Den hellige Bartolomeus, apostel (~1-~50)

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Om ham vet man ikke noe sikkert ut over at han var en av Jesu tolv apostler. Han nevnes bare i apostellistene i Bibelen (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13), og der står ikke annet enn navnet på arameisk, «Bar Tolmai», sønn av Tolmai (plogdrageren), altså bare et familienavn etter farens yrke. Forskerne har siden 800-tallet slått fast at han må være identisk med fiskeren Natanael fra Kana i Galilea som Jesus i Johannesevangeliet omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,45-50). Bartolomeus nevnes ikke i Johannesevangeliet, mens Natanael ikke nevnes av de andre – bare tallet tolv er det samme, samt at han alltid opptrer sammen med sin venn Filip, som brakte ham til Kristus. På samme måte som Peter het Simon Bar-Jona, het nok Bartolomeus Natanael Bar-Tolmai. Verken de hellige Augustin av Hippo eller pave Gregor I den Store (590-604) mente at Natanael var en apostel – i høyden en av Jesu 72 disipler.

Etter overleveringen forkynte Bartolomeus evangeliet i India, Mesopotamia, Partia (Nord-Persia), Lykia og Armenia. Lokaliseringen blir komplisert fordi navnet India ble brukt noe upresist om de enorme områdene øst og sør for Middelhavet. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller at da den hellige Pantaenus kom til India på begynnelsen av 200-tallet, fant han mennesker der som var kjent med evangeliet og som hadde en kopi av Matteusevangeliet som de hevdet var etter apostelen Bartolomeus. Men «India» er så vagt at det ikke er mulig å stedfeste dette nærmere. I Martyrologium Romanum står det at Bartolomeus misjonerte i India og Armenia, mens Rufinus sier at han misjonerte i Etiopia og Arabia.

Legendene forteller at Bartolomeus utrettet mange undre, særlig helbredelse av syke og besatte. Han skal ha helbredet den besatte datteren til den armenske kongen Polimus, noe som førte til at kongen og hele familien omvendte seg til kristendommen. Det hedenske presteskapet hisset kongens brødre opp mot Bartolomeus, og til slutt ble han tatt til fange av den hedenske kong Astyages og dømt til «Persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Dette skal tradisjonelt ha skjedd i Derbent (Albanopolis) på vestkysten av Det kaspiske Hav, mens andre overleveringer sier i Syria eller i Albanopolis i Armenia. En annen østlig legende sier at Bartolomeus møtte Filip i Hierapolis i Frygia og reiste til Lykaonia, og den hellige Johannes Krysostomos forteller at apostelen lærte opp folket der i kristendommen.

Det såkalte «Bartolomeus' evangelium» er apokryft og ble fordømt i dekretet til pseudo-Gelasius. Andre apokryfe skrifter er «Bartolomeus' spørsmål», «Boken om Jesu Kristi oppstandelse av apostelen Bartolomeus» samt hans angivelige martyrakter.

Bartolomeus' angivelige relikvier skal i henhold til overleveringene ha ført en enda mer omflakkende tilværelse enn apostelen selv. På 500-tallet kom hans relikvier til øya Lipari nord for Sicilia, på 800-tallet ble de overført til Benevento da sarasenerne overfalt øya (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). I 983 brakte keiser Otto III dem til det klosteret han hadde grunnlagt på Tiberøya i Roma, hvor de fortsatt hviler i kirken San Bartolomeo dell'Isola. Øya kalles da også Isola di San Bartolomeo etter ham. Hans hodeskalle har siden 1238 vært i St. Bartholomäus-Dom i Frankfurt am Main, mens en arm ble gitt til Canterbury på 1000-tallet av dronning Emma, kong Knuts hustru.

Bartolomeus' attributt innenfor kunsten er en slaktekniv. Han blir ofte avbildet med sitt avflådde skinn, et uimotståelig motiv for kunstnere til alle tider (for eksempel Michelangelos Dommedag, hvor kunstneren gir skinnet sine egne ansiktstrekk). Ikke overraskende er Bartolomeus blitt skytshelgen for alle yrkesgrupper som arbeider med skinn, inkludert skomakere, bokbindere og fargere. Han avbildes også med en bok (apostelsymbol).

Bartolomeus' minnedag 24. august ble feiret i Frankrike på 700-tallet og i Roma på 800- og 900-tallet. I 1568 ble festen innført i den romerske kalenderen under 24. august.

Bartolomeus' navn er også herostratisk berømt for den såkalte Bartolomeusnatten i Frankrike i 1572, da 2000 protestantiske hugenotter ble myrdet natten til hans festdag på befaling av Katarina av Medici (Blodbryllupet i Paris). Fra 800-tallet til 1955 ble han feiret med en vigilie. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. Den bysantinske kirken feirer Bartolomeus' translasjonsfest den 25. august, mens hans minnedag er 11. juni sammen med den hellige Barnabas. I Persia minnes han den 13. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum.