Den hellige Augustin av Canterbury (d. 604)

Den hellige Augustin (Austin) ble født en gang på 500-tallet i Italia. Vi vet ikke noe om hans tidlige liv, men en tradisjon sier at han kom fra Sicilia og at han tok navnet Augustin ved konfirmasjonen etter den hellige Augustin av Hippo (354-430). En annen tradisjon sier at han var et hode høyere enn andre i sin omgangskrets. Han skal ha begynt på et seminar på Sicilia og var muligens elev av biskop Felix av Messina, som kalles en consodolis (ledsager) av Augustin. Men han kan også ganske enkelt ha vært fra Roma.

Det som er sikkert, er at han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret St Andreas (Sant’Andrea) som den hellige pave Gregor I den store (590-604) hadde etablert i sitt eget familiehjem på Celio-høyden i Roma. Han ble senere subprior i dette klosteret. Da Gregor var blitt pave, sendte han i 596 Augustin med tretti benediktinermunker for å forkynne evangeliet for de hedenske angelsakserne i England. Mye tyder på at Gregor selv ville ha tatt på seg oppdraget om han ikke hadde blitt valgt til pave. Forfatteren av den eldste kjente biografien om Gregor, en munk i Whitby i Nord-England som skrev rundt 710, men brukte eldre kilder, gjengir den berømte anekdoten som sier hvordan den senere paven ble interessert i England: (Den seriøse historikeren Beda den ærverdige (ca 673-735) passer på å understreke at dette var «en anekdote som var blitt overlevert gjennom muntlig tradisjon»).

En dag fikk Gregor se noen gutter som skulle selges som slaver på Forum. De hadde lys hudfarge, fine trekk og lyst, vakkert hår. Han forhørte seg om fra hvilket land de var kommet. «De kommer fra øya Britannia, hvor alt folket har denne hudfargen». Han spurte så om øyboerne var kristne, eller om de fremdeles var uvitende hedninger. «De er hedninger.» «Akk,» sa Gregor med et inderlig sukk. «Hvor sørgelig at folk med slike lyse ansikter ennå er i Mørkets fyrstes klør, og at slike yndefulle trekk skjuler ånder som mangler Guds nåde! Hva kalles dette folkeferd?» «De kalles anglere». Gregor svarte: «Disse guttene er ikke anglere, men engler». (Non Angli, sed Angeli) (Not Angles, but angels!)

Sørøst-England hadde tidlig vært kristent. Ifølge tradisjonen ble evangeliet forkynt der av den hellige Josef av Arimatea, som ga sin grav til Jesus. Mange av de romerske soldatene som var stasjonert i England, var kristne. Etter at de romerske legionene trakk seg tilbake fra sin provins Britannia i 410 for å forsvare hovedstaden mot goterne og deres konge Alarik, ble innbyggerne på øya etterlatt alene for å forsvare seg mot angrepene fra de hedenske anglerne og sakserne. Før romerne trakk seg ut, hadde Britannia blitt omvendt til kristendommen. Landet sendte tre biskoper til konsilet i Arles i 314, og en gallisk biskop dro til øya i 396 for å bidra til å avgjøre disiplinære saker. Det finnes vitnesbyrd om et økende nærvær av kristne til minst rundt 360.

Etter at de romerske legionene dro fra Britannia, slo hedenske stammer seg ned i den sørlige delen av øya, mens det vestlige Britannia, bortenfor de angelsaksiske kongerikene, forble kristne. Denne innfødte britiske Kirken utviklet seg i isolasjon fra Roma under innflytelse av misjonærer fra Irland og var sentrert rundt klostre i stedet for bispedømmer. Andre karakteristiske særtrekk var deres beregning av påsken og formen på klerikernes tonsur. Bevis for kristendommens overlevelse i den østlige delen av Britannia på denne tiden inkluderer overlevelsen av kulten for den hellige Alban og forekomsten av stedsnavn med eccles, avledet fra latin ecclesia (kirke). Det finnes ingen bevis for at disse innfødte kristne prøvde å omvende angelsakserne. I stedet var de romerske og keltiske kristne blitt drevet inn i Wales og Skottland, Cumbria og Cornwall. Invasjonene utryddet de fleste restene av romersk sivilisasjon i de områdene som var erobret av sakserne og andre stammer, inkludert de økonomiske og religiøse strukturene.

