Den hellige Alfons Maria de Liguori (1696-1787)

Den hellige Alfons Maria de Liguori (it: Alfonso; lat: Alphonsus) ble født tirsdag den 27. september 1696 i Marianella ved Napoli i regionen Campania i Sør-Italia. Han var den eldste av syv søsken av den napolitanske adelsmannen Don Giuseppe de'Liguori, som var kaptein på en kongelig galei, og hans hustru Donna Cavalieri, som var markise av Avenia og av spansk avstamming. Marianella var familiens landsted. Gutten ble døpt to dager senere i kirken Vår Frue av Jomfruene i Napoli med den imponerende navnerekken Alfons Maria Antonius Johannes Kosmas Damian Mikael Kasper (Alfonso Maria Antonio Giovanni Cosma Damiano Michele Gaspare). Familien var gammel og fornem, men den grenen Alfons tilhørte, hadde blitt noe forarmet.

Den høyt begavede Alfons fikk en streng oppdragelse og en glimrende utdannelse av privatlærere, ikke bare i humanistiske fag og matematikk, men også i maleri og musikk. Begge foreldrene var svært fromme, og Alfons deltok sammen med faren på retretter. I 13-årsalderen var han en virtuos på cembalo. Etter farens ønske studerte Alfons fra 1708 jus ved universitetet i Napoli, og allerede som 16-åring tok han i 1713 doktorgrader både i sivil- og kirkerett, fire år før det som var vanlig. Som 19-åring var han en lovende, veltalende og mye brukt advokat. Det sies noe overdrevet at han aldri tapte en sak i sine åtte år som advokat.

I 1717 arrangerte Don Giuseppe et ekteskap for sin sønn, men det ble ikke noe av det. De eldste biografiene sier at i et år eller to var hans religiøse entusiasme temmelig slapp, og selv om han ikke var noen alvorlig synder, var han litt for glad i «selskapslivet», moteriktige fornøyelser og musikken på napolitanske teatre – i et omfang som vi nesten sikkert i dag ville ha ment var fullt ut forenlig med hellighet. I 1718 ble han dommer i Portulano ved Napoli og i 1722 ambassadør for visekongen, kardinal Altan. I fasten i 1722 dro han på retrett hos lasaristene, og i fasten 1723 bestemte han seg privat for ikke å gifte seg og å praktisere jus bare så lenge den indre veilederen som han mente var Guds stemme, ba ham om det.

Men få måneder senere saksøkte den napolitanske hertug Orsini storhertugen av Toscana om en verdifull eiendom til 500.000 dukater, og Alfons førte saken for Orsini. Saken syntes vunnet og Liguori briljerte med sin veltalenhet. Men så tapte han saken på grunn av formaliteter – poenget var om eiendommen var holdt under lombardisk eller angevinsk lov, og Alfons hadde oversett en klausul som gjorde spørsmålet klart. Hans bestyrtelse var grenseløs, og på grunn av ydmykelsen kunne han verken sove eller spise på tre dager. Han tolket fiaskoen som et tegn på Guds vilje, og deretter oppga han jussen og sverget på at han aldri skulle sette sin fot i en rettssal igjen.

Da han den 28. august 1723 besøkte et sykehus for uhelbredelig syke, ble han plutselig omgitt av et strålende lys og han hørte en stemme som sa: «Forlat verden og vi deg til meg». Han frasa seg da sine rettigheter som førstefødt til fordel for sin bror og henga seg til et liv i bønn. Han studerte teologi på egen hånd til tross for motstand fra familien. En periode tenkte han på å bli oratorianer, men faren gikk til slutt med på at han ble prest under forutsetning av at han ikke ble oratorianer, men fortsatte å bo hjemme, noe som var vanlig på den tiden.

Alfons gikk med på dette etter råd fra sin åndelige veileder, oratorianeren p. Pagano. Den 23. oktober 1723 ikledde han seg klerikal drakt og i september 1724 mottok han tonsuren. Snart etter sluttet han seg til en forening av misjonsprester kalt «Den napolitanske propaganda», som ikke innebar fellesliv. I desember 1724 mottok han de lavere vielser, og i september 1725 ble han viet til subdiakon. Den 6. april 1726 ble han diakonviet, og snart etter holdt han sin første preken. Den 21. desember 1726 ble han presteviet, og han sluttet seg til en gruppe sekularmisjonærer. Han arbeidet deretter i to år som misjonær i Napoli og området rundt. Alfons' berømte veltalenhet gjorde at han ble en kjent predikant og en elsket skriftefar. Han behandlet de skriftende som sjeler som skulle reddes, ikke som kriminelle som skulle straffes eller skremmes. Det er sagt at han aldri nektet noen absolusjon.

