Norske bibeloversettelser fra reformasjonstiden til i dag – en oversikt

I dette bidraget vil de viktigste bibeloversettelsene til norsk språk bli presentert, med særlig vekt på tiden etter 1945. Innenfor rammene må fremstillingen bli nokså summarisk. Spesielt vil den eldre dansk-norske bibeltradisjonen bli tegnet med grove streker. Vi vil kort si noe om den enkelte utgaves bakgrunn, egenart og bruk. To hovedspørsmålsstillinger vil gå igjen: 1) Hvilket tekstgrunnlag er lagt til grunn? Baserer en seg på andre oversettelser eller på den hebraiske/greske grunnteksten? Om en bygger på grunnteksten, velger en det tradisjonelle tekstgrunnlaget fra middelalderen eller en vitenskapelig rekonstruert tekst basert på de eldste håndskriftene? 2) Legger oversettelsen seg på en grunntekstnært ”ord-for-ord-prinsipp” — også kalt et konkordant prinsipp — eller er en mer opptatt av å gjengi meningen på et forståelig norsk (ev. dansk) — et idiomatisk prinsipp? Og hvordan er i det hele tatt språkføringen og stilnivået i oversettelsen?

Dansk-norske oversettelser fra reformasjonstiden til slutten av 1800-tallet

Om vi ser bort fra en oversettelse til gammelnorsk av deler av Det gamle testamente på 1200-tallet, kalt Stjórn, går norsk bibeltradisjon går tilbake til reformasjonshundreåret og omfatter en periode på nesten 500 år. Oversettelse av Bibelen til folkespråket hørte til reformasjonens hjertesaker. Gjennom hele dansketiden var det riktig nok danske bibeloversettelser som ble brukt også i Norge; norsk bibeltradisjon i denne perioden er derfor ensbetydende med dansk bibeltradisjon. Også etter unionsoppløsningen i 1814 var det bibler på dansk språk som ble utgitt i Norge. Den første oversettelsen av hele Bibelen til norsk språk kom så sent som i 1904.

Tittelbladet fra Christian IIIs Bibel, fra 1550.
Foto: Wikimedia Commons

Det har, litt forenklende, vært vanlig å tale om to oversettelsestradisjoner i Danmark-Norge. Den ene var inspirert av Luthers folkelige oversettelsesprogram og vektlegger språklig klarhet og forståelighet, men er relativt fri i forhold til grunnteksten. Den første oversettelsen av hele Bibelen til dansk — Christian IIIs Bibel fra 1550, populært kalt ”Reformasjonsbibelen”— kan vi si er urrepresentanten for denne tradisjonen. Christian IIIs Bibel var oversatt dels fra Luthers tyske oversettelse, dels fra andre oversettelser fra reformasjonstiden og dels fra den latinske Vulgata. Den folkelige oversettelsestradisjonen i den lutherske reformasjonen ånd hadde en sterk posisjon i Danmark-Norge i det 16. og 17. århundre, bl.a. gjennom flere revisjoner av ”Reformasjonsbibelen”, som Fredrik IIs Bibel fra 1589 og Christian IVs Bibel fra 1633.

Gradvis var det imidlertid en annen oversettelsestradisjon, som var mer ”lærd” og grunntekstnær, som kom til å overta hegemoniet. Den kan spores tilbake til København-professoren Hans Poulsen Resens oversettelse fra 1607, den første danske bibel oversatt fra grunnspråkene. Resens oversettelse er basert på andre prinsipper enn ”Reformasjonsbibelen”. I tråd med den lutherske ortodoksiens vektlegging av Bibelens ordinspirasjon la den seg så tett på grunntekstens ordvalg og setningsbygning som mulig (oversettelsen er svært konkordant). Hensynet til en naturlig dansk språkføring ble helt underordnet nærheten til grunnteksten, og dette gikk på sterk bekostning av forståeligheten. På grunn av sitt tungt tilgjengelige språk ble da også Resens oversettelse møtt med liten entusiasme til å begynne med. I 1647 gjennomgikk oversettelsen en revisjon av professor Hans Svane, som innebar en språklig forbedring og forenkling. Den såkalte ”Resen-Svaningske bibel” etablerte seg med tiden som Danmark-Norges hovedbibel med status som offisiell kirkebibel. Fra det 18. til det 20. århundre er den Resen-Svaningske bibeltradisjonen den helt dominerende i Danmark-Norge.

