Rosenkransen og dens tilblivelse
Etter et fordrag av Ernst Josef Auer, oversatt av Sophie Mørstad
Artikkelen er hentet fra menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 4/2003.
Ved opptagelsesprøven til gymnaset [i Tyskland] hadde barna engang den oppgaven å gjenfortelle bibelhistorien om den tolvårige Jesus. En av guttene beskrev levende hvor trist Maria og Josef hadde vært da de oppdaget at Jesus var blitt borte på veien hjem. Men den hellige Josef trøstet den bekymrede Maria og sa: "Se, nå går vi tilbake til Jerusalem og leter etter ham. Underveis kan vi be rosenkransen, og den hjelper oss helt sikkert til å finne Jesusbarnet igjen."
Denne enkle historien forteller ikke bare en hel del om fantasien og innlevelsesevnen til denne gutten, men også hvordan han øser av den katolske arv fra en troende familie. Her griper man i enhver bekymring og sorg som helt selvfølgelig til rosenkransen. Rosenkransen er i den grad selve hjertet i den katolske folkelige fromhet at vi ikke kan tenke oss kirkehistorien uten den.
Rosenkransens tilblivelse
Men når vi beskjeftiger oss med dens historie blir vi ikke lite forbauset, når vi hører at dens tilblivelse ikke ligger lengre tilbake enn for 500 år siden, og at den formen rosenkransen har i dag først var avsluttet mot slutten av det 16. århundre. Bare til å forme Ave Maria slik den blir bedt i dag, trengtes det 400 år. De store ting i den hellige kirke vokser langsomt under ledelse av den Hellige Ånd. De er ikke slik som for eksempel Novus Ordo Missae stampet frem av gulvet. I stedet for åndelig vekst kommer her den tidsånd at alt lar seg lage.
Rosenkranslegenden
Men legenden som først oppstod 1470, og går tilbake til pater Alanus Rupe, står i strid med de faktiske forhold om den hellige rosenkransens tilblivelse. Legenden sier at Guds Mor lærte den hellige Dominikus rosenkransen så og si i et eneste øyeblikk, og ga den som gave.
På den tid da den hellige Dominikus levde (1170-1237), var rosenkransen verken kjent som navn eller etter sitt innhold. Slik forble det i hele 200 år fremover. Legenden oppstod to hundre år etter Dominikus, og den kom i stand ved en skjebnesvanger forveksling, nettopp gjennom pater Alanus Rupe som vi kommer til å høre mer om. Så mye skal nevnes allerede nå; rosenkransen er blitt stadfestet av himmelen mye mer enn hva denne legenden kunne gi uttrykk for.
Hvordan oppstod rosenkransen?
Det startet med at man gjentok Fadervår. Allerede ørkenfedrene ba hver dag et større antall Fadervår. Til telling brukte de steiner. Ved overgangen fra det 11. til det 12. århundre ble det vanlig at legbrødrene ved cistersienserordenen - de kunne ikke latin - ble pålagt å be et større antall Fadervår i stedet for breviaret. Legbrødre eller -søstre ba syv ganger daglig ved tiden for korbønnen, om de var på åkeren eller i verkstedet, sine foreskrevne antall Fadervår, som ble innledet med at de tre ganger gjentok: "Herre, åpne mine leber." Man kom på tallet 150, fordi inndelingen av Salmene i tre ganger 50 - som kom fra Irland - også ble overført til en gjentagelse av Fadervår. Slik oppstod en tallmessig orden av en gjentagelsesbønn som har holdt seg i rosenkransen frem til i dag.
Med tiden løste denne bønnemåten seg fra forbindelsen med klostervesenet, og ble elsket av vanlige folk. Veien gikk via ordener som var sammensatt av både prester og lekfolk, slik som ridderordener, beginer (en sammenslutning av kvinner i et felles åndelig liv i Flandern) og tertiarer. Gjentagelsesbønnen er til denne tiden bare Fadervår, for Ave Maria er som folkets bønn ennå ukjent. Bønnekjeden som vi i dag kaller for rosenkransen, heter Pater noster. Og slik skulle det forbli flere hundre år, hvor man forlengst ba rosenkransen på perlene. Ennå i min barndom talte man i Bodensjøområdet om "Nuschter", "Pater noschter" , i stedet for "rosenkransen" , og på landsbygden er navnet "Nuschter" i bruk den dag i dag.
Den inderlige anropelsen av Jomfru Maria ble uttrykt i det Lauretanske litani og i antifonene i breviaret. Selve Ave Maria som i dag er så selvfølgelig for oss, gjennomgår en lang utvikling gjennom hele det 13. århundre.
I første omgang innskrenker Ave Maria seg til engelens hilsen i Luk 1,28 og til Elisabets hilsen i Luk 1,42. "Jesus" blir ennå ikke føyd til. I denne tiden blir Ave Maria mer og mer alminnelig og står likestilt ved siden av Fadervår. Tilslutt blir Fadervår som gjentagelsesbønn helt fortrengt, og i det man ber 150 Ava Maria oppstår det man kaller "Psalteren til den allersaligste Jomfru Maria."