Men noen fant Alfons' holdninger suspekte. Han arbeidet særlig blant byens og landsbygdas fattigste, de såkalte lazzaroni og caffoni, som var helt oppgitt av myndighetene og til og med av prestene. Sammen med to legmenn, læreren Peter Barbarese og den gamle soldaten Nardone, som begge var omvendt fra et ondt liv av Alfons, organiserte han dem i grupper som kom sammen for å få kristen opplæring. Han irettesatte et av medlemmene for overdreven faste, og en annen prest la til: «Gud ønsker at vi skal spise for å leve. Hvis dere får koteletter, så spis dem og vær takknemlige. De vil gjøre dere godt».

Denne bemerkningen spredte seg og ble forvrengt for å diskreditere Alfons. Gruppene hans ble sagt å være hemmelige selskap av epikureere eller kvietister, og det ble til og med sagt at de tilhørte en ny sekt som ble kalt «koteletter»! Noen medlemmer ble arrestert, og Alfons måtte forklare hva som hadde skjedd. Erkebiskopen ba ham om å være forsiktig, og «kotelettklubbene» fortsatte uforstyrret. De utviklet seg til for «Kapellenes Selskap», som på 1900-tallet talte tusener av arbeidere som møttes daglig til bønn og undervisning i brorskapets kapeller.

I april 1729 forlot den 33-årige Alfons farens hus og ble kapellan i «Det kinesiske kollegium», som var grunnlagt i Napoli av p. Matteus Ripa, Kinas apostel, for å utdanne misjonærer, og der underviste han i et år. Der møtte han den dobbelt så gamle presten Thomas Falcoia fra kongregasjonen Pii Operarii («Fromme arbeidere»), som ble en nær venn. Falcoia hadde i mange år prøvd å etablere et nytt religiøst institutt etter en visjon han hevdet å ha hatt i Roma. Men han hadde bare lyktes i å grunnlegge et kloster for nonner i Scala, en liten fjellby mellom Positano og Amalfi, som fulgte hans versjon av Besøkelsesordenens regel. Men en av nonnene, den bemerkelsesverdige søster Maria Celeste, sa at den regelen nonnene burde følge, hadde blitt gitt henne i en privatåpenbaring. Falcoia gledet seg da han oppdaget at dens bestemmelser stemte overens med dem som var avslørt i hans egen visjon tyve år tidligere.

I 1730 fikk Falcoia Alfons interessert i saken. Den 8. oktober samme år ble Falcoia konsekrert til biskop av Castellammare, noe som gjorde ham fri til å knytte seg til klosteret i Scala igjen. Han ba Alfons om å holde en retrett for nonnene. Dette gjorde han, og samtidig undersøkte han søster Maria Celestes åpenbaring og erklærte at den ikke var en hallusinasjon, men autentisk og fra Gud, og at klosteret skulle reorganiseres i henhold til visjonen. Biskopen av Scala gikk med på det, og på festen for Herrens forklarelse i 1731 ikledde søstrene seg sin nye røde og blå drakt. Det ble starten på Redemptoristinnene, en kongregasjon med streng klausur under ledelse av sr. Maria Celeste. Kongregasjonen regner Alfons Liguori som sin grunnlegger og eksisterer fortsatt i flere land. Alfons selv utvidet regelen og gjorde den mer eksplisitt.

Nå ba biskop Falcoia Alfons om å grunnlegge en kongregasjon med særlig henblikk på misjon blant vanlige mennesker i landdistriktene i kongeriket Napoli; fra 1750 også i den pavelige Kirkestaten. Liguori samlet en gruppe på syv postulanter i Scala, og den 9. november 1732 grunnla han «Kongregasjonen av den aller helligste Forløser» (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR). Dette var starten på den prestekongregasjonen som er kjent som Redemptoristene; den kalles også Liguorianere etter grunnleggeren. Alfons skrev en regel for ordenen, som han stilte under Marias beskyttelse. Biskop Falcoia ble nominell generalsuperior og de fikk et hospits hos nonnene i Scala som hovedkvarter.

Men allerede i den første tiden var kongregasjonen hemmet av indre stridigheter, Alfons' egen far og erkebiskopen av Napoli, ja til og med flere av hans medbrødre motarbeidet ham. Maria Celeste flyttet for å grunnlegge et annet kloster i Foggia, og i 1733 fant Alfons seg selv alene med bare en legbror etter at de andre munkene forlot ham for å danne sin egen kongregasjon. Men han rekrutterte andre postulanter til en ny kommunitet, og høsten 1733 ble det gitt suksessfulle misjoner i bispedømmet Amalfi. I januar 1734 reiste de sammen med Alfons til Villa degli Schiavi, hvor den andre grunnleggelsen ble gjort som et utgangspunkt for misjoner.

