Den hellige Cadoc av Llancarfan (497-580)

Den hellige Cadoc (Cadog, Catwg, Catwig, Cadvael, Cathmael, Cadfrod, Docus, Sophias; eng: Catock; fr: Cado; lat: Cadocus, Codocus, Catocus, Canocus) ble født en gang på slutten av 400-tallet i Wales, eventuelt rundt 497 i Gwynllwgat Bochriwcarn i Gelligaer i Monmouthshire. Cadoc Ddoeth er en av de mest berømte av de walisiske helgenene, men de tidligste beretningene om ham ble ikke skrevet før rundt 600 år etter at begivenhetene fant sted. Tilnavnet Ddoeth («den vise») fikk han ganske sent, først kjent på 1600-tallet.

Cadoc stammet fra en fornem familie. Legenden forteller at hans foreldre skal ha vært de hellige Gwynllyw og Gwladys. Faren Gwynllyw Farfog («den skjeggete») (Gundleus, Guntlaus; eng: Woolo) var konge av Gwynllwg i Sør-Wales og moren Gwladys (Gladys, Gladusa) var datter av den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (4/500-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales. Brychan nektet å gi Gwynllyw datterens hånd, og da kidnappet han henne med hjelp av en væpnet bande på 300 mann og giftet seg med henne. I denne stygge episoden skal 200 av hans menn ha blitt drept. En variant av legenden sier at kong Arthur hjalp til med å nedkjempe den forfølgende Brychan, men måtte overtales av to av sine riddere fra å ta med seg Gwladys selv.

Mye av Gwynllyw og Gwladys’ liv skal ha vært preget av væpnet makt, bandittvirksomhet og vold. De skal ha bodd på Stow Hill i Newport i Monmouthshire (den østre delen av Gwent), hvor den anglikanske katedralen St. Woolo’s er viet til Gwynllyw. Cadocs uberegnelige og impulsive far plasserte ham hos den hellige irske munken Tathai (Tathyw) i Caerwent, som han hadde stjålet en ku hos og som hadde vært modig nok til å kreve den tilbake. Av denne gode mannen ble Cadoc døpt som «Cadfael» og lærte grunnleggende latin.

Cadoc klarte å omvende sine foreldre til et fromt liv, og deretter levde de asketisk som munker. Sommer som vinter badet de om natten i elven Usk, og det synes som de pleide å ta en lang spasertur nakne før og etter badet. Men denne asketiske praksisen ble gjort slutt på av Cadoc, som overtalte foreldrene til å separeres. Gwladys flyttet til Pencarnau i Bassaleg, hvor den nåværende katolske kirken er viet til henne, mens Gwynllyw skal ha endt sitt liv som eremitt i Newport.

Tradisjonen sier at Cadoc ble munk og en omvandrende eremitt i Penychen, kongeriket til hans onkel Pawl. Hans nærvær ble rapportert til kongen av en svinegjeter etter at Cadoc hadde forstyrret grisene hans. Kong Pawl ga nevøen den dalen hvor disse grisene beitet, og der grunnla den unge mannen rundt 518 klosteret Nant Carfan (Nantcarfan), senere Llancarfan (Llancarvan) nær Cowbridge i Glamorganshire, vest for Cardiff i retning Llantwit Major. Dette betviles imidlertid av noen forskere, som mener at dette klosteret ble grunnlagt av den hellige Dyfrig. Ifølge legenden kom to hjorter fren, og Cadoc var i stand til å spenne dem for en kjerre for å hjelpe dem med byggearbeidet. Derfor er Cadoc ofte avbildet sammen med en hjort. Llancarfan vokste snart til et av de viktigste klostrene i Wales, hvor mange hellige menn og kvinner fikk sin opplæring helt frem til den normanniske invasjonen, da klosteret ble oppøst i 1086.

