Den hellige Benedikt Biscop (~628-~690)

Den hellige Benedikt Biscop (eng: Benedict, Benet) ble født som Biscop Baducing rundt 628 i Northumbria i Nord-England. Den viktigste informasjonen om hans liv har vi fra biografien i Vita quinque sanctorum abbatum, skrevet av hans disippel, den hellige Beda den Ærverdige, som Benedikt tok opp i sitt kloster i Wearmouth som syvåring, og det var hans bibliotek som gjorde Bedas bedrifter mulig. Beda sammenligner Benedikt med den rike unge mannen i evangeliene, med den forskjell at Benedikt virkelig ga bort alt han eide for å følge Kristus. Med et ordspill hentet fra den hellige pave Gregor I den Store (590-604), som brukte det om den hellige Benedikt av Nursia, sier Beda at hans mester var «velsignet (Benedictus) av nåde og av navn».

Benedikt kom fra en høyadelig angelsaksisk familie. Hans tidlige liv ble tilbrakt ved hoffet til den northumbriske kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Det var Oswiu sammen med hans bror og forgjenger som konge, den hellige Osvald (d. 642), som brøt Mercias hegemoni med deres seire i slagene ved Hevenfelt i 634 og ved Winwaed i 654.

I 653, da Benedikt var 25 år gammel, bestemte han seg for å bli munk, og han ga da avkall på sin arv og forlot hoffet. Men først dro han sammen med den hellige Wilfrid av York til Roma for å besøke apostlenes graver. Wilfrid ble oppholdt i Lyon på reisen sørover, så Benedikt fortsatte til Roma alene. Han vendte tilbake til Northumbria, hvor han viet seg til bibelstudier, men han dro snart på et nytt besøk til Roma sammen med kong Oswius sønn, kong Alcfrid (Alchfrith) av Deira (656-64), som var medregent for Deira under sin far. På vei tilbake fra Roma ble Biscop i 666 benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Saint-Honorat på øya Lérins utenfor Nice (i dag Ile Saint-Honorat), og han tok da klosternavnet Benedikt. Han ble der i to år som novise før han dro på sitt tredje besøk til Roma.

Han kom dit samtidig som erkebiskop-elekt Wighard av Canterbury, som imidlertid døde i Roma i 667 før han rakk å bli konsekrert. Benedikt reiste fra Roma sommeren 668 sammen med den nye erkebiskopen som var utnevnt av den hellige pave Vitalian (657-72), den hellige Theodor av Canterbury, og hans rådgiver, den hellige Hadrian av Canterbury. På veien tilbrakte Theodor og Benedikt rundt seks måneder enten hos Wilfrids beskytter Acgibert i klosteret Jouarre eller i andre klostre som var forbundet med den hellige Kolumbans innflytelsesrike kloster Luxeuil. De kom tilbake til England i 669, mens Hadrian først kom frem året etter. Theodor utnevnte Benedikt til abbed for klosteret Ss Peter og Paulus (senere St. Augustin) i Canterbury, og der var han i to år. Han ble etterfulgt som abbed av Hadrian, som skulle komme til å ha dette embetet i 39 år.

For Benedikt følte seg nå klar til å grunnlegge sitt eget kloster. Han foretok en reise til Roma og Vienne for å samle de nødvendige relikviene samt kjøpe bøker til et bibliotek. Han foretok også grundige studier av klosterregler og besøkte i den forbindelse rundt sytten klostre. Han planla opprinnelig å grunnlegge et kloster i Wessex, som var en tidlig utpost for benediktinsk innflytelse i England. Men i stedet vendte han tilbake til Northumbria. Med hjelp av kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85), som ga ham 70 bol land (rundt 30.000 mål), grunnla han i 674 klosteret Wearmouth ved munningen av elven Wear og viet det til den hellige Peter. I dag heter stedet Monkwearmouth og er omgitt av den en gang så store verftsbyen Sunderland.

Innen et år hadde Benedikt hentet frankiske steinmurere som bygde en stor steinkirke der i romansk stil, enestående blant britiske klostre på den tid – til og med det store klosteret på Lindisfarne var bygd av tre. Snart etter hentet han inn glassmestere for å lage glassvinduer, en kunst som da var ukjent i England, og andre håndverkere, for eksempel til å legge tak av bly. De gjorde ikke bare det nødvendige arbeidet, men lærte også opp lokale menn. Han skrev en eklektisk regel for sin kommunitet, som var basert hovedsakelig på den hellige Benedikt av Nursias regel, men også skikkene i de sytten klostrene han hadde besøkt.

