Den salige Bartolomeus Maria dal Monte (1726-1778)

Den salige Bartolomeus Maria dal Monte (it: Bartolomeo) ble født den 4. november 1726 i Bologna i Italia som sønn av Orazio Dal Monte og Anna Maria Bassani. Hans far hadde arvet en bank som belønning for sitt rettskafne liv, og raskt bygde han den opp til en av de rikeste bankene i Bologna. Foreldrene hadde mistet tre barn som spedbarn før Anna Maria fødte Bartolomeus da hun var 43 år gammel. Mens hun gikk gravid med ham, avla hun et løfte til den hellige Frans av Paola.

I en alder av 6 ½ år ble Bartolomeus den 26. april 1733 fermet av kardinal Prospero Lambertini, erkebiskop av Bologna, som senere skulle bli pave Benedikt XIV (1740-58). Han var en gutt med en livlig intelligens og et muntert temperament, og han fikk en grundig utdannelse på jesuittenes kollegium Santa Lucia. Faren prøvde å gi ham en gradvis innføring i bankverdenen ved å gi ham rutineoppgaver, men en venn presenterte ham for den fromme sognepresten Alessandro Zani, som hadde grunnlagt en kongregasjon for å ta seg av de unge fattige og syke, og han fikk stor åndelig innflytelse på Bartolomeus.

Tidlige skrifter fra Bartolomeus' hånd satte opp en timeplan for dagliglivet, og de viser en ung mann som var noe besatt av selvkontroll, som viet mange timer til bønn og med en spiritualitet som var fokusert på eukaristien og Jomfru Maria, allerede mer likt en ordensmann enn en velstående ung legmann. I 1743 dro han den 17-årige Bartolomeus for å høre en misjon preket av en «reformert» fransiskaner, den hellige Leonard av Porto Maurizio, og derfra gikk han overbevist om at han selv skulle bli prest og misjonær.

Da Bartolomeus fortalte familien om sitt prestekall, møtte han bitter motstand fra faren, som håpet at hans sønn skulle bli bankmann. Men Bartolomeus sto fast og ble presteviet av bispedømmeadministratoren den 20. desember 1749, 23 år gammel. Den nye presten var nødt til å utsette sitt pastorale engasjement i to år, siden generalvikaren hadde bedt ham om å fullføre sine studier. Han gjorde dem ferdig med strålende resultat og tok bachelor-graden i teologi på et år. Han tok sin eksamen den 30. desember 1751. Han skulle komme til å bli en flittig student hele livet, og han etterlot seg et bibliotek på over 2.000 bind fra kirkefedrene via middelalderens skolastikere til moderne predikanter som Bossuet.

Sine første år tilbrakte han med å lære kunsten å preke ved skolen hos tidens mest berømte predikanter. Han reiste til Milano, Roma og andre steder for å høre tidens beste predikanter, og han tok flittig notater både når det gjaldt stil og innhold. Deretter begynte han en ekstraordinær tjeneste som folkemisjonær. Hans aktiviteter var ikke begrenset til sognene i Bologna, for ettersom hans ry vokste, prekte han i større byer, inkludert Roma i 1758, og landdistrikter, hvor som i andre europeiske land en nominelt kristen befolkning i virkeligheten ikke hadde noen forståelse av betydningen av den tro de ytre sett praktiserte.

Til tross for sviktende helse tilbrakte han alle de 26 årene med prestetjeneste med å forkynne i minst 62 italienske bispedømmer i hundrevis av folkemisjoner, fasteretretter og åndelige øvelser for geistligheten, ordensfolk og legfolk. Han oppnådde mirakuløse omvendelser og fikk i stand mange forsoninger mellom stridende parter. Misjonene var intensiv religiøs undervisning og systematisk evangelisering av alle de troende på en tid da de skadelige konsekvensene av visse ideer influert av jansenismen og opplysningen spredte seg.

Hans far døde i 1752, og han arvet en betydelig sum penger, men han fridde seg fra alt engasjement i banken. Han kjøpte et hus som skulle bli hovedkvarter for hans institutt. På den tiden var ikke et langvarig opphold på et seminar en del av presteutdannelsen. Men p. dal Monte forutså behovet for sekularprester som i full kommunion med sin biskop ville være fullstendig tilgjengelig for forkynnelse. For å forberede dem skikkelig grunnla han «Det fromme selskapet for Misjonen», Piae Operare Missionis (Pia Opera delle Missioni).

Medlemskap var begrenset til sekularprestene i Bologna, og det ble ledet av en valgt direktør som hadde som hovedoppgave å planlegge misjoner i hele bispedømmet Bologna slik at alle menighetene mottok en hvert femte år. Bartolomeus var overbevist om at det var umulig å være selvlært på den vanskelige veien til hellighet, derfor var han opptatt av å sørge for adekvate opplæringsstrukturer for sine medarbeidere. Han skrev selv interessante åndelige skrifter som var tilegnet dem.

I 1763 avla han løftene som fransiskaner (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og bekreftet den inspirasjonen som var sørget for av Leonard av Porto Maurizio. I 1768 dro han til Wien for å forkynne blant den store italienske befolkningen som hadde slått seg ned i Habsburgerrikets hovedstad, etter invitasjon fra kardinal Migazzi, som hadde hørt om hans ry i Roma. Det skulle ikke bli noen lykkelig eller suksessfull affære, og etter en fryktelig reise vintertid over Alpene, gled han i en isete gate og brakk flere bein i den vestre foten. Han var ute av stand til å holde fasteprekener, og det gikk tre måneder før han kunne vende tilbake til Bologna. Men fra pinsen var han igjen aktivt i gang med prekenmisjoner og ga kurs med åndelige øvelser for presteskapet i flere bispedømmer.