Kort tid etter at unionen med Danmark var oppløst, i 1816, ble Det Norske Bibelselskap etablert. Sammen med British and Foreign Bible Society (som faktisk sto for størstedelen av bibelsalget i Norge på 1800-tallet), bidro Det Norske Bibelselskap til bibelspredning i en helt ny skala i Norge. Den første oversettelsen av hele Bibelen utgitt i Norge kom i 1854. Det var en språklig revidert versjon av den Resen-Svaningske Bibel, og fortsatt på dansk språk.

De første oversettelsene til riksmål og landsmål

Ikke før i 1904 kommer altså hele Bibelen i norsk språkdrakt (på riksmål som det het den gangen). Bibelselskapets 1904-oversettelse var resultatet av lengre tids arbeid ut fra grunnspråkene. De deuterokanoniske bøker/ GTs apokryfer hadde blitt oversatt til norsk så tidlig som i 1873, og resten av GT var ferdig i 1891. Et konkordant prinsipp ligger til grunn, i kontinuitet med den Resen-Svaningske tradisjonen. Oversettelsen sto for en viss nyorientering når det gjelder NTs tekstgrunnlag. Til nå hadde praktisk talt alle bibeloversettelser lagt textus receptus til grunn, dvs. den teksten som vi finner i den første trykte utgaven av NT på begynnelsen av 1500-tallet, satt sammen av Erasmus av Rotterdam, og som var en videreføring av middelalderens tekstoverlevering. Det nye i 1904-oversettelsen var at en åpnet forsiktig for tekstendringer ut fra vitenskapens rekonstruksjon av den eldste teksten i lys av nye manuskriptfunn. I 1930 kom en lettere revisjon av 1904/1891-oversettelsen, som i hovedsak besto i en språklig bearbeiding i tråd med rettskrivningsnormen av 1917. Bibelselskapets 1930-oversettelse ble den ledende kirkebibelen i Norge i nesten 50 år.

Flere bibeldeler ble oversatt til landsmål (datidens betegnelse på nynorsk) i perioden 1880 til 1910. Bak de tidligste landsmålsoversettelsene sto noen ildsjeler i miljøet rundt Det Norske Samlaget. Da landsmål ble formelt likestilt med riksmål i 1892, kom også Bibelselskapet på banen og gav bl.a. ut det første NT på denne målformen i 1899. Den første oversettelsen av hele Bibelen til landsmål var det imidlertid Studentmållaget som sto bak. Den kom i 1921 og kalles gjerne ”Fyrebilsbibelen” eller ”Seippelbibelen” (etter en av oversetterne som satte sterkest preg på den, professor Alexander Seippel). Den bygde dels på grunnteksten, dels på andre skandinaviske oversettelser. ”Fyrebilsbibelen” er en relativt fri meningsoversettelse med et folkelig preg og klangrikt språk. Bibelselskapet overtok etter hvert ansvaret for denne bibelteksten og bygde i stor grad på den (og bokmålsutgaven fra 1930) når selskapet i 1938 endelig gav ut sin første oversettelse av hele Bibelen til nynorsk.

