Den salige Bronislas Markiewicz (1842-1912)

Den salige Bronislas Bonaventura Markiewicz (pl: Bronislaw Bonawentura) ble født den 13. juli 1842 i Pruchnik nær Jaroslaw i Galicia, som da var en del Østerrike. I dag ligger området i erkebispedømme Przemysl i det sørøstlige Polen. Han var den sjette av elleve barn av borgermester Johannes Markiewicz og hans hustru Marianna Gryziecka. Han fikk en solid religiøs oppdragelse i hjemmet. Men under gymnasstudiene i Przemysl opplevde han en viss vakling i troen, for en stor del på grunn av den sterke antireligiøse stemningen som dominerte på skolen. Imidlertid klarte han relativt raskt å overvinne denne vaklingen, og fant igjen fred og uforstyrrethet.

Den unge Bronislas følte et kall fra Gud til å bli prest, så etter eksamen artium begynte han i 1863 på presteseminaret i Przemysl. Etter å ha fullført studiene ble han presteviet den 15. september 1867 i katedralen i Przemysl av biskop Antoni Monastyrski. Etter seks års pastoralt arbeid som kapellan i sognet Harta og i katedralen i Przemysl søkte han bedre forutsetninger for å arbeide med ungdom, så han studerte pedagogikk, filosofi og historie i to år ved universitetene i Lwów (nå Lviv i Ukraina) og Kraków. I 1875 ble han utnevnt til sogneprest i Gac og i 1877 sogneprest i Blazowa. I 1882 ble han utnevnt til å undervise i pastoralteologi ved presteseminaret i Przemysl.

Men han følte et kall til ordenslivet, så i november 1885 dro han til Italia og sluttet seg til salesianernes novisiat i San Benigno Canavese nær Torino. Ordenen kalles oftest «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii. Han hadde gleden av å møte den hellige Don Bosco, og han avla sine løfter i hans hender den 25. mars 1887.

Som salesianer utførte han de ulike oppgavene som hans overordnede satte ham til, og han prøvde å utføre dem med hengivenhet og nidkjærhet. Han uttrykte ønske om å vende tilbake til Polen sammen med andre landsmenn, blant dem den salige salesianeren og fyrsten August Czartoryski, for å grunnlegge et salesiansk hus for utdannelse av fattige unge mennesker, men han fikk ikke støtte av sine overordnede.

I stedet ble han betrodd andre oppgaver de neste tre årene. Han var assistent ved kirkene i San Benigno Canavese, universitetsprofessor i moralteologiens historie i Valsalice, skriftefar ved hospitset San Giovanni Evangelista i Torino, privatlærer for fyrst Czartoryski, kapellan for «Døtrene av Maria Auxiliatrix» i Bordighera samt skriftefar og assistent ved den salesianske papirfabrikken i Mathi i Torino.

Men på grunn av klimaendringen og sin asketiske livsstil ble Don Bronislas alvorlig syk med tuberkulose i 1889-90, og en tid ble han betraktet som nær døende. Etter å ha kommet seg fra sykdommen, var han rekonvalesent i Italia til den 23. mars 1892. Da sendte Don Boscos etterfølger, den salige Mikael Rua, ham tilbake til Polen, hvor han ble utnevnt til sogneprest i Miejsce Piastowe i Podkarpackie i hjembispedømmet Przemysl. Det hjemlige klimaet gjorde at han helse snart bedret seg.

I tillegg til sin ordinære pastorale tjeneste viet p. Bronislas seg i Don Boscos ånd til utdannelsen av fattige og foreldreløse ungdommer. Han åpnet et institutt hvor han tilbød sine studenter både åndelig og materiell støtte mens han forberedte dem for et liv med en profesjonell utdannelse i skolene rundt selve instituttet. Fra Torino ble det sendt to polske salesianere for å assistere ham, Peter Sikora og Frans Trawinski, samt italieneren Abel Ghilardini, men gangske fort viste det seg at det ikke var mulig å forene de ulike livsstilene til middelklassen i Torino og de fattige og lidende i Polen.

Det oppsto spenninger i gruppen av salesianere, og don Sikora klaget don Bronislas inn for deres overordnede. I 1897 sendte don Rua inspektøren don Moses Veronesi på kanonisk visitt til Polen. For å fortsette arbeidet bestemte don Bronislas seg i 1897 for å grunnlegge to nye religiøse kongregasjoner basert på Don Boscos spiritualitet, mens han adapterte regelen for å reflektere deres egen karisma. Han ga ikke avkall på salesianernes ideer, men kalte sin gruppe «salesianere av den strenge observans». Dette ble ikke bifalt av salesianernes generalkapittel, så i 1897 ble han fjernet fra listen over medlemmer av salesianerne. I 1898 fikk han forbud mot å kalle sin gruppe for salesianere og å kalle sitt barnehjem for «Don Boscos hus».

