Den hellige Adalgis av Thiérarche (d. ~686)

Den hellige Adalgis (Adelgis; fr: Algis, Algise; lat: Adalgisius, Adalgisus, Aldegisus, Algisus) ble født i Irland, hvor han ble viet til Gud av sine fremstående og fromme foreldre. Fra hans ungdom sørget de for at han fikk en god utdannelse i både verdslige og åndelige spørsmål, og han bestemte seg for å vie seg fullstendig til Herrens tjeneste. Ifølge dem som kompilerte hans biografi, var hans brødre de Goban av Picardie (Govan, Gavan; fr: Gobain) (d. ca 670) og Etto av Fescau (Etho) (ca 600-ca 670).

På denne tiden levde den hellige Fursey av Lagny (Fursa, Fursae, Fursu, Fulsey; lat: Furseus) (d. ca 648) som munk i et kloster han etablerte i «Rathmat» ved bredden av Lough Corrib i Irland, åpenbart et navn som ble funnet opp i senere legender. Klosteret ble snart populært, og det strømmet til aspiranter fra alle deler av Irland. Furseys brødre, de hellige Ultán av Fosses (ca 600-686) og Foillan av Fosses (ca 600-655), sluttet seg til kommuniteten i Rathmat,

Deretter ble han «pilegrim for Kristus» og reiste fra Irland rundt år 630 sammen med Foillan og Ultán og andre munker. De hadde med seg relikviene til de hellige Meldan og Beoan og dro gjennom Britannia (Wales) til East Anglia. Der ble de godt mottatt av den hellige kong Sigebert (631-34), som på den tiden oppmuntret arbeidet til den hellige Felix av Dunwich. Kongen ga dem den gamle festningen Cnobheresburg (Burghcastle) ved Yarmouth i det moderne Suffolk og landet rundt til kloster. Her arbeidet han i noen år med å omvende pikterne og sakserne. Han mottok også kong Sigebert som munk i klosteret. Det fortelles om tre mirakler fra Furseys tid i klosteret. Han trakk seg tilbake i et år for å leve sammen med Ultán som eremitt. Mellom 640 og 644 dro Fursey til Gallia sammen med seks ledsagere, etter at Sigebert ble drept i slag mot den hedenske kong Penda av Mercia i 635 (642?), og Foillan etterfulgte broren som abbed.

Brødrene Adalgis, Goban og Etto satte seg sammen med en hellig mann ved navn Eloquius under Furseys veiledning, trolig i Cnobheresburg. Da de hadde mottatt hans veiledning tilstrekkelig lenge, kalte Fursey dem til seg og formante dem til å forberede seg for ordinasjon. Etter å ha samtykket i dette, ble de presteviet av Fursey. Natten etter hørte de alle en stemme som talte til dem: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil vederkvege dere ved det himmelske bord i mitt rike» (Jf Matt 11,28). Dagen etter, som var søndag, gikk de til Fursey og fortalte om det som hadde skjedd, og de ba om hans tillatelse til å besøke gravene til de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus. Hans svar var at han ga sin tillatelse bare dersom han fikk reise sammen med dem.

Deretter tilkalte Fursey sine brødre Ultan og Foillan og spurte om de ville være med, og de svarte at uansett hvor han dro, ville de følge ham. På samme måte tilkalte Adalgis sine brødre Goban og Etto, sammen med Eloquius og en annen gudsønn ved navn Corbican, samt hans tjener Rodalgus. Han spurte om de ville være med, noe de alle ville.

De dro sammen til kysten, hvor de gikk om bord på et skip. Det er ikke opplyst nøyaktig hvor de gikk i land, men det var et sted på den franske kysten. Derfra dro de til Corbie ved elven Somme nær Amiens;, hvor det var en kirke viet til apostlene Peter og Paulus. Der ble pilegrimene gjestfritt mottatt i klosteret der. For Jesu Kristi skyld omfavnet de hverandre før de dro i ulike retninger i det galliske kongeriket og forkynte Herrens evangelium inntil de kom frem til hvert sitt bestemmelsessted. Der tilbrakte de resten av sine liv, totalt hengitt til å tjene Gud. De var blant de mange irske misjonærene som kom til Frankrike på 600-tallet.

Det har uten grunn vært hevdet at Adalgis, på grunn av sitt navn var en innfødt fra Gallia. Blant Furseys ledsagere i Lagny mente man at inkluderte Adalgis, men dette stemmer ikke med helgenens biografi. I stedet sies det at han kom til Laon, hvor han ble ærbødig ønsket velkommen av kong Klodvig II (Chlodwig; fr: Clovis; lat: Clodoveus) (639-58) som sjenerøst gikk med på at han og hans ledsagere skulle få et passende sted hvor de kunne tjene Herren i et kommunitetsliv. Derfor, sammen med Corbican, Rodald og Carebert trakk Adalgis seg tilbake til et øde sted kalt Cellula i skogen i landskapet Thiérache (Therascia) i det nåværende Picardie. Dette var nær Mont-Saint-Julien ved elven Oysia (lat: Isara), nå Oise (Oyse), som renner ut i Seinen. Der plantet Adalgis staven i bakken, og straks sprang det opp en kilde med klart kildevann. Senere ble den kjent for å ha helbredet mange personer fra deres sykdommer. Blant annet helbredet Adalgis to besatte personer ved å be til Kristus for dem.

Adalgis fant et passende sted å slå seg ned nær den mirakuløse kilden. Der bygde de en kirke til ære for apostelen Peter, de andre apostlene og alle hellige, og et kloster, og stedet ble deretter kalt Cellula, «det lille klosteret». Der slo Adalgis seg ned sammen med sine fromme undersåtter Corbican, Rodald og Carebert. Rundt Cellula grunnla Adalgis et lite kloster, og rundt det vokste det frem en landsby, som senere fikk navn etter ham: Saint-Algis (02260). Fra deres lille celle evangeliserte de landet rundt Arras og Laon og ble Picardies apostler. De grunnla flere sogn i bispedømmet Laon i Picardie.