Uansett forlot Cadoc etter en stund Wales for å studere i tre år i Irland under den hellige Carthagh i Saighir. Deretter vendte han tilbake til Wales sammen med flere irske ledsagere, inkludert hans nære venn, den hellige Finnian. Cadoc var ivrig etter å mestre de syv frie kunster, så han slo seg ned i Llanspyddid ved Y-Gaer i Brycheiniog (utenfor Brecon i Breconshire eller Brecknock), hvor han studerte videre latin med en italiensk retor ved navn Bachan. Der fikk han på mirakuløst vis slutt på en hungersnød ved at han oppdaget et ukjent lager med hvete.

Legenden forteller at han en dag satt med sine bøker i sin celle da en hvit mus plutselig løp til bordet fra et hull i veggen og la ned et hvetekorn. Cadoc fulgte den og falt i kjelleren under seg et gammelt keltisk underjordisk kornlager fullt av korn. Dette var kanskje ikke så mirakuløst, ettersom det i denne perioden var vanlig praksis å lagre korn i kjellere.

På dette stedet grunnla han en kirke i Llanspyddid, tre kilometer vest for Brecon, og som i dag er viet til ham, og den sies å stå på land som ble gitt ham av hans onkel eller bestefar, den halvt mytiske hellige Brychan. Cadoc etterlot Bachan der som abbed mens han selv dro videre til Llangadog i Dyfed. Der ble han konstant plaget av en lokal stormann ved navn Sawyl Penuchel («den arrogante»), som noen identifiserer med den forviste kongen av The South Pennines. En dag da Cadoc var ute for å ta seg av de fattiges behov, herjet Sawyl og hans menn Llangadog og stjal hele forrådet. Men hans munker forfulgte Sawyls bande og ydmyket dem ved å skjære av dem håret mens de sov og deretter lokket dem ut i en sump, hvor de alle druknet. Den hellige Illtud, som da var en offiser hos kong Pawl av Penychen, ble omvendt til kristendommen av Cadoc da hans menn stjal fra helgenen og ble oppslukt av jorden.

Det fortelles også at Cadoc en dag gjemte seg i en skog for en bevæpnet svinegjeter fra en fiendtlig stamme. Da kom det et villsvin, hvitt av elde, og forstyrret av hans nærvær gjorde det tre rasende sprang i hans retning før det forsvant. Cadoc merket stedet med tre greiner, og det ble stedet for hans store kirke og kloster i Llancarfan. Han tok aktivt del i byggingen av det. En annen versjon sier at Cadoc nå bestemte seg for at det var på tide å vende tilbake til sin opprinnelige grunnleggelse i Llancarfan. Men han fant klosteret i ruiner og alle munkene forsvunnet. Men Finnian og hans ledsagere arbeidet hardt for å gjenoppbygge det hellige stedet for sin venn.

Llancarfan trakk til seg mange munker på grunn av klosterets ry for hellighet og lærdom, og Cadoc ble klosterets abbed. Da en gruppe røvere ved en anledning kom for å plyndre klosteret, gikk Cadoc og munkene ut for å møte den med sine harper, og de sang mens de gikk. Røverne ble så overrasket over deres holdning og så henrykt over musikken at de trakk seg tilbake. Klosteret produserte mat for 500 mennesker hver dag, og abbeden hadde myndighet over den omliggende regionen. I fastetiden pleide Cadoc å trekke seg tilbake til ensomheten på Barry Island og Flatholm utenfor kysten av South Glamorgan helt sør i Wales, eller til et sted som nå heter Cadoxton nær Neath, men han var alltid tilbake i Llancarfan til påske. Han kan ha deltatt på synoden i Brefi (Llanddewi Brefi) i Cardigan rundt 550.

En gang på denne tiden døde den aldrende kong Gwynllyw, og Cadoc ble monark for sitt fars rike Gwynllwg, og snart arvet han Penychen også. Men han tillot aldri å la sine sekulære plikter forstyrre sin hellige levemåte. Den hellige Gildas ble utnevnt til abbed av Llancarfan i en kort periode da han besøkte Cadoc der. Selv ønsket han å reise nordover for å spre Kristi budskap, så han etterlot Gildas med ansvaret. Til gjengjeld ba den nordlige helgenen sin venn om å grunnlegge et kloster over graven til sin far, Caw, underkonge av Cwm Cawlwyd, i Cambuslang. Dette gjorde Cadoc med glede.

