Den hellige Robert Bellarmin (1542-1621)

Den hellige Robert Frans Romulus Bellarmin (it: Roberto Francesco Romolo Bellarmino) ble født den 4. oktober 1542 i Montepulciano ved Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra en gammel, men forarmet adelsslekt og var den tredje av fem barn av byens sjefsmagistrat Vincenzo Bellarmino og hans hustru Cinzia Cervini, søster av kardinal Marcello Cervini, senere pave Marcellus II (april-mai 1555). Hans mor viet seg til almissegiving, bønn, meditasjon, faste og botsøvelser. Foreldrene sørget for at barna fikk en bred utdannelse, og Robert tilbrakte tre år på det nylig grunnlagte jesuittkollegiet i hjembyen. Som 18-åring utmerket han seg i tillegg til de vanlige fagene også ved å skrive latinske vers, spille fiolin og delta i debatter.

Vincenzo håpet at sønnen ville bli politiker og gjenskape familiens falmede heder, men han ble skuffet. For Robert bestemte seg som 18-åring mot sin fars vilje for å gå inn i den nylig grunnlagte jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Faren prøvde noen siste overtalelser, men den 16. september 1560 dro Robert mot Roma sammen med en av sine fettere. Fem dager senere ble han til tross for sin skrøpelige helse akseptert av ordensgeneralen Diego Laínez, og han begynte sin opplæring. Han studerte ved jesuittenes nyåpnede Collegio Romano i Roma (grunnlagt 1551). Fra 1563 til 1567 underviste han i klassiske språk, først i Firenze og deretter i Mondovi i Piemonte i Nord-Italia. Han påbegynte teologistudiene i Padova i 1568 før han i 1569 ble sendt av den hellige ordensgeneralen Frans Borgia for å avslutte dem i Leuven (Louvain/Löwen) i Belgia.

Robert fikk raskt viktige embeter, og allerede som 20-åring holdt han regelmessig åndelige foredrag for sine ordensbrødre. Han ble presteviet palmesøndag den 25. mars 1570 i Gent av biskop Cornelius Jansens av Ypres. I syv år (1569-76) var han professor i gresk, hebraisk og teologi i Leuven, den første jesuitt som fikk et professorat der. Han foreleste over den hellige Thomas Aquinas' Summa Theologica. Til og med engelske protestanter kom for å høre ham. Selv på dette relativt tidlige stadiet var han kjent for rigorismen i sin metode og modenheten i sin tanke.

Når Robert ikke foreleste eller utførte sine plikter som studieprefekt og åndelig rådgiver, viet han så mye tid som mulig til å lese og absorbere reformatorenes lære. På denne måten la han grunnen for det som skulle bli hans personlige spesialitet, «kontroversteologi», som fokuserte på de teologiske kontroversene som splittet Kirken på den tiden. Men han fant også tid til andre ting. Han angrep Mikael Baius' meninger om nåde og fri vilje. Han lærte seg hebraisk og skrev deretter en hebraisk grammatikk. I Leuven skrev han de første av sine hovedverk, Index Haereticorum («Liste over heretikere») og Conclusiones de Sacramentis («Konklusjoner om sakramentene»).

Robert tok over etter den berømte Francesco Strada som predikant av søndagsprekenene på latin, og i likhet med Strada mer enn fylte han de 2.000 setene i kirken. Han var og forble fast overbevist om den gjensidige viktigheten av preking og teologistudier. Han følte at prekener var et mektig middel for å fremme kristen lære og spiritualitet, men bare om de ble underbygd av teologistudier.

Av helsemessige årsaker måtte Robert i 1576 vende tilbake til Italia, og hans karriere som debattant begynte da pave Gregor XIII (1572-85) kalte ham til Collegium Romanum (i dag det pavelige universitetet Gregoriana). Der ble han professor i «kontroversteologi», en lærestol som den hellige ordensgrunnleggeren Ignatius av Loyola hadde opprettet ved grunnleggelsen i 1551. Han ble på Collegium Romanum i tolv år og foreleste særlig om trosinnholdet i begge trosretninger. Hans oppmerksomhet ble rettet mot studentene fra Tyskland og de andre landene som nylig var blitt protestantiske. Hans metode for å forsvare den katolske troen mot de nye teoriene var så perfekt at mange anså ham å være mer verdt enn de andre professorene til sammen.