I årene 1769 til 1774 utvidet hans aktiviteter seg ytterligere. Ved siden av sin forkynnelse ble han invitert av biskoper, kardinaler og pave Klemens XIV (1769-74) til å løse saker som gjaldt klerikalt misforhold og kirkelige disputter, men også sivile konflikter. Hans misjoner utvidet seg til Lombardia i 1771, og i 1774 ble han kalt til Roma av byens kardinalvikar for å preke på Piazza Navona i forberedelsene til jubelåret 1775. Der holdt han prekener på over en time flere ganger om dagen, og ofte måtte han stanse før tiden på grunn av tilhørernes høylydte krav om å få avlegge generalskriftemål. Han holdt også åndelige øvelser for presteskapet i Roma i kirken Il Gesù.

I Roma søkte han om å få reise til India som misjonær, men han fikk høflig beskjed av Propaganda Fide at han med sine nesten femti år var for gammel og at hans aktiviteter i Italia gjorde ham for verdifull til å kunne unnværes. Men disse aktivitetene skulle bare vare i fire år til. Pave Pius VI (1775-99) prøvde å holde Bartolomeus i Roma, men han nektet for å kunne fortsette sin evangeliseringsmisjon.

Bartolomeus var en fremstående representant for teknikken med folkelig misjonering som var utviklet av jesuittene og andre nye ordener, utviklet for å implementere evangeliseringsdekretene fra konsilet i Trient og dermed heve hovedsakelig landbefolkningen fra religiøs apati og uvitenhet. Novissimi, de fire siste ting – død, dom, himmel og helvete – forkom hyppig, fulgt av katekese for barn og vokse og førte frem til et generalskriftemål og kommunion. Misjoner ble forberedt i god tid i forveien, dagene var oppdelt i preking, katekese og prosesjoner. De brukte teatralske hjelpemidler i ulik grad, hovedsakelig for å skremme tilhørerne med bilder av synderes død og dens konsekvenser, og den hadde det tredelte målet å overbevise tanken, stimulere viljen og bevege hjertet til omvendelse. Misjonene hadde massiv støtte og oppnådde betydelig langvarig suksess.

Bartolomeus ble kjent som «diskresjonens misjonær». Hans liv hadde Kristi egen tjeneste som modell: uforsonlig i å forkynne sannheten, men imøtekommende og barmhjertig mot syndere. Han var svært hengiven til Maria, Barmhjertighetens mor, Mater Misericordiae, og sammen med hans kjærlighet til eukaristien var det hemmeligheten bak hans hellighet. Han etterlot seg en rekke skrifter som forklarte hans prinsipper for misjoner og praktiske retningslinjer for deres utførelse, og hans hovedbudskap var «Jesus som prestens hjerte». I 1775 skrev han boken Gesù al cuore del sacerdote secolare e regolare, ovvero considerazioni ecclesiastiche per ogni giorno del mese («Jesus i hjertet til sekular- og ordensprester; ekklesiastiske betraktninger for hver dag i måneden»). Denne boken ble trykt i flere opplag, det siste i 1906.

Han forkynte også i San Marino, hvor han utmerket seg så med sin kjærlighet og barmhjertighet mot folket at han den 16. mars 1777 ble tildelt æresborgerskap i den lille republikken. Hans aktiviteter var en italiensk parallell til den nær samtidige hellige Johannes Frans Régis i Frankrike.

Bartolomeus ble svært rammet av oppløsningen av jesuittene i ulike land i 1769: han hadde fått sin utdannelse av dem, han brukte deres åndelige øvelser i sine kurs for prestene og han hadde mange nære jesuittiske venner. Bologna tok gjestfritt imot mange eksjesuitter, særlig fra Spania og Mexico. De sistnevnte hadde med seg kulten for Vår Frue av Guadalupe, og Bartolomeus, som allerede var alvorlig syk, gikk med på å preke for dem på hennes festdag 12. desember i 1778. Tolv dager senere var han død.

Utslitt av sitt utrettelige apostoliske arbeid hadde han erklært under sin siste misjon to måneder før sin død: «Jeg kommer til å dø i Bologna på julaften!» Den 24. desember 1778 døde han da også ganske riktig i Bologna, bare 52 år gammel. Hele byen sørget dypt over ham, og han ble gravlagt i kirken San Michele i Bologna den 28. desember. Det måtte skje bak stengte dører, ellers ville mengdene ha revet hans legeme i stykker i jakt på relikvier.

Under Napoleons okkupasjon av Italia ble mange kirker avvigslet, blant annet San Michele, og hans relikvier ble den 23. august 1808 i hemmelighet overført til basilikaen San Petronio. Der har hans jordiske rester siden hvilt i kapellet for Vår Frue av Freden.

Den 23. januar 1921 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XV (1914-22) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 11. juli 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 27. september 1997 i Bologna i anledning den 23. nasjonale eukaristiske konferansen. Hans minnedag er dødsdagen 24. desember og hans navn står i Martyrologium Romanum. San Marino ga ut et frimerke i anledning saligkåringen for å hedre sin æresborger.