Den hellige Cuthbert av Lindisfarne (~634-687)

Skytshelgen for Durham og bispedømmet Hexham & Newcastle; for hyrder og sjøfolk

Den hellige Cuthbert (ty: Gisbert, lat: Cuthbertus) ble født rundt år 634 i Lauderdale i Northumbria i Nord-England, nær den nåværende grensen mellom England og Skottland. Selv om det fra både irsk og skotsk side i tidens løp har vært gjort sterke krav på at han var derfra, synes det sikkert at han var angelsakser fra Northumbria, sønn av temmelig velstående foreldre. Navnet er utvilsomt saksisk og ikke keltisk. Hans bestemor Sabina regnes også som helgen. Den hellige Beda den ærverdige, som supplert av andre er vår hovedkilde til Cuthberts biografi, spesifiserer ikke hans nasjonalitet, men forteller at han ble foreldreløs som barn og oppdratt av en fostermor, enken Kenswith. En av hans lekekamerater skal ha forutsagt at han kom til å bli biskop. Det er mulig at Cuthbert var tremenning av kong Aldfrid av Northumbria (ifølge irske genealogier).

En versjon sier at han var fra Irland og het Mulloche, oldebarn av kong Muircertagh av Irland (High King). I følge dokumenter i katedralen i Durham hadde korgitteret denne inskripsjonen: «St. Cuthbert, skytshelgen for kirken og byen Durham og dens frihet, en ire av fødsel av kongelige foreldre som ble ført av Guds forsyn til England». Katedralens glassmalerier, som er registrert, men ble ødelagt under kong Henrik VI (1422-61), avbildet hans liv og begynte med hans fødsel «i Kells» i Meath. Dette styrkes av et gammelt manuskript som hagiografen Alban Butler så på Cottonian Library på 1700-tallet. En tradisjon sier at hans mor, den irske prinsessen Saba, dro på pilegrimsreise til Roma og etterlot Cuthbert hos Kenswith, men døde i Roma.

Som gutt gjette Cuthbert sauer i høydene over Leader Water. Der hadde han ifølge en av Bedas to vitae som syttenåring i slutten av august 651 en visjon av engler som fulgte en sjel til himmelen. Senere fikk han høre at den hellige Aidan av Lindisfarne hadde dødd den kvelden i Bamburgh, og det fikk ham etter legenden til å innse sitt kall, men han ser ikke ut til å ha oppgitt verden fullstendig. Det har vært antydet at hadde blitt innkalt for å kjempe på northumbrisk side mot hæren fra Mercia, for da han kom til porten i klosteret Melrose og ba om å bli opptatt blant munkene, kom han til hest og bevæpnet med en lanse. Det skal ha skjedd senere i 651, men hvis han var soldat, var det trolig i krigen mot den hedenske kong Penda av Mercia (632-54), som endte med slaget ved Winwaed i 654, da Penda ble beseiret og drept.

Cuthbert trådte ikke inn i det berømte klosteret på Lindisfarne som man kunne ha ventet, men i deres datterhus Melrose ved elven Tweed, i dag i Skottland, men da i Northumbria. Der ble han munk under den hellige abbed Eata, og han ble spesielt ivaretatt av prioren, den hellige Boswell (Boisil), som han må ha kjent og satt pris på fra før, for det var på grunn av ham at han valgte Melrose. Eata var borte da Cuthbert ankom, men prioren sto tilfeldigvis ved klosterporten, og han sa til de andre munkene: «Se Herrens tjener». Det var Boswell som tok imot ham og underviste ham om Bibelen og mønstrene for et fromt liv. Da han hadde forsikret seg om hans kall, ba han abbeden om tillatelse til å gi ham tonsuren og ta ham opp i kommuniteten. Cuthbert satte seg fore ikke bare å følge det vanlige monastiske livet, men å overgå de andre. Men han kjente sine begrensninger: Han ga opp sterk drikke, men ikke sine måltider, og det var på grunn av det kroppsarbeidet han var forventet å gjøre.

I 660 fikk abbeden land til et nytt kloster av kong Alcfrid (Alcfrith) av Deira (656-64), som var medregent for Deira under sin far kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Klosteret Ripon ble bygd på en høyde der elvene Ure og Skell møtes. Eata dro dit som abbed i 661, og han utnevnte den ennå unge Cuthbert til en del av grunnleggergruppen. Han fikk den følsomme stillingen som gjestemester. Han passet bra i denne stillingen, for Beda beskriver ham som åpen og vennlig og han kom lett i kontakt med gjestene.

