Den salige Alkuin av York (~735-804)

Den salige Alkuin (Alcuin, Alhwin, Alchvine, Alchoin; lat: Albinus, også Flaccus Albinus) ble født rundt 735 i England i en angelsaksisk adelsfamilie, trolig i eller nær York. Som ganske ung begynte han på skolen ved byens monastiske katedral, som var grunnlagt av erkebiskop Egbert av York (735-66).

Hans evner og fromhet gjorde inntrykk på erkebiskopen og skolens leder Ethelbert (Aelbert), og begge viet ham spesiell oppmerksomhet. I selskap med sin lærer foretok han flere reiser til kontinentet som ung, og han var i Roma tre ganger. Han ble trolig benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) ved katedralen, selv om dette er omdiskutert, og senere ble han diakonviet. Noen forskere mener at Alkuin ble presteviet, men dette er usikkert og må i tilfelle ha skjedd på slutten av hans liv, siden han i sine brev yndet å kalle seg Albinus, humilis Levita («ydmyk levitt», det vil si diakon).

Da erkebiskop Egbert døde i 766, ble Ethelbert ny erkebiskop av York (766-80), og det var da naturlig at Alkuin etterfulgte ham. I 767 ble han utnevnt til leder for katedralskolen i York. Under hans ledelse ble skolen et velkjent senter for lærdom, og den tiltrakk seg utallige studenter. Han utvidet skolens allerede rike bibliotek.

I mars 781 reiste han til Roma for å hente palliet til sin nye erkebiskop Eanbald I (780-96), og på tilbakeveien traff han frankerkongen Karl den Store i Parma. Alkuin var en stor beundrer av kongen, som fikk beveget den lærde diakonen til å bli med ham til hoffet i Aachen. Der ble han Karls kirkelige rådgiver og leder for palassets skole (schola palatina), som oftest holdt til i Aachen, men flyttet fra sted til sted sammen med kongen.

Deretter preget Alkuin tidens åndelige liv og den såkalte karolingiske renessansen. På hoffskolen underviste han Karl selv og hele kongefamilien: dronning Luitgard, Karls søster Gisela og hans tre sønner og to døtre, og resten av adelen var ikke sene med å følge kongens eksempel. Men Alkuin underviste også personligheter som den hellige Rabanus Maurus og Einhard. I 786 var han tilbake i England i forbindelse med viktige kirkelige saker, og i 790 besøkte han landet igjen på oppdrag av Karl.

Alkuin var mest berømt som lærer, «sin tids skolemester», og hans samtidige så på ham som en ny Horatius. Han var facto «undervisningsminister» i det frankiske imperiet, han bekjempet analfabetisme i hele riket, innførte et system av elementær utdannelse og etablerte et system for høyere utdannelse basert på studiene av de syv «frie kunster», trivium (grammatikk, retorikk og dialektikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk og astronomi), som var basis for utdannelsen i middelalderens Europa.

Alkuin oppmuntret til bruk av gamle tekster og etablerte skrivestuer for å kopiere og bevare gamle manuskripter, både hedenske og kristne. Han var en fremragende teolog og ekseget, og han etterlot sitt pre på gudstjenesteliturgien i vesten. Han hadde også alltid oppmerksomheten rettet mot omvendelse av hedninger og bekjemping av vranglære, som adoptianismen, som ble fordømt på synoden i Frankfurt i 794. Han fikk flere klostre av Karl den Store, blant dem Ferrières, Troyes og Cormery, og i 796 ble han utnevnt til abbed for benediktinerklosteret Saint-Martin i Tours.

Der restaurerte han den monastiske observans med hjelp fra den hellige Benedikt av Aniane. I 801 trakk han seg helt tilbake til Tours. Der satte han seg fore å bygge opp en monastisk mønsterskole, samlet bøker og trakk til seg studenter fra fjern og nær, i likhet med i York og Aachen. Han skrev bibelkommentarer og vers, men hans mest kjente bevarte arbeider er hans hundrevis av brev. Han skrev også en mye brukt retorisk tekst, Compendia.

Alkuin ble også innblandet i billedstriden i øst. Karl den Store var bitter over at han ikke ble invitert til Det 7. økumeniske konsil (Nikea II) i 787, og han ønsket heller ikke pavens forsoning med den bysantinske kronen velkommen. Han sendte derfor ut en detaljert avvisning av konsilets avgjørelser om billeddyrkelsen, utformet av hans hoffteologer Alkuin og Theodulf av Orléans, det såkalte Libri Carolini (790).

Men disse teologene kunne ikke gresk, og var derfor avhengige av en mangelfull oversettelse av konsilbeslutningene til latin, skaffet av Roma. Der oppsto en misforståelse, idet det latinske ordet adoratio kan bety både tilbedelse og venerasjon. Frankerkongens teologer tolket det konsekvent som tilbedelse, uten å ta hensyn til nyanseforskjellen. Derfor polemiserte de (med urette) mot «tilbedelsen» av bilder i østen. Pave Hadrian I (772-95) hadde imidlertid mot nok til å forsvare venerasjon av bilder overfor kongen.

Alkuin fremmet doktrinen om at Den Hellige Ånd utgår fra både Faderen og Sønnen. Karl den Store sendte i 810 sitt ønske til den hellige pave Leo III (795-816) om at han skulle legge til «og Sønnen» (Filioque) i artikkelen om Den Hellige Ånd i trosbekjennelsen (som utgår fra Faderen og Sønnen). Dette var allerede innført i den frankiske kirken. Paven godkjente doktrinen som lå bak det foreslåtte tillegget, men motsatte seg endringer i Credo. Den 8. synode i Toledo (653) hadde tilføyd Filioque, og i de følgende århundrer ble denne tilføyelsen til Credo alminnelig i vesten. Men i Roma skjedde det ikke før i 1014.

Alkuin døde i sitt kloster i Tours den 19. mai 804 og ble gravlagt i klosteret. Under reformasjonen brente kalvinistene de jordiske rester av den hellige Martin av Tours, Alkuin og mange andre. Hans kult er aldri formalisert, men mange martyrologier nevner ham som beatus (salig), og hans minnedag er dødsdagen 19. mai. I kunsten fremstilles han som munk, oftest med en skriftrull og mange ganger sammen med Rabanus (Hrabanus) Maurus.