Gud - en sinnatagg?

Om katolsk forløsningslære

En tysk psykoanalytiker, Tilman Moser, skrev for 25 år siden en bok med tittelen «Gudsforgiftning». I mellomtiden er den blitt kjent over alle landegrenser. Boken er skrevet som et brev til den Gud som forgiftet hans liv som barn, ungdom og langt inn i voksen alder. I dette brevet tar han i sitt 42. år avskjed med den karikerte Gud som ble hans «sykdom». Fromme foreldre kanaliserte i god tro sin nedarvede, tyranniske, straffende Gud inn i hans barnesinn. Han skriver: «Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.» -Gud blir blodig fornærmet når han forsømmer å pusse tennene, når han i lek med venner får en flenge i boksen, når han i barnehagen konkurrerer med de andre om hvem som tisser høyest på veggen. Den ytring fra foreldrene som skremmer mest er: «Hva tror du den kjære Gud vil si til det?»

Han er i egne øyne en spedalsk, forutbestemt til evig fortapelse. Han raser mot den overmektige Gud som biter seg fast i alle kroppens og sinnets hulrom: «Du var undertrykkende, hensynsløs, grusom, ondskapsfull i din overlegenhet, og min barnslige svakhet og forsvarsløshet sjenerte deg ikke i ringeste grad. Jeg vet fra mine pasienter, venner og bekjente at du for millioner av mennesker er den verste barnesykdom som tenkes kan - for mange er den uhelbredelig.»

Forfatteren vokser opp i en katolsk landsby. Selv tilhører han og hans familie «Brødremenigheten» (Herrnhuterne). Men han tror ikke et øyeblikk at Gudsforgiftningen er betinget av konfessionell egenart. Som psykoanalytiker har han diagnostisert «sykdommen» hos personer med bakgrunn i ulike trossamfunn. Mosers fryktinngytende Gudskarikatur og skildringen av hans martrede barn- og ungdomstår minner sterkt om Martin Luthers selvbiografiske skildringer av sin katolske oppvekst i Mansfeld.

Selv har jeg snakket med eldre katolikker fra mellomkrigstidens Norge. De forteller - og nå litt lattermild - om «kappløpet med Gud». Når de drattet i en dødssynd - og dem var det mange av på den tid - gjaldt det å nå frem til skriftestolen og den forståelsesfulle skriftefar før Gud kom dem i forkjøpet med en takstein i hodet, og så lukt i fortapelsens avgrunn. En ungdom som hører dette i dag, ryster på hodet og kjenner seg ikke igjen. Godt er det! Men svært så tilårskommen skal ikke et kristenmenneske være for i ulykkens time stønne: «Hva galt har jeg gjort siden dette skulle hende meg!» Den straffende Gud har så visst ikke avgått med døden.

Fundamentalismens innvirkning på skyld og straff

Den fundamentalistiske lesning og forkynnelse av Skriften kan være hovedårsaken til gudsforgiftningen. Bibelen er full av antropomorfe ord og uttrykk. Det vil si: Vi taler om Gud på menneskelig vis. Vi overfører tanker og begreper fra egen erfaringsverden på Den Allerhøyeste. I Det Gamle Testamente har Gud ansikt, ører, munn, hender, føtter. Hans tanker og sinnsstemninger skifter stadig. Han husker noe i det ene øyeblikk og glemmer i det neste. Han skaper menneskene og angrer senere at han har gjort det. Slike skildringer motsier ordene i Jakobs brev: «Hos ham (Gud) finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge» (Jak 1,17). Alle menneskelige ord, selv de mest sublime, er bare billeder som aldri dekker den guddommelige virkelighet.

Slik også med ordet «vrede». Både i Det Gamle og Nye Testamente er Gud svært ofte så vred på menneskene. Men vrede finnes bare i vesener med et følelsesliv, forutsetter altså en kropp, noe Gud ikke har, Vi står altså overfor en antropomorfisme, som bokstavelig forstått og utnyttet pedagogisk i katekesen kan skape nedbrytende angst. (Les Mosers brev til Gud!). Kunne vi ikke interpretere Guds vrede i den retning at han - som i sin helhet er all værens fylde - fra evighet av står syndens intethet imot? Synden mangler jo samsvar med den gudgitte moralske norm. Gud «hater» synden, men elsker synderen.