Etter lang tids påvirkning fra de romerske skikkene i Kent, Gallia og Roma hadde den hellige Wilfrid av York kommet tilbake til Northumbria i 658, ivrig etter å omvende sine landsmenn til de romerske skikkene, spesielt for beregningen av påsken. Kong Alcfrid selv ble overbevist og ville at hans grunnleggelse i Ripon skulle rette seg etter romersk praksis. Men Eata motsatte seg dette, og han ville heller forlate stedet enn å kapitulere. Munkene fra Melrose dro tilbake dit i 661, og Eata ble etterfulgt som abbed av Wilfrid.

I likhet med mye av århundret var befolkningen på denne tiden jevnlig hjemsøkt av epidemier, «pesten». Da Eata og Cuthbert vendte tilbake fra Ripon fordi de ikke ville la seg påtvinge de romerske skikkene, ble Cuthbert rammet av pesten og var døden nær. Men Boswell, som hadde etterfulgt Eata som abbed av Melrose, profeterte at Cuthbert skulle overleve pesten, men at han selv skulle dø av den. Da Cuthbert hørte at munkene hadde holdt vigile hele natten for at han skulle komme seg, sto han opp av sykesengen, overbevist om at slike bønner ikke kunne være forgjeves. I virkeligheten sto han opp alt for tidlig, og hans helse skulle alltid lide under konsekvensene av det, men trolig var det hans ungdom som gjorde at han klarte seg gjennom det verste.

Men Boswell ble rammet av pesten. Han forutsa at han kom til å dø om syv dager, og i denne tiden leste han og Cuthbert sammen Boswells favoritt, nemlig Johannesevangeliet. Beda sier at de to unngikk kontroversielle spørsmål og heller konsentrerte seg om spørsmål om «tro bevirket gjennom kjærlighet». Før Boswell døde, kom han med sin mest berømte profeti, da han forutsa Cuthberts opphøyelse til bispeverdigheten og den store innflytelsen han ville få på den northumbriske Kirken, men dette holdt den unge mannen omhyggelig for seg selv.

Etter Boswells død den 7. juli 661 ble Eata igjen abbed og Cuthbert overtok som prior. Kanskje i en samvittighetsfull imitasjon av Boswell kombinerte han de neste årene et ivrig monastisk liv med lange misjonsreiser, på hesteryggen eller til fots, til de fjerneste delene av landet mellom Berwick og Galloway. Dette var for å betjene de spredtboende menneskene og holde kristendommens ånd levende blant dem, for på den tiden var landet herjet av en sykdom som var kjent som «den gule pesten», og Beda forteller at folk da begynte å ty til trolldom og amuletter igjen. Reisene varte fra en uke til en måned av gangen og hans åpenhet og manifesterte godhet vant mange for Kristus. Byen Kirkcudbright («church of Cuthbert») i skotske Dumfries and Galloway er vitne om utstrekningen av hans innflytelse. Andre stedsnavn som bærer hans navn er Cotherstone i North Yorkshire og Cubert i Cornwall.

En historie som fortelles om ham mens han var prior i Melrose, illustrerer hans målbevisste jakt på selvovervinnelse gjennom bønn og bot i det skjulte. Han var bedt av abbedissen av Coldingham om å besøke kommuniteten og snakke til dem om gudelige spørsmål. Cuthbert var alltid velvillig til forespørsler om hjelp fra kvinner, så han reiste til klosteret. Mens han var der, tilbrakte han natten i bønn som vanlig, men i den iskalde sjøen med vann opp til halsen. En annen munk, som var nysgjerrig på hva han drev med, hadde fulgt etter ham, og til sin forbløffelse så han at da Cuthbert kom opp av vannet, kom to otere for å tørke og varme hans lemmer, slik at han var klar til å være til stede ved tidebønnen i kirken.

