katolske kirke.

Ved bønnen nedkaller biskopen den Hellige Ånd over dem som skal fermes. Ved håndspåleggelsen formidler han Åndens gaver. Selve håndspåleggelsen symboliserer Åndens velsignelse.

Salvingen med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, den Hellige Ånds innsegl» stadfester konfirmantens dåpspakt. Gud bekrefter hva Han gav i dåpen, og konfirmanten bekrefter sin vilje til å leve som en kristen. Som kristne har vi del i «det alminnelige prestedømme» og skal vitne om vår tro.

Den som mottar sakramentet, skal gi sitt gjensvar i troen. Dersom vi ble døpt som barn, skal vi nå da vi er i stand til det, personlig og bevisst bekrefte vår tro. Derfor bør konfirmantene få en grundig forberedelse, og lære hva kristent liv og kristen tro går ut på. For å virkeliggjøre dette i sin tilværelse, er det at konfirmantene mottar Åndens styrke i sakramentet.

Det er normalt biskopen som fermer, men en prest kan også gjøre det med fullmakt fra biskopen. Likesom i dåpen, skal den som fermes ha en fadder.

Den katolske konfirmasjonen har altså to aspekter:

Den bekrefter dåpen med vekt på den Hellige Ånds gave.
Den bekrefter at vi alle er «prester» med ansvar for ikke bare vår egen tro, men også for å bringe troen videre til andre. Biskopen nedkaller ved håndspåleggelse og bønn den Hellige Ånd over konfirmantene, for at de som modne kristne skal kunne ta på seg ansvar i kirken.

Eukaristien - nattverdens sakrament

Dåpen og fermingen peker frem mot eukaristien, som er selve hjertet i den kristnes liv.

Eukaristi betyr takksigelse. Den kristne takker stadig Gud for Hans velgjerninger. Men her takker vi Ham for det største av alt: Vår frelse som ble fullbragt ved Kristi offer på korset.

I messens første del, Ordets gudstjeneste, er det Gud som taler til oss gjennom sine profeter og apostler, og gjennom Kristi egen røst i Evangeliet. Lesningene varierer gjennom årets tider. Ved å fordype oss i Hans liv og lære, får vi hjelp til å følge i Kristi fotspor. Med denne innsikt går vi så over i messens annen del, selve Eukaristiens feiring. Der oppfyller vi Jesu bud: «Gjør dette til minne om meg.» Det som kunne ha vært et rent minne om en begivenhet i fortiden, blir her, ved Åndens påkallelse over offergavene, til nåtid og nærvær.

Vi sitter ved nattverdsbordet, der Kristus feiret sitt påskemåltid. Han gir seg selv til oss under brødets og vinens skikkelser, slik Han sier: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh. 6,56). Ved at Han tar oss med i sitt offer tar Han del i hele vår tilværelse, våre håp og skuffelser, vår gode vilje og våre nederlag. Han renser vårt hjerte og forlater vår synd. Han løfter vårt liv inn i sitt, og gir oss sitt liv igjen. Slik fornyes vi hver gang vi feirer messen.

Når vi i tro mottar Hans legeme og blod, styrkes det nye liv i oss. «Den som spiser dette brød skal leve i all evighet». (Joh. 6, 58). Samtidig er det dette ene brød og denne ene kalk som forener oss med hverandre. Det er en kommunion som bygger fellesskapet, virker forsoningen og skaper freden. Slik bygges kirken.

Som ved de andre sakramenter fatter vi meningen av nattverdsfeiringen i troen. Eukaristien blir midtpunktet i vårt liv. Den forutsetter også vår aktive deltagelse. Ikke bare presten, men alle er med i feiringen. Messens form kan variere, fra en enkel stille messe, til den sungne høymesse. Men kjernen - feiringen av påskens mysterium til vår frelse - forblir den samme.