Denne prosessen, der Fadervår blir avløst av Ave Maria, blir avgjørende styrt og fremmet gjennom fransiskanerordenen og dominikanerordenen. Det er også grunnen til at man ser den hellige Fransiskus og den hellige Dominikus så ofte fremstilt på rosenkransaltre. Begge ordener så i Guds Mor en mektig hjelp i enhver nød og til alle tider, for det stod ikke så bra til den gangen i det 12. og 13. århundre. Klerus var henfallen til sedenes forfall, sølibatet ble ringeaktet, begjæret etter penger, jakt, dans og spill var utbredt, gudstjenestene ble forsømt og sjelesorgen ikke ansett som noe viktig. Ved slike tilstander forstår man den Korsfestedes formaning (til Frans av Assisi): "Gå hen og bygg opp min kirke som er lagt i ruiner, som du ser." Begge ordner fikk et gjennombrudd ut av denne nød gjennom Ave Maria, fordi de så i Maria den mektige kvinnen som tråkket slangens hode. Men ennå var psalteren til den allersaligste Maria en ren Mariabønn. De 150 Ave slik de ble bedt, kan ennå ikke sidestilles rosenkransbønnen av i dag. Den alminnelige Ave-teksten lyder den gang:
"Hill deg Maria full av nåde, Herren er med deg,
du er velsignet blant kvinner og velsignet er ditt
livs frukt, Jesus Kristus."
Dermed var Ave Maria ferdig. Til rosenkransen av i dag mangler ennå to vesentlige bestanddeler: forbindelsen med mysteriene og inndelingen i ledd bestående av ti perler.
Karteuserne
Det siste oppfant karteuseren Heinrich av Kalka som døde 1408 i Køln. Det var han som etter ti Ave hver gang puttet et Fadervår imellom. Men på hvilken måte ble Ave-bønnen til den rosenkransbønn vi kjenner i dag? Dette spørsmålet fører oss til etkarteuserkloster i Trier hvor Adolph av Essen var prior; han døde i ry som hellig mann. Det var han som preget begrepet "Rosenkrans" når man ba 150 Ave Maria. I sitt andaktsskrift "Rosenhaven til Vår kjære Frue" skrev han at vi skulle lete hver dag etter roser i vår hjertes have for å lage en krans av vakre roser til den ærverdige Guds Mor. Rosen er siden den store såkalte "Minnetid", da man i riddermiljøene sang og diktet til ære for Maria, det yndede symbol for Guds Mor. Sant nok var allerede før den tiden Rosa Mystika et begrep i den tidlige kirke.
I Adolph av Essens betraktninger ble de enkelte Ava Maria til en rose, hvis blomst er sammensatt av fem blader, nemlig de fem deler av Ave-bønnen fra den tiden, nemlig 1) Ave Maria 2) full av nåde 3) Herren er med deg 4) du er velsignet blant kvinner 5) og velsignet er ditt livs frukt Jesus Kristus.
Som fornem Frue ble Maria æret med en krans av roser, og til slutt blir blomsterkranser erstattet av en krans av bønner og Maria æret med den. Det var ikke bare at Adolph av Essen var den første som brukte navnet "Rosenkrans" om en krans av Ave-bønner, men han var også den første som mediterte over Jesu liv mens han ba Ave-bønnen. Den gangen lå skismaet mellom de tre paver hardt på de troende. Ingen visste lenger hvem som var den rette paven. Hele ordenshus ble delt. Ut fra denne nød skrev Adolph den gang: "Hvor det i den grad er mørklagt hvor autoriteten er innen kirken, har man bare Skriftens ord å holde seg til. Der, i evangeliene, må man da søke etter Jesu liv for slik å erkjenne meningen og oppgaven i hverdagen, og for å kunne oppfylle den."
I det Adolph øvet betraktninger over Jesu liv, førte denne karteusermunken Ave-bønnen altså meget nær hen til rosenkransbønnen. Vi befinner oss nå i det 14. århundre.
