Den katolske kirkes katekisme

7. artikkel: Dydene

1803. (1733, 1768) "Alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, ja, alt som måtte finnes å være godt og rosverdig - fyll tanke og sinn med det!" (Fil 4, 8.)

Dyd er en vedvarende og fast innstilling på å handle vel. Den setter mennesket i stand til ikke bare å foreta gode handlinger, men å gi det beste av seg selv. Det dydige menneske beveger seg i retning av det gode av alle sine sanse- og sjelskrefter; det søker det gode og velger det ved konkrete handlinger.

Målet for et dydig liv består i å bli Gud lik.72

I. Menneskelige dyder

1804. (2500, 1827) Menneskelig dyder er grunnfestede holdninger, faste innstillinger, vedvarende fullkommenheter i forstand og vilje som styrer våre handlinger, ordner våre lidenskaper og leder vår fremferd i pakt med fornuften og troen. De gjør det lett å føre et moralsk godt liv og fører selvbeherskelse og glede ved det med seg. Et dydig menneske er en som fritt gjør det gode.

Moralske dyder oppnås på menneskelig vis. De er frukt av og spire til moralsk gode handlinger; de gjør alle menneskets krefter skikket til å få del i den guddommelige kjærlighet.

Kardinaldydene

1805. Det er fire dyder alt dreier seg om og avhenger av. Av den grunn kalles de "kardinaldyder"; alle andre forholder seg til dem. Dette er klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. "Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot" (Visd 8, 7). Under andre navn roses disse dydene mange steder i Skriften.

1806. (1788, 1780) Klokskap er den dyd som gjør den praktiske fornuft skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og å velge de rette midler til å oppnå det. "Den kloke gir akt på sine skritt" (Ordsp 14, 15). "Vær da våkne i tanke og sinn, så dere lever i bønnen" (1 Pet 4, 7). Klokskap er "den rette regel for handling", skriver St. Thomas,73 i tilslutning til Aristoteles. Den må ikke forveksles med fryktsomhet eller angst, heller ikke med falskhet eller forstillelse. Den kalles auriga virtutum (dydenes kusk), for den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser. Det er klokskapen som på en umiddelbar måte leder samvittighetens omdømme. Det kloke menneske beslutter og ordner sin fremferd i samsvar med dette omdømmet. I kraft av denne dyden anvender vi ufeilbarlig moralprinsippene på enkelttilfeller, og vi overvinner tvil angående det gode som skal gjøres, og det onde som skal unnflys.

1807. (2095, 2401) Rettferdighet er den moraldyd som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem. Rettferdighet mot Gud kalles "religionsdyd" (virtus religionis). I forholdet til mennesker gjør den skikket til å gi akt på den enkeltes rettigheter og til å opprette harmoni i mellommenneskelige forhold under hensyntagen til den enkeltes rett og fellesskapets beste. Det rettskafne menneske, som ofte nevnes i De Hellige Bøker, kjennetegnes ved alltid å tenke rett og fare rett frem overfor sin neste. "Du skal ikke holde med noen fordi han er fattig, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Rettferdig skal du dømme din landsmann" (Lev 19, 15). "De som er herrer, må la sine slaver få hva rett og rimelig er, og tenke på at de selv har en herre i himmelen" (Kol 4, 1).

1808. (2848, 2473) Mot er den moraldyd som under vanskeligheter sørger for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Den styrker beslutningen om å stå imot fristelser og overvinne hindringer i morallivet. Motets dyd setter i stand til å overvinne frykt, ja, dødsfrykt, og til å utstå prøvelser og forfølgelser. Den setter i stand til å gi avkall på sitt liv og ofre det for en rettferdig saks skyld. "Herren er min styrke og lovsang" (Sal 118, 14). "I verden vil dere møte lidelser og motgang. Men fatt mot! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16, 33).

1809. (2341, 2517) Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2)74. Måtehold prises ofte i Det Gamle Testamente: "La deg ikke lede av ditt begjær, men hold din lidenskap i tømme" (Sir 18, 30). I Det Nye Testamente kalles den "sømmelighet" eller "edruelighet". Vi skal "leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt" (Tit 2, 12).

Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold) som ingen ulykke kan få til å vakle (det har med mot å gjøre), som adlyder Ham alene (og dette er rettferdigheten), som årvåkent gransker alle ting av frykt for å bli overrasket av lureri og løgn (og dette er klokskap).75

Dydene og nåden

1810. (1266) Menneskelige dyder oppnås gjennom oppdragelse, ved bevisste handlinger og ved en stadig gjentatt utholdende handlemåte. De renses og løftes opp av den guddommelige nåde. Med Guds nådes hjelp er de karakterdannende og gjør det lett å handle vel. Det dydige menneske er lykkelig over å omsette dem i gjerning.

1811. (2015) Det er ikke lett for mennesket, såret av synd som det er, å bevare moralsk likevekt. Kristi frelsesgave gir oss den nødvendige nåde til å fortsette å strebe etter dyder. Den enkelte må til stadighet be om å få lysets og motets nåde, søke sakramentene, samarbeide med Den Hellige Ånd og følge Hans tilskyndelser til å elske det gode og holde seg borte fra det onde.

