Den salige Aloisius Variara (1875-1923)

Den salige Aloisius Variara (it: Luigi) ble født den 15. januar 1875 i Viarigi i provinsen Asti i regionen Piemonte i Nord-Italia. Dit hadde den hellige Johannes Don Bosco kommet i januar 1856 på en av sine prekenmisjoner, noe som gjorde dypt inntrykk på Aloisius' far, den unge læreren Pietro Variara, og gitt ham en dyp hengivenhet til Kirken. Tyve år senere fikk Pietro sønnen Aloisius med sin hustru Livia Bussa, og det var til Don Bosco han den 1. oktober 1887 overlot 12-åringen for utdannelse i Valdocco etter at han var ferdig med grunnskolen. Don Bosco døde fire måneder senere, men Aloisius' ene møte med ham var nok til å merke ham for livet.

Han trådte inn i Don Boscos kongregasjon salesianerne, som oftest kalles Salesiani di Don Bosco – SDB; «Salesianere av St. Johannes Don Bosco», men det offisielle navnet er Societas S. Francisci Salesii. Han påbegynte novisiatet i Foglizzo Canavese den 2. august 1891 og avsluttet det den 17. oktober 1892 ved å avlegge sine evige løfter i hendene til Don Boscos første etterfølger, den salige Mikael Rua, som hvisket i øret hans: «Variara, non variare», et italiensk ordspill på hans navn («Variara, ikke vakle»). Han studerte filosofi i Valsalice, hvor han kjente den ærverdige Don Andrea Beltrami.

Til Valsalice kom i 1894 Don Michele Unia, den berømte misjonæren som nettopp hadde begynt å arbeide blant de spedalske i Agua de Dios i Colombia. Han var på jakt etter en assistent, helst en med musikalske evner, og han vurderte de 188 studentene. Til Aloisius' store forbløffelse og glede satte Don Michele øynene i ham og sa: «Denne er min». Etter en strabasiøs reise kom de den 6. august 1894 til Agua de Dios. Sykehuset der hadde 2.000 pasienter, hvorav 800 var spedalske. Aloisius ble helt oppslukt av arbeidet. Han var utstyrt med musikalske evner og opprettet et orkester som skapte en stemning av fest i «smertenes by».

Don Michele Unia døde kort etter og etterlot Aloisius og tre prester med ansvaret for leprakolonien. De tre årene før prestevielsen viste seg å bli en tid for åndelig vekst og modning for Aloisius, som kom til å forstå bedre realiteten av offer og selvhengivelse i det å tjene andre, og i det å løpe risikoen for å bli smittet gjennom konstant kontakt med spedalske.

Den 24. april 1898 ble Aloisius presteviet av erkebiskop Restrepo, og han viste seg snart som en perfekt åndelig veileder. Han tilbrakte ofte fire til fem timer i skriftestolen. Blant dem han veiledet var det også rundt 200 jenter som tilhørte foreningen Marias døtre, blant dem mange spedalske. Han oppdaget at ikke rent få av dem gladelig ville ha viet seg til Herren, men dette ble betraktet som en uoppnåelig drøm, siden ingen kongregasjoner aksepterte spedalske, ikke engang døtre av spedalske.

Dette skapte i ham ideen om et institutt for konsekrerte mennesker, selv spedalske. Den 7. mai 1905 grunnla han kongregasjonen «Døtre av Jesu og Marias helligste hjerter» (Hijas de los Sagrados Corazones de Jesús y María – HH.SS.CC.). I dag har kongregasjonen 404 medlemmer i ti land. Den fikk sin offisielle anerkjennelse den 24. desember 1983.

Aloisius ble mer og mer entusiastisk for sin misjon. I løpet av de ti årene han var i Agua de Dios ble asylet «Don Michele Unia», som ble åpnet den 7. mai 1905 til tross for borgerkrigen («Tusendagerskrigen»). Etter et kort besøk i hjembyen i 1911 for å treffe sin mor, fortsatte han arbeidet i Colombia. Men de siste 18 årene av hans liv var preget av lidelse og uforstand. Hans overordnede mente at han var overarbeidet, så han ble tvunget til å reise fra Agua de Dios til Mosquera, Contrataciòn, Bogotá, igjen til Agua de Dios og så til Barranquilla i Karibien. Den første fredagen i 1919 feiret p. Aloisius sin siste messe for søstrene og forlot dem for siste gang.

I 1921 ble han overført til Tàriba, en venezuelansk by på grensen til Colombia. Da han kom dit, begynte hans helse å svikte på en bekymringsfull måte. Legen anbefalte ham av klimatiske grunner å reise til Cùcuta i Colombia. Men hans helse forverret seg, og den 1. februar 1923 døde han der, bare 49 år gammel. Han ble gravlagt i Cùcuta. I 1932 ble hans jordiske rester flyttet til hans søstres kapell i Agua de Dios, hvor de fortsatt befinner seg. I dag er hans kongregasjon representert i Colombia, Ecuador, Venezuela, Bolivia, Brasil, Mexico, Spania, Italia Den dominikanske republikk og Ekvatorial-Guinea.

Den 2. april 1993 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 20. desember 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 14. april 2002 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. februar.