En annen munk som også het Dominikus
Så skjedde det at en student ringte på klosterporten i Trier. Han var på alle måter havnet utenfor, og ba om opptagelse i klosteret. Han het Dominikus og kom fra Preussen. Den gangen brukte man ennå ikke å få et nytt navn som ordensbror, og for å unngå forvekslinger tilføyde man til fornavnet også stedet man kom fra. På grunn av sin labile karakter ville ikke Dominikus" far la sin meget begavede sønn begynne å studere. Men etter at faren plutselig døde, overtalte han sin mor og begynte sitt studium i Krakau, til å begynne med med stort hell. Men så skjedde det som faren hadde fryktet. Dominikus hengav seg spill og gjorde gjeld, bedro folk, hadde omgang med lettsindige kvinner og mye mer, og måtte flykte gjentagne ganger på grunn av sin gjeld og for sine ugjerningers skyld. Til slutt gjorde han et forsøk på å redde sin sjel. Han ringte på på porten til et karteuserkloster i Praha, og ba om å få bli tatt opp; men han ble avvist. Han havnet enda mer i uføre og gjorde et siste forsøk, nettopp ved det karteuserklostret i Trier hvor Adolph var prior. Mon tro hvordan denne Dominikus så ut i det han stod foran ham, ustelt, mager; for et opptrinn, og hva slags hårfasong kan han ha hatt!? La oss være ærlige: Hvordan ville vi selv ha reagert, om en slik en var kommet inn i vårt kapell? Hadde ikke straffende og selvrettferdige blikk truffet ham, slik at han helst hadde forlatt stedet med en gang igjen? Men helt annerledes var det med prior Adoph! Sant nok ble også han forskrekket, men hans tillit til dette unge menneskets omvendelse var større. Derfor ble han brakt til gjestefløyen for å komme til krefter igjen. Til slutt sendte han den unge studenten til en kjent sjelefører, en stedfortredende biskop i Trier, fra karmelittordenen, hvor han avla et livsskriftemål. Denne biskop ble så rystet at han gråt, men allikevel anbefalte han å oppta Dominikus i ordenen. På grunn av sin svake helse måtte den unge novisen ofte fritas fra korbønnen nattestid.
Han klaget også til prior over at han dårlig kunne konsentrere seg under de 150 Ave Maria. Så fikk han det råd å meditere over Jesu liv mens han ba Ave Maria. Men siden han heller ikke fikk dette helt til, skrev han til hver Ave-bønn en setning fra Jesu liv på et stykke papir. Denne lappen viste han til en medbror som også var novise. Det var denne medbroren som fortalte det til prior Adolph, som øyeblikkelig kalte Dominikus til seg. Dominikus så ikke betydningen av sine Jesu-liv-opptegnelser, og lurte på hvorfor prioren var så interessert. Adolph fattet spontant at noe betydningsfullt hadde oppstått. For nå var det blitt mulig for hver og en å betrakte frelsens mysterier under Ave-bønnen: Rosenkransen var født. Slik gjør Gud det sterke til skamme ved å opphøye det svake. Dominikus forblev ydmyk hele sitt liv. Vi vet at han først etter Adolph av Essens død fullt ut forstod verdien av sin "klausele" - slik kalte man rosenkransmysteriene den gang. Han fikk oppdraget å ordne skriftene til sin avdøde prior. Hva skjedde? Rosenkransen som til nå var en ren Maria-bønn, ble først og fremst en Kristusbønn i det man betrakter Jesu frelsesverk.
Rosenkransens utbredelse
I første omgang hadde Dominikus vært lite lykkelig over sin oppfinnelse. Adolph befalte ham å skrive av mysteriene om Jesu liv til alle som ønsket det og å sende dem av sted. Men siden han ikke greide det lenger alene, fikk han hjelpere ved sin side. Slik kunne prior Adolph 1455 konstatere at Dominikus på grunn av sin rosenkrans til den ærerike Jomfru Maria var kjent overalt, den han fra sitt karteuserkloster i Trier i tusenvis personlig eller gjennom andre hadde sendt ut i hele verden. Adolph kunne også på ordenens generalkapittel slå fast at alle 150 karteuserklostre i hele verden spredte rosenkransen.
Ved siden av karteuserne, var i tiden før 1470 benediktinerne de mest ivrige sprederne av rosenkransbønnen.
Alanus Rupe
Angående dominikanerne, som først etter karteuserne og benediktinerne utbredte rosenkransen, må først og fremst bretonen Alanus Rupe nevnes. Han kom fra ordenens nederlandske reformkongregasjon. Alanus er gått inn i rosenkransens historie på en både verdig og uverdig måte. Han hadde uten tvil en hengiven ærbødighet for Maria, og så i grunnleggelsen av broderskap den beste måten å spre rosenkransen på blant det brede folk. Dette er også hans ubestridte fortjeneste. Den store svakhet ved det han foretok seg var at han i sin religiøse iver satte spørsmålstegn ved alt han i en god hensikt hadde satt igang. Han nektet til og med sitt broderskap, som han hadde dannet i Due i 1470, å bruke navnet "Rosenkransen", fordi navnet rosenkrans var tatt fra den verdslige kjærlighet og derfor ikke verdig Jomfru Maria. Slik kalte han sitt broderskap for "Psalteret til vår Herre Jesus Kristus og den allersaligste Jomfru Maria". Under sin gjerning som lektor, grunnla han etter Due flere broderskap i Lille, Gent og Rostok. Der utvidet han de enkelte rosenkransmysterier stadig mer, slik at de fremstod som stadig mer kompliserte støtter for hukommelsen. På denne måten ble de mer og mer fremmedgjort for bønnen. Hans broderskap ble mer og mer livløse og uten enhver fremtid, om de ikke etter hans død var blitt innlemmet i det broderskap som var i Køln. Mest av alt skadet det hans ettermæle at han på en meget ubeskjeden måte forega å ha mottatt alle sine fromme fantasier og innbilninger i visjoner direkte fra Gud. Skjebnesvangert var også at han forvekslet oppfinneren av rosenkransen, nemlig Dominikus av Preussen, med Dominikanerordenens ordensstifter, den hellige Dominikus. Han prøvde dertil hårdnakket å forsvare denne feiltagelsen med stadig nye fantasier om guddommelige inngivelser mot all historisk sannhet. På grunn av dette, men også på grunn av hans overdådige forklaring av mysteriene og deres til dels usmakelige innhold like til usedelige formuleringer, ble han anklaget hos biskopen av Tournai (Wallionia, Frankrike) og innkalt til ordenskapitlet i Lille. Men siden han døde på veien dit i 1475, er hans fantastiske historie om rosenkransens tilblivelse aldri blitt tilbakekalt; den ble gjentatt senere og fant sitt nedslag først og fremst i rosenkrans-altrene i senbarokken.