Oversettelser av Det nye testamente

Som i den vestlige verden ellers, har det i Norge kommet en bølge av nye bibeloversettelser etter 2. verdenskrig. Tre forlag har i de senere år gitt ut hele Bibelen på norsk og står for brorparten av bibelsalget i Norge: Det Norske Bibelselskap, Norsk Bibel og Bibelforlaget. Men det er også kommet en rekke andre utgaver fra enkeltpersoner og mindre miljøer som fortjener omtale. Ikke minst dreier det seg om oversettelser av Det nye testamente med ulik profil.

Lyder Brun, professor i Det nye testamente ved Universitetet i Oslo, utga i 1945 Det nye testamente i ny oversettelse (i to bind) på Aschehoug forlag. Brun hadde brukt krigsårene på arbeidet. Utgaven fikk aldri noen stor utbredelse, noe som vel bl.a. henger sammen med Bruns lærde stil og ganske konservative og høytidelige språklige linje. Den idiomatiske tendensen i Bruns utgave foregriper det som senere kommer for fullt, særlig i Bibelselskapets oversettelsesarbeid. Bibelforskeren Brun la tekstvitenskapens rekonstruksjon av de eldste håndskriftene til grunn; bl.a. utelater han hele avsnittet Joh 7,53–8,11.

En helt annen profil har sogneprest Amund Nøkleby Bentzens Det nye testamente og Salmenes bok fra 1960. Bentzens NT er en omskrivning til norsk av den danske ”Vaisenhusutgaven” fra 1741, som hadde vært i bruk i pietistiske lutherske miljøer i form av en revidert utgave fra 1890. Bentzens hadde fått oppdraget fra Hauges venner og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn å justere denne utgaven varsomt språklig. Oversettelsen er utpreget ordrett (bl.a. setter den ord i oversettelsen som ikke finnes i grunnteksten i parentes) og språklig svært konservativ (med former som ”I” og ”eder”). Den har hatt liten utbredelse ut over visse haugianske grupperinger på Østlandet og noen læstadianske miljøer.

Velkjent i katolske kretser er presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes’ Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning. Som Lyder Bruns NT er denne oversettelsens én manns verk. Den kom ut på St. Olav forlag i 1968 og dessuten i pocketutgave i Gyldendals Kjempefakkel-serie i 1969. Gunnes’ oversettelse har en litt akademisk og konservativ språkføring, men går samtidig langt i idiomatisk retning. J. Ulltveit-Moe har karakterisert den som ”slepen, stram og stilig”, men samtidig ”preget av ro og verdighet.” Utgaven har vært konsultert i Bibelselskapets oversettelsesarbeid i nyere tid. Gunnes oversatte NT fra den greske grunnteksten. Her skilte han seg fra biskop Ole Offerdahls Det nye testamentes kanoniske bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer fra 1902 (revidert 1938), som mange katolikker tidligere hadde brukt. Gunnes legger en vitenskapelig rekonstruert tekst til grunn, men er ikke spesielt gjennomsiktig når det gjelder de tekstkritiske valgene han gjør. Denne utgaven er i liturgisk bruk i Den katolske kirke i Norge, men signaler fra liturgikommisjonen tyder på at den i fremtidige liturgiske bøker vil bli erstattet av en tilpasset versjon av Bibelselskapets nye oversettelse.

Den såkalte Acta-utgaven (også betegnet NTM) kom ut i 1973. Den var utarbeidet av en gruppe unge teologer med bakgrunn fra bedehuskretser, med økonomisk støtte fra forretningsmenn knyttet til Norsk Gideon. Acta-utgaven fikk på 1970- og 80-tallet en viss utbredelse gjennom den bibeldistribusjon på hoteller, skoler og sykehus som Gideon har stått for. Utgaven bygde stort sett på det samme tekstgrunnlaget som Bibelselskapets 1930-oversettelse. Med hensyn til oversettelsesprinsipp legger den seg et sted midt mellom det konkordante og det idiomatiske. Utgaven preges av et lett konservativt bokmål, men er stilistisk noe ujevn.