Professor Johannes Gründel skriver i «Christlicher Glaube in moderner Gesellschaft»: «I teologisk tenking i dag ser man ikke på skyld og straff som noe som følger etter hverandre, men som faller sammen. Det er ikke Gud som straffer synden, men i synden og dens ettervirkninger ligger allerede straffen. Bibelens billede av en vred Gud, som ilegger straff, fordi han er blitt fornærmet på grunn av synd, har sine røtter i datidens antropomorfe tenkning.»

Gud har altså skapt oss slik at vi kan straffe oss selv. Vi synder, angrer, får tilgivelse. Men synden har skadet noe i vår individuelle menneskelige natur - innsnevret vårt hjerte, gjort oss kald mot nesten, skapt egoisme i sinnet. Disse skadene blir ikke uten videre fjernet ved syndstilgivelsen. Kun ved en indre smertefull omvendelse blir vi kvitt dem. Smerten vi da opplever er syndestraffen. Denne indre, smertefulle prosess hører med til hvert menneskes personlighetsutvikling. Vi kan også -med den frihet Gud har gitt oss - velge å avvise hans tilgivende kjærlighet. Vi kan forherde vårt sinn, føye synd til synd like til det siste og slik straffe oss selv til vårt evige helvete. Pave Johannes Paul II skriver i sin bok «Over håpets terskel» at evig fortapelse er ikke noe annet enn menneskets «definitive avvisning av Gud» (s. 81).

Sønnedrapet

Når vi leser Mosers brev til Gud, og taler med andre som har gjennomgått lignende ting, forstår vi hvilke drepende sår vi kan tilføye et finstemt sinn når vi ved bokstavtro bibelutleggelse tegner billedet av en surmulende Gud, som hevner selv den minste forseelse. Farlig blir det også når vi analogt lar Faderen straffe sin uskyldige sønn. Hvem har ikke lyttet til den fromme predikant som forteller at «Faderen lot sin vrede lyne over den syndefrie Sønnen som hang på korset, og slik frelste oss som var skyldige». Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg har møtt som på grunn av slik forkynnelse mistet sin barnetro. Hinduer, som er blitt «utsatt» for slike prekenfloskler, betegner kristendommen som en barbarisk religion, og da med rette. Våre tanker går til hine dager da okkupantene i vilt raseri skjøt gisler når sabotørene unnslapp.

Tridentinerkonsilet har definert dogmet: «Ved sin hellige lidelse på korset fortjente han (Kristus) vår rettferdiggjørelse». Hvordan denne forsoningen fant sted er et stort mysterium. Kirkens teologer har oppstilt sine teorier - vel vitende at disse aldri var uttømmende. Den mest slitesterke finner vi hos Anselm av Canterbury, som levde på 1100-tallet. Hans tolkning av Jesu soning er preget av rettsforståelsen i middelalderens føydalsamfunn: Gud blir ærekrenket ved våre synder. Krenkelsen skader også universets rettsorden - Guds evige lov. Guds ære måtte gjenopprettes og loven heles. Dette krever et fyllestgjørende offer. Vi endelige mennesker kan ikke bringe et sonoffer som tilfredsstiller den uendelige Gud. Guds Sønn måtte bli menneske for å bringe dette fyllestgjørende offer i vårt sted. Fordi hans person er guddommelig, har hans sonoffer en uendelig verdi. Det gjenoppretter Guds ære og blir oss til frelse. Denne teologiske forståelse har med små forandringer vært herskende i Kirkens liv fra 1100-tallet fremtil 1950 - uten noensinne å bli dogmatisert. Men la det bli sagt med tydelighet: Aldri sier Anselm og senere representanter for denne teologien at en rasende Gud Fader straffer Jesus som om han var den skyldige. Det var frivillig og av kjærlighet til Faderen og oss at han led på korset. Og Faderen tok i kjærlighet imot hans offer.