Først da man gjenoppdaget arkivene i Trier i den aller seneste tid, kom rosenkransens sanne historie igjen i dagens lys. Men hos karteauserne var den aldri blitt glemt. Dette viser også to malerier, det ene fra et karteuserkloster i Jerez i Spania, det andre i Granada fra et karteuserkloster som er blitt oppløst. På begge malerier er det Guds Mor som overrekker rosenkransen til Dominikus av Preussen og Adolph av Essen.
Andre rosenkransbroderskap
Adolph krevde fra medlemmene at de daglig skulle be hele psalteret, det vil si alle tre rosenkranser; når også Ave Mariabønnen den gang bare var halvparten så stor, ville ved dette kravet aldri rosenkrans-broderskapene ha fått en så bred tilslutning blant folk. Allerede en dag etter at pater Alanus var død den 8. sep.1475, grunnla derfor pater Jakob Sprenger, som var professor ved universitetet i Køln og prior i dominikanerklosteret, et rosenskransbroderskap i Køln. Sin ufattelige tilslutning fra alle deler av Tyskland skyldtes ikke minst den kloke og pastorale reduseringen av forpliktelsen; i stedet for å be tre rosenkranser daglig, skulle man forplikte seg til å be den en gang i uken. Dette var ved Ave Maria-bønnens korthet mulig også for de mest travle mennesker. Når det gjaldt broderskapet i Køln, dominikanerne i Augsburg medlemmer i Sydtyskland så ble de innlemmet i broderskapet i Køln slik at de allerede etter tre år hadde et medlemstall på over ett hundre tusen fra alle deler i riket. Keiser Fredrik III skrev for egen hånd seg selv, sin hustru og sin sønn Maximilian inn i medlemslisten.
Mye ble ordrett tatt fra statuttene til Alanus. Men avsmaken mot hans overdådige mysterier og deres til dels usmaklige innhold var så stor at man til og begynne med droppet alle mysterier. De ble først tatt inn igjen i en forkortet og forandret form, fordi bedende mennesker fra Sydtyskland krevde det. Gjennom broderskapet i Køln kom Fadervår sammen med inndelingen i 10 Ave Maria inn i rosenkransen. Først 1586 tilføydes fra broderskapet i Italia den ikke-bibelske del av Ave Maria, nemlig: "Hellige Maria Guds Mor, be for oss syndere". Denne delen kom allerede 1536 inn i breviaret. "Nå og i vår dødstime" kom først i 1566 inn i den Romerske katekisme og i 1568 inn i breviaret. Fra korbønnen ble så: "Ære være Faderen og sønnen og den hellige Ånd" tatt over i rosenkransen. Rundt 1600 ble det til rosenkransen tilføyd ytterligere tre Ave-perler der man ber om de tre guddommelige dyder. I de romanske land ber man, som De kanskje vet, på en annen måte. Overhode fantes det lenge forskjeller og spesielle former som 6 ledd, 7 ledd, 8 ledd, men også fem ledd. Først i 1726 fikk rosenkransen sin endelige form, slik den blir bedt i dag.
Hvem ber rosenkransen?
Mens rosenkransbønnen tidligere bare var en bønn for den private andakt, ble den nå gjennom de forskjellige broderskap en offentlig bønn. Alanus Rupe avviste den enda som fellesbønn. At man hører til et rosenkransbroderskap, viser man ved å bære rosenkransen offentlig; det var til og med en forpliktelse, og det er interessant for oss å vite at de forskjellige ordener først senere fra lekfolk overtok dette synlige tegn å bære rosenkransen.
Det blir berettet at Frans Xaver i 1536 vandret sammen med åtte andre Jesuitter fra Paris til Venezia, mens de bar en rosenkrans rundt halsen. Medlemmer av de høyere samfunnslag lot seg portrettere med rosenkransen. Slik også den spanske kong Philip II. Rosenkranser var ofte laget av edelstener, gull eller sølv og var også hos enkle folk ofte det mest verdigfulle de eide. Om Keiser Karl V ble det fortalt at han ved Kristi legemsfestprosesjonen i Regensburg ydmykt bar en rosenkrans av enkle treperler. Det var ikke regelen. Først og fremst må vi ikke glemme, at rosenkransen den gangen ble bedt og båret av høy og lav på samme måte. Her tar den høyfortjente prest Meter feil, når han i sitt skrift om rosenkransen mener at rosenkransen helt fra begynnelsen av var en bønn for enkle mennesker.