Cuthberts biografer forteller om mange mirakler som hans medfølelse for andres lidelser fikk ham til å utføre, men tiltrekningen mot stille bønn begynte nå å dominere hans liv. Biografien av en munk fra Lindisfarne sier at han gjorde et forsøk på å bli eneboer allerede mens han bodde i Melrose, men at Eata ba ham om i stedet å bli med til Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske». På den tiden var Oswiu konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av de hellige Edwin av Northumbria (616-33) og Ethelburga av Lyming. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men Colman gikk av som biskop av Lindisfarne i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendte tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.

Den hellige Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop etter Colman, men han døde kort etter. Like etter ble det northumbriske bispesetet flyttet til York av Wilfrid og embetene som abbed og biskop ble skilt. Eata hadde akseptert vedtakene fra Whitby og etterfulgte Colman i 664 som abbed av Lindisfarne. Det var etter Colmans egen anmodning, siden Eata var en elev av Aidan. Cuthbert fulgte Eata til Lindisfarne og ble prior i klosteret der. Det skulle bli en vanskelig oppgave, for de gjenværende munkene var opprørte, uten at vi helt kjenner grunnen. De irske i Northumbria kan ha følt seg truet av Wilfrid og hans tilhengere, for han var også ivrig etter å innføre den hellige Benedikts regel, mens det var noen munker på Lindisfarne som heller ville holde seg til de gamle skikkene. Cuthbert gikk nå inn for de romerske skikkene i henhold til vedtakene i Whitby, og ved tålmodig standhaftighet vant han gradvis munkene over til sitt syn. Dermed var Lindisfarne blitt et benediktinsk kloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB).

Cuthbert utvidet sitt misjonsarbeid sørover til folket i Northumbria og Durham. Men av natur var han eneboer, og han bodde en tid alene på det som nå heter St. Cuthbert’s Isle i umiddelbar nærhet av Lindisfarne. I 676 trakk han seg tilbake fra embetet som prior, og i forståelse med abbed Eata og de andre brødrene flyttet han til den lille isolerte øya Inner Farne, hvor Aidan hadde pleid å tilbringe fasten, for å leve i nesten fullstendig ensomhet. Cuthbert var spesielt interessert i fugler og dyr, og i sine ensomme stunder ble han venner med øyas ærfugler, som nå populært kalles St. Cuthbert’s ducks, og med et kjælenavn i nordøst som «cuddy’s chickens». Passende nok er alle Farne Islands, som en gang ble regnet å stå spesielt under Cuthberts beskyttelse, nå naturreservat for fugler, seler og andre dyrearter. De små skjellene som finnes bare på Inner Farne, er tradisjonelt kalt Saint Cuthbert’s Beads (perler), og sjøfolkene sier at de er laget av ham. Denne tradisjonen er inkorporert i Sir Walter Scotts Marmion.

På landsiden av Inner Farne var det bare en steil fjellskrent, mens det på sjøsiden var en strand med en mulig havn, men ingen ting som brøt synet av horisonten i det fjerne. Men Cuthbert bestemte seg for at også den måtte fjernes. Han bygde seg et rundt hus, gravd så dypt ned i klippen at golvet var under bakkeplanet. Veggene var bygd så høyt at eremitten bare kunne se himmelen. Huset inneholdt to rom, et kapell og et oppholdsrom. Besøkende fortsatte å komme til ham på Inner Farne fra Lindisfarne og andre steder, og han bygde et større gjestehus nær øyas havn for å huse dem. I begynnelsen hjalp brødrene ham med å bygge husene og ga ham forsyninger, men han foretrakk å dyrke sin egen mat fremfor å bli betjent på andres bekostning. Jorden var skrinn så han kunne bare dyrke bygg, og det levde han av. Gjennom de besøkende ble hans fromhet og andre kvaliteter berømte.

Bare en gang forlot han øya, og det var i 684 for å møte den hellige Elfleda, kong Oswius datter, på Coquet Island. Han fortalte henne da at hennes bror, kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85), ville dø innen et år og at hennes halvbror Aldfrid (Aldfrith) (685-704) ville etterfølge ham. Senere ble hun helbredet for en lammelse av Cuthberts belte. Under møtet på Coquet Island bønnfalt hun ham om å akseptere et bispesete som hennes bror kongen var ivrig etter å gi ham. Kort etter ble det holdt en synode i Twyford i 684 i nærvær av kong Egfrid og presidert over av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury, og den valgte enstemmig Cuthbert til biskop av Hexham, etter at synoden like før hadde avsatt den forrige biskopen, Tunbert av Hexham (681-84).