Da Cadoc vendte tilbake til Llancarfan, trakk de to seg tilbake til Bristolkanalen, Cadoc til Ynys-Barren (Barry Island) og Gildas til Ynys-Echni (Flatholm), selv om de ofte møttes for å be sammen. Gildas flyttet senere videre til Ynys-Witrin (Glastonbury) og Cadoc, sammen med noen av sine ledsagere, synes å ha reist til Bretagne, trolig for å slippe unna en pest i Wales. De stanset på veien i Cerniw (Cornwall). Cadoc besøkte sin tante, den hellige Keyne, på St. Michael’s Mount og grunnla et kloster i Harlyn nær Padstow. I Bretagne slo han seg ned på Ile de St. Cadou i The Sea of Belz. Mens han var borte, ble synoden i Llanddewi Brefi holdt i Wales, hvor den hellige Dewi (David) ble utropt til erkebiskop av Wales. Cadoc ble rasende, og forholdet til munkene i Dyfed surnet fra da av. Mens han bodde på kontinentet, foretok Cadoc valfarter til både Roma og Jerusalem.

Cadoc var en fremtredende skikkelse blant de walisiske munkene på begynnelsen av 500-tallet, og han må ha vært en viktig misjonær. Han ble høyt æret i Sør-Wales og Bretagne, og det finnes bevis for at han besøkte Cornwall og Skottland, og hans innflytelse strakte seg helt til Irland. Legenden forteller også at han dro på pilegrimsreiser til Roma og Jerusalem. Han synes å ha vært en samtidig av de hellige David av Wales, Samson av Dol og Gildas den Vise og lærer til den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549), som gjorde ham kjent i Irland.

En viss Ligessauc eller Llyngesog med tilnavnet Longhand hadde drept tre av Arthurs leietakere og deretter flyktet for tilflukt og asyl hos Cadoc, hvor han ble i skjul i syv år, før Arthur oppdaget hvor han var. Da ga den rasende kongen Cadoc ordre om å overgi rømlingen slik at han kunne få sin straff. Nå var det slik at en «helgen» (munk) ikke hadde rett til å innvilge asyl på ubestemt tid. Egentlig var asylretten begrenset til et begrenset antall dager, og det var hans plikt i løpet av disse dagene å komme overens med forfølgeren og betale mulkten for den forbrytelsen som var begått. Hvis han ikke gjorde dette, måtte han utlevere flyktningen. Cadoc hadde utvilsomt handlet på en fordekt måte i denne saken, og kongen var naturligvis og med rette opprørt.

Helgenen skjønte at han hadde kommet opp i trøbbel, og han var sikker på at han ville komme i vanry hvis han ikke nå sikret Ligessaucs sikkerhet, så han sendte sine mest betrodde disipler for å glatte over hos kong Arthur. Det var Keneder (muligens den hellige biskop Cynidr), Teilo, David, Dochu (eller Cyngar) og Maidoc som utgjorde deputasjonen til kong Arthur.

De dro til kongen, som da holdt en gorsedd eller forsamling ved Usk. men de våget ikke å stille seg under hans makt, så de krysset ikke elven, men gjennomførte forhandslingene ved å rope over den. Til slutt ble det enighet om at Cadoc skulle betale kongen hundre kyr som mulkt for de mennene som var blitt drept. Cadoc hadde tilbudt tre kyr per mann, altså ni i alt, men Arthur hadde avvist tilbudet med forakt. Kong Arthurs ultimatum ble motvillig akseptert, og da Cadoc sendte det foreskrevne antallet, hadde han samlet sammen de magreste og eldste han kunne finne. Kongen nektet kategorisk å motta dem, så de måtte returneres, og kyr av en bedre kvalitet sendt.