Fra 1726 til 1752 forkynte Alfons over hele kongeriket Napoli, spesielt i småbyer og landsbyer, med stor suksess. Det var lange køer ved hans skriftestol, og mange forherdede syndere vendte tilbake til sakramentene, fiender ble gjenforsonet og familiefeider ble bilagt. Alfons begynte også med den praksisen å vende tilbake noen måneder etter en misjon for å konsolidere sitt arbeid.

I 1734 gjenvant Spania sin kontroll over Napoli fra burgunderne. Man mente at misjoner til de forsømte fattige kunne medføre spredningen av farlige politiske ideer som egalitarismen. I 1737 spredte en kjeltring av en prest ondskapsfulle rykter om gruppen i Villa degli Schiavi, og bevæpnede menn angrep kommuniteten. De tenkte da at det var best at de stengte huset. Året etter måtte også Scala forlates. I en periode av religiøs pessimisme og rigorisme foreslo Alfons sitt eget motto: Copiosa apud Deum redemptio, «Med Gud er frelse i overflod».

Til slutt fikk han et lite hus i Scala av biskopen av Salerno, som ble utgangspunktet for kongregasjonen, som til tross for alle vanskelighetene fortsatte å vokse. Erkebiskopen av Napoli, kardinal Spinelli, utnevnte Alfons til leder for en generell misjon i sitt bispedømme. I to år organiserte og ledet han den inntil biskop Falcoia døde i 1743 og han ble kalt tilbake til arbeidet med kongregasjonen. Det ble holdt et generalkapittel i kongregasjonen som valgte Alfons mot hans vilje til ordenens rector major eller generalsuperior. Det ble avlagt løfter og trukket opp konstitusjoner, og de var nå en rettmessig konstituert religiøs kongregasjon. De neste få årene ble det foretatt flere nye grunnleggelser til tross for den lokale og offisielle motstanden fra den antiklerikale fraksjonen. I 1749 godkjente pave Benedikt XIV (1740-58) den mannlige ordenen og dens regel, og året etter den kvinnelige grenen.

Hele tiden var Alfons personlig aktiv i prekenmisjoner i landområder og små landsbyer, men av helsemessige årsaker måtte han trappe ned den virksomheten og han brukte mer og mer tid på å skrive, noe han fortsatte med livet gjennom. I 1748 offentliggjorde han i Napoli den første utgaven av sine moralteologiske arbeider, Theologia moralis, som senere ble så berømte at hans andre verker kom til å stå litt i skyggen av dem. Verkets første utgave var skrevet i form av en kommentar til arbeidet til den jesuittiske teologen Busenbaum. Den andre utgaven kom i 1753-55. Verket ble godkjent av pave Benedikt XIV og ble straks en suksess. Det kom syv nye utgaver mens Alfons levde.

Han regnes som grunnlegger av den systematiske moralteologi, selv om han ble beskyldt for å være for legalistisk. Han prøvde å analysere hva nøyaktig som var syndig i menneskenes oppførsel og hva som kan betraktes som kun feil. Hans moralteologiske system er preget av stor raffinement, og går mot både rigorisme og laxisme, men han utsatte seg for anklager om slapphet i sin morallære. I virkeligheten motarbeidet han jansenismens strenghet og søkte å vinne syndere tilbake ved tålmodighet og måtehold snarere enn å støte dem fra seg med strenghet og frykt. Hans probabilisme beviser sin livskraft til denne dag, den sier at hvis det finnes to like sannsynlige meninger om det moralske i bestemte handlinger, er det tillatt å følge den mildeste av dem.

Alfons skrev over hundre betydelige verker om askese, dogmatikk, moral- og pastoralteori. Hans tallrike oppbyggelige skrifter er både fargerike og «blomstrende» i sitt språk og fikk stor innflytelse. Noen av dem er stadig kjent og elsket, for eksempel «Den hellige Eukaristi», «Veien til frelse og perfeksjon» og «Veien til guddommelig kjærlighet». I 1750 kom den ofte kritiserte «Marias herlighet», der han gjorde betydelig bruk av retorikk. Hans Homo Apostolicus, en bok for skriftefedre som bygde på hans lange erfaring i skriftestolen, ble trykket i 118 opplag. Han skrev også mange musikkstykker som ble svært populære. Han påsto en gang at han aldri hadde holdt en preken som ikke selv den mest enfoldige gamle hustru i menigheten kunne forstå.