Rosenkransbilder
Det var også rosenkransbroderskapene som ga de mest berømte kunstnere i oppdrag å lage rosenkransbilder. Dette igjen muliggjør å danne seg et bilde av medlemmenes sammensetning. Slik fikk Albrecht Dürer fra det tyske kjøbmannsgilde i Venezia oppdraget å lage et rosenkransbilde under sitt opphold der. I dag henger bildet i Nasjonalgalleriet i Praha.
Lov, takk, bønn
I 1573 innførte pave Gregor XIII rosenkransfesten for alle kirker som hadde et rosenkransalter. Klemens XVI utvidet det til å gjelde for hele kirken i anledning av prins Eugens seier ved Peterwardein (1716). Rosenkransens store virkning og det faktum at den ble tatt i mot hos høy og lav, rik og fattig, og likeledes dens vedvarende virkning lar seg ikke forklare ved ytre årsaker. Ingen annen bønn fra folkefromheten virkeliggjør ute i verden oppfordringen: "Be bestandig!" på samme måte som rosenkransbønnen. Forbindelsen med Gud må ikke bare innskrenke seg til å be om noe. Bønn er lovprisning og takk, og dernest også å be om noe. For: "Det er verdig og rett å takke Deg overalt". Å takke og prise Gud forutsetter også at man betrakter hans frelsesverk, og til det er de fleste ikke i stand uten veiledning. Først og fremst mangler tiden til betraktning under dagens jag og mas, med alle forpliktelser i familien og på arbeidsplassen. Rosenkransen derimot fører oss under bønn og betraktning rett inn i frelsesmysteriene, og slik blir den helt av seg selv til lovprisning, takk og bønn som kan forstås av alle i sin korthet og klarhet. Om den ikke allerede meget tidlig hadde fått sin mektige fullendelse, i det den ble delt i tre temaer, den glederike, den smertefulle og i den seierrike rosenkrans - og hadde man ikke nøyd seg med femten mysterier - ville rosenkransbønnen aldri blitt allemannseie.
Betraktning
Disse tre mysterier er i følge pave Pius XII (1939-1958) et omriss av hele evangeliet. Rosenkransen er helt rettet inn mot Jesus og Hans frelsesverk, som vi betrakter når vi ber Avebønnen. Uten betraktning mangler rosenkransen et vesentlig element, og i det vi gjentar, lykkes betraktningen. Derfor skal man be rosenkransen flytende, uten betoning. Noen ganger trer den ene eller den andre setningen sterkere inn i bevisstheten. Men hele tiden skal vedkommende mysterium ledsage oss. Kardinal Ratzinger sier om rosenkransen: "Det som er stort, blir større i det vi gjentar det, og vi selv blir rikere i det vi går inn i det store. Bare det som er intetsigende trenger avveksling og må fort erstattes av noe nytt." Til dem som talte for avveksling, hører typisk nok Hans Urs von Balthazar, som mente at en innskrenking til femten mysterier var en sneverhet som ikke svarte til Marias ånd. Hvilken kraft har derimot dominikaneren Lacordaire, en meget berømt taler i Notre Dame i Paris, og som i 1840 sa om rosenkransen: "Kjærligheten har bare ett ord. Også når den bare sier det samme, så gjentar den det aldri." Fortrolige bønner trenger ingen møysommelige og kompliserte tankeprosesser. Slik kommer rosenkransen oss nær i sin vidunderlige enkelhet. Den gir avkall på superlativer og et overmål av følelser. Dermed kan den bli bedt av mennesker med helt forskjellig bakgrunn, og de som ber, kjenner seg båret og styrket i et stort felleskap.
Motstanden
Som alt stort er også rosenkransen blitt motsagt. Luther og de såkalte reformatorer fordømte rosenkransen, i det de fullstendig underkjente dens Kristus-sentrerthet. Men deres angrep gjorde ingen inntrykk på dem som ba i de land og i de landsdeler som var forblitt katolske.
Rosenkransbroderskapene fikk enda større tilslutning. Virkelig skade i kirken oppstår bare i dens indre, og den inntrådte med opplysningstiden. Den gang som i dag kom opprøret fra oven, fra klerus. Professor Georg May sier: "Det finnes epoker hvor klerus har mistet bevisstheten om sitt kall." Uten moderne teologer, biskoper og prester fantes det ingen Kirchenvolksbegehren.
