Den hellige Antonius Maria Claret (1807-1870)

Den hellige Antonius Maria (sp: Antonio María) ble født som Antonio Juan Adjutorio Claret y Clará den 23. desember 1807 i Sallent i bispedømmet Vich (nå Vic) i provinsen Barcelona i Catalonia i Spania. Det var samme år som Napoleon invaderte Spania. Antonius, som i barndommen bare var kjent som «Tonin», var den femte av elleve barn av veveren Juan Claret og hans hustru Josefina Clará. Fra han var tolv år arbeidet han i farens yrke samtidig som han lærte seg trykking. Som 17-åring dro han til Barcelona for å perfeksjonere seg i veverhåndverket.

Han studerte hardt og arbeidet på en fabrikk for å forsørge seg. Men selv om han likte arbeidet og fikk mange nye venner, begynte han igjen å tenke på sitt prestekall, og han gikk til oratorianerpatrene for å søke råd. De oppmuntret ham til å begynne å studere latin. Som 21-åring innså Antonius at han virkelig hadde prestekall, og han bestemte seg for å studere og å bli karteuser. Men han ble kjent med biskopen av Vich (nå Vic), som i 1829 tok Antonius inn i sitt presteseminar i Vich (nå Vic). Der studerte han sammen med den salige Frans Coll Guitart. Antonius ble presteviet som 28-åring den 13. juni 1835 og arbeidet først i sjelesorgen sin hjemby Sallent. Samtidig fortsatte han å studere teologi til 1839.

Han var imidlertid fortsatt svært interessert i å slutte seg til en orden, selv om hans helse ikke var sterk nok til karteusernes strenge regime. Derfor dro han i august 1839 til Roma og stilte seg til Propagandakongregasjonens tjeneste for oversjøisk misjonsarbeid. Men etter åndelige øvelser sluttet han seg til jesuittene og ble novise. Men hans helse var for dårlig, så han måtte avbryte novisiatet. Hans overordnede rådet ham til å dra tilbake til Spania og arbeide for evangeliseringen av sitt eget land. For å gjøre ham i stand til dette, fikk han tittelen «apostolisk misjonær».

Han dro i 1840 tilbake til Spania, hvor han fikk stilling i et sogn. Fra 1843 reiste han som folkemisjonær i hele Catalonia og ga også retretter. Dette var under borgerkrigen i Spania, men til tross for alle farer forkynte han utrettelig og satt i timevis for å høre skriftemål. Han bevirket forbløffende omvendelser og hadde den gaven å forstå også menneskenes hemmelige tanker. Han kunne se inn i fremtiden og helbredelser ble også tilskrevet ham.

Men hans suksessrike apostolat vakte misunnelse hos noen av presteskapet, og det førte til at han i 1848 forlot Catalonia og dro til Kanariøyene. Etter femten måneder der sammen med biskop Codina vendte han tilbake og gjenopptok sitt prekenapostolat. I løpet av livet skal han ha holdt over 10.000 prekener. Han spredte andakten for Marias hellige hjerte og startet flere menighetsgrupper for kvinner, som ga dem en rolle i spredningen av denne fromheten og i det generelle evangeliseringsarbeidet.

I 1847 var Antonius den viktigste inspiratoren for grunnleggelsen av det berømte «Religiøse Bibliotek», en forlagsvirksomhet som ble en bemerkelsesverdig suksess. Mellom 1848 og 1866 produserte det for eksempel over fem millioner bøker og hefter og enda fire millioner pamfletter. Antonius nøyde seg ikke med å foreslå ideer og titler; han hadde lært trykking før han begynte på seminaret og var svært interessert i den tekniske siden av foretaket, rettet spaltekorrekturen, utformet layouter og ga råd om innbinding. I alt dette viste han seg som en moderne apostel, som brukte alle tilgjengelige midler for å spre evangeliet.

Sammen med den salige Joakima de Vedruna y de Mas grunnla Antonius kongregasjonen «Karmelittsøstrene av Barmhjertigheten» (Hermanas Carmelitas de la Caridad de «Vedruna» – CCV), som viet seg til sykepleie og undervisning. Tidlig i 1844 avla grunnleggersken og de eldste søstrene sine evige løfter til ham.