Forelesningene i kontroversteologi dannet grunnlaget for hans polemiske hovedverk, som vakte stor oppsikt, nemlig de tre bind (1586-93) av Disputationes (Controversiae) eller Disputationes de controversiis Christianae Fidei adversus huius temporis Haereticos «Disputaser om kontroversene i den kristne tro». I 1584 sluttet han å undervise en tid for å forberede verket for utgivelse. Det et flengende oppgjør med den protestantiske lære som svar på en svært anti-katolsk «Kristenhetens historie» fra begynnelsen til år 1400, Historia Ecclesiae Christi, som ble publisert av en gruppe protestantiske skribenter som var kjent som «Centuriatorene fra Magdeburg». Roberts verk var så lærd i Skriften, Kirkefedrene og protestantisk teologi at det feilaktig ble tatt for å være laget av en hel gruppe vitenskapsmenn. Det hadde øyeblikkelig suksess, også i det protestantiske England, hvor det ble forbudt av myndighetene. Verkets suksess tildelte protestantismen i Tyskland og England slike slag at det ble opprettet egne lærestoler for å sørge for svar til det. Hans verk hadde samme betydning for dogmatikken som kardinal Cesare Baronius' Annales ecclesiastici hadde for kirkehistorien.

Robert var også medlem av den kommisjonen som var oppnevnt for å revidere kalenderen. Mot slutten av denne perioden ble han brukt av pave Sixtus V (1585-90) til en rekke delikate oppgaver. Han tjente som teolog og juridisk ekspert i kommisjonen som meglet i konflikten mellom Den katolske Liga og hugenotten Henrik av Navarra om Henriks overtakelse av den franske kronen som Henrik IV (1589-1610). I 1589 ble han sendt sammen med kardinal Gaetano på en lite suksessrik misjon til Frankrike og opplevde Henrik av Navarras åtte måneder lange beleiring av Paris.

Mens Robert var i Frankrike fikk han høre nyheten om at pave Sixtus, som så varmt hadde akseptert dedikasjonen av De Controversiis, nå foreslo å sette det første bindet på Indeks. Dette var fordi han hadde oppdaget at verket tilskrev Den hellige Stol ikke direkte, men indirekte makt over verdslige spørsmål. Roberts lojalitet til Den hellige Stol var enorm, og han tok nyheten svært tungt. Men så døde pave Sixtus den 27. august 1590, og etter et mellomspill med Urban VII (sept-des 1590) ga den nye paven Gregor XIV (1590-91) til og med Roberts verk en spesiell godkjennelse.

I disse årene deltok Robert også i forberedelse av en revisjon av den latinske bibelteksten Vulgata. Siden Trient-konsilet hadde en kommisjon drevet med dette arbeidet, men pave Sixtus V hadde presset på for å få en rask avslutning av revisjonen. Men han var ikke fornøyd med resultatet, og selv om han ikke var noen ekspert på området, foretok han selv forandringer. Bibelutgaven ble utgitt den 1. mars 1590 og i bullen Aeternus ille den 2. mai 1590 hevdet paven at den var den autentiske Vulgata som Trient-konsilet hadde erklært. På grunn av det forhastede arbeidet viste utgaven seg som så mangelfull og full av feil at den snart etter Sixtus Vs død ble trukket tilbake for en omhyggelig bearbeidelse.

Robert var medlem av den kommisjonen som pave Klemens VIII (1592-1605) satte ned for å forberede den nye utgaven av Vulgata. Problemet var hvordan man skulle erstatte den forhastede utgaven med en ny uten å sverte pave Sixtus' navn. Robert foreslo da at den nye utgaven fortsatt skulle bære Sixtus' navn, men med et forord som forklarte at Sixtus selv hadde bestemt at den forrige utgaven skulle erstattes med en ny på grunn av en rekke trykkfeil. Forslaget ble akseptert, og Robert skrev forordet til den nye Vulgata («den klementinske utgaven»).

I 1588 ble Robert lærer og åndelig veileder ved det romerske kollegiet, og blant studentene var den hellige Aloisius Gonzaga, ungdommens skytshelgen. Det dannet seg sterke bånd mellom de to som skulle vare til Aloisius døde den 21. juni 1591, bare 23 år gammel. Robert kunne ikke komme til dødsleiet, men han kom i tide til å hjelpe til med å legge Aloisius' legeme i kisten. Han ble rektor for Collegio Romano i 1592, og samtidig var han involvert i revisjonen av jesuittenes Ratio studiorum.

Den 24. november 1594 ble Robert utnevnt til provinsial og leder for ordensprovinsen Napoli, et embete han hadde i tre år. I denne tiden var han utelukkende opptatt av jesuittene som var betrodd i hans varetekt, og det var typisk for ham at han i denne perioden besøkte hvert hus to ganger.

Men i februar 1597 døde pavens teolog, jesuittkardinalen Francesco Toledo. Pave Klemens VIII (1592-1605) kalte da Robert til Roma som sin teolog. Han var også rådgiver for kurien som konsultor for Sanctum Officium (Inkvisisjonen) og som rektor for Pønitentiariet. Han ble nesten umiddelbart innblandet i disputten mellom jesuitten Luis de Molina og dominikaneren Domingo Bañez om predestinasjonslæren og fikk i oppdrag å undersøke begge sidenes oppfatninger. Han foreslo en middelvei mellom de to, og selv om han oppfordret paven sterkt til å få en slutt på disputten, som skadet forholdet mellom de to ordenene, fortsatte den i enda mange år.