Allerede i 1783 kjempet erkebiskop Klemens av Trier mot rosenkransen, velsignelser og annet "kirkelig sludder". Fire år senere blir rosenkransbønnen forkastet i kirkeavisen i Wien og avskaffelsen av rosenkransbønnen i Bøhmen omtalt på en rosende måte. Og som bidrag til forbedringen av gudstjenesten i den katolske kirke anno 1789 ønsker man rosenkransen helt forbudt. På samme tid som "opplyste" biskoper og bispeseter allerede bekjemper rosenkransen, skriver lekmannen Amadeus Mozart 1778 i et brev til sin far etter en suksessfull opptreden i Paris: "Med en gang etter symfonien gikk jeg av glede til Pallais Royal, tok et godt "Gefrorenes",gikk så som jeg hadde lovet og ba rosenkransen, og gikk deretter hjem." Spesielt i det tyske språkområdet, hvor den ble bekjempet fra offisielt hold, levde rosenkransen videre så å si i undergrunnen. Men den ble glemt mer og mer hos det dannede skikt, og spesielt hos mennene.
Guds Mor i Lourdes
På grunn av opplysningstidens frostnetter, ville rosenkransen uten tvil etter hvert kommet ut av bruk og fullstendig blitt glemt av det enkle folk, hvis ikke en helt uventet hendelse i midten av det 19. århundre hadde stoppet dens nedgang: Det er Jomfru Marias åpenbaring i Lourdes i 1858. Her grep himmelen bokstavelig inn, og i rosenkransens tegn bevirket den og ga ærbødigheten overfor Maria nytt liv. Karakteristisk for åpenbaringen i Lourdes er at Bernadette ikke så det typiske Mariabilde man var vant til, men en fin dame som heller var kledd i stilen hos fornemme fruer fra denne tiden. Guds Mor av Lourdes virket så ny at man ikke kan betegne henne som Bernadettes fantasiprodukt. Det er bemerkelsesverdig at Maria for første gang i historien opptrer med en rosenkrans, noe som til nå bare var blitt fremstilt i kunsten. Etter beskrivelsen av Bernadette, så hun en rose på hennes føtter og i sine foldede hender holdt hun en rosenkrans. Det er så bemerkelsesverdig, at vi ikke får lov til å gå aktløse forbi. Maria bærer altså en kjole i det 19. århundres stil, og til denne absolutt moderne kjolen en rosenkrans! Dette er entydig. Det betyr: Rosenkransen er ingen gammel levning fra middelalderen, men har også i denne nye industrielle verden sin sentrale plass i bønnelivet til et kristent menneske. Derfor henviser den fine Damen fra Lourdes i løpet av åpenbaringene gjentatte ganger til rosenkransens og vektlegger dens betydning. Derfor begynte man i 1883 med bygging av en rosenkransbasilika med femten altre. Siden pave Leo XIII bygget en Lourdesgrotte i sine vatikanske haver, er mysteriet fra Lourdes kjennetegn på en mariansk vår i kirken. Ingen så dette oppbrudd så tydelig i rosenkransens tegn som denne pave Leo XIII. Det var han som bestemte oktober måned som rosenkransmåneden. Det var han som i det Lauretanske litarni tilføyde tittelen: "Dronning av den hellige rosenkrans." Han forfattet i løpet av sin regjeringstid (1878-1903) ikke mindre enn 10 rundskriv om rosenkransen. I 1876 ble rosenkransbroderskapet i Pompei grunnlagt; det utviklet seg til å bli et av de største valfartssteder i Europa, og Leo XIII oppfordret alle katolikker til å slutte seg til.
Guds Mor i Fatima
Åpenbaringene i Fatima blir ved siden av dem fra Lourdes til en verdenshendelse. Millioner av pilegrimer føler seg tiltrukket av himmelens budskap og besøker år for år disse nådesteder. Fra pave Leo XIII til Johannes Paul II har alle godkjent begge nådesteder, selv om det skjedde under forskjellige forutsetninger. Intet av ærbødigheten overfor Maria gjorde inntrykk på minimalistene. Før som nå viser de ufortrødent hen til en grunnleggende tilbakeholdenhet fra Kirkens side når det gjelder privatåpenbaringer. De overser fullstendig at pave Pius XII tydelig forlot denne prinsipielle avgrensning når det gjelder Lourdes og Fatima. Pacellipaven (Pius XII) henviser helt tydelig til betydningen av begge nådesteder for troens fornyelse og overnaturlige hjelp for hele Kirken. På samme måte verdsetter pave Johannes XXIII dem i sitt radiobudskap i anledning 100 års feiringen av hendelsene i Lourdes, hvor han med et felles vel for kirken for øye følte seg forpliktet til å gjøre oppmerksom på åpenbaringene. Under erindring av rosenkransens historie viste Lourdes, og det midt i en opplysningstid, at denne historie for lengst ikke er ferdigskrevet, og at rosenkransen er en bønn som himmelen verdsetter og anbefaler sterkt.
Men ingen ante den gang (1917) at rosenkransens historie allerede når et av sine høydepunkt bare i løpet av de neste tyve år. For Maria viste seg i Fatima ikke bare med rosenkransen på armen, men presenterte seg som Rosenkransens Dronning: "Jeg er Rosenkransens Dronning." Dermed er den 13. oktober 1917 det absolutte høydepunkt i rosenkransens historie. Sterkere kan til og med Guds Mor ikke stadfeste rosenkransen. Ved alle åpenbaringene ba Guds Mor oss å be rosenkransen hver dag. "Dronning av Rosenkransen" betyr at Maria tar denne bønnen under sin spesielle beskyttelse og at hun på en enestående måte ledsager den som ber den. "Dronning av Rosenkransen" betyr denne bønnemåtens absolutte fortrinn blant helt sikkert også mange andre anbefalelsesverdige bønner fra folkefromheten. Dette sier til slutt at rosenkransen inntar den fremste plass etter den hellige messe og breviaret.