Neste punkt for disputt var hvordan de skulle leveres? Spørsmålet ble overlatt til dommere, som avgjorde at kveget skulle drives halvveis over vadestedet av Cadocs menn, og der skulle de mottas av kongens menn. I henhold til denne avgjørelsen sendte Arthur sin forvalter Cai ut i gjørmen i elven Usk sammen med det avtalte antall menn. Men de kom tilbake, innsmurt i gjørme, mens de rullet foran seg bunter av rødbrune bregner i stedet for kyr.

Forbløffet over dette miraklet ga kongen etter og tillot at Cadocs asylrett skulle strekke seg over syv år, syv måneder og syv dager. Det er lett å se at Cadocs biograf ikke kunne la sin helt komme dårlig ut fra en kjøpslåing, og han fant opp miraklet for å forkle en noe smålig transaksjon. Cadoc fikk en stor bot, noe han fortjente, for han hadde opptrådt uærlig. Han betalte den enorme boten han ble pålagt, motvillig, men fullt ut, og deretter innvilget Arthur ham sjenerøst den utvidete asylretten, dersom da ikke også dette er et påfunn fra hagiografen fra Llancarfan.

Cadoc var med sikkerhet i Cornwall, og det er svært trolig at han tok sin fetter Cynidr med seg, og Cynidr ville slett ikke være motvillig til å besøke sine utallige slektninger som hadde slått seg ned på de vindfulle høydedragene i det nordlige Cornwall.

Cadoc skal ha levd som eneboer (sammen med den hellige Gildas?) på en øy i Morbihan-bukten utenfor Vannes i Bretagne. Der etablerte han et kloster og dit bygde han en steinbru slik at barna kunne krysse den for å komme til hans skole. Det finnes kapeller viet til ham i Belz og Locoal-Mendon i Morbihan og i Gouesnach i Finistère, hvor han påkalles for å helbrede døve. Hans navn er også grunnlag for rundt tretti stedsnavn i Bretagne.

Tilbake i Wales igjen støtte Cadoc sammen med flere av sine kolleger blant monarkene. Da landets High King, Maelgwn av Gwynedd insisterte på skatt fra Gwynllwg og sendte sine offiserer for å samle den inn. Men da disse mennene kidnappet datteren av Cadocs forvalter, ble de forfulgt av folket i Gwynllwg og flere ble drept eller skadet. Maelgwn invaderte nesten Gwynllwg som resultat, men Cadoc klarte å roe ham ned. Bandene til Maelgwns sønn, Rhun Hir («den høye»), brente en gang ned Cadocs meieri og den unge kongen ble tvunget til å be om tilgivelse og betale passende erstatning. Da Cadoc onkel Rhain Dremrudd («rødmusset») ble konge av Brycheiniog, begynte han straks å markere sin makt ved å angripe tilstøtende kongeriker. Gwynllwg led sammen med de andre, men lokalbefolkningen klarte å ta kong Rhain til fange og ville ha drept ham dersom hans nevø ikke hadde grepet inn.

Rundt 564 ble den aldrende Cadoc grepet av vandrelyst igjen og tilbrakte en tid med å besøke Irland igjen. Han vendte senere tilbake til Llancarfan, men han ga raskt klosteret over til sin disippel Enlli. Deretter fulgte han sitt eget motto: «Hvis du leter etter heder, så marsjer til graven» Han avskar seg med hensikt fra beskyttelsen hans kloster i Llancarfan kunne gi og flyttet til Beneventum, som trolig skal identifiseres med Bannaventa (Weedon) i Calchfynedd (Northamptonshire), på grensen til saksisk territorium. Der ble han valgt til abbed for en gruppe munker, og han hadde den åndelige omsorgen for sine landsmenn britene (kelterne) i de østlige delene av landet, under deres siste kamp med de erobrende sakserne. Byen var i ruiner, men Cadoc inspirerte innbyggerne til å sette i gang med å gjenoppbygge den. Som takk gjorde de ham til sin første biskop.