Pave Gregor den store brukte som argument for å sende misjonærer til England, at de frankiske biskopene på den andre siden av kanalen hadde forsømt å ivareta omsorgen for sine trosfeller. Augustin og hans tretti munker dro vel fra Roma i mai eller juni 596. Underveis til England hørte Augustin og hans menn mange historier om de barske engelskmennene og deres brutalitet, og ikke minst om den livsfarlige kryssingen av Den engelske kanal. Til slutt mistet de motet i Provençe i Gallia og ville bare vende tilbake til sivilisasjonen. Augustin vendte tilbake til Roma og ba om å bli løst fra sin oppgave, mens resten av gruppen ventet i Aix-en-Provençe. Men pave Gregor ville ikke høre på det øret og sa at det var bedre aldri å ta fatt på en oppgave enn å avbryte den rett etter at den var påbegynt. Han sa også at jo hardere arbeidet var, jo større ville den evige belønning bli. Han sendte Augustin ut igjen med oppmuntringer og gode råd, men samtidig definerte han hans autoritet klarere og utnevnte ham til abbed for gruppen (Beda, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, I, xxiii).

Noen kilder sier at paven også viet ham til biskop for England (Anglorum Episcopus), men det er mulig han ble bispeviet først i Reims på vei til England eller i Arles i 601. Gregor overtalte også ti galliske prester til å slutte seg til følget som tolker, så nå hadde Augustin førti ledsagere. Han ble utstyrt med nye brev hvor paven uttrykte takknemlighet for den hjelpen som var blitt gitt så langt av biskop Protasius av Aix-en-Provençe, av abbed Stefan av Lérins og av en velstående leg tjenestemann av patrisierrang ved navn Arigius. Augustin må ha kommet tilbake til Aix en gang i august, for pave Gregors oppmuntrende budskap til gruppen er datert den 23. juli 596. Etter dette nevnes ingen flere forsinkelser.

På grunn av introduksjonsbrevene de var utstyrt med, kan vi spore deres reiserute: Lérins, Aix-en-Provençe, Arles, Vienne, Lyon, Autun og Tours. Paven hadde anbefalt Augustin og hans førti ledsagere til den hellige biskop Syagrius av Autun (d. 599/600), som mottok dem gjestfritt i 596. De bodde hos ham vinteren over, og deretter fulgte han dem helt til England. Fra Tours dro de trolig landeveien nordover. Noen mener at de tilbrakte vintermånedene i Paris. På grunn av forbindelsene mellom den frankiske kongefamilien og kongefamilien i Kent i Sør-England er det ikke usannsynlig at de knyttet til seg lokale prester som var foreslått som tolker i pavens brev til de to unge brødrene og kongene Theodebert II av Austrasia (595-612) og Theoderik II av Burgund (595-613) og Austrasia (612-13) og deres farmor Brynhilda (ca 543-613), frankernes dronning.

I Gallia fikk Augustin høre at dronning Bertha, som var gift med den hedenske kong Ethelbert av Kent (Æthelberht), var en kristen frankisk prinsesse, datter av frankerkongen Karibert I av Paris (561-67), og han satte derfor kursen mot Kent. De seilte ut fra Boulogne eller Quentavic og ankom i år 597 til Ebbsfleet nær Ramsgate på Isle of Thanet i Kent (Beda, H. E., I, xxv). Augustin sendte straks beskjed til kong Ethelbert om at de var kommet fra Roma for å forkynne det glade budskap. Da kongen hørte dette, ba han dem vente på Thanet på hans bekostning inntil han hadde bestemt seg hva han skulle gjøre med dem.