Vi kan også si det på denne måten: Alterets sakrament (eukaristien) er det sentrale i det katolske gudstjenesteliv. Det som gjør dette sakramentet til noe uerstattelig for en katolikk, er at vi her mottar Kristus, blir forenet med Ham og får den tilgivelse vi ber om. Messens offer innebærer ikke noe utover det som Kristus har gjort en gang for alle, men er Kristi ene, evige offer som vi får del i gjennom en sakramental handling.

Messen er kirkens stadige påskemåltid, og samtidig et bilde på det himmelske gjestebud. Katolsk tro oppfatter ikke bare Kristi nærvær symbolsk eller åndelig, men som noe virkelig, uavhengig av den enkeltes tro. Ved at presten uttaler innstiftelsesordene (dette er mitt legeme - dette er mitt blod) over brødet og vinen blir Kristus virkelig nærværende.

Sannheten og skjønnheten i det eukaristiske offer og den nåde og velsignelse det bringer til de troende, beskrives best i den eukaristiske bønn:

«I sannhet, hellig er du, Herre, og med rette lovprises du av all skapningen. For du levendegjør og helliggjør alle ting ved din Sønn, vår Herre Jesus Kristus, gjennom den Hellige Ånds kraft. Uopphørlig samler du ditt folk, så dette rene offer kan frembæres for ditt navn over hele jordens krets.

Derfor bønnfaller vi deg, Herre: Helliggjør ved din Ånd disse gaver som vi bærer frem for deg, så de må bli din Sønns, vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, Han som bød oss feire disse mysterier.

For i den natt da Han ble forrådt, tok Han brødet, takket deg og velsignet, brøt brødet, gav det til sine disipler og sa:

TA OG ET ALLE DERAV: FOR DETTE ER MITT LEGEME, SOM SKAL GIS FOR DERE.

Likeså tok Han etter måltidet kalken, takket deg og velsignet, gav den til sine disipler og sa:

TA OG DRIKK ALLE DERAV: FOR DETTE ER MITT BLODS KALK, DEN NYE OG EVIGE PAKTS BLOD, SOM SKAL UTGYDES FOR DERE OG FOR DE MANGE TIL SYNDENES FORLATELSE. GJØR DETTE TIL MINNE OM MEG.» (Eukaristisk bønn nr. III)

Som en avslutning om alterets sakrament, kan det være fint å gjengi hva en av den katolske kirkes fremste teologer og lærere gjennom alle tider - den hellige Thomas Aquinas (1212-1274) - skriver i en bønn i forbindelse med kommunionen:

«Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. Jeg takker deg for at du av din miskunn uten min fortjeneste har villet mette meg, din uverdige og syndige tjener, med din Sønns, vår Herres Jesu Kristi dyre legeme og blod. Jeg ber at denne hellige kommunion ikke må bli meg til anklage og dom, men et middel til frelse og forlatelse for mine synder Måtte den kle meg i troens rustning og den gode viljes skjold, frigjøre meg fra mine laster, utrydde begjæret og den onde lyst, så jeg kan vokse i kjærlighet og tålmod, ydmykhet og lydighet og i all dyd. Måtte denne næring værne meg trygt mot mine fienders angrep, de synliges såvel som de usynliges, og binde meg i troskap til deg, den ene og sanne Gud, som pantet på en salig død. Måtte du føre meg - en synder - inn til gjestebudet, herlig over all forstand, der du sammen med din Sønn og den Hellige Ånd er de helliges lys og deres evige glede; oppfyllelsen av alle deres lengsler, lykkens og salighetens fullkomne sum. Ved Kristus, vår Herre. Amen.»

Forsoningens sakrament (skriftemålet)

Kristus tilgav syndere. Det gjør også kirken i Hans navn og på Hans befaling. «Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt», sier Kristus til disiplene, og «om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.» (Joh. 20,23).

