Den salige Antonius Ishida (1570-1632)

Den salige Antonius Ishida [Iscida, Ixida] ble født i 1570 i Shimabara i Japan av katolske foreldre, hvis portugisiske navn var Pinto. Han gikk på jesuittseminaret i Arima, og en tid arbeidet han sammen med jesuittene som kateket. I januar 1589 sluttet han seg til jesuittene (Societas Iesu - SJ) som novise. Han var teologistudent da Militærdiktatoren Toyotomi Hideyoshi (1536-98), bedre kjent som Taikosama, beordret henrettelsen av 26 kristne på Martyrhøyden i Nagasaki den 5. februar 1597 (den hellige Paul Miki og hans ledsagere). Antonius gikk i dekning, men ved Hideyoshis død i 1598 ble freden gjenopprettet. Han fortsatte sine teologistudier, og ble trolig presteviet i 1612, eller muligens tidligere.

Antonius var velkjent med buddhismens lære og ble ofte spurt om å delta i religiøse disputter med buddhistiske bonzer (munker). Alltid vant han debattene og ble en slik formidabel motstander at bonzene lot som om de var syke for å slippe å møte ham i debatt. Han var en veltalende predikant, en av de beste apologetene den japanske Kirken hadde på den tiden, og hans berømmelse spredte seg over hele det sørlige Japan.

I 1614 utstedte shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, et dekret som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, men rundt 20 av dem tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne. Antonius ble i Japan, men han gikk under jorden, og i hemmelighet utførte han sin tjeneste i og rundt Hiroshima. Han beveget seg rundt i forkledning og risikerte hele tiden livet for sin flokk. I 1616 ble han arrestert og satt fengslet i nesten tre år, men da daimyoen som hadde arrester ham døde i 1619, ble han satt fri av den nye daimyoen. Deretter dro han til Nagasaki og utførte sin hemmelige prestetjeneste i enda ti år.

Antonius' arbeid tok slutt da han ble arrestert den 14. november 1629, etter at han hadde besøkt en kristen som var syk i Nagasaki. Han ble ført for guvernør Takenaka Uneme av Nagasaki, som nylig hadde intensivert forsøkene på å utslette kristendommen. Guvernøren behandlet sin fange med respekt og høflighet og ba ham om å debattere med flere fremtredende bonzer, som til slutt trakk seg fra debatten. Uneme var mer imponert over Antonius' måte å forklare på enn av innholdet i debatten, og han vurderte å sette ham fri. Men han fryktet at hvis han gjorde det, ville det bli rapportert til shogunen. Derfor ble Antonius kastet i fengsel i Omura den 10. desember 1629, og der møtte han fem andre som ventet på martyriet, fire prester og en fransiskansk legbror: de salige Bartolomeus Guttiérrez OESA, Vincent Carvalho OESA, Frans av Jesús Ortega OESA, Hieronymus de Torres (av Korset) TOF og Gabriel av St. Magdalena OFM.

Antonius ble i fengsel i to år til november 1631, da Uneme igjen forsøkte å få ham til å fornekte sin tro. Guvernøren arrangerte en debatt med den konfutsianske lærde Saito Gonnai, og i den to dager lange diskusjonen ville Antonius verken slutte seg til den buddhistiske sekten eller fornekte kristendommen. Da han fikk høre at hans konversjon var shogunens vilje, svarte han: «Shogunens vilje kan ikke stå over Guds, den universelle Herres vilje». Da Uneme ikke fikk Antonius til å falle fra, tydde han til tortur.

Et stykke fra Omura er det en utslokt vulkan på fjellet Unzen, og i krateret dannet det skåldhete svovelholdige vannet flere boblende dammer. Japanerne kalte stedet «Helvetes munner». I dag er det et helsebad, men mange martyrer har dødd der. I desember 1631 ble Antonius og hans fem ledsagere fra fengselet tatt med til Unzen og kledd nakne. En etter en ble de senket ned i det kokende vannet inntil kjøttet deres begynte å få vabler. Deretter ble de tatt opp, og en medfølgende lege ga dem medisinsk behandling. Torturen ble gjentatt seks ganger om dagen i 33 dager, og på slutten var kroppene deres åpne sår av råtnende kjøtt. Gjennom den styrken som Gud gir sine martyrer, forble de seks trofaste mot Gud. Til slutt skjønte deres forfølgere at de ikke kom til å avsverge troen, og de måtte innrømme sitt nederlag. Fangene ble sendt tilbake til Nagasaki tidlig i januar 1632.

Nyheten om de seks ordensmennenes seier over torturen spredte seg i hele distriktet rundt Nagasaki, og mange japanske kristne ble styrket i sin tro. I enda åtte måneder vansmektet fangene i fengselet i Nagasaki inntil Uneme bestemte at de hadde fått nok. Om morgenen den 3. september 1632 ble alle seks fangene i hemmelighet tatt med til Martyrhøyden utenfor byen for å dø på bålet. På høyden så fangene bålene som ventet på dem. De omfavnet hverandre, og da de fortsatt nektet å avsverge troen, ble de bundet fast på bålene. De ba høyt og tryglet Gud om å gi dem styrke til å holde ut helt til slutten. Den nåden ble innvilget dem, og da bålene hadde brent ned, tok bødlene martyrenes aske og kastet den i sjøen. Disse seks er de siste i denne gruppen på 205 salige martyrer i Japan.

Antonius ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 203 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».

De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Antonius' minnedag er dødsdagen 3. september. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.