De salige Aloisius Beltrame Quattrocchi og Maria Corsini Beltrame Quattrocchi (1880-1951/1884-1965)

Den salige Aloisius Beltrame Quattrocchi (it: Luigi) ble født den 12. januar 1880 i Catania i Italia. Hans foreldre var Carlo og Francesca Beltrame og hans søsken var Gregorio, Mariannina og Ettore. Rundt 1889 bestemte familien at han skulle flytte for å bo hos onkelen på morssiden, Luigi Quattrocchi og hans hustru Stefania, siden de ikke hadde noen sønner. Etter det brukte han det dobbelte etternavnet Beltrame Quattrocchi. Han holdt imidlertid kontakten med foreldre og søsken. I 1890 ble onkelen, som var hovedkasserer i tollvesenet, forflyttet til Roma, og familien flyttet dit. Der skulle Aloisius bo resten av livet.

I hovedstaden gikk han på gymnaset Umberto I, og han tok eksamen artium i 1898. Samme år begynte han jusstudiene på universitetet La Sapienza, hvor han i 1902 tok bachelor-graden og ble advokat. I 1901 var han blitt kjent med den fire år yngre Maria Corsini, og etter tre år forlovet de seg i hemmelighet den 15. mars 1905 og offentliggjorde forlovelsen den 30. mars i begge familienes nærvær. I august 1905 ble Luigi utnevnt til honorær visepretor ved Prefettura Urbana, og den 25. november 1905 giftet de seg Cappella di Santa Caterina i basilikaen Santa Maria Maggiore.

Maria Corsini ble født den 24. juni 1884 i Firenze i Toscana som datter av Angiolo Corsini og Giulia Salvi, og hun ble døpt den 28. juni. Foreldrene ga barna en moralsk oppdragelse, hovedsakelig gjennom sitt eksempel. I barndommen og ungdommen var Maria veloppdragen, klok, lydig og medfølende. På grunn av farens arbeid flyttet familien til Pistoia i 1888, deretter tilbake til Firenze i 1890, så i 1892 til Arezzo, hvor Maria mottok fermingens sakrament, og til slutt til Roma i 1893.

I Roma gikk hun tredje klasse hos søstrene av St. Josef av Cluny og fra fjerde klasse på en statlig skole. Den 30. september 1897 mottok hun sin første kommunion. Deretter begynte hun på handelskole (Instituto Femminile di Commercio per Direttrici e Conttabili). Hun var flittig og intelligent og hadde et spesielt talent for å uttrykke seg skriftlig. Dette skulle få uttrykk i en rekke enkle skrifter, hvorav de fleste er utgitt.

Ekteparet fikk fire barn, og av dem ble tre ordensfolk. Filippo (senere p. Tarsicio) ble født i 1906 og døde den 20. februar 2003, 96 år gammel. Stefania (sr. Maria Cecilia OSB) ble født i 1908 og døde i 1993, Cesare (senere p. Paolino OCSO) ble født i 1909, og Enrichetta ble født den 6. april 1914. Det siste svangerskapet hadde så mange urovekkende symptomer at en berømt romersk gynekolog innstendig anbefalte en abort for å redde morens liv. Men ekteparet avviste straks dette forslaget, og til tross for at sjansene til å overleve ble anslått til 5 %, gikk det bra med både moren og datteren Enrichetta. Hun viet seg først omsorgen for sine foreldre og deretter for broren p. Tarcisio, sekularprest i Roma.

I 1909 ble Luigi utnevnt til assisterende statsadvokat, i 1919 til visestatsadvokat og i 1921 til generalsekretær. Han hadde en rekke stillinger i flere departementer, Riksbanken, Handelsbanken og flere andre institusjoner. Han var en briljant jurist, og hans karriere kulminerte med utnevnelsen til italiensk visejustisminister, en stilling han hadde til han ble pensjonert i 1946. Han var en personlig venn av mange etterkrigspolitikere, som p. Luigi Sturzo, Alcide de Gasperi og Luigi Gedda, som arbeidet for Italias gjenfødelse etter Mussolini-perioden.