I 679 besøkte han Roma for femte gang, der han forsikret den hellige pave Agatho om den engelske kirkens sunne ortodokse tilstand. Han vendte tilbake med «en talløs samling av bøker av alle slag», med relikvier, kalendere og messebøker, men fremfor alt med Johannes, erkekantoren i Peterskirken i Roma og abbed av klosteret St. Martin der. Johannes lærte munkene uncialskrift, en elegant avrundet skrift for manuskripter, og den romerske liturgien både muntlig og skriftlig, det romerske officiet og gregoriansk sang sicut ad sanctum Petrum Romae agebatur (Beda IV, 18). Andre skatter som Benedikt brakte hjem, inkluderte en serie bilder (muligens på tavler) av scener fra evangeliene, av Vår Frue og apostlene, og av hendelser fra Åpenbaringen, for å settes opp i kirken. Han hadde også med et pavelig privilegium som sikret Wearmouth særskilt beskyttelse fra Den hellige Stol.

Fordi Benedikts kloster og kirke i Wearmouth var så oppbyggelige, ga Egfrid ham i 682 en eiendom på 40 bol (rundt 15-20.000 mål), og der grunnla Benedikt klosteret i Jarrow ved elven Tyne. Det lå bare en mil unna Wearmouth og var vigslet til den hellige Paulus. Fra en inskripsjon som tidligere var på kirkeveggen, vet vi at klosteret ble fullført i 684 eller 685. Benedikt skaffet sytten munker til dette klosteret, blant dem mange saksiske stormenn som var blitt munker, som pløyde og tresket og arbeidet i smien som resten, og om natten sov i det vanlige dormitoriet, for rang og klasse hadde ingen plass hos dem.

Benedikt var travlere enn noensinne med alle sine prosjekter, og stadig styrte han begge klostrene, men han begynte etter hvert å delegere noe av myndigheten. Men Benedikt bevarte grunnleggerens naturlige interesse for begge klostrene. Strengt tatt var de to husene én kommunitet, klosteret Ss Peter og Paulus, presidert over av Benedikt selv. Men han trengte en lokal superior i Jarrow, så han sendte den hellige Ceolfrid dit som sin koadjutorabbed. Som sin assistent i Wearmouth utnevnte han først sin nevø, den hellige Esterwine, en adelsmann som han selv, til koadjutorabbed i 682. På denne måten var klostrene ikke uten en leder selv om han selv var borte.

I 685 avla Benedikt sitt siste besøk i Roma, og han vendte tilbake med enda flere bøker og hellige bilder, samt med noen fine silkekapper av eksepsjonell håndverksmessig kvalitet. De byttet han bort til kongen for 4 bol land (rundt 1600 mål). I skrivekunst og ikonografi brakte Benedikt England i kontakt med det beste som samtidig fantes på kontinentet. Utvilsomt organiserte han også det scriptoriet (skrivestuen), hvor den bibelen ble skrevet som hans etterfølger Ceolfrid tok med seg i 716 som en gave til den hellige pave Gregor II. Denne boken ble identifisert i Bibliotheca Lauretania i Firenze i 1887, den berømte Codex Amiatinus.

Mens Benedikt var i Roma, ble området herjet av en epidemi, trolig pesten. Koadjutorabbed Esterwine av Wearmouth og nesten hele kommuniteten der døde i mars 686, den 36-årige Esterwine døde den 6. mars 686, mens kommuniteten var til matutin. I Jarrow tok pesten livet av de fleste av munkene som kunne synge eller lese; bare koadjutorabbed Ceolfrid og gutten Beda (senere den hellige Beda den Ærverdige) ble spart. Beda var i klosteret for å få utdannelse. Vi er blitt fortalt i den anonyme biografien om Ceolfrid, kanskje skrevet av Beda selv, at Ceolfrid var så ivrig etter å holde tidebønnene i gang at han og gutten pleide å synge den sammen i koret alene inntil antallet munker begynte å vokse igjen. Men Jarrow kom seg raskt og opplevde en betydelig blomstring. Etter at ting hadde blitt normalisert, fortsatte Ceolfrid å undervise Beda, fattet en spesiell interesse for ham, oppmuntret ham og hjalp ham frem.