Da Adalgis var ferdig med å reise kirken, kalte han til seg sin gudsønn Corbican og ba ham dra til Irland for å fortelle Adalgis’ foreldre og søsken om alt som hadde skjedd. Han ba ham si at den delen av hans arv som var igjen, skulle selges, og midlene skulle tas med tilbake til Cellula av Corbican. Han skulle også si at de aldri ville se Adalgis igjen, dersom de da ikke reiste til klosteret, men Corbican måtte komme tilbake, for Adalgis ville dra til Roma og besøke Peters og Paulus’ graver. Corbican spurte hva som skulle skje med skatten om han døde på veien. Da sa Adalgis at dersom det skulle skje, måtte han be foreldrene om å legge skatten ved siden av ham og dekke ham med en vokset linduk, og sy liket inn i to sammensydde dyreskinn Deretter skulle de senke liket i dypet og overlate det til guddommelig veiledning, så stolte Adalgis på at Gud ville bringe det til klosteret.

Etter å ha mottatt abbedens velsignelse la Corbican av gårde på sin reise. Han krysset havet og brakte Adalgis’ beskjed til hans foreldre. De gledet seg stort over å få en gledelig og autentisk beskjed fra sønnen, og de gikk gladelig med på hans anmodning om å selge eiendommen. Kjøpesummen ble overlatt til Corbican, som skulle ta den med til sin superior. Men da Corbican forberedte seg for returreisen til Adalgis, begynte han å miste styrke, og da han følte at dødens kulde nærmet seg, tilkalte han sin superiors foreldre, og han fortalte dem hvilke instruksjoner sønnen hadde gitt. De lovte å adlyde disse instruksene. Snart døde Corbican en lykkelig død, og mens hans legeme lå langt borte fra sin hellige superior, sluttet hans sjel seg til det himmelske kor. Hans levninger ble dekket av vokset lin, skatten ble plassert ved hans side og skinnene omsluttet det hele. I tråd med sønnens instrukser, brakte foreldrene legemet til sjøen, hvor det ble overlatt til bølgene og til det guddommelige Forsyns vilje.

Biografen forteller at engler førte Corbicans levninger over havet, og deretter fløt de direkte til stedet hvor Adalgis levde i Cellula. Da de bevegde seg mot strømmen i elven Isara, la noen gjetere på bredden merke til den flytende gjenstanden uten å skjønne hva det var. Men de forlot sine flokker og prøvde å trekke gjenstanden mot seg. Men deres anstrengelser var forgjeves, og når de fulgte den ukjente gjenstanden til en del av elven, glapp den unna og fløt til en annen del. Dette fikk dem til å undres stort. Men abbed Adalgis, som hadde en åpenbaring av det som hadde skjedd, kom til elvebredden, og straks fløt Corbicans lik mot ham. Levningene ble snart brakt til hans oratorium. Skatten ble funnet ved siden av hans levninger, og der fikk Corbican en kristen begravelse, hymner og salmer ble resitert og alle priste Gud for dette store miraklet.

I henhold til et gammelt løfte han hadde avlagt, satte Adalgis deretter av gårde til Roma. Da han kom til Den evige stad, dro han straks til Peterskirken, hvor han ba med stor hengivenhet mens tårene rant nedover hans kinn. Han hadde et oppriktig ønske om å skaffe seg noen hellige relikvier for å ta med seg hjem. Som svar på sine ønsker fikk han en visjon hvor apostelfyrsten Peter viste seg og brakte ham de hellige relikviene han hadde ønsket seg så høyt. Etter å ha besøkt de ulike helgenoratoriene i byen, forberedte Adalgis seg på hjemreisen. Fylt av takknemlighet skyndte han seg tilbake til sin celle, hvor han henga seg til bønn og meditasjon. Han spredte Kristi evangelium i hele territoriet til Hannonia, mellom elvene Isara og Helpra. Der fjernet han alle spor av avgudsdyrkelse og etablerte fast den kristne tro, og han brakte mange inn i den hellige Kirkens fold.

Når han ikke var opptatt med sine aktive plikter i misjonen, tilbrakte han tiden i bønn og fromme øvelser. Slik forberedte han seg for det siste kall fra dette liv. Året for hans død er ikke kjent, men den inntraff trolig en gang etter midten av 600-tallet. Noen kilder sier at han døde rundt 686, men flere andre kilder skriver at han døde i 670. Datoen skal ha vært den 2. juni. Han ble gravlagt i territoriet til Laon, og hans grav ble regnet som berømt gjennom de mange miraklene han bevirket, selv etter sin død. Hans levninger ble til slutt overført til og gravlagt i kirken St. Mikael (Saint-Michel) i bispedømmet Laon, som var viet til erkeengelen Mikael, som grev Eilbert restaurerte og utrustet rundt år 970, i skogen i Therascia, på tilskyndelse av den hellige Forannan (d. 982). En arm av St. Adalgis ble ifølge Raysius oppbevart i klosteret Maroilles (Maricolis), selv om dette er omdiskutert..

Ifølge Molanus, Miraeus, Bucelin, Ménard, Dorgan, Saussay og Wion ble festen for St. Adalgis feiret på dødsdagen den 2. juni. I Menologium Scoticum av Thomas Dempster er hans fest også denne dagen. Noen steder feires han den 10. juli. Han har sin plass i folkloren i den nordlige og østlige Frankrike.