Vel kan vi ikke tale om Gud uten i billeder. Disse kan gjerne skildre guddommelige mysterier som går over vår forstand, men de må ikke stride mot all sunn fornuft og moralsk bevissthet. Vi kan ikke i det ene øyeblikk skildre ham som ren kjærlighet og i neste fremstille ham som en blodig bøddel som henretter sin egen Sønn. Gjør vi det, vender vi tilbake til senmiddelalderens nominalisme hvor den uforutsigbare, uberegnelige Gud i sin lunefulle allmakt kunne - hvis han ville - sende helgener til helvete og uomvendte mordere til himmelen. Denne skoleretning innen teologien har forårsaket nok skade i kristenheten.

Forløsningsteologi i nyere tid

Teologene i nyere tid holder selvfølgelig fast på dogmet fra Tridentinerkonsilet: «Ved sin hellige lidelse på korset fortjente han (Kristus) vår rettferdiggjørelse.» Men nå er det ikke lenger tale om en guddommelig majestet som føler seg krenket ved vår ulydighet og derfor må forsones med oss. I dag beskrives en kjærlig Gud som vil forsone oss med seg. Gud har aldri opphørt å elske oss. Han har aldri trukket vennskapets hånd tilbake. Det er vi som har snudd ryggen mot ham. Lignelsen om den fortapte sønn, som vel så mye er en lignelse om den kjærlige far, illustrerer dette.

Vi greide ikke ved egne krefter å reise oss fra vår selvvalgte synd og død. Gud selv måtte bli menneske for å hjelpe oss. Hele Jesu liv var et velluktende offer til Faderen. Hver eneste gjerning i Jesu liv, gjort i lydighetens navn, var nok til å sone for vår ulydighet og reparere de skadene den hadde medført - det brudte vennskap med Gud.

Det er et mysterium at et slikt liv i kjærlighet skulle ende med døden på et kors. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke kunnet gripe det.» (Joh 1,5). Det var hans forkynnelse om Guds rike, en riktigere tolkning av Loven og hans vennskap med samfunnets stedbarn som opptente samtidens vrede mot ham. Det var vi mennesker som dømte ham til døden - ikke Faderen. Da han forstod hvor det bar hen, kunne han - menneskelig talt - avveket fra lydighetens vei. Det gjorde han ikke. «Han var lydig til døden - ja, døden på et kors» (Filip 2, 8). I sin død tilintetgjorde han vår død og bragte Faderen det fyllestgjørende offer vi ikke maktet.

Men hvordan kan Jesu individuelle liv og død komme hele menneskeheten til gode - sone for våre synder, reparere vårt brudte vennskap, gi oss helliggjørelsens nåde? Fordi Jesu på et vis ikke er en annen. Da ordet Guds Sønn, ble menneske av kjøtt og blod, tok han på seg den menneskelige natur vi alle har felles. Som Adam var hodet for den gamle menneskehet, slik er Kristus hode for den nye. Som Adams synd gled over på alle mennesker og forårsaket vår død, slik blir Kristi lydighetsoffer til liv for alle mennesker han ved sin menneskevordelse har gjort seg ett med (sml. Rom 5,18-19).

Nytt er det også at teologer som befatter seg med forløsningens mysterium, ser den vel så mye virkeliggjort i Jesu oppstandelse. Er vi blitt korsfestet med Kristus, skal vi også stå opp til et nytt liv sammen med ham (sml. Rom 6, 5-6).

De som ønsker å trenge seg dypere inn i dette tema vil jeg anbefale Den katolske kirkes katekisme (Nr. 595-630), pavens siste bok «Over håpets terskel» (s. 65-84), frem for alt Den Hollandske Katekisme med Vatikanets utfyllende bemerkninger (s. 289-393). I sistnevnte bok blir det for sikkerhets skyld gjentatt hele åtte ganger at vi for all del ikke må oppfatte Kristi soningsdød som en straff en vred Gud ilegger sin Sønn.