Evangelium Vitae

Om menneskelivets verdi og ukrenkelighet

Innledning

1 Livets Evangelium er hjertet i Jesu budskap som Kirken kjærlig tar imot og forkynner trofast og frimodig som "det glade budskap" til mennesker i enhver tidsalder og i alle kulturer.

Ved frelsens frembrudd proklameres den glade nyhet om et barns fødsel: "For jeg har en stor glede å forkynne dere, og den skal bli hele folket til del: I dag er deres frelser født, her i Davids by; det er Messias, Herren!" (Luk. 2,10-11). Kilden til denne "store glede" er Frelserens fødsel; men julen åpenbarer også den fulle mening med hvert menneskes fødsel, og den gleden som ledsager Messias' fødsel, gir opphav til glede ved hvert menneskes komme til verden (kfr. Joh. 16,21).

Når Jesus taler om det forløsningsverk han er kommet for, sier han: "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod" (Joh. 10,10). I virkeligheten refererer han her til det "nye" og "evige" liv som består i enhet med Faderen, det liv som hver person fritt er kalt til i Sønnen ved den helliggjørende Ånds kraft. Det er nettopp i dette "liv" at menneskelivet i alle dets aspekter og faser oppnår sin fulle betydning.

Den menneskelige persons uforlignelige verdi

2 Mennesket er kalt til et liv i overflod som langt overgår menneskets jordiske eksistens, fordi det dreier seg om å ha del i Guds eget liv. Det opphøyede ved dette overnaturlige kall avslører menneskelivets storhet og uvurderlige verdi selv i tiden. Livet i tiden er faktisk en avgjørende betingelse, et innledende stadium og en integrert del av den menneskelige eksistens' utvikling mot enhet. Denne utvikling blir uventet og ufortjent opplyst ved løftet og fornyet ved det guddommelige livs gave som en dag skal bli åpenbart (kfr. 1. Joh. 3,1-2). Samtidig kaster nettopp dette overnaturlige kall lys over det jordiske livs relative karakter. Når alt kommer til alt er ikke jordelivet den "siste", men den "nest siste" realitet; allikevel forblir det en hellig realitet, gitt oss for at vi skal ta ansvar for det og bringe det til fullkommen kjærlighet ved å gi oss selv til Gud og til våre brødre og søstre.

Kirken vet at Livets Evangelium, mottatt fra Vår Herre1, finner gjenklang i menneskenes hjerter hvor Guds lov er skrevet inn (kfr. Rom 2,14-15) - hos troende såvel som ikke-troende - fordi det på underfullt vis både oppfyller alle hjertets forventninger og langt overgår dem. Til tross for vanskeligheter og usikkerhet vil enhver person som er åpen for det sanne og det gode, ved fornuftens lys og ved nådens skjulte virke kunne erkjenne menneskelivets hellige verdi fra dets begynnelse til dets naturlige avslutning, og bekrefte det enkelte menneskets rett til liv. På denne erkjennelsen hviler ethvert menneskelig og politisk fellesskap.

Mennesker som bekjenner seg til Kristus, må i særlig grad forsvare og fremme denne rettighet, oppmerksomme som de er på denne veldige sannhet som Det annet Vatikankonsil minner oss om: "Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon."2 Denne frelsende hendelse viser oss ikke bare Guds grenseløse kjærlighet, han som "så høyt elsket verden, at han gav sin enbårne sønn til pris" (Joh 3,16), den viser oss også hver persons uforlignelige verdi.

Mens Kirken trofast betrakter Frelsens mysterium, anerkjenner den stadig på ny dette under.3 Kirken føler seg kallet til å forkynne dette budskap som er kilde til uovervinnelig håp og sann glede i enhver tidsalder. Det glade budskap om Guds kjærlighet til mennesket, det glade budskap om menneskets verdighet, og det glade budskap om livet er ett og det samme budskap.

Av denne grunn er mennesket - det levende menneske - Kirkens første og grunnleggende vei.4

Nye trusler mot menneskelivet

3 Nettopp på grunn av Guds Ord som ble menneske i kjøtt og blod (kfr. Joh.1,14), er ethvert individ betrodd Kirkens moderlige omsorg. Derfor berøres Kirken av enhver trussel som retter seg mot menneskers verdighet og liv; Kirken må berøres ettersom den realitet, at Gud ble menneske, står i hjertet av Kirkens forkynnelse. Livets Evangelium må derfor ut over hele verden og til enhver skapning (kfr. Mark. 16,15).