I 1747 ønsket kong Karl av Napoli (1734-59) å utnevne Alfons til erkebiskop av Palermo, men han klarte å unnslippe den uønskede verdigheten. Men i 1762 ble han som 66-åring svært motvillig tvunget av pave Klemens XIII (1758-69) til å akseptere utnevnelsen til biskop av Sant'Agata dei Goti, et lite, men vanskelig bispedømme i Benevento i kongeriket Napoli. Her fant han mer enn 30.000 kvinner og menn som ikke hadde fått religiøs opplæring, 400 likegyldige prester og 17 mer eller mindre avslappede religiøse hus. I sitt pastorale arbeid la han særlig vekt på nøktern og sober prekenkunst, en verdig feiring av messen og på en fast håndtering av uforbederlige lovovertredere. Han innledet et program for å reformere presteskapet, klostrene og hele bispedømmet og arbeidet for å forbedre forholdene for de fattige og de uvitende.

Etter at han hadde vært i Sant'Agata i to år, brøt det i 1764 ut hungersnød og pest. Alfons hadde ofte forutsagt dette de to tidligere årene, men ingenting hadde blitt gjort for å forhindre det. Tusener sultet, så han solgte alt for å kjøpe mat til de lidende, inkludert sin vogn og muldyr og sin onkels bispering. Den hellige Stol tillot ham å bruke stiftets inntekter på samme måte, og han skaffet seg mye gjeld i sine forsøk på å lindre nøden. Da mobben ville drepe borgermesteren i Sant'Agata, som urettmessig var anklaget for å holde mat tilbake, trosset Alfons deres raseri, tilbød sitt eget liv i stedet for borgermesteren og deretter distraherte han dem ved å dele ut rasjonene for de neste to dagene.

Som biskop var Alfons svært opptatt av den offentlige moral. Han begynte med vennlighet, men hvis det ikke kom løfter om forbedringer eller hvis det forekom tilbakefall, grep han til strenge tiltak og ba de sivile myndighetene om hjelp. Dette skaffet ham fiender, og hans liv var ofte i fare fra dem i høye embeter og andre som han innførte tiltak mot. Domstolene forviste vanligvis forherdede kriminelle, enten offentlige vagabonder eller private syndere, og dette må ha gjort ting svært vanskelig for de distriktene de dro til. Antakelig var biskopene av nabobispedømmene lite glade da biskopen av Sant'Agata sa: «Enhver må se etter sin egen flokk. Når disse folkene finner seg selv avvist overalt, i vanære og uten mat eller husly, vil de snart komme til fornuft og oppgi sine syndige liv».

Alfons holdt eukaristien svært høyt, og han fremmet tilbedelse av sakramentet. Men han var også svært opptatt av måten prestene feiret messen på. I redemptoristinnenes klostre bestemte han at tilbedelse av Det allerhelligste Sakrament skulle ha en viktig plass i deres daglige timeplan. Siden Andre Vatikankonsil har hengivenheten til Sakramentet blomstret opp igjen i mange deler av verden.

I hele den perioden han var biskop av Sant'Agata dei Goti, var han innblandet i disputter med den antiklerikale markien Bernard Tanucci, som styrte Napoli fra 1734 til 1776 som statsminister for kong Karl III av Spania, som hadde erobret Napoli i 1734. Tanucci nektet å gi redemptoristene kongelig godkjennelse og truet hele tiden med å stanse Alfons' kongregasjon som forkledde jesuitter – jesuittene var blitt utvist fra de spanske områdene i 1767.

I de siste tyve år av sitt lange liv var Alfons plaget av dårlig helse, en lammelse i nakkevirvelen gjorde ham ute av stand til å feire det hellige messeoffer stående, så han måtte sitte. Han kunne bare ta til seg næring gjennom et sugerør. Åtte ganger i løpet av sitt lange liv mottok han de siste sakramentene. Et angrep av reumatisk feber fra mai 1768 til juni 1769 etterlot ham lammet. Ingen ventet at han skulle overleve, så han fikk de siste sakramentene og forberedelsene til hans begravelse startet. Men han kom seg denne gangen. Han led også under angrepene på sin undervisning og uroen i redemptorist-kongregasjonen. Døv, nesten blind og krumbøyd av gikt prøvde han å gå av som biskop, men pavene Klemens XIII (1758-69) og Klemens XIV (1769-74) nektet å gi sin tillatelse. Først som 79-åring fikk han i 1775 lov til å trekke seg tilbake fra sitt bispeembete av den nye paven, Pius VI (1775-99), og han trakk seg tilbake til kongregasjonens kloster Nocera dei Pagani ved Napoli for å forberede seg på døden.