Sammen med koadjutorabbed Ceolfrid av Jarrow valgte munkene i Wearmouth den hellige Sigfrid til ny koadjutorabbed der etter Esterwine. Men da Benedikt kom tilbake til sine klostre, ble både han og Sigfrid rundt 687 slått av sykdom, de fikk slag og ble sengeliggende. Sine siste tre år etter slaget tilbrakte Benedikt Biscop sengeliggende, lammet i bena, en lidelse han bar med eksemplarisk tålmod og tro. Munker besøkte ham til de kanoniske tider slik at han kunne delta i syngingen av tidebønnene. Benedikt Biscops siste tale til sin kommunitet inneholdt en formaning om å holde seg til hans eklektiske regel, å holde hans bibliotek sammen i god stand, og å velge en abbed på grunn av hans levesett og hans lære, i henhold til Benedikts regel, og ikke fordi han kom fra en bestemt familie. Selv ville han foretrekke at hans kloster ble en ødemark enn at hans egen bror skulle etterfølge ham som abbed.

Sigfrid hadde en svak helse fra før og fikk nå en lungesykdom. Både han og Benedikt visste at døden nærmet seg og ønsket et siste møte for å snakke om hverandres tilstand og om sine munker. Sigfrid ble derfor fraktet på en båre til Benedikts celle og lagt på hans seng. Men de var for svake til engang å omfavne hverandre uten hjelp. Etter møtet med Sigfrid sendte Benedikt bud på Ceolfrid, og med samtykke fra alle utnevnte han ham til abbed for begge klostrene, slik at freden, enheten og samholdet kunne bevares. To måneder senere døde Sigfrid, den 22. august 688. Dødsdatoen kjenner vi fra Beda den Ærverdige. Den 12. januar 690 døde også Benedikt i klosteret St. Peter i Wearmouth. Ceolfrid overførte relikviene av Benedikt Biscop, Esterwine og Sigfrid til et skrin nær høyalteret.

I sin levetid hadde Benedikt Biscop sett Kirken i Northumbria endre seg fra å være splittet mellom de romerske og keltiske kirkene og truet av en gjenoppblussende hedendom, til å bli en sterk, forent og voksende romersk-katolsk Kirke i enhet med den verdensomspennende Kirken. Hans kloster var juvelen i kronen, under pavens direkte beskyttelse og i front for en gyllen æra for kristendommen i England. Det var takket være Benedict Biscop at Beda og andre lærde hadde så mye materiale tilgjengelig og at fundamentet ble lagt for den engelske Kirkens senere prakt. Etter hans død besto skolen i Jarrow alene av 600 lærde, i tillegg til den konstante strømmen av besøkende. Benedikts biografi ble skrevet av Beda.

Benedikts lærdom og kunstneriske kunnskaper skulle komme til å ha innflytelse på hele England og beriket både Kirken og det nasjonale liv. Han var lærd i latin og gresk og underviste i teologi, astronomi, kunst og musikk. Han hadde spilt en viktig rolle i utviklingen av Kirken i Nord-England, noe som tidlig ble anerkjent gjennom helligholdelsen av hans minne. Vi finner bevis på en svært tidlig offentlig kult i en preken Beda holdt på hans festdag (Homilie 17), men kulten ble omfattende først etter translasjonen av hans relikvier til Thorney rundt 980 under den hellige Ethelwold av Winchester. Glastonbury hevdet også å ha hans relikvier, men med mye mindre grunn.

Hans minnedag er 12. januar, men andre dager har også vært knyttet til ham på ulike steder og gjennom forskjellige historiske feil, slik som å blande ham sammen med Benedikt av Nursia. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han som en abbed i biskoppelig skrud stående ved elven Tynes bredder sammen med sine to klostre. Ofte er han avbildet sammen med Beda. Han er skytshelgen for malere og musikere, for de engelske benediktinerne og for byen Sunderland (siden 24. mars 2004). Han er også skytshelgen for St. Benet Biscop Catholic High School, en svært suksessrik skole i byen Bedlington i Northumbria.

Se Bedas biografi om Benedikt Biscop fra hans Lives of the Abbots of Wearmouth and Jarrow, skrevet rundt 716.