Når Fatima fremstår som høydepunkt i rosenkransens historie, betyr det at rosenkransens videre historie bare kan skrives i lys av Fatima.
Pavenes stillingtagen
Begge paver Pius XII og Johannes XXIII ønsker mer enn ellers at Maria-åpenbaringene i Lourdes og ikke mindre i Fatima integreres i de troendes fromhetsliv. Paul VI inntok i sitt skriv om Maria-ærbødigheten igjen en prinsipiell tilbakeholdenhet overfor Maria-åpenbaringer, og nevnte av den grunn ikke Lourdes og Fatima med et ord. Denne offisielle linje står i en viss motsetning til hans private. Han var den første pave som valfartet til Fatima, men som privat pilegrim, hva han uttrykkelig understreket. I det nevnte dokument finnes sant nok vakre ord om rosenkransen, men den tydelige stadfestelsen gjennom Guds Mor og hennes innstendige påminnelse om å be rosenkransen til syndernes omvendelse, nevner denne pave ikke med et ord. Johannes Paul II derimot har vært meget forbundet med sine forgjengere Pius XII og Johannes XXIII. Han kom til Fatima for å understreke dette stedets budskap i dets betydning for hele Guds folk. Oppropet fra Fatima, så sier Johannes Paul II, er til det dypeste forankret i evangeliet og i hele tradisjonen, slik at hele Kirken føler seg forpliktet av dette budskap. Dermed understreker Johannes Paul en universalitet som løfter dette opprop over alle andre private åpenbaringer. Etter at tre paver overensstemmende har vitnet om strålekraften fra Lourdes og Fatima for hele Kirken, forplikter også Jomfru Marias åpenbaring som rosenkransens beskytterinne oss, og understreker fortrinnet av denne bønn fremfor andre.
Stillingen i Tyskland
Men de fleste av Kirkens menn i Tyskland svarte lite på disse anmodningene. Det er lite å se til en begeistring for Maria i menighetsrådene og bispedømmerådene. Slik får det vanlige folk få muligheter å si noe om Maria. På synoder og innen andre pastorale innretninger til troens fornyelse, satser man heller på sin egen evne til å iverksette ting enn på det som himmelen virker og som man ber inderlig om i rosenkransen. I disse ordrike utkast blir ikke Maria og rosenkransen nevnt engang. Heller ikke nevner man rosenkransfesten (i oktober) i bekjentgjørelsene av gudstjenestene; den blir erstattet med høsttakkefest og skjøvet tilside.
Den sanne bot
Med rette- og med smerte må vi konstatere denne mangel på ærbødighet overfor Maria. Men vi ville fort komme i nærheten av fariseerne om vi ikke aller først spurte oss selv om vi har etterkommet Jomfru Marias inntrengende påminnelse, eller om vi må innrømme at vi liksom henger skamfullt etter. Maria kalte oss i Fatima ikke bare til å be rosenkransen, men også til bot. Hun minnet oss om at rosenkransen og boten hører sammen. Boten og bekjempelsen av vår egenkjærlighet er det tyngste overhodet. Uten selvfornektelse kan man overhodet ikke oppfylle påbudet om kjærligheten til nesten. Uten avkall på egenkjærlighet, finnes det ingen godhet. Vi er fort i gang med å beklage den onde og gudløse verdens tilstand; men vi glemmer altfor ofte at vi er kalt til å forandre denne tilstand, for vi skal være jordens salt: "Vær jordens salt!", sier den hellige Augustin. Pave Pius XII sa engang, at verdens ulykke ikke er de vantro, men de godes middelmådighet. Fordi verdens tilstand avhenger av oss selv, gikk vår Frelser mens hans vandret blant oss på jorden ikke med ett ord inn på feilene, vranglæren og det lastefulle liv til de hedninger det på den tid fantes massevis av i Israel, på grunn av den romerske okkupasjon og administrasjon. Han viste heller til middelmådigheten hos de fromme og rettroende, ved eksemplet med den barmhjertige Samaritan. Denne hadde ikke den rette tro, men han overgikk de rettroende i godhet og barmhjertighet. Vi må derfor spørre oss om vi kan bevise for verden at vår handlemåte er båret av rettferdighet og godhet. Er vi selv mer rettferdige, mer overbærende og vennlige og mer uselviske enn andre?
Overvinnelsen av seg selv er det aller tyngste, og det er den sanne bot. Den alene garanterer kjærligheten. Så tidsaktuelt er budskapet fra Fatima. Da Jacinta lå på sitt dødsleie og så evighetens lys, ba hun sin tante inntrengende: "Tante, du må være god mot alle mennesker, også mot onde mennesker! Tante, du må være god!"
