Den hellige Alexander av Alexandria (~250-328)

Den hellige Alexander (gr: Alexandros; Αλεξανδρος) ble født rundt 250, trolig i Alexandria i Egypt. Relativt lite er kjent om hans tidlige år, men han ble prest og opplevde i denne tiden de blodige kristenforfølgelsene under keiser Konstantins medkeisere Galerius [Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus] (305-11) og Maximinus Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza]

Han etterfulgte i 313 den hellige Achillas (312-13) og ble den nittende biskop og patriark av Alexandria, et av kristenhetens viktigste bispeseter. Han var kjent for apostolisk lære og liv, han var nestekjærlig mot de fattige og full av tro, nidkjærhet og glød. Til Kirkens tjeneste som biskoper valgte han helst ut munker som hadde helliggjort seg i ensomheten eller i ørkenen, siden han betraktet dem som den beste modellen for hva en biskop burde være for sin flokk, og han var heldig med sitt valg av biskoper over hele Egypt. Alexander bygde kirken St. Theonas, den største i byen.

I sitt episkopat sto Alexander overfor tre hovedutfordringer. I begynnelsen måtte han ta seg av en indre strid om dateringen av påsken, da en skismatisk sekt under ledelse av Erescentius bestred den måten påsken da ble beregnet på. Alexander skrev en avhandling om kontroversen, hvor han siterte tidligere erklæringer om saken av den hellige Dionysios den Store av Alexandria (ca 170-ca 265). Alexanders verk fikk støyen til å legge seg, men saken ble ikke endelig avgjort før på konsilet i Nikea i 325.

Hans andre store bekymring var det vedvarende skismaet med biskop Melitius av Lycopolis i Egypt. Dette skismaet gjaldt spørsmålet om gjenopptakelsen av full kommunion med dem som hadde falt fra under forfølgelsene. Melitius inntok en streng linje mot retningslinjene som var avtalt av den forrige patriarken, den hellige martyren Peter av Alexandria (300-11). Melitius fortsatte å bakvaske Alexander slik han hadde bakvasket Achillas, og han gikk så langt som å rette en formell klage til keiser Konstantin den stores hoff, selv om den ikke fikk noen uvanlig oppmerksonhet. Han begynte å ordinere egne biskoper uten sin metropolitts samtykke, og denne kontroversen varte helt til konsilet i Nikea, hvor Alexander tillot Meletius å vende tilbake til Kirken.

Det tredje problemet var det viktigste og det betydeligste som skjedde i Alexanders patriarkat, nemlig at det arianske kjetteri oppsto i hans by, og Alexander minnes for sin faste og bestemte motstand mot kjetteren og kjetteriet. Arius (ca 256-336), mannen som senere ble verdensberømt som heresiark (erkekjetter), var en av hans egne prester, presteviet av forgjengeren Achillas. Allerede i 300 sto Arius på Meletius' side mot patriark Peter, men denne splittelsen avsverget han senere og viste så oppriktige tegn til anger at patriark Peter selv viet ham til diakon. Men ikke lenge etter opptrådte han som anklager mot sin kirke, og i forvirringene som han skapte, ble han utstøtt av Kirken.

Under Achillas syntes han igjen å føye seg, og denne patriarken tok ham igjen opp i kirkefellesskapet og viet ham til og med til prest. Han ble utnevnt til sjelesorger for den delen av Alexandria som het Baucalus. En kilde hevder at Arius motsatte seg valget av Alexander til patriark og at han ble hans bitre fiende da han ikke klarte å forhindre valget (noen hevder at han selv ønsket å bli biskop). Men en annen kilde sier imidlertid at Alexander ble valgt takket være støtten fra Arius, men denne versjonen kan ha vært laget for å sette patriarken i et dårlig lys ved at han senere vendte seg mot Arius. Det virker som om da Arius ikke kunne finne noen feil i patriarkens personlige liv eller utøvelse av embetet, begynte han å legge frem sin egen lære i et forsøk på å diskreditere Alexanders lære om Treenigheten.

Arius hadde ansvaret for en av byens mest populære kirker og hadde et folkelig ry på grunn av sitt asketiske liv, og han var svært intelligent og en effektiv forkynner. Han hevdet at Kristus ikke var sann Gud, men også var skapt av Gud og at det fantes en tid da han ikke eksisterte, og at han var i stand til å begå synd. Han mente at Jesus fikk tittelen «Guds Sønn» av Gud som anerkjennelse av hans hellighet. I begynnelsen spredte han sitt kjetteri i hemmelighet, men da han fikk mange tilhengere, begynte han i 319 å legge frem sitt syn offentlig, og han gjorde et betydelig inntrykk. Det arianske kjetteri skulle splitte Kirken og keiserriket i flere århundrer fremover.