For å skaffe hjelpere til sin misjonsvirksomhet grunnla han den 16. juli 1849 sammen med fem likesinnede prester misjonskongregasjonen «Sønner av Marias uplettede Hjerte» (Cordis Mariae Filii – CMF), kalt Claretinere eller Claretfedrene. Kongregasjonen spredte seg fra Spania til Amerika og andre steder. Den er den viktigste spanske misjonsordenen i nyere tid. I 1855 ble den kvinnelige gren av ordenen, Claretiner-søstrene (Religiosas de Maria Inmaculada – RMI) grunnlagt på Kuba av ham selv og Moder Antonia Paris. Denne kongregasjonen viet seg til å sørge for en kristen utdannelse for jenter.

I 1850 ble Claret på anmodning av dronning Isabella II av Spania og mye mot sin vilje utnevnt til erkebiskop av Santiago på Cuba. Det var ved bispevigselen i Vich (nå Vic) samme år han tok navnet Maria, fordi som han skrev: «Hun er min Mor, min Beskytter, min Lærer, mitt hele, etter Jesus». Den 28. desember seilte han fra Barcelona. Menigheten på Cuba hadde stått uten ledelse i fjorten år og var i en rystende forfatning, og Claret gikk inn med kraftige reformer og slo hardt ned på all opposisjon. Han dro på visitasjoner og besøkte alle deler av bispedømmet tre ganger på seks år, han grunnla 53 nye sogn, fikk i gang seminaret igjen og etablerte stipendier for å hjelpe fattige seminarister. Han grunnla Brorskapet for Kristen Lære, og understreket at både kvinner og menn og prester skulle bli med. Han gjorde stort inntrykk ved å involvere seg i menighetsarbeid av alle slag. I 1852 besøkte han for eksempel hospitalene og tjente de syke og døende i en tid med jordskjelv og epidemier.

Antonius prekte mot negerslaveriet og fikk regulert over 9.000 ekteskap i løpet av de første to årene. Som resultat ble han utsatt for trusler, og det førte til og med til femten angrep på hans liv. I 1856 ble han alvorlig såret i Holguín av en rasende mann som hadde mistet sin elskerinne ved at hun hadde blitt vunnet tilbake til et anstendig liv. Erkebiskop Claret grep imidlertid inn og reddet gjerningsmannen fra dødsstraff. Som i Spania møtte han fiendtlighet fra de liberale (det vil si antiklerikale) politikerne.

Antonius ønsket å trekke seg som erkebiskop, og skrev til og med til paven og spurte om det var mulig. I 1857 fikk han forlate øya da dronningen kalte ham tilbake. Han fikk tillatelse til å trekke seg fra sitt bispesete og ble utnevnt til titularerkebiskop av Trajanopolis. Dronningen gjorde ham til sin skriftefar og «hoffkapellan». Det var en ærefull, men ytterst vanskelig stilling, og han måtte tilbringe det meste av tiden ved hoffet. De eneste pausene kom da han fulgte kongefamilien på deres reiser rundt i Spania, noe som ga ham anledning til å fortsette sitt misjonsarbeid i tale og skrift. Da de besøkte Andalucía i 1862, prekte han 205 ganger på rundt 40 dager. Det var imidlertid en prøvelsens tid for ham, ikke bare på grunn av dronningens til tider skandaløse oppførsel, noe som tvang ham til ved flere anledninger å nekte å fortsette som hennes skriftefar. Han skrev at å leve ved hoffet og tilbringe all tiden i palasset var et konstant martyrium for ham. Han ville ut for å forkynne Guds ord.

Men karakteristisk nok benyttet han sin høye stilling til å lansere nye prosjekter. Han fikk en viss innflytelse på utnevning av biskoper, og han kunne arbeide for anerkjennelsen av ordener i Spania. Fra 1859 var han direktør for Escorial, det kongelige slott ved Madrid, og rektor for seminaret der. Hans betydelige kulturelle interesser vises ved at han der grunnla et vitenskapelig laboratorium. Han grunnla også et naturhistorisk museum, St. Mikaels akademi for musikk og språk og et bibliotek med religiøs litteratur i Barcelona. I disse årene var han også aktiv i reorganiseringen av sin kongregasjon mot et mer moderne apostolat, med et nytt sett konstitusjoner som legger vekt på kateketisk arbeid, åndelig veiledning og undervisning av seminarister.