I dag er denne forkynnelsen spesielt presserende fordi de trusler som retter seg mot enkeltpersoners og hele folkegruppers liv, er økende både i omfang og i alvor, særlig der hvor livet er svakt og forsvarsløst. I tillegg til de plagene vi allerede kjenner fra gammelt av, fattigdom, hunger, pest, vold og krig, dukker nye trusler opp i alarmerende stor skala.

Det annet Vatikankonsil fordømte sterkt en serie forbrytelser og angrep mot menneskelivet; en fordømmelse som fortsatt er relevant. Tretti år senere gjentar jeg Konsilets ord, og med samme styrke gjentar jeg fordømmelsene i hele Kirkens navn, i overbevisning om at jeg derved er i samsvar med en genuin forståelse av en rett og sannferdig samvittighet: "Alt det dessuten som strider mot livet, såsom mord i enhver form, folkemord, fosterdrap, barmhjertighetsdrap eller selvmord - alt det som krenker menneskets personlige integritet, såsom lemlestelse, fysisk eller psykisk tortur, forsøk på å øve moralsk tvang - alt det som krenker menneskeverdet, som umenneskelige livsforhold, vilkårlig fengsling, deportasjon, slaveri, prostitusjon, kjøp og salg av kvinner og barn - uverdige arbeidsvilkår som nedverdiger arbeideren til å bli et profittredskap istedenfor et fritt og ansvarlig individ: Alt dette og andre lignende forhold er forkastelige. De forderver den menneskelige sivilisasjon, men vanærer dem som bærer skylden for uretten langt mer enn dem som lider urett. Og de krenker i høy grad Skaperens ære."5

4 Dessverre er ikke denne foruroligende tilstand i ferd med å avta, snarere ekspanderer den: fremskritt på vitenskapens og teknologiens områder åpner for nye muligheter også for angrep på menneskets verdighet. Samtidig ser vi at et nytt kulturelt klima vokser frem, som gir forbrytelsene mot livet en ny og om mulig enda mer illevarslende karakter som gir grunn til ytterligere bekymring: brede kretser innen den offentlige opinion søker å rettferdiggjøre disse overgrepene ved å gjøre krav på dem som rettigheter i den individuelle frihets navn. På denne bakgrunn krever man ikke bare å bli fritatt for straff, men til og med statlig legitimering slik at overgrepene kan fortsette med fri assistanse fra helsevesenet.

Alt dette fører med seg en dyptgående endring i menneskenes forhold til hverandre. Det faktum at lovgivningen i mange land, kanskje med unntak av grunnleggende prinsipper i konstitusjonene, avstår fra å straffe slike overgrep og heller legaliserer dem, er både et symptom på og en årsak til alvorlig moralsk forfall. Valg som tidligere enstemmig ble vurdert som kriminelle og avvist av den alminnelige moral, blir gradvis sosialt akseptert. Også visse deler av medisinen, som har som formål å forsvare og beskytte menneskelivet, er i økende grad villig til å stå til tjeneste for handlinger som går imot det primære formål. På denne måten blir den medisinske profesjon i selve sin natur fordreiet og kommer i motsetning til seg selv, og deres verdighet som praktiserer den blir degradert. Stilt overfor de alvorlige demografiske, sosiale og familiemessige problemer som hviler over mange av verdens folk og som krever ansvarlig og effektiv oppmerksomhet fra nasjonale og internasjonale fora, risikerer man i denne kulturelle og legislative kontekst å søke falske og villedende løsninger som står i motsetning til sannheten og menneskenes og nasjonenes beste.

Resultatet av dette er tragisk: ikke bare er det et foruroligende og svært alvorlig faktum at så mange ufødte menneskeliv og mennesker som befinner seg i livets siste faser, blir fratatt livet. Mindre alvorlig er det ikke at samvittigheten selv formørkes og har stadig vanskeligere for å skjelne mellom godt og ondt når det gjelder menneskelivets grunnleggende verdier.