Parafraserende hverdagsoversettelser

En ny trend de siste 40 årene, også internasjonalt, er utgaver av Det nye testamente som ikke er oversettelser i tradisjonell mening, men som gjengir bibelteksten på en omskrivende og forklarende måte og i et lettfattelig språk, slik at den kan forstås av dem med minimale forkunnskaper. På engelsk språkområde er utgaver som The Living Bible og The Message kjente eksempler. En gruppe norske pinsepredikanter sto bak den parafraserende hverdagsoversettelsen Nytt Liv fra 1978, som var basert på engelske The Living Bible. Denne ble revidert i 1988 under tittelen En levende bok. En ny norsk utgave innen denne sjangeren så dagens lys med Nye Levende Bibelen fra 2005. Arbeidet ble utført av baptistpastoren Ola Liland på grunnlag av en tilsvarende svensk oversettelse fra den greske grunnteksten (Nya Levande Bibeln).

Parafraserende hverdagsoversettelser har vært mest brukt til evangeliseringsformål i pinsekarismatiske kretser. For eksempel er Nye Levende Bibelen primært blitt distribuert gjennom den kristne elev- og studentorganisasjonen Ny Generasjons evangeliseringsarbeid på skoler og studiesteder.

En vitenskapelig GT-utgave

En vitenskapelig utgave av Det gamle testamente på norsk, i fem bind med noter og fyldige kommentarer, utkom i perioden 1929-1963. Den er kjent under betegnelsen GTMMM etter oversetterne, GT-forskerne Sigmund Mowinckel, Simon Michelet og Nils Messel (førstnevnte var den ledende skikkelsen i arbeidet). Denne utgaven representerer noe helt egenartet i floraen av norske bibeloversettelser. Den er vitenskapelig orientert med en tydelig religionshistorisk tendens (den hebraiske bibel behandles som kilde til Israels religion mer enn som kirkens kanon) og med omfattende språklige, historiske, teologiske og tekstkritiske kommentarer.

Som en vitenskapelig oversettelse kan det overraske at den er såpass fri og idiomatisk. Den norske språkføringen er temmelig inkonsekvent med hensyn til stilnivå; GTMMM legger seg på et konservativt riksmål med mange lånord og nynorskord.

Jehovas vitners Ny Verden-oversettelse

Før vi avslutningsvis tar for oss de mest populære kirkelige bruksoversettelsene i dag, må vi også nevne oversettelsen til Jehovas vitner, som vanligvis ikke regnes som et kristent trossamfunn. Ny Verden-oversettelsen av De hellige skrifter kom på norsk i 1996 (NT ble utgitt i 1992). Denne oversettelsen bygger på vitnenes egen oversettelse til engelsk fra 1960, New World Translation.

Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene. Samtidig kommer vitnenes særstandpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen (bl.a. når Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”). Den er ellers interessant fordi den ofte har en usedvanlig direkte og likefrem språkbruk, uten kirkelig patina.

Bibelselskapets oversettelse fra 1978

Da Det Norske Bibelselskap lanserte en helt ny oversettelse i 1978 som avløste den gamle 1930-oversettelsen, var det sluttføringen av en omfattende prosess som hadde pågått gjennom tre tiår. Allerede i 1956 ble prinsippene for oversettelsen fastlagt. Viktige etapper på veien var utgivelsen av den såkalte Ungdomsoversettelsen av NT (bokmål 1959; nynorsk 1961), Utvalg av Det gamle testamente fra 1966, og NT-oversettelsen Godt Nytt fra 1975.