Det ble sendt beskjed til Cuthbert, men eneboeren reagerte ikke, for han var uvillig til å forlate sin eneboerøy for det store northumbriske bispedømmet. Da dro kong Egbert sammen med den hellige biskop Trumwin av Abercorn og andre medlemmer av synoden til Inner Farne og bønnfalt ham i Herrens navn om å akseptere utnevnelsen. Da ga han motvillig etter og ble konsekrert i York påskedag 685 av erkebiskop Theodor i nærvær av seks biskoper. Imidlertid dro han rett derfra til Melrose for å møte Eata, som selv hadde vært biskop av Hexham fra 678 til han ble biskop av Lindisfarne i 681 og viste bedre enn de fleste hva man ba hans tidligere prior om. Han tilbød Cuthbert å selv overta bispedømmet Hexham og overlate sitt bispesete Lindisfarne til ham, kanskje fordi dette bispedømmet var mer avsidesliggende og kjent for Cuthbert, og dette gikk Cuthbert med på. Han ble bare biskop av Lindisfarne, ikke abbed for klosteret der. Eata døde allerede i 686 av dysenteri og Cuthbert selv døde året etter.

Som biskop fortsatte Cuthbert «å være den samme mannen som han var før», som drevet av nestekjærlighet viet seg helhjertet for sin flokk. Han forkynte, hjalp med almisser og råd, besøkte alle deler av sitt store bispedømme og tok seg av ofre for pesten som hjemsøkte landet. I sin samtid hadde han ry som en profet og undergjører i Guds navn, ved en anledning helbredet han en kvinnes døende spedbarn med et kyss. Han fikk i sin levetid navnet «Britannias undergjører», og dette navnet beholdt han etter alle miraklene ved hans grav. De rikelige samtidige kildene for hans liv og karakter viser en mann av usedvanlig sjarm og praktiske evner, som gjorde et dypt inntrykk på alle mennesker. Det er ikke for ingenting at Beda så ofte referer til ham som «Guds barn».

Få uker etter sin bispevielse besøkte han Carlisle på sin første visitasjonsreise. Da fikk han plutselig, ved en underlig telepatisk gave eller guddommelig åpenbaring, underretning om at Northumbrias hær ville bli slått og at kong Egfrid ville dø i slaget. Han forberedte dronning Ermenburga (Eormenburh) på dette, og etter at kongen falt i et slag mot pikterne i 685, ga han henne sløret. Ved sitt besøk i Carlisle i den anledning traff han sin gamle venn og eremittkollega, den hellige Herbert, for siste gang. De pleide å møtes en gang i året, men nå gjorde Cuthbert det klart at dette ville bli deres siste møte. Overveldet av sorg tryglet Herbert sin venn om å be om at de ville bli forent i døden som de hadde vært forent av vennskapsbånd mens de levde, og Cuthbert gikk med på det. De skulle få den nåde å dø samme dag og i samme time.

Cuthberts episkopat varte bare to år, og da følte han at døden nærmet seg. Han feiret julen 686 sammen med munkene på Lindisfarne som en farvelhandling, og deretter trakk han seg umiddelbart tilbake til ensomheten på Farne. Munkene så ham av gårde, og en av dem dristet seg til å spørre om når de ville se ham igjen. Han svarte: «Når dere bringer mitt døde legeme tilbake». De siste knappe tre månedene av sitt liv var han på Farne og forberedte seg på døden. Han fikk ofte besøk av munkene i denne tiden. Den 27. februar ble han syk, og morgenen etter kom abbed Herefrid innom for å si at han vendte tilbake til Lindisfarne. Han fant Cuthbert åpenbart syk, men trodde at han led av en gammel lidelse. Til hans forbauselse begynte Cuthbert å instruere ham om sin egen begravelse. Da han hørte dette, spurte han om han ikke skulle etterlate noen munker for å pleie ham, men Cuthbert nektet. Abbeden og munkene forlot øya, men Herefrid var urolig og ba kommuniteten om å be for sin biskop i hans siste timer.