Patriark Alexander var blant de mildeste av menn og gjorde først bruk av forsiktige metoder og søkte å bringe Arius tilbake til den sanne tro ved hjelp av vennlige bebreidelser og sunn argumentasjon. Noen av de ortodokse var rystet over Alexanders overbærenhet. Men Arius fortsatte å forkynne og vant over deler av folket og presteskapet. Da Alexanders anstrengelser ikke bar frukter og den arianske fraksjonen vokste i styrke, innkalte patriarken Arius til å møte for en forsamling av prester. Der opptrådte han hardnakket og uforbederlig og ble ekskommunisert.

Hans sak ble prøvd igjen for et konsil som ble holdt i Alexandria rundt år 320 med rundt hundre biskoper fra Egypt og naboprovinsen Mareotis i Libya, og der ble ekskommunikasjonen stadfestet av biskopene som var til stede. Etter konsilet skrev Alexander rundt sytti brev, blant annet til den hellige biskop Alexander I av Konstantinopel og et sirkulærebrev (encyklika) til de andre biskopene i Kirken, hvor han fortalte dem om kjetteriet og fordømmelsen av kjetteren. Disse to brevene er de eneste som er bevart av hans store korrespondanse om temaet.

Men Arius dro til Palestina for å samle støtte, og han vant over på sin side to innflytelsesrike biskoper, den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) og Eusebius av Nikomedia. Sistnevnte skrev deretter til flere biskoper i Lilleasia og østen for å forsvare Arius mot Alexander. Mange østlige biskoper syntes villig til å forsvare Arius mot patriarken selv om de ikke var enige i hans lære. På et stadium i kontroversen skrev Alexander en erklæring om det han mente å være det ortodokse standpunktet og sendte den til så mange biskoper han kunne og ba om deres signaturer på den. Han fikk 250 underskrifter, inkludert hundre fra sitt eget bispedømme. Han sendte en kopi av dokumentet, som er kjent som hans «Tomé», til Arius og sa at han var villig til å dø for den tro det uttrykte, og en kopi til paven, den hellige Sylvester I (314-35).

Denne internasjonaliseringen av kontroversen, som det er blitt kalt, betydde at Arius’ lære ble kjent i vide kretser svært raskt. Da keiser Konstantin den Store (306-37) hørte hvordan striden splittet Kirken og begynte å forårsake vold, irettesatte han både Alexander og Arius for å forfølge «ubetydelige diskusjoner om uintelligente bagateller (minutiae)», og han utnevnte biskop Hosius (Ossius) av Córdoba til å megle mellom dem. Arius søkte fortsatt etter støtte og skrev en rekke populære sanger og hymner slik at folket kunne plukke opp hans lære uten å forstå at det var det de gjorde. Hosius var til stede på en synode i Alexandria i 324, men avgjorde at spørsmålet bare kunne løses på et allment konsil, og han overtalte keiseren til å innkalle et slikt konsil.

I 325 innkalte keiser Konstantin et konsil i Nikea ved Konstantinopel i Frygia (i dag Iznik i Nordvest-Tyrkia) for å avgjøre spørsmålet. Dette var det første økumeniske konsil, hvor rundt 300 biskoper deltok mellom 20. mai (eller 19. juni) og slutten av august 325. Paven var representert av legater. Arius var selv til stede i Nikea, og det samme var patriark Alexander, til tross for høy alder og dårlig helse. I sin delegasjon hadde han Potamon av Heraclea, Pafnutios av Theben og sin diakon, den hellige Athanasius, som han hadde tatt med seg til konsilet og som fungerte som hans talsmann. Det var meningen at Alexander skulle presidere over konsilet, men syntes ikke han kunne være både president og sjefsanklager, så derfor overlot han til biskop Hosiua av Córdoba å presidere over konsilet.

Etter langvarige diskusjoner, hvor både Marcellus av Ancyra og Athanasius avslørte den nye lærens falskhet og tilbakeviste arianerne fullstendig, fattet konsilet vedtak som blant annet stadfestet fordømmelsen (anaethema) av Arius. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig hans kjetteri og vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen, og ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere. Det resulterende vedtaket ble det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt synges i messen hver søndag. Alexander spilte en aktiv rolle i utformingen av erklæringen. Keiser Konstantin erklærte at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene. Arius og noen få andre ble forvist av keiser Konstantin den Store til Illyria.