Men i stedet ble han utsatt for en ny og verre krise blant redemptoristene. I 1777 ble kongregasjonen angrepet igjen, for deres humane sympatier fortsatte å fornærme en ytterst autoritær hersker og regjering. I 1780 var det kommet en ny guvernør i Napoli, og Alfons gjorde et nytt forsøk på å få en kongelig godkjennelse av sin regel. Nå hadde kongregasjonen fire hus i Napoli, ett på Sicilia og fire andre i Kirkestaten. Alfons avtalte med den kongelige rådgiveren Msgr Testa om å gi avkall på alle krav på felles eiendom, men ellers beholde regelen uforandret, og rådgiveren skulle legge den frem for kongen.

Men Testa forrådte ham. Han endret regelen på vitale punkter og sløyfet til og med de religiøse løftene. Den endrede regelen, i knøttliten håndskrift og med mange strykninger, ble presentert for Alfons, gammel, forkrøplet, døv og med dårlig syn. Han leste de familiære åpningsordene og signerte dokumentet. Dokumentet endret hans egen regel fullstendig og var i strid med den pavelige godkjennelsen fra 1749. Men dette falskneriet av en regel ble godkjent av kongen av Napoli og den ble juridisk bindende.

Først nå oppdaget redemptoristene hva den nye regelen innebar, og det brøt ut en storm rundt Alfons. Pave Pius VI nektet å anerkjenne denne «regelen», og Alfons falt i unåde hos paven. Alfons fikk høre: «Du grunnla kongregasjonen og du har ødelagt den». Dette medførte at kongregasjonen ble splittet i to ulike fraksjoner. Pave Pius VI anerkjente i et provisorisk dekret redemptoristene i Kirkestaten, som fulgte den opprinnelige regelen, som «de sanne redemptoristene» og p. Frans de Paula ble utpekt til ny superior for å erstatte Alfons. Den andre fraksjonen av kongregasjonen, som var godkjent i kongeriket Napoli, fulgte den modifiserte regelen. I 1781 aksepterte patrene i Napoli med en liten modifisering som kongen hadde gått med på, men dette var ikke akseptabelt for Roma og det provisoriske dekretet ble gjort endelig. Alfons ble ekskludert fra den kongregasjonen han selv hadde grunnlagt.

I de siste årene av sitt liv ble Alfons i tillegg til dårlig helse gjennom 18 måneder i 1784-85 hjemsøkt av voldsomme åndelige prøvelser og fristelser, og han gikk gjennom «sjelens mørke natt». Men han overvant den åndelige depresjonen og denne perioden ble avløst av en tid med fred og lys hvor han opplevde visjoner og ekstaser, kom med profetier som senere ble oppfylt og skal angivelig ha utført mirakler.

Alfons levde ikke lenge nok til å se sin kongregasjon gjenforent. Først i 1793 anerkjente regjeringen i Napoli den opprinnelige regelen, og freden og enheten ble gjenopprettet blant redemptoristene. Alfons forutså imidlertid at de atskilte husene i Kirkestaten ville blomstre og utbre kongregasjonen. I 1785 etablerte den hellige Klemens Maria Hofbauer kongregasjonen på den andre siden av Alpene. Etter Alfons' død spredte kongregasjonen seg videre, spesielt i Sentral-Europa, og senere også i England, Irland og USA. Også i dag finner man redemptorister i det lille huset i Scala. I 1990 talte kongregasjonen 781 hus med 6.179 medlemmer, derav 4.548 prester. Redemptoristinnene hadde samme år 32 klostre med 449 nonner.

I 1796 utstedte pave Pius VI, som urettmessig hadde fordømt Alfons, et dekret som innledet hans saligkåringsprosess. Han ble saligkåret den 15. september 1816 (dokumentet (Breve) var datert den 6. september) av pave Pius VII (1800-23) og helligkåret den 26. mai 1839 av pave Gregor XVI (1831-46). Den salige pave Pius IX (1846-78) utnevnte ham den 23. mars 1871 til kirkelærer med tittelen Doctor zelantissimus, «Lærer fylt av den største iver». Hans minnedag er nå 1. august, tidligere ble han feiret 2. august. Han fremstilles som biskop eller i svart redemptoristdrakt med misjonskors eller rosenkrans, med fjærpenn, krusifiks og Mariabilde. På bilder er han ofte tvekroket av reumatisme.