Når vi skrifter for en prest, må vi ikke glemme dette dypere perspektiv. Det er overfor Gud vi bekjenner vår synd, og for å kunne gjøre det i anger og oppriktighet, trenger vi aller først å bekjenne vår tro på Ham. Hva synd er i kristent perspektiv, det fatter bare den som lar seg opplyse av troen på Gud. Synd er et brudd på den pakt som Gud har inngått med sitt folk. Det dreier seg altså ikke bare om et etisk, men om et religiøst begrep. Bare i lys av det Gud er, Hans hellighet, godhet og miskunn, blir vi i stand til både å forstå syndens alvor og ha mot og tillit til å skrifte den.

Takket være Kristi soning får vi barnekår hos Gud ved dåpen, og veien til Guds rike står åpen. Men vi er fri til å gå den eller ikke. Troen på Gud og kjærligheten til Ham viser oss hvordan vi skal leve etter Hans bud. Når vi foretrekker vår egen vilje, gjør oss selv til mål og bevisst handler mot Guds bud, da begår vi en synd. Ført ut i sin ytterste konsekvens betyr dette at vi dreper barnekårets ånd i oss og stenger veien til Guds rike. Men Gud tilbyr oss alltid ufortjent sin nåde.

Kirken har fått makt til å tilgi synder hvis synderen angrer, bekjenner sin skyld for Gud og er rede til å gjøre bot. Denne makt utøver Kirken i forsoningens sakrament. Å skrifte regelmessig fører oss stadig på nytt og mer bevisst inn i fellesskapet med Gud og mennesker. Å skrifte kan synes ydmykende, men i seg selv er skriftemålet et uttrykk for vår menneskelige verdighet. For når vi skrifter, tar vi ansvaret for våre menneskelige feiltrinn og svakheter. Når vi får gitt uttrykk for vår synd, vår avstandstagen fra synden og vår vilje til å holde fast ved Herren, da modnes vi både som mennesker og som kristne.

Skriftemålet er altså forsoningens og omvendelsens sakrament. Det som de troende søker i skriftemålet, er å få møte Kristus og få forlatelse for sine synder og ny kraft av Ham i den daglige kamp mot det onde. To ting er dog avgjørende for at skriftemålet skal være gyldig: a) At den som skrifter virkelig angrer sin synd, b) At man må ha et oppriktig ønske om ikke å synde igjen.

Ritualet ved et skriftemål er ganske enkelt, og vi skal i korte trekk gjengi det her:

Presten hilser den troende som kommer for å skrifte, og begge gjør korsets tegn:

+ I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.

Presten oppmuntrer den skriftende til å ha tillit til Gud med følgende eller lignende ord: Måtte Gud, som opplyser våre hjerter, gi deg å se din egen skyld og tro på Hans barmhjertighet.

Den skriftende: Amen.

Presten kan her eventuelt lese en bibeltekst om Guds barmhjertighet og menneskets behov for frelse. Den skriftende kan begynne sitt skriftemål med en alminnelig bekjennelse (f eks: «Jeg bekjenner... »). Om nødvendig hjelper presten ved å stille spørsmål. Så oppmuntrer han den som har skriftet til å gi uttrykk for sin anger.

Som avslutning kan den skriftende f eks. si: Min Gud, av hele mitt hjerte angrer jeg det onde jeg har gjort og det gode jeg har unnlatt å gjøre.

Presten: Gud, var barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin kirkes tjeneste tilgivelse og fred.

SÅ FORLATER JEG DEG DINE SYNDER I FADERENS OG SØNNENS OG DEN HELLIGE ÅNDS NAVN.

Den skriftende: Amen.

Presten: Lovpris Herren, for Han er god.

Den skriftende: Hans miskunn varer til evig tid.

Presten: Herren har tilgitt dine synder. Gå i fred.

Den skriftende: Amen.

Ekteskapet

Ekteskapet er i følge katolsk syn et sakrament og derfor uoppløselig. Det er ikke bare en kontrakt mellom to mennesker - en mann og en kvinne - men også mellom disse to menneskene og Gud. Det er, som Paulus sier, et stort mysterium. To menneskers samliv er et dypt uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker, og samtidig en livsvei til og med Gud.

