Den hellige Aldhelm av Sherborne (~639-709)

Den hellige Aldhelm (Adhelm, Aldelm, Adelme, Ealdhelm, Eadelhelm, Aedelhem; lat: Aldelmus, Athelmus) ble født rundt 639 i Wessex i Sør-England. Han tilhørte kongefamilien i Wessex og ble født mens vestsakserne ble styrt av kong Cynegils (611-42), som var den første kristne kongen, døpt i 635 av den hellige biskop Birinus av Dorchester. Aldhelm var trolig fetter eller tremenning av den hellige kong Ine (Ina) av Wessex (688-726), i alle fall ikke bror, som Aldhelms tidlige biograf Faritius hevder. Farens navn var Centa (Kenten), og det er gjettet på at dette var et kjælenavn for kong Centwine av Wessex (676-85), og det ville i tilfelle gjøre ham til bror av den hellige Edburga av Thanet, men dette er svært usikkert.

Aldhelm nevnes kort av den hellige Beda den Ærverdige, som var hans samtidige, men det meste av det vi vet om Aldhelm kommer fra biografien som ble skrevet av munken og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143).

På 600-tallet var det en hellig irsk lærer og munk ved navn Maildulf (Mailduib, Maedulph, Maeldubh, Meldun) som slo seg ned i det britiske støttepunktet Bladon (eller Bladow) i de ensomme skogene som den gangen lå i det nordøstre Wiltshire. Han ser ut til å ha slått seg ned i en åsside nær det saksiske kongepalasset Ingelburne. Etter å ha bodd en tid som eremitt, samlet han barna i området for å undervise dem. Rundt 642 ble hans eneboerhytte en skole, og den fortsatte etter hans død rundt 675 og ble berømt som en kommunitet av lærde. Byen som vokste opp ble kjent som Mailduberi, Maldubesburg, Meldunesburg og lignende og til slutt Malmesbury etter Maildulf. I tidlige dokumenter kalles stedet både Maildulfsburgh og Ealdhelmsbyrig, slik at det er omstridt om det er oppkalt etter Maildulf eller Aldhelm – muligens begge.

Dit kom den unge og dyktige Aldhelm som femtenåring rundt 654. Da hadde skolen bare eksistert i rundt tyve år, men den hadde allerede opparbeidet seg et ry for lærdom og et ganske omfattende bibliotek. Etter å ha studert under Maildulf, fullførte Aldhelm sin utdannelse i Canterbury i den skolen som var etablert av den hellige abbed Hadrian av Canterbury, som hadde fulgt den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury til England. Aldhelm var en av Hadrians disipler, for han omtaler ham som «den ærverdige veileder fra min ubehøvlede barndom». Barndom er vel noe drøyt, for Hadrian og Theodor kom ikke til Canterbury før i 669, og da var Aldhelm allerede tretti år gammel!

En versjon sier at Aldhelm ble munk i Canterbury, en annen at han ble munk i 661 og dro til Canterbury ti år senere. Han ble uansett værende i Canterbury i to år, og han ville ha besøkt skolen igjen om ikke sykdom hadde hindret ham. Hans studier inkluderte romerrett, astronomi, astrologi og kalenderberegning. Ifølge de tvilsomme opplysningene i hans tidlige biografier lærte han både gresk og hebraisk. I alle fall brukte han mange latiniserte greske ord i sine bøker.

Da han vendte tilbake til Malmesbury, ble han utnevnt til rektor for skolen der. Under hans ledelse utviklet skolen seg til et kloster, og han ble den første abbeden der rundt 675 etter Maildulfs død. Ifølge et charter av tvilsom autentisitet, sitert av William av Malmesbury, ble han utnevnt til abbed av biskop Leutherius av Dorchester (671-76). Maildulfs kirke var laget av tre, og Aldhelm erstattet den med en stor steinkirke som han viet til de hellige Peter og Paulus. I anledning dedikasjonen av denne kirken skrev han et dikt på 21 linjer.

Aldhelms ry spredte seg slik at klosteret tiltrakk seg lærde fra andre land. Artwil, sønn av en irsk konge, sendte Aldhelm sine verker for hans godkjennelse, og han korresponderte med Cellanus, en irsk munk fra Péronne. Han kombinerte dyktighet som både administrator og forfatter, og muligens innførte han den hellige Benedikts regel og gjorde klosteret til et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han sikret i alle fall at valget av abbed skulle foretas av munkene selv. Sikkert er det at han foretok enda to grunnleggelser, klosteret St. Johannes Døperen i Frome i Somerset og klosteret St. Laurentius i Bradford-on-Avon i Wiltshire, i sistnevnte er det bevart en angelsaksisk kirke som inneholder deler fra hans tid. Som abbed var han svært streng, blant annet pleide han å resitere hele Salmenes bok stående til halsen i iskaldt vann. Kong Ine forsto verdien av sin oppriktige og kloke abbed, og utnevnte ham til sin rådgiver.

