Sølibatets historie i den katolske kirke

Sølibatet er den geistlige stands og ordensfolkets (søstre, nonners og munkers) plikt til ikke å gifte seg og til å leve i fullkommen kyskhet. Plikten gjelder prester og biskoper i den latinske ritus, og alle ordensfolk, uavhengig av ritus. I denne artikkelen skal vi granske de historiske røtter til geistlighetens sølibat. Du kan også lese en meget grundig teologisk og historisk gjennomgang på engelsk.

Historisk utvikling

Bibelsk grunnlag:

Sølibatets vugge er ikke noen lov, men en kirkelig sedvane. Veivisende for sølibatets tilblivelse er Herrens ord om å gjøre seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld (Mt 19,12), løftet om evig liv til den som har forlatt sin hustru for himmelrikets skyld (Luk 18,29), apostelen Paulus' ønske om at alle skulle være som ham (1 Kor 7,7) og hans ord om at bare den ugifte er i stand til å gi Herren sin udelte hengivenhet (1 Kor 7,32). Verken Herrens ord eller apostelens ord lar oss erkjenne at det særlig siktes til presteskapet, men ikke desto mindre har ord som dette virket ansporende for utviklingen av sølibat som kirkelig sedvane for presteskapet.

En umiddelbar ansats til begynnende kirkelig lovgivning på området finner vi i kravet om at en biskop eller diakon måtte være "én kvinnes mann" (1 Tim 3,2; Tit 1,6). Dermed var ordinasjonen av en mann som etter å ha blitt enkemann hadde giftet seg på nytt, utelukket, og likeså - i forlengelsen av dette - utelukket at en ugift diakon/prest kunne gifte seg etter ordinasjonen.

De første rettslige bestemmelser:

Ved begynnelsen av det 4. århundre finner vi de første rettslige bestemmelser.

Synoden i Ankyra (314) tillot at en diakon giftet seg kun for de tilfeller at han ved ordinasjonen hadde forbeholdt seg retten til å gifte seg senere. Hvis han ikke hadde forbeholdt seg dette, og likevel giftet seg, skulle han fratas embedet (can. 10).

Synoden i Neocaesarea (314) truet prester som giftet seg med avsettelse (can. 1).

Synoden i Elvira (ca. 306) i Spania forbød biskopene, prestene, diakonene og alle klerikere som kunne gjøre altertjeneste, å ha seksuell omgang med sine hustruer (kan. 33).

På konsilet i Nikea (325) ble det gjort forsøk på å gjøre forbudet mot biskopers, presters, diakoners og subdiakoners seksuelle omgang gjeldende i hele kirken. Men det slo feil, særlig på grunn av biskop Pafnutios' motstand. Han fryktet at en slik lov bare ville føre til utukt (Sokrates HE I,11; hos Gratian: c. 12 D. 31).

Etterhvert kom i hele Vestkirken bestemmelsen fra synoden i Elvira mer og mer til gjennomslag, særlig på grunn av pavenes virksomhet, og da særlig pave Siricius (brev i år 385, D 89). Pave Leo den Store (Ep. 14: c. 1 D. 32) og pave Gregor den Store (Ep. I,44: c. 1 D. 28; c. 2 D. 32) utvidet bestemmelsen til å gjelde også subdiakoner.

I det 5. til 7. årh. ble det mer og mer vanlig at ordinandene måtte avlegge kyskhetsløfte: Synoden i Orange (441) c. 22, Synoden i Agde (506) c. 16; synoden i Arles (515) cc. 2 og 43; synoden i Epao (517) c. 37, det II. concilium i Toledo (527 ell. 531) c. 1; Gregor den Store, Ep. I 44. Og når gifte ble ordinert, måtte ofte også deres hustruer avlegge samme løfte: Synoden i Agde (506) c. 16; synoden i Arles (515) c. 3; det II. concilium i Toledo (527 ell. 531) c. 1. Hånd i hånd med dette kom bestemmelser om kvinner som ble tatt inn i tjeneste i prestens hushold. Forskriftene fra Nikea (c. 3) og Elvira (c. 27) ble innskjerpet, noe som vitner om hvor vanskelig det var å få gjennomslag for sølibatskravet. I samtidige synodaltekster støter vi på ordet "episcopa" for en biskops hustru, og "presbytera" for en prests.