På Thanet ventet de i henhold til kong Ethelberts ordre inntil et formelt møte kunne organiseres. Ethelbert var konge av Kent og overherre over de andre angelsaksiske stammene sør for Humberbukten. Bertha og hennes kapellan, den hellige Liudhard, virker ikke å ha spilt noen viktig rolle i kristningen av Kent, som da var det mektigste og mest utviklede av de syv angelsaksiske kongedømmene.

Kong Ethelbert kom selv til Thanet for å møte dem. Han var vennlig og imøtekommende overfor dem, men han var likevel reservert og insisterte på et møte under åpen himmel, ifølge Beda den ærverdige fordi han var redd for trolldom og ville ha fluktmulighetene åpne. Etter å ha hørt grundig på misjonærene, erklærte han at han var ute av stand til å anta den kristne tro og oppgi sitt folks urgamle tro. Men han anerkjente deres oppriktighet, ga dem et hus i sin hovedstad Canterbury (Cantwaraburh; det romerske Durovernum Cantiacorum) og ga dem tillatelse til å forkynne.

Der brukte de en romansk-britisk kirke, viet til den hellige Martin av Tours, kanskje av Liudhard. Den nåværende kirken St Martin’s i Canterbury står på samme sted. Augustin kunne snart melde om store fremganger. Han misjonerte med hell i sitt nye land, og juledag 597 skal han ha døpt mer enn tusen hedninger og gitt syke og lidende håpet og sunnheten tilbake. I juli 598 skrev pave Gregor gledestrålende til patriark Eulogius av Alexandria at 10 000 engelskmenn var blitt døpt. Selv om antallet er overdrevet, er det klart at et stort antall av Ethelberts undersåtter ble kristne før han selv ble det.

Blant Augustins ledsagere som ankom i 597, var den hellige Laurentius (ca 550-619), som skulle bli Augustins etterfølger på erkebispesetet i Canterbury, og den hellige Peter (d. ca 606/08), som skulle bli abbed for klosteret St Augustin i Canterbury. Den hellige Honorius (d. 653), som skulle bli den femte erkebiskop av Canterbury, en Johannes, som skulle bli abbed for klosteret St Augustin, og en Romanus (d. ca 624), som skulle bli den andre biskop av Rochester, kom enten i 597 eller i 601.

Augustin sendte munkene Laurentius og Peter tilbake til Roma for å gi full rapport om misjonen og for å be om visse råd og om flere hjelpere. Augustin ba pave Gregor om råd i en rekke spørsmål, inkludert hvordan kirken skulle organiseres, straffen for kirkeranere, veiledning om hvem som hadde lov til å gifte seg med hvem og konsekrasjonen av biskoper. Andre temaer var forholdet mellom kirkene i Britannia og Gallia, barnefødsler og dåp og når det var lovlig for folk å motta kommunion og for en prest å feire messe.

601 ble Augustins store år. Da døpte han kongen sammen med flere tusen landsmenn, selv om tradisjonen hevder at det skjedde allerede i pinsen i juni 597. Samtidig ankom en ny gruppe misjonærer fra Roma, ledet av de hellige Mellitus (d. 624), senere biskop av London og deretter den tredje erkebiskop av Canterbury, Paulinus (ca 575-644), senere biskop av York, og Justus (d. ca 627), den første biskop av Rochester og senere den fjerde erkebiskop av Canterbury. I tillegg var en Rufianus (d. ca 638), senere tredje abbed for klosteret St Augustin, med i den nye gruppen i 601, mens vi ikke vet når Gratiosus (d. 638) og Petronius (d. ca 654), senere abbeder for klosteret St Augustin, samt den hellige Jakob diakonen (d. ca 671) ankom misjonen.