Aldhelm besøkte Roma minst en gang etter ønske fra den hellige pave Sergius I (687-701), som ba ham følge den hellige kong Caedwalla av Wessex (685-88) dit. I Wareham mener man at den gamle kirken St. Martin ble bygd av Aldhelm mens han ventet på å krysse over til kontinentet på pilegrimsferd til Roma, og det er et lite kapell viet til ham på odden som bærer hans navn vest for Swanage. Hans besøk i Roma var en stor suksess, og han vendte tilbake med et charter fra paven som ga privilegier til hans to klostre i Malmesbury and Frome og fritok dem fra episkopal jurisdiksjon. Kongene Ine av Wessex og Ethelred av Mercia signerte dette dokumentet og garanterte fred for hans grunnleggelser. Han brakte også med seg et marmoralter fra Roma.

Glassmaleri av Aldhelm, installert i Malmesbury Abbey i 1928. Foto: Adrian Pingstone

I 692 synes Aldhelm ut fra hans brev om temaet som siteres av hans biografer, å ha deltatt i en viss grad i Wilfrid av Yorks store kamp mot de keltiske skikkene i Kirken i Northumbria. Like etter finner vi ham involvert i den samme disputten om tidspunktet for feiringen av påsken med britene i Cornwall. Kong Ine kalte sammen en synode rundt år 700 for å prøve å forsone restene av den gamle britiske Kirken helt i vest med den angelsaksiske Kirken, og Aldhelm fikk i oppdrag å skrive et brev om emnet til den britiske kong Geraint (Gerent) av Dumnonia (Devon og Cornwall), da redusert til Cornwall. I dette brevet, som er bevart, maner han den britiske Kirken til å tilpasse seg de romerske skikkene.

Da den hellige biskop Hedda av Winchester døde i 705, ble bispedømmet Wessex delt i to. Daniel ble biskop av Winchester, mens kong Ine utnevnte den motvillige Aldhelm til den første biskop av den vestlige halvdelen med sete i Sherborne i Dorset. Dette nye bispedømmet omfattet grevskapene Dorset, Somerset og deler av Devon, inkludert Cornwall. Aldhelm ville trekke seg som abbed for klosteret i Malmesbury, som han hadde styrt i tretti år, men etter protester fra munkene ga han etter og fikk tillatelse til å fortsette som abbed til sin død. Han bygde en katedral i Sherborne som senere ble erstattet av en normannisk kirke, men beskrives av William av Malmesbury. Han bygde også kirker i Wareham, Langton Matravers og Corfe. Selv om han var biskop i bare fire år, satte han sitt preg på sitt store bispedømme. En vakker messehagel som ble oppbevart i Malmesbury, ble trodd å være hans. Den odden i Dorset som vanligvis blir kalt St. Alban's Head, er i virkeligheten St. Aldhelm's Head, antakelig en del av hans eiendommer i Dorset.

Aldhelm var den første angelsaksiske forfatteren av betydning, og han er den første angelsakseren vi vet om som skrev latinske vers. Han skrev både på gammelengelsk og latin, men bare hans latinske vers og prosa er bevart. Hans gammelengelske vers, som ble sunget til harpeakkompagnement for å trekke mennesker til kirken, ble prist av den hellige kong Alfred den Store, men er ikke bevart, så han kan i dag bare bedømmes ut fra sine verk på latin. Deres snirklete latinske stil ble prist, men ikke etterlignet, av den hellige Beda den Ærverdige, og de hadde innflytelse på den hellige Bonifatius og forfatterne av senere dokumenter. De ble lest både i England og på kontinentet opp til 1000-tallet. Aldhelm spilte også alle tidens instrumenter, inkludert harpe, fiolin og fløyte. Han ser ut til å ha brukt mye av fritiden til musikk og poesi.

Blant Aldhelms bevarte skrifter er hans avhandling om tallet syv, som han sendte til sin venn og medstudent, kong Aldfrid (Aldfrith, Acircius) av Northumbria (685-704) (Epistola ad Acircium sive liber de septenario, et de metris, aenigmatibus ac pedum regulis). Han skrev også en bok med 101 gåter og en avhandling om poetiske versemål. Sin bedømte avhandling «Til jomfruelighetens pris» (De Laude Virginitatis), sammendrag av livshistoriene til bibelske og tidlige kristne helgener, adresserte han til den hellige Hildelid og hennes nonner i Barking i Essex, blant dem den hellige Cuthburga, som skulle bli den første abbedisse av Wimborne. Hun hadde vært gift med kong Aldfrid, men etter noen år ble de separert av religiøse årsaker, og han tillot henne å bli benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Barking sammen med sin søster Quenburga. Senere skrev han en kortere, poetisk versjon, De octo principalibus vitiis. De to verkene er det som noen ganger kalles opus geminatum eller «tvillingarbeid». Hans mindre latinske dikt inkluderer et til dedikasjonen av en basilika bygd av den hellige Edburga av Minster, en kongelig kvinne fra huset Wessex.