Ekteskapet har eksistert fra den gang Gud «skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne» (1. Mos. 1, 27), og sammenføyde dem så de «ikke lenger skulle være to, men ett kjød». (1. Mos. 2, 24 og Matt. 19,6).

Det er etter naturens orden og Guds skapervilje at folk inngår ekteskap og stifter familie. Som alt det Gud har skapt, er også det "overmåte godt", og derfor hører det med blandt Kirkens sakramenter. Normalt meddeler Kirken sakramentene ved sine biskoper og prester. Ekteskapet avviker fra de andre Sakramentene ved at det er ektefellene som selv meddeler hverandre sakramentet. Ved sitt ja-ord, som er bindende for livet, slutter de ekteskapets pakt, og den er det Kirken høytidelig velsigner under vielsen. Kirken krever derfor at dette gjensidige samtykke blir avgitt i frihet og i full viten om hva ekteskapet går ut på: Å elske og støtte hverandre livet igjennom og å ha til hensikt å stifte familie.

Det kristne perspektiv, som gir ekteskapet dets sakramentale verdighet, uttrykkes i det Paulus skriver (Ef. 5. 25-32): «Ektemenn, ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for dens skyld.» Han kaller ekteskapet for «et stort mysterium» (sacramentum), nemlig «forholdet mellom Kristus og Kirken».

Forbildet for ektefellene er derfor Kristi forhold til Kirken i den nye pakts ramme. Kristi usvikelige trofasthet gjenspeiles i ekteskapets livsvarige troskap og uoppløselighet, Hans offervilje og tjenende kjærlighet i ektefellenes gjensidige omsorg for hverandre. Slik blir Kristus både et forbilde og en kilde til kraft og velsignelse til ektefellene i deres pakt for livet.

Når et ekteskap velsignes med barn, skal ektefellene - som foreldre - sammen gi sine barn trygghet og kjærlighet, og samtidig oppdra dem i troen, så de kan vokse som Guds barn og finne seg til rette i Hans kirke.

Dette gjenspeiler seg også i de løfter brud og brudgom avlegger i løpet av ektevielsesritualet i kirken. De svarer JA bl.a. på flg. spørsmål:

"Vil dere leve som mann og hustru og elske og ære hverandre livet igjennom?»

«Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»

Brud og brudgom Svarer også JA på spørsmålet: «N.N., vil du ta N.N. til din hustru/ektemann og love å elske og ære henne/ham, være henne/ham tro og bli hos henne/ham i gode og onde dager, inntil døden skiller dere ad?»

Efter at disse løftene er avlagt, sier presten til brudeparet:

«Det ekteskap dere nå har inngått, stadfester jeg og erklærer for gyldig i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Og dere som er her tilstede, tar jeg til vitne på at denne hellige pakt er gyldig sluttet. «Hva Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke adskille».»

Deretter ber presten for brudeparet - en bønn som avsluttes med ordene: «Og nå ber vi deg, Herre, at disse dine tjenere må holde fast ved troen og dine bud. La dem sammen leve et rent og godt liv, og ved evangeliets kraft vitne om Kristus for alle mennesker. La dem ... nå frem til det evige liv i himlenes rike. Ved Kristus, vår Herre.»

Han lyser også velsignelsen over dem: «Gud, vår evige Far, bevare dere i enhet og gjensidig kjærlighet, så Kristi fred kan være hos dere og bo i deres hjem. Amen.»