Den andre gruppen av munker hadde med seg bøker, relikvier og alterkar. Pave Gregor sendte også palliet som hederstegn til Augustin som erkebiskop for engelskmennene, og knyttet dem dermed entydig til paven i Roma. Augustin dro ifølge Beda til Arles, hvor han ble vigslet til Englands erkebiskop av den hellige erkebiskop Virgilius. Ethelberts omvendelse var avgjørende for kristningen av Kent og senere England, men i motsetning til mange nydøpte monarker da og senere, prøvde han ikke å tvinge sine undersåtter til å følge sitt eksempel. I stedet ga han misjonærene all mulig hjelp og oppmuntring til fredelig forkynnelse av evangeliet, og han hjalp Augustin med å gjøre om et hedensk tempel til en kirke, som ble viet til den hellige Pancratius.

Augustins politikk var å konsolidere seg på et lite område heller enn å spre seg over mest mulig. Han opprettet sitt erkebispesete i Canterbury i stedet for i London, som pave Gregor hadde ventet. Der bygde han den berømte Christ Church på samme sted som den nåværende katedralen, påbegynt i 1070 av den salige erkebiskop Lanfranc (1070-89). Katedralen ble betjent både av gifte klerikere og prester. Han grunnla også klosteret Ss Peter og Paulus (som senere ble kalt St Augustins kloster) like utenfor bymurene. I dedikasjoner og arkitekturstil brukte han samtidens Roma som forbilde, og de første kirkene i Kent ble viet til romerske martyrer som Pancratius og De fire kronede martyrer, og deres relikvier kan godt ha blitt sendt til England sammen med forsterkningene i 601.

Kort før sin død opprettet Augustin to nye bispeseter, ivrig støttet av kong Ethelbert, et i London for østsakserne og et i Rochester, som da het Hrofescaestir etter en tidlig høvding ved navn Hrof. Ethelbert bygde katedralen St Andreas i Rochester og var medvirkende i å omvende nabokongen, kong Sabert av Essex, østsaksernes rike (604-616), og i hans territorium bygde han den første katedralen St Paul’s i London.

Men Augustin hadde ikke hellet med seg i forsøket på å utvide sin autoritet til allerede eksisterende kristne som var fordrevet av sakserne til Wales og til Devon og Cornwall (Dumnonia) i det sørvestlige England. Britene som bodde der var mistenksomme og forsiktige folk, og de ville ikke anta de nye romerske når det gjaldt tidfestingen av påsken, dåpsritene og formen på tonsuren, men holde fast ved sine keltiske skikker. Augustin inviterte dem til et møte på et sted i Wessex som fortsatt i Beda den ærverdiges tid var kjent som Augustine’s Oak, men de ble ikke enige. Augustin var kanskje ikke tilstrekkelig smidig, for det synes som om han mot pave Gregors råd forsøkte å tvinge på dem de romerske skikkene.

De møttes på en ny mislykket konferanse i Aust ved elven Severn i 603. Det heter at de britiske biskopene før møtet konsulterte en eremitt med ry for visdom og hellighet og spurte ham: «Skal vi akseptere denne mannen som leder eller ikke?» Eremitten svarte: «Hvis han når dere møtes reiser seg for å hilse dere, aksepter ham, men hvis han forblir sittende, er han arrogant og ikke egnet til å lede, så da bør dere avvise ham». Da de kom til møtet, valgte Augustin ikke å reise seg, og dermed avgjorde de at han manglet ydmykhet og ville verken høre på ham eller anerkjenne ham som sin erkebiskop. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at feilen var utelukkende hans. En generasjon senere var disse problemene glemt. Det tok imidlertid seksti år før bruddet var leget.

Helt fra gammel tid er Augustin blitt æret som apostel for det angelsaksiske England (i motsetning til det romerske Britannia), skjønt hans relativt korte virke nødvendigvis måtte innskrenke seg til et begrenset område. Av Beda den ærverdiges beskrivelse fremgår det at Augustin var en svært samvittighetsfull misjonær, og Bedas skildring gjengir det som angivelig er pavens svar på Augustins spørsmål og ønsker om veiledning i hans misjon.