En spesiell side ved hans apostolat var at han la like mye vekt på det trykte som det talte ord, og han skal ha publisert 200 bøker eller pamfletter. De inkluderte katekismer, andaktsbøker og en viktig serie bøker med åndelige råd til prester og legfolk. Han var spesielt opptatt av en riktig undervisning av gutter og jenter og av å utvikle en genuin legspiritualitet. Han hadde profetiske og helbredende evner. Han grunnla også «Kongregasjonen av Katolske Mødre» og etablerte religiøse biblioteker for folket for å møte behovet hos det som begynte å bli en stadig mer lesekyndig befolkning.

Det relativt bedagelige livet ved hoffet tillot ham et liv av nesten monastisk regularitet. Han sov maksimalt seks timer og dagens to første timer tilbrakte han med bønn og Bibellesning. Deretter var det en times bønn med sitt hushold, deretter messe, og så hørte han skriftemål fra etter frokost til kl 11 eller 12. Fra 12 holdt han audienser i halvannen time, og om ettermiddagen besøkte han sykehus og fengsler eller prekte i lokale skoler og klostre, eller han skrev. Hver dag ba han foran det utstilte sakramentet, ba rosenkransen og selvsagt tidebønnene. Han fastet tre dager i uka, tuktet seg to dager og bar hårskjorte tirsdag, torsdag og lørdag. Han betraktet alt dette bare som et skritt på veien mot «alltid å være i Guds nærvær», hans ytterste jordiske mål.

Hans stilling ved hoffet gjorde at han uunngåelig ble innblandet i politikk. Da dronningen i 1865 anerkjente den nye regjeringen for det forente Italia, forlot Antonius hoffet og skyndte seg for å ta sin plass ved pavens side. Men på pavens ordre vendte han tilbake til Madrid for å absolvere dronningen fra alle straffer hun hadde pådratt seg. Han hadde allerede møtt antiklerikal opposisjon mot arbeidet han gjorde for å restaurere Escorial, og etter den liberale revolusjonen i 1868 ledsaget han dronning Isabella i eksil til Frankrike. I 1869 dro han til Roma og deltok i forberedelsene til Det første Vatikankonsil (1869-70), særlig var han en aktiv støttespiller for dogmet om pavens ufeilbarlighet. Mens han var i Roma, ble han rammet av et slag, og selv om han kom seg helt, var hans generelle helsetilstand urovekkende.

Det ble gjort et forsøk på å få ham tilbake til Spania, men det mislyktes. Revolusjonen i Spania hadde gjort at claretinerne hadde måttet stenge sine hus der og flytte til Frankrike. Først bodde Antonius hos dem, men til og med der forsøkte hans politiske motstandere å få ham arrestert. Derfor tok han tilflukt i cistercienserklosteret Fontfroide ved Narbonne i Sør-Frankrike. Her ble han anklaget for å samle inn våpen for bruk mot den spanske regjeringen, men før noen straffetiltak kunne settes i verk mot ham, døde han den 24. oktober 1870 i Fontfroide, 62 år gammel. På hans gravstein ble den hellige pave Gregor VIIs siste ord inngravert: «Jeg har elsket rettferdighet og hatet urettferdighet, derfor dør jeg i landflyktighet» (Jf Sal 45,8).

Hans saligkåringsprosess ble startet i 1887. Hans legeme ble i 1897 overført til Vich (nå Vic) i Spania og bisatt i katedralen der. I 1899 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig») av pave Leo XIII (1878-1903). Han ble saligkåret den 25. februar 1934 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 7. mai 1950 av pave Pius XII (1939-58) under Det hellige År. Hans minnedag ble satt inn i den romerske kalenderen i 1960. Minnedagen var 23. oktober frem til kalenderreformen i 1969, men han feires nå på dødsdagen 24. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

I den spanske borgerkrigen mellom 1936 og 1939 døde 270 claretinere. De fortsetter grunnleggerens evangeliseringsmisjon gjennom bokutgivelser i stor skala. Deres utgave av The Christian Community Bible, utgitt i Quezon City på Filippinene på spansk, engelsk, tagalog og kinesisk, har i de senere år solgt i millioner av kopier over hele verden. Antonius fremstilles som erkebiskop med soutane og rochett med medaljong over brystkorset.