Ordinasjonens sakrament

Etter sin død og oppstandelse gav Jesus sine tolv apostler i oppdrag å forkynne evangeliet til «hele verden». (Matt. 28, 18-20, Mark. 16,15.) Helt siden den gang har dette oppdraget gått i «arv» til nye generasjoner av Guds tjenere. Dette hellige oppdraget gjelder for alle troende kristne - noe vi ofte kaller det alminnelige prestedømme. Men samtidig kaller Gud - ved Kirken - enkelte til en spesiell tjeneste som biskoper. De er Kirkens overhyrder og har sitt mandat i direkte efterfølgelse efter de første tolv apostler. Det er dette vi kaller den apostoliske suksesjon.

Kristi oppdrag til apostlene om å lede Kirken er altså sammenhengende gitt videre til dagens biskoper. Biskopen mottar altså sitt oppdrag direkte fra Kristus i forening med alle de andre biskoper og Peters efterfølger (som biskop av Roma), paven.

Biskopene vier så igjen prester og diakoner til sine medarbeidere. Gjennom prestevielsen får prestene i oppdrag å forvalte sakramentene og forkynne Guds Ord. Å forrette messen og å meddele den sakramentale syndsforlatelse (skriftemålet) er forbeholdt presten mens andre oppgaver i bl.a. forkynnelse, sjelesorg og diakonalt arbeid o.s.v. også kan utøves av diakoner og legfolk.

På Kristi oppdrag ordinerer Kirken menn til diakoner, prester og biskoper. Den katolske kirkes bønnebok sier flg. om ordinasjonens sakrament:

«I Kirken er det forskjellige kall og nådegaver. De skal alle tjene til fellesskapets beste. Helt fra begynnelsen av valgte Jesus ut de tolv apostler til å videreføre Hans prestegjerning, Hans hyrdeansvar og forkynneroppdrag. Dette ansvar er gitt videre til biskopene og deres hjelpere, prestene og diakonene. Ved ordinasjonen vies disse til tjeneste i Kirken. Ordinasjonen er det eneste sakrament som meddeles trinnvis. Biskopen får sakramentet i hele sin fylde. I Kristi navn skal biskop og prest lede, bygge og samle Kirken på stedet, og bevare Guds ord. Denne myndighet får de gjennom sin ordinasjon, som gir dem nåde til å ivareta sitt ansvar. Myndigheten utøves som en tjeneste, efter Kristi eksempel (Luk. 22, 26 - Joh. 13, 12 - 17).

I ordinasjonen formidles den Hellige Ånds gaver ved håndspåleggelsen og innvielsesbønnen. Likesom dåpen og fermingen gjelder ordinasjonen for hele livet, og den kan ikke gjentas.

Gjenom ordinasjonens sakrament får Kirken sin ytre struktur, sitt synlige fellesskap og sin enhet. Slik blir arven fra apostlene formidlet til stadig nye slekter.»

Diakonen vies til sitt embede som normalt består i å bistå biskopen og sognepresten i visse oppgaver, som f eks. preken, undervisning, dåp, kommunionsutdeling, ektevielse, begravelse, velsignelser og karitativ/diakonal virksomhet. Diakonatet fører oftest frem til prestevielsen og er da av kort varighet. Diakonatet kan også være en permanent oppgave, som også gifte menn kan vies til.

Presten vies til sitt embede som består i å bistå biskopen med å lede en menighet, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene.

Biskopen vies til det apostoliske embede i hele dets fylde, hvilket vil si å være Kirkens hyrde, lærer og prest. Han kan bare forvalte sitt embede rett i fellesskap med de andre biskopene (bispekollegiet) under ledelse av biskopen i Roma, paven - apostelen Peters efterfølger. Slik blir Kirkens enhet i tid og rom synlig.

Ved en embedsvielse legger biskopen i stillhet sine hender på kandidatens hode. Håndspåleggelsen, som er et sentralt element i selve vigselshandlingen, følges av vigselsbønnen.

Ved en ordinasjon avlegger den som skal ordineres også en del løfter. Som et eksempel på disse, skal vi her gjengi de løfter en som vigsles til prest avgir ved sin ordinasjon:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?

Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?

Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?

Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?

Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.