II. De teologale eller guddommelige dyder (2086-2094, 2656-2658)

1812. (1266) Menneskelige dyder har sine røtter i de teologale dyder som setter menneskets evner i stand til å få del i den guddommelige natur,76 fordi de teologale dyder forholder seg umiddelbart til Gud. De setter kristne i stand til å leve i forhold til Den Hellige Treenighet. De har den ene og trefoldige Gud til opphav, beveggrunn og gjenstand.

1813. (2008) De guddommelige dyder begrunner, besjeler og kjennetegner kristnes moralske handlemåte. De preger og gir liv til alle moralske dyder. Av Gud inngydes de i de troendes sjel for å sette dem i stand til å te seg som Guds barn og fortjene evig liv. De er pantet på at Den Hellige Ånd er til stede og handler i menneskets evner. Det finnes tre teologale (guddommelige) dyder: tro, håp og kjærlighet.77

Troen (142-175)

1814. (506) Troen er den guddommelige dyd ved hvilken vi tror på Gud og alt det Han har sagt oss og åpenbart for oss, og som den hellige Kirke fremlegger for oss å tro, for Han er sannheten selv. Ved troen "vier mennesket seg helt til Gud".78 Derfor er det den troende søker å kjenne og gjøre Gud vilje. "Den rettferdige skal leve i kraft av sin tro" (Rom 1, 17). Levende tro er "virksom i kjærlighet" (Gal 5, 6).

1815. Troens gave forblir i den som ikke har syndet mot den.79 Men "en tro uten gjerninger er død" (Jak 2, 26): uten håp og kjærlighet forener ikke troen den kristne fullt ut med Kristus og gjør ham ikke til et levende lem på Hans legeme.

1816. (2471) Kristi disippel skal ikke bare bevare troen og leve av den, men han skal også bekjenne den, vitne om den med visshet og formidle den til andre: "Alle bør være rede til å bekjenne Kristus for menneskene og følge Ham på Hans vei mot korset gjennom de forfølgelser Kirken aldri er foruten".80 Å tjene og vitne om troen er nødvendig for å bli frelst: "Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene. Men den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himlene" (Matt 10, 32-33).

Håpet

1817. (1024) Håpet er den teologale dyd ved hvilken vi lengter etter himlenes rike og det evige liv som vår lykke, i det vi setter vår lit til Kristi løfter og støtter oss, ikke til egne krefter, men til den hjelp som kommer fra Den Hellige Ånds nåde. "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast" (Hebr 10, 23). "Og denne Ånd har han i rikt mål utgydt over oss, ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, i håp skal kunne se frem til det evige livs arv" (Tit 3, 6-7).

1818. (27) Håpets dyd svarer til den lengsel etter lykke Gud har nedlagt i hvert menneskes hjerte; det tar opp i seg de håp som ansporer menneskelig virksomhet; det renser dem for å rette dem mot himlenes rike; det verner mot mismot; det er en støtte i forlatthet; det åpner hjertet i forventning om evig salighet. Håpets drivkraft bevarer mot selvgodhet og fører til nestekjærlighetens lykke.

1819. (146) Det kristne håp overtar og oppfyller det utvalgte folks håp som har sin opprinnelse og sitt forbilde i Abrahams håp, ham som Guds løfter til overmål ble oppfylt for i Isak, og som ble renset ved offerets prøvelse.81 "Mot alt håp satte han sitt håp, og ved sin tro ble han far til en mengde folkeslag" (Rom 4, 18).

1820. (1716, 2772) Det kristne håp utfoldes helt fra begynnelsen av Jesu forkynnelse i saligprisningene. Saligprisningene hever vårt håp mot himmelen som til det nye lovede land; de staker opp veien gjennom de prøvelser Jesu disipler har i vente. Men ved Jesu Kristi fortjenester og Hans lidelse opprettholder Gud i oss "håpet som ikke skuffer" (jfr. Rom 5, 5). I håpet "har vårt liv sitt anker, trygt og sterkt; gjennom det har vi feste innenfor forhenget, der hvor Jesus er trådt inn i forveien for oss" (Hebr 6, 19-20). Det er også et våpen som beskytter oss i frelsens kamp: "La oss iføre oss en rustning av tro og kjærlighet, og bruke håpet om frelsen som hjelm" (1 Tess 5, 8). Selv i prøvelse gir det oss glede: "Vær glade i håpet, utholdende i trengsel" (Rom 12, 12). Det kommer til uttrykk i bønn og næres av den, særlig av Fadervår som sammenfatter alt det håpet gir oss å lenges etter.

