Den hellige Andreas av Konstantinopel, «dåre for Kristi skyld» (870-936)

Den hellige Andreas (gr: Ανδρέας) ble født en gang på slutten av 800-tallet i Skytia (Scythia Minor), som i dag tilsvarer landskapet Dobrudsja i det sørøstre Romania og nordøstre Bulgaria, mellom Donau og Svartehavet. Han var slavisk og kom til Konstantinopel som slave for Theognost, en Protospatharios («første sverdbærer», en ærestittel) og livvakt for keiser Leo VI den vise (886-911).

Andreas var en rolig og varmhjertet ung mann, så Theognost likte ham og sørget for at han fikk utdannelse for å overlate til ham ledelsen av sitt hus og forvaltningen av hans formue. Men Andreas elsket Guds kirke og Den hellige skrift og likte å lese helgenbiografier. Men gradvis vokste det frem i ham en strek lengsel etter å vie seg fullstendig til Gud. Etter et tegn fra himmelen påtok han seg en svært vanskelig og uvanlig asketisk rolle som kalles «dåre for Kristi skyld» («Vi er dårer for Kristi skyld», 1 Kor 4,10), det vil si at han oppførte seg som om han var sinnssyk. Derfor fikk han tilnavnet Salos, som på gresk betyr «den gale», Ανδρέας ὅ σάλος, på latin Stultus.

I senere tider var det andre asketer som var kjent som «dårer for Kristi skyld». Det var menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker, for eksempel gikk de rundt halvnakne eller til og med helt nakne og tigget til livets opphold. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de på 1500-tallet hadde en viss sosial innflytelse, og de opptrådte igjen på 1800-tallet. Disse jurodivyj (rus: юродивый) er den russiske versjonen av «narr for Kristus» eller jurodstvo (rus: юродство), en spesiell form for ortodoks askese. Noen av disse jurodivyj har blitt helligkåret av den russiske kirken, som den hellige Basilios den velsignede (d. 1552).

Ettersom Andreas tilsynelatende var sinnssyk, ble han brakt til kirken St Anastasia for omsorg. Der viste den hellige Anastasia seg for ham i en drøm og oppmuntret ham til å fortsette med sin asketiske dåd. Deretter oppførte han seg slik at alle trodde han var uhelbredelig sinnssyk, så han ble drevet bort fra kirkelig eiendom og måtte leve på hovedstadens gater, sulten og halvnaken. I mange år måtte helgenen tåle spott, fornærmelser og juling. Han tigde for almisser og ga dem bort til de fattige. Tiggerne som han ga sine siste mynter til, foraktet ham, men Andreas holdt ydmykt ut alle sine lidelser og ba for dem som såret ham. Theognost ga sin lovende slave friheten, for på grunn av sine åpenbare psykiske lidelser var han blitt ubrukelig.

Andreas’ hellige visdom og ekstraordinære åndelige skjønnhet ble avslørt først da han tok av seg sin maske av dårskap. Dette skjedde når han snakket med sin åndelige far Nikeforos, en prest i Hagia Sofia på den tiden, eller med sin disippel Epifanios, en rik ung mann som var den eneste som ikke spottet ham og som lærte mye av sin hellige lærer, som også spådde at med tiden ville Epifanios bli erkebiskop og en berømt predikant. Profetien slo til, for mange forskere er enige om at Epifanios ble den hellige patriark Polyeuktos av Konstantinopel (lat: Polyeuctus) (956-70).

På grunn av sin saktmodighet og selvkontroll mottok helgenen gavene profeti og visdom fra Gud, og han reddet mange fra åndelige farer. I likhet med apostelen Paulus ble han tatt med til den tredje himmel og hørte de usagte ord der som ikke kan høres av mennesker: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham» (1.Kor 2,9). Han hadde den ære av å se Herren Jesus Kristus selv, engler og mange helgener, men han var overrasket av ikke å se den hellige Jomfru Maria. Han spurte hvor hun var, og han ble fortalt at hun hadde dratt ned til verden med sine mange lidelser for å hjelpe mennesker og trøste dem som sørget.

Mens Andreas og hans disippel Epifanios ba i den vakre kirken St Maria av Blachernæ (gr: Theotókos tón Blakhernón, Θεοτòκος τών Βλαχερνών) i forstaden Blachernæ (Blakhernai) til Konstantinopel, fikk de en visjon av Guds hellige mor som holdt sitt slør over dem som ba under hennes beskyttelse. Synaxarion (helgenlegenden) forteller at Andreas etter å ha hatt denne visjonen, vendte seg til sin ledsager og spurte: «Ser du bror, at den hellige Guds Mor ber for hele verden?» Epifanios svarte: «Jeg ser, hellige Far, og jeg har dyp ærefrykt».