Men den 24. januar 580 ble stedet invadert, trolig av sakserne, og Cadoc sto ved alteret i sin kirke nær Weedon og feiret messe da ryttere brøt inn og kjørte et spyd gjennom ham slik at han døde. I mange år nektet sakserne britene å få hans legeme, men til slutt ble han overført til Llancarfan, hvor han nå er gravlagt. Det er imidlertid mer sannsynlig at han døde i Llansannor noen få kilometer fra Llancarfan. Ettersom Cadoc ikke hadde noen arvinger, hadde han sørget for at kongeriket ble overført til kong Meurig av Gwent, mannen til sin unge tante.

Hagiografen Sabine Baring-Gould (1834-1924) har i sitt firebindsverk The lives of the British saints; the saints of Wales and Cornwall and such Irish saints as have dedications in Britain satt opp en veiledende tabell over Cadocs liv:

ca 497: Cadoc ble født

ca 518: Han grunnlegger Llancarfan

ca 523-26: Han lever tre år i Irland

ca 526: Han slår seg ned i Llanspyddid i Brecknock

ca 527: Gwynllyw dør og Cadoc vender tilbake til Llancarfan

ca 528-29: Han drar til Skottland og overlater sitt kloster til Gildas

ca 544: Han drar på valfart til Roma og Jerusalem

ca 545-46: Konsilet i Llanddewi Brefi

før 547: Cadoc vender tilbake til Britannia etter konsilet og krangler med Maelgwn og Rhun ab Maelgwn

547: Den gule pesten, han drar til Armorica

ca 551: Han vender tilbake til Llancarfan

ca 564: Han kalles til Irland av kong Ainmire

ca 565: Han vender tilbake til Llancarfan

ca 575: Han går av fra Llancarfan og trekker seg tilbake til Beneventum

ca 577: Han blir drept av sakserne

De skriftlige kildene er imidlertid så sene og av en slik karakter at de mangler nesten all historisk verdi. Mer enn 500 år etter hans død ble det skrevet to biografier om ham av to munker i Llancarfan, Lifris og Caradoc. Normanneren Lifris (Lifricus, Leofric), sønn av biskop Herwald (1056-1104) og erkediakon av Glamorgan, satte i Vita Cadoci (1086) sammen materiale av ulikt slag, hauget sammen uten orden. Den har to forord, deretter levnetsbeskrivelsen i 33 kapitler, etterfulgt av lidelseshistorien (Passio) i tre kapitler, og deretter en serie av mirakler som var utført etter hans død. Legendene i denne biografien viste Cadocs fordums prakt og nåværende makt i en lang, tungt fordøyelig masse. Formålet var å forherlige Cadoc for enhver pris, og vise ham som en som alltid ville forsvare sin eiendom, sine undersåtter og sitt navn.

I begge biografiene ender Cadoc som biskop i Benevento i Italia, hvor det het at britiske pilegrimer ikke hadde adgang til hans grav av frykt for at de skulle stjele relikviene! Forskjellen mellom de to biografene er at Lifris lar Cadoc bli fraktet i en hvit sky fra Llancarfan til Benevento og hevder at han møtte martyrdøden mens han feiret messe, mens Caradoc frakter ham dit langs landeveien og lar ham dø en naturlig død mens hele byen følger ham til begravelse «med hymner og sanger og lys». Moderne forskere har spekulert i at de utrolige historiene kan skyldes at waliserne hadde gjemt hans relikvier, og at historiene var et forsøk fra begge biografene på å forklare fraværet av relikvier. Biografene er representanter for den anglo-normanniske erobringen av Glamorgan, da Llancarfan ble gitt til St. Peter’s i Gloucester.

