Den hellige Aelfric av Canterbury (d. 1006)

Den hellige Aelfric (Alfrick) ble født på 900-tallet i Kent i det sørøstlige England. Han kom fra en adelig familie og hans far var en ealdorman (jarl) i Kent. Aelfric steg i rang i det angelsaksiske hoffet til han ble kansler for kong Ethelred II den Rådville (978-1016).

Men så ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Abingdon ved Themsen ved Oxford i det historiske grevskapet Berkshire (nå i Oxfordshire). Han fikk antakelig ansvarsfulle stillinger i Abingdon, for rundt 975 ble han valgt til abbed av St. Albans nord for London. Han ble installert av den hellige Osvald, biskop av Worcester og erkebiskop av York. Det er kjent at Aelfric kjøpte Kingsbury til sitt kloster, og han skrev og satte musikk til en biografi om den hellige Alban, som ble mye brukt på dennes festdag.

I 990 ble biskop Sigeric av Ramsbury & Sonning utnevnt til ny erkebiskop av Canterbury, kjent som Sigeric den alvorlige (990-94). Det er uklart om dette tilnavnet («The Serious») kom av hans lærdom eller ble utledet av omskrivningen av hans navn til latin som Serio. Etter ham ble Aelfric i 992 ny biskop av Ramsbury & Sonning. Det har blitt hevdet at han var en av lederne for den flåten som samme år ble samlet i London, men den biskopen som hadde den kommandoen, var mer trolig Aelfstan av London (961-95).

Den 28. oktober 994 døde erkebiskop Sigeric, og det ble sagt at Aelfrics halvbror Leofric, som hadde etterfulgt ham i St. Albans, i 995 ble valgt til ny erkebiskop av Canterbury. Han erklærte imidlertid at hans bror Aelfric var mer verdig til denne æren, så han ble valgt i stedet! Uansett ble i alle fall Aelfric i 995 utnevnt til den 28. erkebiskop av Canterbury. Han ble konsekrert i 996, noe som trolig referer til mottakelsen av palliet fra Roma. Det sies at han utviste klerikerne fra katedralen og erstattet dem med munker, men det samme tilskrives erkebiskop Sigeric. Aelfric regjerte Kirken på en svært dyktig måte i en vanskelig tid under den danske invasjonen av Kent.

Aelfric døde den 16. november 1005 i klosteret Abingdon og ble gravlagt der. Han ble etterfulgt av den hellige Alphegus av Canterbury. I sitt testamente, som er bevart, gir han bøker og land til St. Albans, noe som styrker teorien om at han på et tidspunkt var abbed der. Til kongen etterlot han sitt beste skip og rustninger for seksti menn, og han etterlot et skip til folket i Wiltshire og et annet til folket i Kent, og han etterlot et kors til biskop Alphegus av Winchester, som etterfulgte ham.

I nær forbindelse med hans død nevnes konsekrasjonen av den hellige Bertwald til bispesetet i Ramsbury. Det er derfor trolig at verken Aelfric eller Bertwald overtok Ramsbury straks deres forgjengere ble forflyttet, og at både Sigeric, i det minste en stund, og Aelfric beholdt dette setet samtidig med erkebispesetet.

Under kong Knut den Mektige (1016-35) ble Aelfrics legeme overført til Canterbury. Hans minnedag er dødsdagen 16. november, men 28. august nevnes også. Han fremstilles som erkebiskop med pallium og kalveknoker. Han kalles også Aelfric av Abingdon eller Aelfric av Wessex, og han blir ofte blandet sammen med den angelsaksiske forfatteren Ælfric av Eynsham (ca 955-ca 1010).