Deretter hindret en storm i fem dager Herefrid fra å komme tilbake, men da han endelig kom i land på Inner Farne, fant han Cuthbert i gjestehuset ved havna, hvor han hadde krøpet til tross for stormen og sin egen svakhet. Han hadde gjennomgått harde prøvelser i den stormfulle periode på fem dager, men abbeden torde ikke å spørre om detaljer og hvorfor han hadde krøpet til gjestehuset. I stedet gjorde han hva han kunne for å dekke Cuthberts fysiske behov. Han ble båret tilbake til sitt eget hus. Han ønsket å bli gravlagt på øya, men han ga etter for abbedens og munkenes bønnfallelser, som ønsket at hans bein skulle hvile blant dem i klosteret. Han sa: «Dere skal gravlegge meg svøpt i det linkledet som jeg har lagt unna til liksvøp, av kjærlighet til abbedisse Werca [den hellige Ebba den Eldre], Guds venn, som ga det til meg».

Han mottok sakramentet og døde fredfullt samme natt like over midnatt, den 20. mars 687 på Inner Farne, sittende med hendene løftet og øynene vendt mot himmelen. En munk klatret straks opp på toppen av klippen, der det i dag står et fyrtårn, for å signalisere nyheten til kommuniteten på Lindisfarne ved å svinge med fakler. Cuthbert ble gravlagt på Lindisfarne. Ved hans grav skjedde det så mange mirakler at munkene elleve år senere, i 698, bestemte seg for å åpne graven og overføre hans legeme til et skrin hvor det lettere kunne æres. Dette var ensbetydende med en helligkåring. Da ble det oppdaget at det var like friskt, noe det åpenbart var i flere århundrer fremover, og selv klærne var i perfekt stand. De ytterste klærne og sandalene ble erstattet, og legemet ble pakket inn i en ny voksduk og ble lagt i et treskrin. Translasjonen av hans uråtnede legeme bidro til en kraftig økning av populariteten for hans kult.

I 875 tvang vikingangrepene munkene til å forlate sitt kloster, og Lindisfarne ble ødelagt. Da startet Cuthberts legeme sin uvanlige omflakkende tilværelse. Flere munker fra kommuniteten reiste rundt i Nord-England og Sørvest-Skottland med skrinet og relikviene og lette etter et trygt sted for dem. Et sted de oppholdt seg en stund, var Norham on Tweed. Etter syv år kom de til Chester le Street, hvor kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39), som oppfostret kong Håkon den Gode eller Adalsteinsfostre, ga 96 pund sølv, to evangeliebøker og en bok om Cuthberts liv til den kirken som ble bygd for hans relikvier. Der ble de i 113 år før de ble flyttet til Ripon i 995, igjen for å unnslippe vikingene. I 999 ble de overført til en kirke i Durham som var bygd av biskop Aldhune og som senere utviklet seg til den praktfulle Durham Cathedral.

I 1066 invaderte normannerne England, og før kong Vilhelm I Erobreren (1066-87) kom til Yorkshire, ble relikviene flyttet igjen, denne gang tilbake til Lindisfarne, men de ble brakt tilbake til Durham i 1070. Under William av St. Carilef ble Durham et monastisk bispesete i 1083. Benediktinermunkene som utgjorde domkapitlet, ble hentet fra de gjenetablerte klostrene Wearmouth og Jarrow, og de var hovedsakelig angelsaksere. De begynte å bygge en ny kirke.

Et midlertidig skrin ble bygd, og i 1104 ble Cuthberts relikvier overført dit ennå før kirken var ferdig. Før translasjonen ble kistene åpnet for undersøkelse, ettersom det var oppstått en disputt mellom visse prelater om relikvienes tilstand. Det var tre kister, en ytre grav, en kasse med lærtrekk og inne i denne lå kisten fra 698. Inne i kisten, på en indre lokk, lå Cuthberts evangeliebok, høyst sannsynlig kopien som er kjent som The Stonyhurst Gospels. Dette er en kopi av Johannesevangeliet som var skrevet i uncialskrift og illuminert, trolig i Wearmouth og Jarrow på slutten av 600-tallet eller på 700-tallet. De to klostrene var grunnlagt rundt 680, og det var etter at Boswell av Melrose var død, så hvis dateringen er riktig, kan det ikke ha vært Boswells eget eksemplar som han og Cuthbert leste sammen før Boswell døde i 661. Evangelieboken er nå i jesuittkollegiet i Stonyhurst.