I 1597 skrev Robert sin berømte «Liten katekisme for folket» (Dottrina cristiana breve), som skulle komme i 300 opplag, bli oversatt til 60 språk og brukes i over 300 år. I Italia brukes den noen steder ennå. I en liten bok ble hele den katolske troslæren behandlet med en klarhet og sikkerhet som var forståelig også for skolebarna. Selv om Robert Bellarmins samlede verker utgjør flere hyllemetere, er det katekismen som er hans mesterverk. Hans skrifter hadde stor innflytelse på den hellige Frans av Sales. I 1598 fulgte den større katekismen for kateketer (Dichiarazione piu copiosa della dottrina cristiana). Robert skrev også om politiske spørsmål i Venezia og England.

I konsistoriet den 3. mars 1599 ble Robert noe motstrebende utnevnt til kardinalprest av pave Klemens VIII, og den 17. mars mottok han den røde hatten og titularkirken Santa Maria in Via. Den nye verdigheten hindret ham ikke i å fortsette med sitt strenge liv, slik som å leve nesten utelukkende på vann, brød og hvitløk og bruke gardinene i sin leilighet for å kle de fattige. Selv om han gikk med på å bære røde klær, ha tjenere og reise i en vogn, var han fast bestemt på å leve som jesuitt. Han avslo fristelsen da den spanske ambassadøren tilbød ham en pensjon i kong Filip IIs (1598-1621) navn. Han fortsatte sitt liv i studier, bønn og nestekjærlige gjerninger, blant dem var det å undervise barna i Romas fattigkvarterer. I hans titularkirke Santa Maria in Via står fortsatt den beskjedne trelenestolen hvorfra den verdensberømte kardinalen underviste barna i sitt område i katekismen. Snart var han «den første blant likemenn» i kardinalkollegiet på grunn av sine kunnskaper og sitt vesen.

Men i 1602 falt Robert i unåde på grunn av en uoverensstemmelse med pave Klemens VIII, som den 18. mars utnevnte ham til erkebiskop av Capua. Den 21. april 1602 ble han bispeviet i Det sixtinske kapell, og han var ikke mer i unåde enn at paven selv foretok vigslingen. Den nye erkebiskopen dro straks og tok bispedømmet i besittelse. På noen måter var dette en vanskelig tid for ham, og det fuktige klimaet var ikke bra for hans fra før skrøpelige helse. Men han ble en eksemplarisk hyrde. Han ga opp alle sine andre aktiviteter og befattet seg med sosiale initiativ som en jordreform og å skape arbeidsplasser. Han ble en sosial biskop midt i en barokktid. Han betraktet religionsundervisning for voksne som spesielt viktig, og han pleide selv å preke i katedralen på alle søndager og festdager. Han var like opptatt av å reformere og utdanne presteskapet.

I 1605 var Robert tilbake i Roma for å delta i konklavet som skulle velge ny pave etter Klemens VIII, som døde i slutten av mars. Da den nye paven Leo XI (april-mai 1605) døde en måned senere, var det så vidt at Robert unngikk å bli valgt selv. Kompromisskandidaten Camillo Borghese, som regjerte som pave Paul V (1605-21), utnevnte straks Robert til prefekt for Vatikanets bibliotek. Samtidig ble han rådgiver for Den apostoliske stol som aktivt medlem i flere romerske kongregasjoner, blant annet var han prefekt for rituskongregasjonen. Han forsto at dette ikke kunne kombineres med arbeidet som bispedømmebiskop, så han gikk av som erkebiskop og dro til Roma, hvor han skulle arbeide resten av livet.

Robert var en venn av flere helgener, som de hellige Filip Neri, Bernardin Realino, Frans av Sales og andre. Paven betrodde ham å være Kirkens hovedtalsmann mot angrepene fra de protestantiske reformatorene. Han fylte denne rollen med dyktighet, og stolte mer på fornuftspregede debatter enn dogmer og retorikk. Robert var pavedømmets fremste forkjemper, og sammen med den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, forsvarte han strålende interdiktet som pave Paul V hadde lagt over Venezia mot servittmunken Fra Paolo Sarpi.

Robert svarte på kong Jakob (James) I av Englands (1603-25) tobindsverk som forsøkte på å rettferdiggjøre sin overhøyhet over Church of England, i kontroversen som utviklet seg etter at erkeprest George Blackwell, superior for sekularmisjonsprestene i England, avla en troskapsed til kongen som avviste pavelig overhøyhet i verdslige spørsmål. Kong Jakob var en personlig venn, og han ville ha foretrukket en mindre konfronterende tilnærming. Han kom også i debatt med biskop Lancelot Andrewes og den skotske juristen William Barclay om kongens myndighet. Kardinal Bellarmin skrev en kontroversiell traktat, De potestate papae, som avviste teorien om guddommelig rett til kongeverdighet og ble offentlig brent av parlamentet i Paris.