I Orienten:

I Østkirken tillot man at et ekteskap inngått før ordinasjonen fikk fortsette; det var bare for biskopene at ekteskapsløshet ble gjort gjeldende.

Det skjedde ved keiser Justinians lovgivning (L. 42 para. 1, Cod. I,3; Nov. 6,1 og 123,1). I tilfelle en gift ble ordinert til biskop, skulle de to (iflg. c. 13, den 2. Trullanske synode i 692) oppheve det ekteskapelige samliv, og hustruen reise til et kloster et annet sted (c. 48). Prester, diakoner og subdiakoner kunne fortsette i sine ekteskap inngått før ordinasjonen, men måtte være seksuelt avholdende de dager de skulle gjøre altertjeneste. Den som forsøkte å adskille prester, diakoner og subdiakoner fra sine hustruer, skulle avsettes, og den prest eller diakon som under påberopelse av fromhet forstøtte sin hustru, skulle utelukkes og - hvis han ikke tok henne tilbake - avsettes. Et ekteskap inngått etter ordinasjon til subdiakonat måtte oppløses (cc. 3 og 6), uten at loven dermed hadde sagt noe om ordinasjonen som ekteskapshinder.

Denne ordning har bestått i Orienten, og er også den dag i dag anerkjent for de katolske orientalske kirker.

I Vesten:

Sølibatsdisiplinen ble forbedret under keiser Karl den Stores tid, men ble igjen svekket fra det 9. årh. I det 11. årh. engasjerte pave Leo IX, Victor II og Gregor VII seg for sølibatet. Pave Gregor VII forbød gifte prester å delta i gudstjenestelige handlinger, og krevde at hustruer og konkubiner til geistlige ble adskilt fra dem. Disse reformene fikk støtte fra folkebevegelser (f.eks. Pataria i Milano).

Noe som nå hang sammen med den geistlige motivasjon for sølibatet, var bekymringen om at kirkegods kunne komme på fremmede hender ved det at det gikk i arv til familiemedlemmer.

Under pave Innocens II kom det i 1139 kom det lovgivning som fastslo at ordinasjonen var et diriment ekteskapshinder, det vil si at biskoper, prester, diakoner eller subdiakoner ikke var istand til å inngå rettslig gyldige ekteskap (c. 40 C. 27 q. 1; jfr. Alexander III, cc. 1 4 X 3, 32). Overfor subdiakonene gikk pave Alexander III mildt frem, men pave Coelestin III oppløste en subdiakons ekteskap som hadde bestått i mange år og hadde frembragt flere barn.

Gifte kunne kun bispevies dersom hustruen var inntrått i kloster (c. 6 X 3, 32), for de øvrige ordinasjoner var det tilstrekkelig at hustruen avla kyskhetsløfte (c. 5 X 3, 32).

I kirkerettslige kretser ble det åpent diskutert om det var i det hele tatt mulig å fastholde sølibatsplikten. I det 14. og 15. årh. ble sølibatsbudet slett overholdt. Problemet ga seg blant annet det utslag at geistlige levde i konkubinatsforbindelser, ettersom de ikke kunne inngå lovformelige ekteskap.

Reformasjonstiden:

På reformasjonstiden kom det til sterk strid om sølibatsløftet, som ble stilt under radikal kritikk. Samtidig ble selve ordinasjonssakramentet kritisert og tilslutt avvist av reformatorene.

Riksdagen i Nürnberg (1522-23) besluttet at det ikke skulle gripes inn mot gifte prester, mens en del av de katolske stender forsamlet i Regensburg (1524) og riksmøtet i Augsburg (1530) var av en annen oppfatning.