Denne åpenbaringen skal ha funnet sted mens byen var omringet av fiendtlige tropper, noen kilder kaller dem arabiske. Etter åpenbaringen ble Konstantinopel reddet da angriperne trakk seg tilbake. Denne visjonen og unngåelsen av Konstantinopels ødeleggelse som ble tilskrevet den, inspirerte opprettelsen av en av de mest berømte ortodokse helligdager: «Festen for Guds Mors forbønn» eller «Den helligste Guds Mor og alltid jomfru Marias beskyttelse». Festen er på kirkeslavisk kjent som Pokrov (Покровъ, «beskyttelse») og på gresk som Sképē (Σκέπη). Det slaviske ordet Pokrov har i likhet med det greske Sképē en kompleks betydning. Først og fremst referer det til en kappe eller et slør, men det betyr også «beskyttelse» eller «forbønn». Av den grunn blir navnet på denne festen ofte oversatt med «Vår Frues slør», «Guds Mors beskyttende slør», «Guds Mors beskyttelse» eller «Guds Mors forbønn». En annen vanlig oversettelse er «Forbønnsfesten». Den feires den 1. oktober.

En gang da Andreas var om bord på et skip, forliste det, og av hele mannskapet var han den eneste som overlevde. Da han en gang ble overfalt av et fryktelig haglvær, gjorde hans ytre at ingen ville slippe ham inn i huset, men en hund gjorde plass for ham i sitt fattigslige oppholdssted. Men snart forsvant også hunden, som for også å vise sin forakt for ham. Men da Andreas knelte i bønn, viste en engel seg for ham med en lilje i hånden og førte ham inn i Paradis. Da han vendte tilbake fra sin henrykkelse, fant han seg fortsatt i hundehjørnet, men solen skinte så vidunderlig ned på ham at han følte seg usigelig lykkelig i sitt hjerte.

En spennende del av den biografien om Andreas som ble skrevet på 900-tallet av en viss «Nikeforos i Konstantinopel» (trolig hans åndelige far), er avsnittet hvor Andreas svarer på et spørsmål fra disippelen Epifanios om «når og hvordan denne verden ville ta slutt». I den bysantinske æraen ble det utgitt en rekke skrifter som spådde at Apokalypsen skulle markeres ved Konstantinopels fall. Disse ble gjentatt på 1300- og 1400-tallet, men deres opprinnelse er sannsynligvis på 900-tallet, mens Østromerriket fortsatt var sterkt. Konstantinopels ødeleggelse beskrives i biografien om Andreas.

Teksten hevder at Hagia Sofia ville overleve en stor flom ved å «flyte på vannet», men Andreas forklarte i stedet at bare søylen (obelisken) ville overleve, for under dens fundamenter lå De hellige nagler som ble brukt til å korsfeste Jesus Kristus. I dette verket sies det at Andreas forutsa at verdens ende ville kom like etter Konstantinopels fall, men den gangen kunne «like etter» være en periode på hundre og opptil tusen år.

Andreas døde i 936, 66 år gammel, utslitt etter et liv med svært alvorlige botsøvelser. En annen kilde skriver at han levde fra 881 til 947 og en tredje kilde sier at han døde i 911. Han æres i Den russisk-ortodokse kirke den 2. oktober (15. oktober i den gregorianske kalenderen). En annen minnedag som nevnes, er 28. mai, som skal være hans minnedag i vest.

I dette ikonet blir to fester brakt sammen. I øvre halvdel ser vi hvordan Kristus (øverst t.v.) blir tilbedt av Maria med sitt slør (Pokrov, beskyttende kappe) på sine utstrakte, bedende hender. Slik fremfører hun sin forbønn for de troende som er til stede. Bak henne er Døperen Johannes, Johannes Evangelisten, Peter, de tre østlige kirkefedrene og mange andre helgener. Alle er i skyene (himmelen). Til denne historien hører også Andreas, «dåre for Kristus», og hans disippel Epifanios. Vi ser dem avbildet i nedre halvdel som nummer tre og fire fra høyre. Andreas viser sin elev åpenbaringen.

På nederste halvdel er legenden om Romanus Melodikeren tilføyd. Vi ser nederst til høyre hvordan han om natten mottok en åpenbaring av den salige Guds Mor. I midten står han på en plattform og synger for noen prelater, keiseren (t.v.) og keiserinnen (over).

Kilder: Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, fatheralexander.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, mgr.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. januar 2016