Cuthberts legeme var fortsatt like friskt og bøyelig, og til og med observatører som opprinnelig hadde vært skeptiske, ble overbeviste. Legemet lå på siden for å få plass til andre relikvier, og etter de skriftlige kildene å bedømme var det den hellige Osvald av Northumbrias hode, noen av Aidans knokler og knoklene til Cuthberts etterfølgere på bispesetet, som var reddet unna vikingene. De andre relikviene ble fjernet og Cuthberts legeme ble lagt tilbake sammen med Osvalds hode. Andre objekter som var funnet, ble også lagt tilbake: et bærbart sølvalter, en vakkert utsmykket kalk, patena og corporale, en elfenbenskam og en saks.

Det skjedde svært mange undre ved Cuthberts grav, og han ble Englands undergjører og Nord-Englands mest populære helgen. Hans skrin i Durham var en av de mest besøkte i middelalderen, og det var et stort og gammelt valfartsmål lenge før den hellige erkebiskop Thomas Becket ble født. Cuthberts legeme hvilte i sitt skrin inntil det ble ødelagt under reformasjonen.

Kong Henrik VIII (1509-47) oppløste alle klostre i England, og da ble helgengravene skjendet og relikviene ødelagt. I 1537 sendte kongen en kommisjon til Durham bestående av dr. Lee, dr. Henley og Mr. Blythman for å ødelegge Cuthberts skrin. Da ble kistene åpnet, og Cuthberts legeme ble funnet like friskt. Et bein ble brukket under undersøkelsen. Da skrev kommisjonsmedlemmene, som var imponert over dets uvanlig livaktige tilstand, tilbake til London etter videre instruksjoner. Legemet ble til slutt gravlagt under sitt opprinnelige hvilested.

Der hvilte det til den 17. mai 1827, da graven ble åpnet av de anglikanske myndighetene i katedralen. Under det første lokket ble det funnet noe jord, deretter et annet lokk med navnet til en 1400-talls munk skåret inn på undersiden. Kistene var gått i oppløsning og det ble funnet bein i en av kistene, men nederst lå er enkelt skjelett, pakket inn i silke som falt fra hverandre ved berøring, men noen biter er bevart. Man antok at dette skjelettet var av Cuthbert. Kalken, patenaen og saksen manglet, men et brystkors, som ikke var nevnt tidligere, ble funnet, brukket, men med alle bitene intakt. Unike andrehånds relikvier som ble funnet sammen med knoklene i 1827 og som også knyttes til Cuthbert, som klær, messeklær, den samtidige kisten, et bærbart alter og brystkorset, oppbevares i katedralens bibliotek i klosterbygningene i Durham.

Cuthberts skjelett ble lagt i en ny kiste og gravlagt igjen samme dag. Den siste åpningen av kisten fant sted i 1899. Da ble det foretatt en medisinsk undersøkelse av beina, og det ble fastslått at skjelettet var av en mann på rundt 50 år med en skalle som var eldre enn 100-tallet. Spor av tuberkulose ble funnet. Den hvitaktige substansen som fortsatt satt på beina, ble tatt som bevis på likets mumifiserte tilstand som et resultat av balsamering, en prosess som man mente var hjulpet av gravleggingen i den sandholdige jorden på Lindisfarne. Tøystykkene viste seg å være fra 600-tallet.

Det oppsamlede bevismaterialet gjennom disse undersøkelsene er sterkt, men vant ikke full aksept. Katolsk tradisjon har kjent mange helgener, gamle og nye, hvis legemer har holdt seg like friske uten balsamering som et vitnesbyrd om deres hellighet. Dessuten lå Cuthberts legeme i jorden i bare 11 år før det lå i sitt skrin over jorden i mer enn 800 år. Munkenes overraskelse over å finne legemet like friskt i 698, er uforklarlig om de hadde balsamert legemet bare noen få år tidligere. Hvis legemet, med innpakking og klær, fortsatt var uråtnet da skrinet ble plyndret under reformasjonen, og legemet lå en tid i sakristiet, er det mulig at en ombytting kan ha skjedd enten da eller i interregnumet, og at klærne ble overført til det nye skjelettet.