Biskopen: Lover du meg og mine efterfølgere respekt og lydighet?

Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Biskopen oppfordrer derefter alle tilstedeværende om å be for den som skal ordineres: «Kjære troende, la oss be at den allmektige Gud, vår Far, vil utløse sine himmelske gaver over denne sin tjener, som Han har utvalgt til prestekallet.»

Sykesalvingen

Ved alvorlig eller langvarig sykdom, eller hvis en person er i livsfare, meddeler presten sykesalvingen, et sakrament som skal styrke den syke i hans situasjon og gi ham kraft til å holde ut smerte og lidelse. Det er også en bønn om bedring og helse i pakt med Guds vilje. Hvis den syke ønsker det, kan sykesalvingen forbindes med et skriftemål og mottagelsen av nattverden.

Jesus helbredet de syke, styrket de svake, trøstet de sørgende og tilgav synderne. Han tok seg av hele mennesket. I sykesalvingen (Jak. 5, 14-16) gir Kristus oss sin helbredende håndsrekning til sjelens og legemets helse. En alvorlig sykdom er en stor åndelig og fysisk påkjenning. Nettopp derfor trenger vi hjelp. Der legekunsten konsentrerer seg om helbrede kroppen, der kommer sakramentet hele mennesket til unnsetning.

Sykesalvingen styrker sjelen, gir oss mot og utholdenhet til å bære sykdommen og letter syndens byrde. Den kan også bidra til kroppens helbredelse, selv om vi skal vokte oss for å betrakte den som en «mirakelkur». Om disiplene heter det at «de salvet mange syke og helbredet dem» (Mark. 6, l3).

Presten salver den syke på pannen og hendene med olje som er innviet til denne bruk av biskopen under Oljevigselsmessen i den stille uke. Sykesalvingen er til styrke for den syke, og er ikke ment som en trøst for de døende. Før var det praksis å tilkalle presten for gi «den siste olje», men da var det ofte allerede for sent. Presten bør tilkalles i god tid. Salvingen kan også meddeles dem som lider av alderdomssvekkelse eller langvarig sykdom. Dette kan gjerne skje i en liturgisk ramme, for eksempel under en messefeiring, der de pårørende og andre fra menigheten er tilstede. Slik kommer Kirkens særlige omsorg for sine syke og gamle til syne. Den syke som ønsker det og har krefter til det, kan skrifte før sykesalvingen. Selve den sakramentale handlingen foregår slik:

Presten: Herre, la N., som i tro på deg skal salves med denne hellige olje, finne lindring for sine smerter og styrke i sin svakhet. Ved Kristus, vår Herre.

Presten salver den syke på pannen og i hendene, med den hellige olje idet han sier:

"Herren bistå deg med den Hellige Ånds nåde ved denne, hellige salving og ved sin rike barmhjertighet. Han fri deg fra dine synder, frelse deg, og gi deg lindring.»

Deretter ber presten: «La oss be, Herre, vår Frelser, helbred ved den Hellige Ånds nåde N. fra hans/hennes sykdom, leg hans/hennes sår og tilgi hans/hennes synder, befri ham/henne fra alle lidelser på legeme,sjel og ånd. Gi ham/henne i din barmhjertighet full ytre og indre sunnhet og la ham/henne, helbredet ved din barmhjertighet, få gjenoppta sin gjerning, du som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.» Derefter leder presten den syke og de andre tilstedeværende i «Fader vår», og sier:

Presten: Gud Fader velsigne deg.

Alle: Amen.

Presten: Guds Sønn helbrede deg.

Alle: Amen.

Presten: Den Hellige Ånd opplyse deg.

Alle: Amen.

Presten: Herren vokte ditt legeme og frelse din sjel.

Alle: Amen.

Presten: Han opplyse ditt hjerte og føre deg til det evige liv.

Alle: Amen.

Til slutt velsigner presten eventuelle tilstedeværende: «Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd velsigne dere.»

Alle: Amen.