Familien Beltrame tilhørte middelklassen, men var åpne for alles behov. Under Første verdenskrig var deres leilighet i Roma et fristed for flyktninger. Deres barn forteller at de levde et enkelt liv lik mange ektepar, men alltid karakterisert av en sans for det hellige. Luigi var ikke særlig praktiserende katolikk før han møtte Maria, men ekteparet engasjerte seg i en rekke katolske legorganisasjoner. I 1919 grunnla Luigi sammen med vennen Gaetano Pulvirenti et oratorium i basilikaen Santa Pudenziana.

Etter jordskjelvet i Avezzano i 1914 meldte Maria seg frivillig for å pleie de sårede. Samme år begynte hun katekismeundervisning for kvinner i sognet San Vitale. I 1915 hjalp hun sårede fra krigen på mange sykehus i Roma moralsk og åndelig. I 1917 ble hun fransiskanertertiar og i 1919 ble hun opptatt i kongregasjonen «Dame dell'Immacolata». I 1920 ble hun medlem av sentralrådet i kvinneavdelingen av Katolsk Aksjon og ble medlem av Sentralsekretariatet for studier.

I 1936 var hun ledsager for de syke på pilegrimstog til Lourdes og Loreto. Et år senere gikk hun et kurs i sykepleie og spesialiserte seg i tropiske sykdommer. Under den italienske krigen i Etiopia og under Andre verdenskrig meldte hun seg frivillig som sykepleier. Etter krigen ble hun med i bevegelsen «Familiefronten», hvor hun ble visepresident i den romerske komiteen. Hun skrev bøker om pedagogiske emner. Hun elsket musikk og var aktiv i flere foreninger, som Katolsk Aksjon, speiderbevegelsen og Røde Kors.

Den 9. november 1951 døde Luigi av et hjerteinfarkt i Via Depretis, 71 år gammel. Etter 14 år som enke døde Maria den 25. august 1965, 81 år gammel, mens hun var på ferie i Serravalle di Bibbiena, i villaen La Madonnina, som Luigi hadde bygd til henne.

Saligkåringsprosessen for ekteparet ble åpnet den 25. november 1994. Dekretene om deres «heroiske dyder» og anerkjennelsen av et under som skal ha skjedd på de tos forbønn, ble promulgert lørdag den 7. juli 2001 i nærvær av pave Johannes Paul II (1978-2005). Miraklet var den uforklarlige helbredelsen av beinforandringer hos den italienske ungdommen Gilberto Grossi, som i dag er nevrokirurg. På grunn av disse forandringene måtte han ofte holde seg helt i ro, men han ble helbredet etter å ha påkalt begge ektefellene og bedt om deres forbønn.

De ble saligkåret av paven den 21. oktober 2001 i Roma. Sterk vind og regn gjorde at seremonien i siste øyeblikk måtte flyttes fra Petersplassen og inn i Peterskirken. Dette var første gang et ektepar ble saligkåret sammen. De tre gjenlevende barna var også til stede ved høytideligheten, og de to prestesønnene p. Tarsicio (95) og p. Paolino (92) koncelebrerte messen med paven.

Da denne første felles saligkåringen av et ektepar ble bestemt, undret Vatikanets Helligkåringskongregasjon på hvilken dato deres minnedag skulle feires. Vanligvis feires salige og hellige på sine dødsdager, deres «himmelske fødselsdager». Spørsmålet var om ekteparet Beltrame skulle feires på hver sin dag. Pave Johannes Paul II, som i årevis har håpet på å kunne saligkåre et ektepar, tok da en historisk beslutning: Deres fest skulle feires på samme dag, og det skulle være deres bryllupsdag, den 25. november. Denne minnedagen feires foreløpig bare i Roma, deres hjembispedømme. Først ved en eventuell helligkåring blir minnedagen universell.

Den 28. oktober 2001, en uke etter saligkåringen, ble ekteparets jordiske levninger ført fra trappistklosteret i Vitorchiano til Maria-helligdommen Divino Amore, hvor de ble plassert i krypten. I noen år har ekteparet Beltrame Quattrocchi stått som forbilder for en italiensk stiftelse som arbeider for å fremme familien. Blant andre ektepar som venter på saligkåring, er foreldrene til den hellige Teresa av Lisieux, Louis Martin og Zélie Guérin, som begge ble tildelt tittelen Venerabilis («Ærverdig») av Kirken den 26. mars 1994.