Keiser Ferdinand I og andre fyrster gikk fremdeles på Tridenterkonsilets tid inn for presteekteskapet, og forsøkte uten hell å vinne unntaksbestemmelser fra sølibatsbestemmelsen for sine områder. Tridentinerkonsilet bekreftet lovstiftelsen om at klerikere med de høyere vigsler ikke er istand til å gifte seg (sess. 24 c. 9 De ref. matr.). Spørsmålet om sølibatet var knyttet til en kirkelov eller til et løfte, ble ikke avklart da, men den sterkere oppfatning var at det er knyttet til kirkelov. Med hensyn til de lavere vielser tolererte Tridentinum den eldre bruk som tillot at lavere klerikere kunne gifte seg (sess. 23 cc. 6 og 17 De ref.).

Den nyere tid:

Tridentinerkonsilets reform, sammen med innføringen av formplikt som vanskeliggjorde hemmelige ekteskap, har effektivt bidratt til å styrke kirkens sølibatsdisiplin.

De første vesentlige brudd kom på den franske revolusjons tid, da mange prester benyttet seg av muligheten til å inngå sivilrettslige ekteskap. De kirkestraffer de dermed ble ilagt, kunne de botsvillige som hadde giftet seg før 15.8.1801 få ettergitt (Pave Pius VII), men de kunne ikke tillates å forrette ved bryllup.

Etter den 1. verdenskrig oppstod det en bevegelse mot sølibatet i Tsjekkoslovakia (Jednota). Pave Benedikt XV erklærte (1920) at Kirken verken ville oppheve sølibatet eller innføre lettelser (AAS 12 [1920] 585).

De siste 150 år har det vært rettet sterke angrep på sølibatet, ikke minst etter det II. Vatikankonsil. Fra sent 1960-tall har på verdensbasis mellom 50.000 og 60.000 prester forlatt sine embeder, og et flertall av dem har giftet seg - med eller uten pavelig dispens. Pave Johannes Paul II har gjort klart at Kirken ikke akter å oppheve sølibatskravet for den latinske ritus.

De orientalske katolske kirker:

I de fleste orientalske katolske kirker har synoder erklært at ekteskap inngått etter mottagelsen av høyere vigsler er ugyldig: ruternerne (1720), maronittene (1736), melkittene (1849), syrerne (1888), kopterne (1889), armenerne (1911), og for italo-albanerne ved pave Benedikt XIV konstitusjon "Etsi pastoralis" (1742). Syrerne innførte sølibat for alle prester, og kopterne for alle majorister. Men for alle disse foreligger det mulighet for dem som giftet seg før subdiakonatet å motta høyere vielser. Bare blant malabarerne gjelder sølibatet absolutt, som i den latinske ritus. Den armenske nasjonalsynode anbefalte for biskopene at man bare unntaksvis tillot at gifte mottok høyere vigsler, og rådet prestene til kyskhet (Tit. V, cap. 3). I de orientalske kirker i USA, Canada og andre steder utenfor orientalernes tradisjonelle områder, skal ifølge Roma (1913) kun ugifte prester tjenestegjøre (eller enkemenn uten små barn). Men denne bestemmelsen blir ikke etterlevd i enkelte av de berørte kirker.

Gjeldende kirkerett

I den latinske kirke kan ingen gift mann bli preste- eller bispeviet, derimot kan en gift mann vies til permanent diakon. I tilfelle diakonen blir enkemann, kan han ikke gifte seg på nytt.

Unntak kan gis av paven for gifte ikke-katolske prester som konverterer, og for gifte par der mann og hustru går i kloster hver på sin kant.

I de orientalske katolske kirker er bildet varierende (se ovenfor). Men som hovedregel gjelder det at ingen ordinert person kan gifte seg, og at gifte menn kan diakonvies og senere prestevies - men ikke bispevies.