1821. (2016, 1037) Vi kan altså håpe på den himmelens herlighet Gud har lovet dem som elsker Ham82 og gjør Hans vilje.83 Under alle tilskikkelser må vi alle håpe, med Guds nådes hjelp, å "holde ut til enden"84 og få del i himmelens glede, som Guds evige belønning for de gode gjerninger som er blitt gjort ved Kristi nåde. I håp ber Kirken om at "alle mennesker må bli frelst" (1 Tim 2, 4). Den lengter etter å forenes med Kristus, sin brudgom, i himmelens herlighet:

Håp, min sjel, håp. Du kjenner ikke dagen og timen. Vær våken og på vakt, alt går så raskt, selv om din utålmodighet gjør uvisst det som er visst, og lang en kort stund. Tenk på at jo mer du kjemper, jo mer beviser du den kjærlighet du hyser til din Gud, og jo mer skal du en dag glede deg sammen med din elskede i en lykke og en henrykkelse som ingen ende vil ta.85

Kjærligheten

1822. (1723) Kjærligheten er den guddommelige dyd ved hvilken vi elsker Gud over alle ting for Hans egen skyld, og vår neste som oss selv for Guds kjærlighets skyld.

1823. (1970) Jesus gjorde kjærligheten til det nye bud.86 Ved å elske sine egne "inntil enden" (Joh 13, 1) viser Han den kjærlighet Faderen har til Ham. Ved å elske hverandre etterligner disiplene Jesu kjærlighet som også de har i seg. Derfor sier Jesus: "Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet" (Joh 15, 9). Og videre: "Og dette er mitt bud: at deres skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere" (Joh 15, 12).

1824. (735) Kjærligheten, Åndens frukt og lovens fylde, holder Guds og Hans salvedes bud: "Bli i min kjærlighet! Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet" (Joh 15, 9-10).87

1825. (604) Kristus døde for oss av kjærlighet da vi fremdeles var Hans "fiender" (Rom 5, 10). Herren byr oss, likesom Han, å elske like til våre fiender (jfr. Matt 5, 44), å gjøre oss til neste for den som er lengst borte,88 å elske de små89 og fattige som Ham selv.90

Den hellige apostel Paulus tegner et enestående bilde av kjærligheten: "Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten. Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense" (1 Kor 13, 4-7).

1826. "Er jeg uten kjærlighet", legger apostelen til, "da er jeg intet". Og alt det som er fortrinn, tjeneste, ja, dyd, uten kjærlighet "er det meg ennå til ingen nytte" (1 Kor 13, 1-4). Kjærligheten overgår alle dyder. Den er den fremste av de teologale dyder: "Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten" (1 Kor 13, 13).

1827. (815, 826) Utøvelsen av alle dyder besjeles og anspores av kjærligheten. Den er "fullkommenhetens bånd" (Kol 3, 14); den er dydenes form; den fordeler og ordner dem i forhold til hverandre; den er utspring og mål for kristent moralliv. Kjærligheten sikrer og renser vår menneskelige evne til kjærlighet. Den hever denne evnen opp til den guddommelige kjærlighets overnaturlige fullkommenhet.

1828. (1972) Å leve et moralsk liv besjelet av kjærligheten, forlener den kristne med Guds barns åndelige frihet. Han står ikke lenger foran Gud som en fryktsom trell, heller ikke som en leiekar som venter på lønn, men som en sønn som elsker igjen "Ham som elsket oss først" (jfr. 1 Joh 4, 19):

Enten vender vi oss bort fra det onde av frykt for straff, og da har vi trellesinn. Eller vi søker belønning, og da ligner vi leiekarer. Eller vi adlyder for det godes egen skyld og av kjærlighet til Ham som befaler (...), og da har vi barnesinn.91

1829. (2540) Kjærlighetens frukter er glede, fred og barmhjertighet; den fører til å gjøre vel og snakke trossøsken til rette; den er velvillig; den vekker gjensidighet og forblir kravløs og storsinnet; den består i vennskap og fellesskap:

Kjærligheten er fullendelsen av all vår gjerning. Den er målet; det er for å nå den at vi løper, det er i møte med den vi løper; når vi når frem, er det i den vi finner hvile.92

III. Den Hellige Ånds frukter og gaver

1830. Kristent moralliv bæres av Den Hellige Ånds gaver. Disse er vedvarende evner som gjør mennesket lydhørt overfor Den Hellige Ånds tilskyndelser.

1831. (1266, 1299) Den Hellige Ånds syv gaver er visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. I sin fylde tilhører de Kristus, Davids Sønn.93 De fullstendiggjør og fullkommengjør dydene til dem som mottar dem. De gjør de troende lydhøre, slik at de beredvillig adlyder tilskyndelser fra Gud.

På trygge stier lede meg din gode Ånd (Sal 143, 10).

For alle de som lar seg føre av Guds Ånd, de er Guds barn. (...) Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8, 14. 17).

1832. (736) Åndens frukter er de fullkommenheter Ånden frembringer i oss som førstegrøden av den evige herlighet. Kirkens tradisjon regner opp tolv slike: "kjærlighet, glede, fred, tålmod, høysinn, godhet, langmodighet, mildhet, tillit, beskjedenhet, selvbeherskelse, kyskhet" (Gal 5, 22-23 Vulgata).