Særlig på to punkter avvek 1978-oversettelsen ganske sterkt fra forgjengeren, 1930-utgaven: valg av tekstgrunnlag og oversettelsesprinsipp. Mens 1930-oversettelsen bare svært forsiktig hadde tatt hensyn til tekstforskningens resultater, valgte en nå i langt større grad å legge tekstvitenskapen vurderinger av hva som var den beste teksten til grunn. I tråd med trender i det internasjonale oversettelsesmiljøet avløste dessuten en utpreget idiomatisk oversettelsesmetode 1930-oversettelsens konkordante tilnærming; en la stor vekt på at oversettelsen skulle ha et moderne og forståelig norsk språk. 1978-oversettelsen var på mange måter banebrytende, men fikk også en god del kritikk for å være overdrevent pedagogiserende og for fri både i forhold til grunntekstens formuleringsmåte og den norske bibeltradisjonen. Kritikken er en viktig bakgrunn for de ”motbibler” og nye oversettelser som er kommet senere. 1978-oversettelsen har siden utgivelsen vært offisiell kirkebibel i Den norske kirke og i mange av de mer tradisjonelle frikirkesamfunnene. I 1988 kom GTs apokryfer/ deuterokanoniske bøker i ny oversettelse og i 1994 ga Bibelselskapet ut 1978-oversettelsen med de deuterokanoniske bøker.

Norsk Bibel og King James-tradisjonen på norsk

Ikke minst i det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. Tidlig begynte man arbeidet med en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg fra det lavkirkelige høyre og Thoralf Gilbrant fra pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i praksis en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet.

Oversettelsen er gjennomgående grunntekstnær (som 1930-oversettelsen) og preget av språkkonservative idealer. Utgiverne er opptatt av at bibelens religiøse språk skal være hevet over hverdagsspråket og at enhver ny oversettelse må stå i tydelig kontinuitet med forrige generasjons bibeloversettelse. Bl.a. på dette punktet var de sterkt kritiske til Bibelselskapets profil. Språklig sett har Norsk Bibel 1988 et nokså gammelmodig (arkaisk) preg. Dette gjelder også etter revisjonen i 2007, der en fjernet de mest alderdommelige uttrykkene. Også når det gjelder tekstgrunnlaget, ligger Norsk Bibels oversettelse i det store og hele på samme linje som Bibelselskapets 1930-oversettelse. Det vil si at en i hovedsak legger til grunn den teksttradisjon som man brukte på reformasjonstiden (textus receptus), men i noen tekster har tatt hensyn til den moderne tekstforsknings resultater. Norsk Bibel 1988 har vært populær i de lavkirkelige organisasjonene og teologisk konservative frikirkemiljøer, men har i de sist årene tapt posisjon særlig i konkurranse med Bibelen Guds Ord fra Bibelforlaget.

Oversettelsen Bibelen Guds Ord kom ut første gang i 1997 (NT i 1995). Den er mindre inspirert av norsk bibeltradisjon enn av en bestemt engelskspråklig; utgaven er kanskje best kjent under betegnelsen ”Den norske King James-oversettelsen.” King James Version er en berømt og litterært elegant, men nå svært gammelmodig, engelsk oversettelse fra 1611, som i visse fundamentalistiske kristne miljøer særlig i USA holdes for å være den fremste og eneste inspirerte bibeloversettelsen. Bibelen Guds Ord er i hovedsak influert av den nye, moderniserte King James-oversettelsen som kom ut i USA i 1982, New King James Version. Fire personer har bidratt til den norske oversettelsen: Norvald Yri og Sigurd Grindheim, begge med bakgrunn fra Norsk Luthersk Misjonssamband, Leif Jacobsen, med bakgrunn fra metodistkirken og trosbevegelsen, og Ingulf Diesen fra Det Norske Misjonsforbund. Som de engelske King-James-biblene, baserer Bibelen Guds Ord seg på et konkordant prinsipp (det er i alle fall utgivernes påstand), og en legger textus receptus konsekvent til grunn.