En annen type sak var saken med Galileo Galilei, som en tid hadde vært forkjemper for Kopernikus' teori om at jorden går rundt solen, i motsetning til Ptolemaios' ide om at jorden er sentrum i universet. Robert var Galileis venn og beundrer, og hans sinn var åpent nok til å akseptere muligheten for at det han forsøkte å si, kunne være sant. Under den første fasen av prosessen mot Galilei, som hadde noen lite overbevisende argumenter selv om selve teorien var gyldig i seg selv, hadde Robert en modererende innflytelse og klarte å hindre at vennen ble fordømt. Men likevel rådet han ham til forsiktighet og til å skjelne mellom hypoteser og beviste sannheter, slik som Kepler tidligere hadde gjort og dermed sluppet unna en dom. Til syvende og sist var Robert selv ute av stand til å fri seg fra den rigide og over-bokstavelige tolkningen av skriften som motstanden mot Galilei var basert på. Men tiden skulle vise hvor den vitenskapelige sannheten lå. Robert fikk ikke oppleve den berømte prosessen mot Galilei i 1632/33. Først i 1992 ble dommen over Galilei opphevet av pave Johannes Paul II (1978-2005).

I sine senere år trakk Robert Bellarmin seg tilbake fra kontroversene og skrev kommentarer til Salmene og Jesu syv ord på korset og andre oppbyggelige verker. Særlig verket om salmene erklærte han at ikke var en byrdefull oppgave, men et lystbetont arbeid. Han skrev også De Ascensione mentis in Deum og den berømte avhandlingen De arte moriendi, «Kunsten å dø salig». Han mottok en mengde besøkende og førte også en stor korrespondanse.

Robert Bellarmin var en av de dyktigste og mest effektive teologer i den katolske Kirkes konflikt med protestantismen. Virkningen av hans polemiske innsats var så mye større på grunn av hans sinnslikevekt og hans karakters hellighet. Det gamle synet på Robert Bellarmin som en kjølig og fjern skikkelse, ble endelig motbevist i 1899 ved publikasjonen av hans «huslige formaninger» til sine jesuittiske brødre, påbegynt da han var en ung mann. Han var fysisk en liten mann, men hadde stor kraft når det gjaldt intellekt og sympati. En av hans beste trekk var evnen til å skjene mellom sak og person. Han pleide å be daglig for de protestantiske teologene, som han angrep for deres meninger, men han ble aldri personlig.

Da Robert følte at døden nærmet seg, klarte han i august 1621 å overtale den nyvalgte pave Gregor XV (1621-23) til å la ham trekke seg tilbake til ensomheten i jesuittenes novisiat Sant'Andrea på Quirinal-høyden. Dit kom han den 25. august, men ble syk bare tre dager senere. De neste tre ukene kom det en strøm av besøkende som alle var ivrige etter å treffe ham en siste gang. Etter å ha resitert Credo og mottatt velsignelsen av pave Gregor XV døde han den 17. september 1621, 79 år gammel. Det var på festen for den hellige Frans' sårmerker, som han hadde fremmet som en fest for hele Kirken. Han ble gravlagt i en vakker grav i Mariakapellet i jesuittenes hovedkirke Il Gesù i Roma.

Han etterlot seg ingen ting, alt hadde han gitt til de fattige og nødlidende, til sykehus, klostre og studenter. En samtidig, kardinal Valfiero, beskrev ham som «den største lille mannen på jorden». Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1627 av pave Urban VIII (1623-44), og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Saken ble avbrutt flere ganger på grunn av innflytelsesrike personers motstand, og saken ble først avsluttet med hans saligkåring den 13. mai 1923 av pave Pius XI (1922-39). Samme pave helligkåret ham den 29. juni 1930 og ga ham den 17. september 1931 rang av kirkelærer i Den katolske kirke. Saken med første bind av Disputationes som nesten havnet på Index, kan ha bidratt til at helligkåringsprosessen tok så lang tid.

Robert Bellarmin hadde anbefalt Aloisius Gonzagas saligkåring og ønsket å bli gravlagt ved hans føtter. Dette ble oppfylt etter Roberts saligkåring i 1923, da hans relikvier den 21. juni ble overført til jesuittkirken Sant'Ignazio i Roma og gravlagt under alteret ved siden av den unge hellige jesuittnovisen. I 1932 ble Roberts fest lagt til 13. mai, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires han på dødsdagen 17. september. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som kardinal med mozzetta og biretta, ofte sammen med andre hellige jesuitter.

Se en side med bilder av Robert Bellarmin.