Den hellige Anno II av Köln (1010-1075)

Den hellige Anno (Hanno, Annon) ble født i år 1010 på borgen Steußlingen ved Hohentwiel i Schwaben i Tyskland. Han var sønn av en fattig schwabisk ridder og lavadelsmann og fikk sin utdannelse på katedralskolen i Bamberg i Bayern. Han var et religiøst barn, men tenkte på et liv som soldat. Imidlertid ble han veiledet av en onkel som var kannik i Bamberg, og han valgte en kirkelig løpebane. Etter sin prestevielse ble han i 1044 prost i Goslar.

Her la keiser Henrik III (1039-56; keiser fra 1046) merke til den lærde, veltalende og dannede mannen, og han hentet den dyktige og målbevisste geistlige til sitt hoff som personlig rådgiver. Anno fulgte keiseren på hans felttog til Ungarn i 1051 og 1052, og Henrik utnevnte ham til formynder for sin mindreårige sønn, den senere keiser Henrik IV (1056-1106).

Like før Henrik III døde, utnevnte han i 1056 Anno mot hans vilje til erkebiskop av Köln, et embete som også ga rett til å delta i valget av tysk keiser. Han ble også kansler for Det romerske imperiet med mange verdslige plikter. Enkekeiserinne Agnes betrodde ham oppdragelsen av sønnen, Henrik IV, som dessverre allerede var korrumpert av alle spyttslikkerne som omga ham. Samme år ble han vigslet som erkebiskop Anno II av Köln.

Han skulle bli en av byens største erkebiskoper. I dette embetet viste han seg som en mann som strengt fulgte loven og ikke inngikk noen kompromisser. Men folket og geistligheten i Köln mente at han ikke var av høy nok byrd til å inneha dette høye embetet, og dermed så han seg snart omringet av mange fiender. Han måtte tåle mange stridigheter, noe som nok mest skyldes hans bråsinte temperament og hans sterkt utviklede rettsfølelse.

I Annos episkopat vokste erkebispedømmet betydelig både geografisk og i makt. Under paveskismaet 1061-64 sto motpaven Peter Cadalus av Parma under navnet Honorius (II) (1061-64) mot den rettmessige pave Alexander II (1061-73). Anno deltok på pinsesynoden i Mantova for tyske og italienske biskoper i mai 1064, hvor han var den avgjørende kraft. Han ble utslagsgivende for at skismaet ble avsluttet ved at han gikk inn for pave Alexander II. Selv om Anno ikke tilhørte reformpartiet til den fremtidige epoken under den hellige pave Gregor VII (1073-85), var han reformsinnet og banet vei for en fornyelse av Kirken.

Anno grunnla en rekke klostre og kirker, blant dem klostrene Siegburg ved Köln (1064), St. Georg i Köln, Saalfeld ved Coburg i Thüringen, Stoppenberg i Essen og Grafschaft i Sauerland. Det siste kom fra arven til dronning Richenza av Polen, et medlem av den ottonske familie. Dessuten grunnla han kirken Maria ad gradus i Köln. En merkelig «håndfast» drømmesyn skal ha foranlediget ham til å gjenoppbygge kirken for «de gylne helgener», Sancti aurei, som keiserinne Helena skal ha bygget og som var viet til den hellige Gereon. Kirken hadde blitt plyndret og vanhelliget av hunerne. Og det som i de neste århundrene ble gjenoppbygd, ødela normannerne i 882. Nå lå kirken forlatt en tid, inntil erkebiskop Anno lot den gjenoppstå i ny romansk prakt. Den monumentale kirke St. Gereon eksisterer fortsatt.

Enkekeiserinne Agnes, Henrik IIIs hustru og formynder for den mindreårige Henrik IV (1156-1106), var ingen Theofano eller Adelheid. Hun var umåtelig from, men engstelig og forsagt. Det oppsto en sammensvergelse mellom de verdslige og geistlige fyrstene mot keiserinnen, og erkebiskop Anno var ledende i den. I 1062 begikk de et slags statskupp i Kaiserswerth (i dag en bydel i Düsseldorf). Den angrende keiserinne Agnes trakk seg tilbake til et kloster. Regentskapet var nå i hendene på erkebiskop Anno, men etter et år måtte han gi det til sin kollega, erkebiskop Adalbert av Bremen. Etter Adalberts død overtok Anno igjen etter Henrik IVs ønske.

I sin egenskap av riksforstander sørget han for å få den 12-årige Henrik IV i sin vold. Den unge Henrik ble stengt inne på et skip i Kaiserswerth, men han hoppet i Rhinen og holdt på å drukne. Han ble da brakt til Köln og oppdratt i erkebiskopens palass. Anno var riksforstander til 1066, da Henrik ble 16 år og dermed myndig. Annos anstrengelser for å oppdra prins Henrik farens ånd, ble dessverre ødelagt av Annos motstandere. Henrik mislikte ham, og straks han ble myndig, holdt han Anno borte fra offentlige anliggender.

Derfor la Anno i 1072 ned alle sine verv i regjeringen av landet og viet seg heretter helt for kirkelig reform i sitt store bispedømme. Selv om Köln hadde mye å takke sin erkebiskop for, kom det til en oppstand mot ham. Fordi folket var oppbrakt over biskopens steile holdning, brøt det den 23. april 1074 ut opptøyer i byen, og erkebiskopens palass ble stormet og ødelagt. Anno måtte flykte, men klarte å slå ned oppstanden og straffet de ledende borgerfamiliene ytterst strengt ved hjelp av massehenrettelser.

Anno hadde plassert sin nevø Konrad som biskop av Trier til tross for protestene fra grev Theoderik. Folket i Trier hadde kanonisk rett til å velge sin egen biskop, og da Anno sendte Konrad til Trier med væpnede vakter, ble det motstand. Som et resultat ble Konrad fengslet og senere myrdet av Theoderik.

Snart etter trakk Anno seg tilbake til sitt benediktinerkloster St. Mikael i Siegburg ved Köln, trett av alle stridighetene. Han hadde grunnlagt klosteret i 1064, og der tilbrakte han de siste tolv månedene av sitt liv i streng bot. Her døde han den 4. desember 1075, etter at han i mange år hadde lidd av flere sykdommer, blant annet gikt. Han led også av en alvorlig sykdom som muligens var sukkersyke, og han kunne verken gå eller stå på grunn av smertene, og hans lemmer viste tegn på forråtnelse. Han ble gravlagt i sin yndlingsgrunnleggelse, Siegburg på Michelsberg ved Köln.

På begynnelsen av 1100-tallet skrev en munk i Siegburg et episk dikt om Annos liv og virke, den såkalte «Anno-Lied», som viser hans anseelse i folket. Der kalles han blant annet «Tysklands blomst og lys». Han ble helligkåret i år 1183 av pave Lucius III (1181-85). Hans minnedag er 4. desember, men 5. desember nevnes også, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som biskop eller erkebiskop med pallium, og hans attributter er stav, bok, sverd og/eller kirkemodell.

Det mest dyrebare kunstverket i kirken St. Mikael i Siegburg er Annos skrin, som står i et kapell i krypten. Det praktfulle gullsmedarbeidet fra skolen til den berømte Nikolas av Verdun, som også lagde De hellige tre kongers skrin i domkirken i Köln, er over halvannen meter langt og rikt besatt av edelstener, emalje og filigransarbeider.