Bibelen Guds Ord er i løpet av kort tid blitt en populær oversettelse i konservative lav- og frikirkelige miljøer i Norge, kanskje ikke minst blant unge og i pinsekarismatiske kretser. Den har i de senere år gått langt forbi Norsk Bibel på salgslistene. En grunn til dette er nok Bibelforlagets aktive markedsføring, hvor bl.a. utgivernes bibeltroskap blir sterkt fremhevet. En annen grunn kan være at oversettelsen ikke har Norsk Bibels språkkonservative preg, men tilstreber et mer moderne språk. Fra et faglig synspunkt er det likevel slående hvor svak og mangelfull Bibelen Guds Ord er som oversettelseshåndverk vurdert. Utgaven varierer fra det utpreget konkordante til det idiomatiske, inneholder mange oversettelsesfeil og er språklig svært ujevn. Til tross for salgstallene oversettelsen har oppnådd, mener jeg den ikke har den kvaliteten som må kunne kreves av en bruksbibel.

Den siste oversettelsen av hele Bibelen til norsk er nok ukjent for de aller fleste. Også den er et forsøk på å transponere King James-tradisjonen til en norsk kontekst, men med basis i den opprinnelige King James Version fra 1611. Bak oversettelsen står enkeltpersoner med bakgrunn i konservative baptistmiljøer i Norge, med økonomisk støtte fra USA. Oversettelsen er en konkordant oversettelse på grunnlag av den engelske King James. Den er stilistisk og språklig svært variabel. Oversettelsen er ikke i åpent salg og har etter alt å dømme hatt en beskjeden distribusjon.

Bibelselskapets nye oversettelse Bibel 2011

I 1999 begynte Bibelselskapet arbeidet med en omfattende revisjon av 1978-oversettelsen. En ønsket både å ajourføre bibelteksten i lys av språklige endringer og fortolkningsmessige nyvinninger og å imøtekomme noe av kritikken som hadde vært rettet mot 1978-utgaven. 1978-oversettelsen ble særlig kritisert for å fjerne seg for langt fra grunnteksten og for å være for ordrik og overdrevent forklarende. Ikke minst hadde mye av bilderikdommen i grunnteksten en tendens til å forsvinne i denne oversettelsen. I Bibel 2011, som ved lanseringen kalles ”ny oversettelse” (en førsteutgave av NT kom i 2005 under navnet ”revisjon”), har en gått et tydelig skritt i mer grunntekstnær retning. En har lagt vekt på et pregnant og konsist språk og å gjenvinne de bibelske metaforene. I det hele tatt har språklig og litterær kvalitet vært høyt prioritert, ved at en har involvert et stort antall skjønnlitterære forfattere som konsulenter. Tekstgrunnlaget til NT er i all hovedsak det samme som i 1978-oversettelsen, men til GT er det eksempler på at teksten er endret i lys av manuskriptfunnene i Qumran.

Det Norske Bibelselskap er den store og tradisjonsrike aktøren i det norske bibelmarkedet, og står i dag fortsatt for om lag 2/3 av det totale bibelsalget i Norge. Bibelselskapet sitter uten sammenligning på de største faglige og økonomiske ressursene og involverer i sine oversettelsesprosjekter den fremste ekspertisen i språk og bibeltolkning. Bibelselskapets oversettelser har et bredt nedslagsfelt i kirke, skole og samfunn.

Vite mer?

I denne artikkelen har vi ikke behandlet de samiske bibeloversettelsene i Norge. Her henviser vi den interesserte til Per Oskar Kjølaas’ bok Bibelen på samisk. Den eldre dansk-norske bibeltradisjonen er mer inngående beskrevet i Dagfinn Rian ”Norske bibeloversettelser – sett på bakgrunn av dansk-norsk bibeloversettelsestradisjon”. En detaljert presentasjon av alle norske bibeloversettelser etter 2. verdenskrig (med vurderinger og mange teksteksempler) finnes i boken Når Ordet blir norsk av Sverre Bøe og undertegnede, som utkommer om kort tid på Tapir forlag.

Artikkelen er skrevet av Geir Otto Holmås, og først publisert i St. Olav katolsk kirkeblad, nr. 5 2011.