Tidlige skribenter understreket at det heller var pave Gregor den store enn Augustin som var «engelskmennenes apostel». Deres bevarte korrespondanse viser da også Augustin som den stedlige representant som utfører sin overordnedes ønsker, og den viser også pave Gregors klokskap og Augustins uerfarenhet. Men det var Augustins imponerende prekener og miraklene som ofte ble knyttet til hans navn, som gjorde et så varig inntrykk på folkene i det sørlige England. Pave Gregor ga ham betydelig frihet. Han kunne følge galliske eller andre liturgiske skikker for sitt eget bruk, han var uavhengig av biskopene i Gallia, men hadde heller ikke noen autoritet over dem.

Augustin fikk tilsendt palliet som erkebiskop for de sørlige provinsene, med myndighet til å etablere et nordlig metropolittsete i York, begge med tolv suffraganbiskoper. Som en del av pave Gregors plan forventet han at Augustin flyttet sitt erkebispesete til London. Dette skjedde imidlertid aldri, og ingen samtidige kilder sier noe om årsaken. Pavens planer ble aldri fullt ut gjennomført, men de skapte historie i kirkeorganisering og misjonsteknikk. Det samme viste pave Gregors brev til Mellitus, der han ga anvisninger til Augustin. De viste stor beherskelse og klokt storsinn i vurderingen av nasjonale egenarter og hedenske forestillinger. Han ba misjonærene gå langsomt og forsiktig frem, og ikke rive hedenske templer, men bare ødelegge avgudsbildene, og i stedet vigsle templene og ta dem i bruk som kristne kirker. Harmløse riter kunne overtas og brukes til feiring av kristne fester, for alle feiltakelser kunne ikke utryddes med ett slag.

Augustin hjalp kong Ethelbert med å trekke opp de eldste angelsaksiske skrevne lovene som er bevart. Han grunnla også en skole i Canterbury, som både mottok og produserte bøker. Et 500-talls uncialmanuskript, som kalles St Augustins Evangelium, kan ha blitt brakt til England av ham. Det er nå i Corpus Christi College i Cambridge og blir brukt ved innsettelsen av anglikanske erkebiskoper av Canterbury. Men de såkalte «Ethelberts chartre», med Augustin som vitne, er en forfalskning.

Før sin død konsekrerte Augustin Laurentius til biskop for å bli hans etterfølger som den andre erkebiskop av Canterbury (ca 604). Dette var en irregulær fremgangsmåte, men var ikke uten presedens og ble godtatt. Trolig gjorde han det for å sikre en ordnet overføring av embetet. Augustin døde etter syv år i England en 26. mai – datoen bevitnes av konsilet i Clovesho i 747 – sannsynligvis i år 604, eventuelt 605 eller 607 eller til og med så sent som 609. Ifølge Mabillon døde han i 607, mens bollandistene mener 608. Han ble opprinnelig gravlagt i portiko i det uferdige klosteret Ss Peter og Paulus, men ble flyttet inn i klosterkirken åtte år senere. Klosterkirken ble deretter et valfartsmål.

Etter den normanniske invasjonen i 1066 ble Augustins kult aktivt fremmet. I 1091 ble hans relikvier høytidelig overført (translasjon) til et annet og mer prominent sted i den sterkt utvidete klosterkirken. Hans skrin sto i et av de aksiale kapellene, flankert av skrinene til hans etterfølgere Laurentius og Mellitus. Kong Henrik I av England (1100-35) innvilget klosteret St Augustin i Canterbury et seks dagers marked rundt den datoen hans relikvier ble overført til deres nye skrin, fra 8. september til og med translasjonsdagen 13. september.

Augustin hadde ry som undergjører mens han levde, og miraklene fortsatte ved hans grav. Både skrinet og relikviene ble ødelagt under reformasjonen på 1500-tallet. I Canterbury er han blitt feiret siden 747, da konsilet i Clovesho bestemte at hans navn skulle tas opp i Allehelgenslitaniet rett etter Gregor den store, men han ble ikke oppført i den romerske kalenderen før i 1882. Etter restaureringen av det katolske hierarkiet i England i 1850 ble hans navn tatt inn i den universelle Kirkens liturgi.