I enhet med alle Kirkens biskoper

5 Det ekstraordinære kardinalkonsistorium som var sammenkalt i Roma 4.-7. april 1991, arbeidet med problemer som truer menneskelivet i vår tid. Etter en inngående og detaljert diskusjon om de utfordringer hele menneskeheten og i særdeleshet det kristne fellesskap stilles overfor, ba kardinalene meg om igjen å bekrefte, med den autoritet som tilkommer Apostelen Peters etterfølger, menneskelivets verdi og ukrenkelighet i lys av de aktuelle omstendigheter og de angrep som rettes mot det i dag.

Som svar på denne oppfordring sendte jeg til pinse 1991 ut et brev til mine embetsbrødre, biskopene, og ba dem i den biskoppelige kollegialitets ånd, om å bistå meg i å utferdige et eget dokument.6 Jeg er meget takknemlig overfor alle de biskoper som svarte og gav meg verdifulle opplysninger, henstillinger og forslag. Derved bar de vitnesbyrd om et enstemmig ønske om å delta i Kirkens læremessige og pastorale misjon hva gjelder "Livets Evangelium".

Dette brevet ble skrevet like etter feiringen av hundreårsminnet for encyklikaen "Rerum Novarum", og jeg ønsker å gjøre oppmerksom på en slående analogi: "For hundre år siden var det arbeiderklassens fundamentale rettigheter det stod om, og Kirken gikk da modig ut til deres forsvar idet den forkynte arbeidernes ukrenkelige rettigheter. Når nå en annen kategori menneskers fundamentale rett til liv er truet, føler Kirken seg forpliktet til å tale med det samme mot på vegne av dem som ikke har noen stemme. Kirkens rop er det evangeliske rop i forsvar for verdens fattige, dem som er truet og foraktet, og hvis menneskerettigheter det øves vold imot."7

Det eksisterer i dag store mengder svake og forsvarsløse mennesker, ufødte barn i særdeleshet, hvis fundamentale rett til liv blir tråkket ned. Når Kirken ikke kunne tie om den urettferdighet den var vitne til i forrige århundre, da kan den enda mindre tillate seg å tie i dag, når fortidens sosiale urettferdighet, som dessverre ennå ikke er overvunnet, i dag i mange deler av verden blir overgått av enda mer opprørende former for urettferdighet og undertrykkelse, selv om disse presenteres som fremskritt i retning av en ny verdensorden.

Denne encyklika som er frukten av et samarbeide med biskoper over hele verden, er derfor ment å være en klar og vektig bekreftelse av menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og samtidig en direkte appell rettet til hver og en i Guds navn: respekter, beskytt, elsk og tjen livet, hvert menneskeliv! Bare slik vil dere finne rettferdighet, utvikling, sann frihet, fred og lykke!

Måtte disse ord nå ut til alle Kirkens sønner og døtre! Måtte de nå ut til alle mennesker av god vilje som er opptatt av menneskenes beste, det felles beste for samfunnet som helhet!

6 I dyp enhet med alle mine brødre og søstre i troen, og inspirert av genuint vennskap, ønsker jeg enda en gang å meditere over og forkynne Livets Evangelium, sannhetens glans som opplyser samvittigheten, lyset som klarer opp det formørkede blikk, den aldri feilende kilde til trofasthet og fasthet i møte med de nye utfordringer som møter oss på veien.

Når jeg gjenkaller erfaringen fra Familieåret, ønsker jeg å komplettere det brevet jeg skrev til "hver familie især over hele verden"8. Jeg ser med fornyet tillit til ethvert hjem og ber om at man på alle nivåer må gå inn for å styrke familien, slik at familien vil forbli "livets helligdom"9, slik den er tenkt ifølge Guds plan, til tross for alle vanskeligheter og alvorlige trusler som møter den.

Til alle Kirkens medlemmer, mennesker av Livet og for Livet, kommer jeg med denne presserende appell, at vi sammen må gi vår verden nye håpets tegn, og arbeide for et rettferdig og solidarisk samfunn hvor en ny kultur kan vokse frem som bekrefter menneskelivet og som bygger en autentisk sivilisasjon på sannhet og kjærlighet.