I fredens tjeneste tilbød patriarken et kompromiss for å løse det meletianske skisma som hadde versert i Alexanders tidlige år, og dette ble akseptert av konsilet. På Alexanders anmodning ga de ham fullmakt til å la Meletius beholde sin bispetittel, men ikke å utøve noen biskoppelig makt. De som Meletius hadde ordinert, fikk også beholde sine titler, men ville bli opphøyet til biskop først når en av biskopene som var konsekrert av Alexander, døde. Konsilet ga også Alexander rett til å avgjøre dateringen av påsken på egen hånd, men ba ham bare om å formidle sin avgjørelse til Roma og resten av kristenheten. Konsilet vedtok også en uttalelse om at den egyptiske kirken kunne beholde sine tradisjoner når det gjaldt klerikalt sølibat. På dette området fulgte Alexander rådet fra Pafnutiuos av Theben, som anbefalte ham å tillate prester å gifte seg etter å ha blitt ordinert.

Etter denne triumfen for den sanne tro vendte Alexander tilbake til Alexandria, hvor han døde like etter, ute av stand til å gjennomføre et planlagt forsoningsprogram. Etter tradisjonen døde han i 326, fem måneder etter at han kom hjem, men noen moderne kilder mener at han levde helt til 328, det året Athanasius (328-73) ble patriark. Det er også omstridt hvilken måned han døde, tradisjonene angir både 26. februar og 18. april.

Før sin død skal Alexander ha utnevnt sin diakon Athanasius til sin etterfølger. Ved siden av kampen mot Arius var Alexanders største fortjeneste at han forsto Athanasius’ store gaver og gjorde ham til sin diakon og sin fortrolige. Patriark Athanasius ble en av Kirkens største personligheter og kirkelærere, og hans arbeid har overskygget forgjengeren fullstendig.

Flere av de verkene som blir sagt å være skrevet av Alexander, har ikke overlevd. Historien nevner en samling av brev som han skrev om den arianske striden, men bare to av disse brevene er bevart. Det finnes også en bevart preken, De anima et corpore («Om sjelen og legemet»), som tilskrives Alexander i en syrisk versjon, mens den koptiske versjonen tilskriver prekenen til Athanasius. Et annet verk, Enconium av Peter alexandrineren, tilskrives ham. Denne boken har overlevd i fem manuskripter og kan rekonstrueres basert på de bevarte fragmentene og en oversettelse i «Patriarkenes historie». Den inneholder de bibelske hentydningene, tradisjonene og skildringen av Peters martyrium. Den har blitt beskrevet som et av de beste eksemplene på tidens litterære stil, basert på dens komplekse litterære struktur, den teologiske kompetansen og generelle litterære stil.

En legendarisk historie som er nedtegnet av Rufinus av Aquileia, forteller at patriark Alexander av Alexandria tidlig ble oppmerksom på en fremmelig ung gutt:

En gruppe barn lekte på stranden, og de kristne blant dem fant på at de skulle leke dåp av sine hedenske venner. Den unge Athanasius ble utpekt til å spille «biskop», og han gjentok ordrett de ordene han hadde hørt i kirken når noen ble døpt. Patriark Alexander så det hele fra sitt vindu, og han ga da ordre om at barna og deres foreldre skulle bringes til ham. Han snakket lenge med dem, og til slutt konkluderte han med at dåpen som barna hadde utført, var gjort i henhold til Kirkens orden, så han godkjente den som gyldig. Deretter stadfestet han den ved å gi de nydøpte barna fermingens (konfirmasjonens) sakrament.

Men i Alexanders pontifikat var Athanasius ikke lenger en gutt, snarere en ung mann, men det som er sikkert, er at Alexander tidlig ble oppmerksom på Athanasius og knyttet ham til seg som sin sekretær og diakon.

Alexander av Alexandria æres som helgen i den koptisk-ortodokse kirke, den ortodokse kirke og den katolske kirke. Hans minnedag er 18. april, men 26. februar nevnes også (de to alternative dødsdatoene). Kopterne feirer ham den 22. april, mens hans minnedag hos de ortodokse er 29. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum den 26. februar, hvor han spesielt berømmes for sin fasthet og standhaftighet mot Arius og hans tilhengere.