Tidligere ble Augustin (som tidligere vanligvis ble kalt Austin på engelsk) minnet på dødsdagen den 26. mai, som han fortsatt blir i England og hos benediktinerne, hos anglikanerne og de ortodokse, mens resten av Kirken minnes ham den 27. mai, ettersom dødsdagen 26. mai er opptatt av den hellige Filip Neri. 28. mai har også på et tidspunkt vært hans minnedag, og i kalenderen for den ekstraordinære form av den romerske ritus feires han på den datoen (utenfor England). I Canterbury feires også hans translasjonsfest den 13. september. 10. november nevnes også som en minnedag.

Hans navn sto i det førkonsiliære Martyrologium Romanum den 26. mai:

Cantuariae, in Anglia, natalis sancti Augustini, Episcopi et Confessoris; qui, una cum aliis, a beato Gregorio Papa missus, genti Anglorum sacrum Christi Evangelium praedicavit, ibique, virtutibus et miraculis gloriosus, obdormivit in Domino. Eius tamen festivitas quinto Kalendas Junii recolitur.

I Canterbury i England, [den himmelske] fødselsdagen til den hellige Augustin, biskop og bekjenner, som sammen med andre ble sendt av den salige pave Gregor for å forkynne evangeliet om Kristus til den engelske nasjonen, og der, etter strålende dyder og mirakler, sovnet han inn i Herren. Hans festdag er fem dager før den første juni.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) nevnes han også den 26. mai:

Cantuáriæ in Anglia, deposítio sancti Augustíni, epíscopi, cuius memóriæ cras ágitur.

I Canterbury, i England, dødsfallet til den hellige Augustin, biskop, hvis minne feires i morgen.

Men hans egentlige notis står nå under 27. mai:

Sancti Augustíni, epíscopi Cantuariénsis in Anglia, qui una cum áliis mónachis a sancto Gregório papa Magno missus ad verbum Dei Anglórum genti prædicándum, ab Ædilbérto rege Cántiæ benévole accéptus, apostólicam primitívæ Ecclésiæ vitam ímitans, regem ipsum multósque ad fidem christiánam convértit et nonnúllas hac in terra sedes constítuit episcopáles. Die vero vigésima sexta maii óbiit.

Den hellige Augustin, biskop av Canterbury i England, som ble sendt av den hellige pave Gregor den store sammen med andre munker for å forkynne Guds ord til anglernes folk, de ble mottatt med vennlighet av Ethelbert, konge av Kent, imiterte det apostoliske livet til den tidlige kirken, omvendte kongen og mange andre til den kristne tro, og etablerte mange bispeseter i dette landet. Han døde den 26. mai.

En biografi om Augustin ble skrevet av hagiografen Goscelin rundt 1090, men denne biografien portretterer Augustin i et annet lys enn Bedas beretning. Goscelins biografi har lite nytt historisk innehold og er hovedsakelig fylt av mirakler og tenkte taler. Bygd på denne beretningen fortsatte senere middelalderske forfattere å legge til nye mirakler og historier om Augustins liv, ofte temmelig fantasifulle. Blant disse forfatterne var William av Malmesbury, som hevdet at Augustin grunna Cerne Abbey i Dorset.

Avbildninger av Augustin er sjeldne. I kunsten fremstilles han ofte som en biskop med pallium, stav og mitra som døper kong Ethelbert av Kent. Han avbildes også i svart benediktinerdrakt, gjerne med en penn eller en bok (et av hans egne verker), eller han får en kilde til å strømme frem ved sine bønner for å skaffe vann til å døpe hedninger i.

Augustin kalles sammen med sine seks etterfølgere i Canterbury, de hellige Laurentius, Mellitus, Justus, Honorius, Deusdedit (d. 664) og Theodor (ca 602-90), som alle var kommet dit fra Roma, «Englands syv patriarker».

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Green 2, Mackintosh, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, ODNB, britannia.com, celt-saints, oca.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. juli 2007; Oppdatert: 23. august 2017