Den hellige pave Klemens I ( -~97)

Skytshelgen for sjøfarere, steinhoggere, marmorarbeidere, hattemakere og barn
Samme dag feires også den hellige Kolumban

Den hellige Klemens I kalles ofte Clemens Romanus for å skille ham fra Klemens av Alexandria. Han ble født i Roma mot midten av det 1. århundret, etter tradisjonen som sønn av en Faustinus. Hans stadige bruk av GT i sitt berømte brev til korinterne har fått mange til å anta at han var av jødisk opprinnelse. Sannsynligvis var han en frigitt slave eller sønn av en frigitt slave i keiserens husholdning (som inkluderte mange tusen).

Klemens ble oppdratt i den hedenske tro, men en dag skal han ha hør en preken av apostelen St. Barnabas, og der fant han det han alltid hadde søkt. Han lot seg døpe av apostelen Barnabas og ble ført til Peter, som satte så stor pris på den unge Klemens at han skal ha utnevnt ham til sin etterfølger. Noen kirkefedre (Origenes, Eusebius og Hieronymus) identifiserer ham som den Klemens som nevnes av Paulus i brevet til Filipperne (Fil 4,3), men dette var sannsynligvis en Klemens fra Filippi. På 1800-tallet var det vanlig å identifisere pave Klemens med konsulen Titus Flavius Clemens, en fetter av keiser Domitian (81-96), som ble henrettet i 95/96 for «ateisme», det vil si at han hadde antatt jødiske skikker. Men de eldste kildene nevner ikke noe slikt, og pave Klemens sies å ha levd til keiser Trajans regjeringstid. Det er usannsynlig at han var av keiserlig familie.

Tertullian (død ca 225) og Hieronymus (død 420) skriver begge at Klemens ble konsekrert av Peter. Hieronymus sier at visse av Fedrene mener at Klemens fulgte umiddelbart etter Peter og Paulus (noe som også forutsettes i apokryfene). Han fant det også rimelig, da Klemens var apostlenes omgangsvenn og mer kjent enn Linus og Kletus (som vi strengt tatt ikke vet noen ting om). Tertullian sier at som Smyrna fikk sin første biskop Polykarp fra Johannes, fikk Roma Klemens, ordinert av Peter.

Klemens kan være ordinert av Peter, men avslo, som han sier i et av sine brev: «Jeg gikk/trakk meg tilbake.» Men «i Neros 12. år» lot han seg overtale til å overta Romas bispestol. Linus og Kletus må etter dette oppfattes som Klemens' vikarer under hans lange fravær fra Roma, og Klemens blir dermed den første selvstendige titular av Romas cathedra. Muligens var det en kompetansestrid mellom Linus og Kletus på den ene siden og Klemens på den andre, en strid Klemens taktfullt løste ved å nekte å ta imot embetet. Men i år 88 bøyde han seg for presset fra folk og presteskap og tok på seg det embetet som St. Peter hadde ønsket, som apostelens tredje etterfølger som pave.

Nesten ingenting er overlevert om Klemens' embetstid, men han er berømt for sitt brev fra menigheten i Roma til menigheten i Korint, det berømte Klemens' første brev til korinterne (1. Klemensbrev), skrevet mellom år 93 og 97. Brevet inneholdt opplysninger om Peters besøk i Roma, Paulus' reise til Spania og begge disse apostlenes martyrdød i Roma. For første gang nevnes den «apostoliske suksesjon» samt ordet laiko's, legmann. Brevet skyldtes at noen kristne der hadde gjort opprør mot sine ledere. Det er det først kjente eksempel på at menigheten i Roma (dog ikke paven personlig) griper inn overfor en annen kirke. Brevet ble godt mottatt av korinterne, som i mange år pleide å lese det høyt i sine kirkelige forsamlinger. (Brevet er oversatt til norsk i «Vidnesbyrd af kirkefædrene» 1881).

Klemens skal ha skapt fermingens sakrament etter St. Peters riter, og fra hans tid stammer bruken av «amen» i religiøse seremonier.

Klemens blir æret som martyr, men det kan skyldes en sammenblanding med hans navnebror, konsulen. Men mangelen på tradisjoner om at han var gravlagt i Roma, sannsynliggjør at han døde i eksil. Men legenden fra 300-tallet er uten historisk grunnlag:

Den forteller at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren - muligens Trajan - satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens' navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Slavernes apostel Kyrillos gravde opp noen ben fra en gravhaug (ikke en grav under vannet) sammen med et anker. De ble antatt å være Klemens' ben, og Kyrillos brakte dem tilbake til Roma i år 868. Pave Hadrian II bisatte dem sammen med ben fra Ignatius av Antiokia i høyalteret i basilikaen S. Clemente.

Basilikaen ble bygd over den hellige Klemens' barndomshjem på 300-tallet. Da den truet med å rase sammen, ble den kastet full av jord og en ny kirke reist over den i 1108. Både underkirken og urkirken (Klemens' hus) ble gravd ut i 1857 og kan i dag besøkes. Helgenens ben hviler i dag i høyalteret i overkirken. Også i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim var det en Klemensgrav.

Klemens nevnes i Den romerske Canon (Eukaristisk bønn I) før forvandlingen. Hans minnedag er i vest 23. november; i øst 24. eller 25. november.