Lifris’ biografi var grunnlaget for den John av Tynemouth skrev. Det eksisterte tidligere en biografi om Cadoc i Quimperlé i Finistère, men den var blitt lånt i hemmelighet av en prest ved navn Judhuarn, som døde for han leverte den tilbake, og boken ble aldri funnet igjen. Men det er mulig at innholdet allerede var tatt inn i breviarlesningene for Cadocs fest i Quimperlé, og selv om det ikke lenger finnes noen kopier av dette breviaret, ble det sett av p. Albert Le Grand OP, og fra det og fra lesningene i breviaret fra Vannes skrev han sin biografi om Cadoc i Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636).

Femten gamle kirker er viet til ham i det sørlige Wales, men kirkededikasjoner ellers er svært sjeldne – vi kjenner et kapell i Cornwall. De følgende kirkene i Wales er under beskyttelse av Cadoc (Catwg): Llangattock-juxta-Usk, Llangattock Lingoed (tidligere Llangatwg Lennig), Llangattock Feibion Afel («av Abels sønner»), Penrhos (tidligere Llangatwg Penrhos), Caerleon, Raglan og Trevethin i Monmouthshire; Llancarfan, Llanmaes, Pendoylan (Pendeu-Iwyn), Pentyrch, Gelligaer, Cadoxton-juxta-Barry, Cadoxton-juxta-Neath (Llangatwg Glyn Nedd) og Port Eynon i Glamorganshire; Llangattock og Llanspyddid i Brecknockshire og Llangadog Fawr i Carmarthenshire.

Cadocs angivelige genealogi, gjengitt av Rev. William Jenkins Rees i hans Lives of the Cambro British saints (1853), viser at han stammet fra den romerske keiseren på tiden for Jesu Kristi fødsel, Augustus Cesar, som fikk Octavianus, Octavianus fikk Tiberius, Tiberius fikk Caius, Caius fikk Claudius, Claudius fikk Vespasian, Vespasian fikk Titus, Titus fikk Domitian, Domitian fikk Nero, under hvem apostlene Peter og Paulus led martyrdøden, Nero fikk Trajan, Trajan fikk Hadrian, Hadrian fikk Antonius, Antonius fikk Commodus, Commodus fikk Meobus, Meobus fikk Severus, Severus fikk Antonius, Antonius fikk Aucanus, Aucanus fikk Aurelian, Aurelian fikk Alexander, Alexander fikk Maximus, Maximus fikk Gordian, Gordian fikk Filip, Filip fikk Decius, Decius fikk Gallus, Gallus fikk Valerian, Valerian fikk Kleopatra, Kleopatra fikk Aurelian, Aurelian fikk Titus, Titus fikk Probus, Probus fikk Carosius, Carosius fikk Diokletian, som forfulgte de kristne over hele verden, for på denne tiden led de salige martyrene Alban, Julian, Aaron og mange andre martyrdøden. Diokletian fikk Galerius, Galerius fikk Konstantin den store, sønn av Helena, Konstantin fikk Konstantius, Konstantius fikk Maximian, med hvem de britiske soldatene dro fra Britannia, og han drepte Gratian, den romerske keiseren, og regjerte hele Europa; og han dimitterte ikke soldatene, som han brakte med seg fra Britannia for å vende tilbake til sine hjemland på grunn av deres tapperhet, men ga dem mange provinser og land. Maximian fikk derfor Owain, Owain fikk Nor, Nor fikk Solor, Solor fikk Glywys, Glywys fikk Gwynllyw, Gwynllyw fikk den saligste Cadoc som vi nå taler om.

Cadocs minnedag er 21. september i Martyrologium Romanum, men 25. og 23. september nevnes også, og det samme gjør dødsdagen 24. januar, og han feires over hele Wales. Cadoc forveksles lett med den skotske hellige Cadoc av Cambuslang (ca 497-ca 570), som feires den 24. januar, og en bretonsk helgen av lignende navn. De mange kapellene viet til Cadoc i Bretagne, ni i Finistère, syv i Côtes d’Armor og fem i Morbihan, er nok viet til den bretonske navnebroren.