Tilliten
Rosenkransen trenger ved siden av boten enda noe annet, nemlig tilliten. Det er sagt i evangeliene at enhver bønn blir bønnhørt, og Lucia sier: "Det finnes ikke noe problem som ikke kan bli løst ved hjelp av rosenkransen." Tilliten blir uten kraft og innhold når den ikke blir utfordret av en håpløs situasjon! Håpløs var for eksempel situasjonen til offiseren i Kapernaum som var hedning. Han tilhørte ikke Guds utvalgte folk. Han følte seg ikke forpliktet av de ti buds strenge morallov, som gjaldt for jødene. Han ofret med sine soldater til de hedenske guder og tilba keiseren med guddommelig ære. Mer håpløs hadde ikke hans situasjon kunnet bli. Men hans tillit var større. Jesus var i den grad rørt over dette, at Han sa: "Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel" (Matt 8,10). "Hos noen i Israel" betyr: Hos alle fromme og rettroende. Vi må derfor spørre oss om vi har en slik tillit som løfter fjell, eller er det alle mulige profetier og budskap som overbeviser oss mer enn kraften i vår bønn? Gud lar seg ikke legge fast av noen som helst profeti. I hvert eneste øyeblikk kan Han endre alt, når vi bare ber Ham innstendig om det.
Be rosenkransen!
Hver gang hele kristenheten viser denne tillit og vitner om den, er den blitt bønnhørt på en enestående måte. Det beviser sjøslaget ved Lepanto 1571; mot hele den tyrkiske overmakt stolte pave Pius V alene på rosenkransen som han dag og natt og forent med hele det romerske rosenkransbroderskap ba, i det han var fast overbevist om at den kristne flåte skulle seire. 100 år senere var selve keiserbyen Wien, hele Europas skjold, i fare. Dystre profetier spredde angst over Europa, fordi man visste at når Wien faller er Europa tapt, og korset vil måtte vike for halvmånen. Utallige troende igangsatte med rosenkransen en bønnestorm som mot alt håp førte til et vendepunkt så utrolig at til og med kirkens fiender måtte bekjenne at befrielsen av de innestengte tropper i den beleirede byen var et sant under med en guddommelig bistand. Og kanskje er Wien 1955 allerede glemt, den gang troende kristne mennesker, barn og gamle, bankdirektører og vaskekoner, prester og lekfolk sluttet seg sammen til et rosenkransens soningskorstog, og med rosenkransen i hånden fordrev den Røde arme. Alle profetier til tross, fulgte på denne måten russernes avmarsj; disse hadde tenkt seg å sette seg fast i Wien for bestandig. Verden ble forbauset over dette glansnummer fra det østerrikske diplomati, men politikerne som hadde deltatt, bekjente åpent hvem de i virkeligheten hadde å takke for dette under. Russerne på sin side kalte etterpå avmarsjen som den største strategiske tabben i etterkrigstiden. At denne avmarsj skjedde akkurat i oktober måned er et megetsigende tegn. "Ta denne stav i din hånd. Med den skal du virke under!" Slik roper Kirken i responsoriet ved rosenkransfestens matutin til oss. Kirken vil med dette si: Ta disse rosenkransperler i din hånd, med disse skal du virke under! Da Lucia spurte Guds Mor: "Hvorfor kan ikke Francesea se deg under åpenbaringene?", fikk hun til svar: "Han skal be rosenkransen; så vil han se meg." Hvilken forgjettelse også for oss! Når vi derfor anstrenger oss i den sanne bots ånd og i en ubegrenset tillit, så er rosenkransen i våre hender virkelig den kraften som løfter fjell. Det betyr at ting muliggjøres som vi ikke kan forestille og tenke oss: Gud rører ved hjertene, fornyer troen, holder straff tilbake eller mildner den. Ikke noe annet ble sagt i Fatima. På denne måten er Fatima ikke noe truende budskap om straff, men et gledesbudskap, et gledesbudskap i rosenkransens tegn.
Om forfatter og oversetter
Ernst Josef Auer ble født i Überlingen ved Bodensjøen 1922. Han var en høyt skattet kulturpersonlighet som kunsthistoriker, og ble offisielt hedret av sin fødeby da han i 2002 fylte 80 år, bl.a. med stor anerkjennelse for sine studier av sin bys helgen Heinrich Seuse. Han var en from kristen og elsket og forsvarte sin katolske Kirke gjennom hele sitt liv. Men hans hjerte gjaldt rosenkransen, dens opprinnelse og historie. Han bad den daglig og øste av dens kraft, hva hans foredrag vitner om. Han var også innehaver av bokhandelen St. Jodok. Den er en gullgruve for katolsk litteratur. Også slik fikk han mulighet til å forsvare troens sak.
Sophie Mørstad, som har oversatt denne artikkelen, er selv opprinnelig tysk. Hun bor i dag i Langhus utenfor Oslo. Hun var ved Auers dødsleie i mai 2003. Hun fikk tillatelse av ham selv til å spre dette foredraget.