Etter dette sto Bronislas under jurisdiksjon av biskop Solecki av Przemysl. P. Bronislas fortsatte sitt arbeid som hyrde og direktør for Selskapet (opprettet 1898) som han kalte «Måtehold og arbeid», og han søkte å få det godkjent som et religiøst institutt.

Da biskop Solecki døde den 2. mars 1900, ble den hellige Josef Sebastian Pelczar den 17. desember samme år utnevnt til ny biskop av Przemysl. Han anerkjente ikke p. Bronislas' institutt, og årene som fulgte, ble vanskelige for ham. Et forsøk fra don Rua på forsoning førte heller ikke frem. Av lydighet til sin biskop sa han opp alle sine medarbeidere, og han ble satt til å organisere åndelige retretter og å utvikle håndverksvirksomheter, blant annet en trykkpresse for bispedømmets publikasjoner. Han ble betraktet som en radikaler og som ulydig.

Med godkjennelse og velsignelse fra sin biskop fortsatte p. Bronislas sine aktiviteter med å oppdra ungdom samt forlatte og foreldreløse barn. Han ble assistert av medarbeidere, som han selv alltid bidro til forberedelsene og utdannelsen av. Allerede i Miejsce Piastowe hadde han gitt et hjem og utdannelse til hundrevis av barn og gitt seg selv totalt hen for dem. Han lengtet alltid etter å gjøre mer for dem, så i august 1903 åpnet han et nytt hus i Pawlikowice nær Kraków, hvor over 400 foreldreløse fant et hus og muligheten for åndelig og profesjonell utdannelse.

Hans totale engasjement for barn, hans heroiske selvfornektelse og det enorme arbeidet han utførte, slet raskt ut p. Bronislas' krefter og undergravde hans helse, som allerede var svekket etter sykdommen i Italia. I tillegg kom belastningene med alle skuffelsene og den mangel på forståelse han møtte. Alt dette førte ganske raskt til hans død den 29. januar 1912 i Miejsce Piastowe, 69 år gammel.

Men Herren velsignet hans arbeid og grunnleggelsene økte i antall, og godkjennelsen kom i 1921 med navnet «Kongregasjonen av St. Mikael erkeengelen» for den mannlige grenen (Zgromadzenie Sw Michala Archaniola) (Congregatio Sancti Michaëlis Archangeli – CSMA) og i 1928 for den kvinnelige grenen (Zgromadzenie Sióstr Sw Michala Archaniola – CSSMA). Magasinet «Måtehold og arbeid» begynte sine utgivelser den 16. juli 1898. Kongregasjonene har i dag 25 hus i Polen med misjoner i Ny Guinea, Paraguay, Den dominikanske republikk, Kongo (Kinshasa), Canada, Tyskland, Østerrike, Italia, Libya og Kamerun.

Bronislas' ry for hellighet fortsatte å vokse, slik at superiorene for begge instituttene av St. Mikael erkeengelen som han hadde grunnlagt, ba biskopen av Przemysl om å starte forberedelsene til en saligkåringsprosess. Den begynte i 1958 og varte til 1961. Den 5. mai 1990 ble hans jordiske levninger overført fra kirkegården til kongregasjonens kirke.

Den 2. juli 1994 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Søndag den 19. juni 2005 ledet kardinal Józef Glemp, erkebiskop av Warszawa, avslutningsmessen for Den nasjonale eukaristiske kongress og saligkåringsseremonien for de tre polske prestene Ignatius Klopotowski, Ladislas Findysz og Bronislas Markiewicz SDB på Pilsudski-plassen (tidligere Seiersplassen) i Warszawa. Pave Benedikt XVI hadde nemlig gjenopplivet tradisjonen med å la en pavelig delegat presidere ved saligkåringsseremoniene i stedet for paven selv. Denne tradisjonen ble avbrutt i 1971 av pave Paul VI (1963-78) ved saligkåringen av Maximilian Kolbe. Ladislas Findysz og Bronislas Markiewicz skulle egentlig saligkåres den 24. april, men seremonien ble utsatt på grunn av pave Johannes Paul IIs død den 2. april.

Bronislas Markiewicz' minnedag er dødsdagen 29. januar. To mikaelitter ble saligkåret blant de 108 polske martyrene den 13. juni 1999: De salige p. Ladislas Bladzinski (1908-1944) og p. Adalbert Nierychlewski (1903-1942).