Veggplakett på den katolske kirken St Aldhelm i Malmesbury. Foto: Adrian Pingstone

Flere av hans brev er også bevart. Et av disse priste skolen i Canterbury som bedre enn dem i Irland, et annet formante Wilfrid av Yorks presteskap om lojalitet i motgang. Hans dikt inneholder interessante kapitler om byggingen og utsmykkingen av kirker i Wessex. Aldhelm kompletterer våre kunnskaper om det angelsaksiske kirkelige liv i Wessex som forskjellig fra Bedas Northumbria. Vi kan kjenne igjen flere felles faktorer, og Aldhelm gir verdifullt materiale om Bonifatius' utdannelse. Han leste flittig og er kalt den første engelske bibliotekaren.

Kong Alfred skrev ned en anekdote som er spesielt karakteristisk for tiden og trolig hører til tiden fra før grunnleggelsen av klosteret. Aldhelm la med smerte merke til at bøndene i stedet for å delta ved munkenes sungne messe, sprang fra hus til hus med sladder og kunne knapt overtales til å være til stede og lytte til predikantens formaninger. Aldhelm benyttet anledningen og stilte seg som en trubadur på broen som folket måtte passere, og der sang han populære ballader. Snart hadde han samlet en mengde tilhørere som ble tiltrukket av hans vakre vers. Da han fant at han hadde fått deres oppmerksomhet, introduserte han gradvis blant balladene også ord av mer seriøs natur. Etter hvert lyktes han i å innprente dem en sannere følelse av religiøs hengivenhet enn, som historikeren William av Malmesbury forteller, «om han hadde gått frem med strenghet og ekskommunikasjon, da ville han ikke gjort noe som helst inntrykk på dem».

Aldhelm døde den 25. mai 709 under et besøk i Doulting i Somerset, sytti år gammel. Hans venn, den hellige biskop Egwin av Worcester, hadde en visjon av hans død og skyndte seg for å begrave Aldhelm i Malmesbury. Det ble satt opp steinkors i intervaller på syv miles (ti kilometer) langs den åtte mil lange veien som hans legeme ble ført mellom Doulting og Malmesbury – hvert kors markerte stoppestedet hvor legemet hvilte natten over. Disse korsene ble kjent som Bishopstones og eksisterte fortsatt da William skrev. Aldhelm ble etterfulgt som biskop av Fordhere.

Aldhelms kult er gammel, og en vakker 900-talls gravstein ved hans alter avbildet episoder fra hans liv, og en angelsaksisk tegning er bevart av ham der han viser sine skatter for den hellige abbedisse Hildelid av Barking. I 857 ble hans legeme overført til et praktfullt sølvskrin i Malmesbury gitt av Ethelwulf av Wessex (839-58), far til kong Alfred den Store. Alfreds sønnesønn Athelstan er gravlagt ved siden av sin favoritthelgen, som han ba til før slaget ved Brunanburh.

Faritius, en italiensk munk i Malmesbury og senere abbed av Abingdon, skrev Vita Sancti Aldhelmi, men den beste autoriteten er William av Malmesbury, som i den femte boken av Gesta Pontificum, viet til St Aldhelm, prøver å utfylle Faritius ved å bruke kirkeregistrene, tradisjonen om Aldhelms mirakler som var bevart av munkene i Malmesbury og Alfred den Stores tapte Handboc. Biografien av John Capgrave i hans Legenda Nova (1516) er hovedsakelig en forkortet versjon av William av Malmesburys beretning.

Den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89) stilte spørsmålstegn ved Aldhelms kult og avskaffet den. I det hele tatt var Lanfranc notorisk usympatetisk innstilt til enhver manifestasjon av den pre-normanniske Kirken i England. Men den hellige biskop Osmund av Salisbury tillot at den ble gjenopptatt ved translasjonen av Aldhelms relikvier den 3. oktober 1078. Sentret for kulten var Malmesbury og ikke Sherborne. Aldhelms minnedag er dødsdagen 25. mai, mens translasjonsfester feires 3. oktober og 5. mai, den sistnevnte for å minnes en translasjon i 986. 31. mars nevnes også som en translasjonsfest. Relikvier befinner seg i Malmesbury, Salisbury, Abingdon og Peterborough. Han fremstilles som biskop i messeklær med stav og mitra eller som abbed med kalk. Han kan også fremstilles som en biskop i et bibliotek eller som en munk som spiller harpe.