Noen engelske katolikker har lenge ment at en slik ombytting skjedde og at Cuthberts jordiske rester fortsatt ligger gravlagt i en annen del av katedralen. En tradisjon sier at stedet bare er kjent av tre medlemmer av den engelske Benediktinerkongregasjonen, som gir hemmeligheten videre før sin død. Det skal også eksitere andre «hemmeligheter» om dets plassering. En av dem er imidlertid undersøkt gjennom utgravninger, og den viste seg verdiløs. De andre to opptrer sent i skriftlige kilder og kan være like upålitelige. Gjetningen på at klærne ble skiftet under ombyttingen, er ikke umulig, men synes søkt.

En biografi av en anonym munk fra Lindisfarne og en annen av Beda den Ærverdige ble begge skrevet snart etter translasjonen i 698. Begge var snart etterspurte både i England og på kontinentet, og abbed Cuthbert av Wearmouth sendte Bedas biografi til erkebiskop Lullus av Mainz. Under de danske invasjonene hadde kulten spredt seg til Wessex og Kent. Men den viktigste perioden for dens utvikling var mellom år 1000 og 1200. Mirakelhistorier ble samlet og det ble skrevet manuskripter med hans biografi. Translasjonen i 1104 og bekreftelsen av at legemet var like friskt ga en enorm stimulans til hans kult. Kommuniteten i Durham fremmet den og benyttet enhver sjanse til å vinne verdslige fordeler av St. Cuthberts Patrimonium eller arveland, et stort stykke land som angivelig skulle være gitt ham mens han levde eller viet til ham etter hans død av konger og stormenn. Fra sentret i Durham spredte kulten seg til mye av England og Skottland. 135 kirker i England og 17 i Skottland er viet til ham. I 819 ble et kapell i krypten viet til ham ved innvielsen av Fulda.

Det er enda en berømt bok som knyttes til Cuthbert, nemlig den som er kjent som Lindisfarne-evangeliene eller St. Cuthbert’s Gospels. Boken ble skrevet og illuminert av den hellige biskop Edfrid (Eadfrith), som var den 8. biskop av Lindisfarne (698-724). Boken er et mesterverk i northumbrisk illuminasjon. I planlegging og gjennomføringen av oppgaven, som må ha tatt minst to år, viste Edfrid ekstraordinær dyktighet, både når det gjaldt kunnskaper og kunstnerisk kvalitet. Han ønsket velkommen både den nye evangelieteksten og den nye layouten, som begge kom fra Wearmouth/Jarrow og i siste instans fra Italia, han skapte evangelistportretter som en kreativ kunstner på et felt hvor ekspertisen var rundt Middelhavet, men han viste også fremragende dyktighet i insulær majuskelskrift og irske geometriske og zoomorfe illustrasjoner (dyreillustrasjoner) av ekstraordinær finhet og nøyaktighet.

Foreningen av alle disse elementene i ett manuskript er et vitnesbyrd ikke bare om Edfrids mangfoldige dyktighet som «den første personlighet i engelsk kunsthistorie», men også om sammensmeltningen av romerske og irske elementer i Northumbria mindre enn 35 år etter Synoden i Whitby i 663/64. Mellom linjene står en mengde verdifulle angelsaksiske (northumbriske) gloser.

Opprinnelig ble evangelieboken plassert på Cuthberts skrin av Edfrid som et offer. Innbindingen, utsmykket med gull, sølv og edelstener, ble laget av den hellige Billfrid av Lindisfarne under biskop Edfrid og hans etterfølger, den hellige Ethelwald (724-40). Boken har en historie som er nesten like eventyrlig som den om Cuthberts legeme. Da munkene på Lindisfarne i 875 flyktet fra danskene, tok de med seg evangelieboken, men på et tidspunkt mistet de den i Irskesjøen. Etter tre dager ble den funnet på stranda ved Whithorn i Skottland, uskadd, men med noen saltvannsflekker.

Deretter var boken i inventarlistene i Durham og Lindisfarne kjent som Liber S. Cuthberti qui demersus est in mare, «St. Cuthberts bok som falt i sjøen». I 995 ble boken brakt til Durham og etterpå til Lindisfarne da kirken der ble gjenoppbygd. De neste hundre årene mistet man den av syne. I 1623 var den eid av Robert Bowyer, funksjonær i det engelske underhuset. Han ga den til Sir Robert Cotton, og derfra kom den til British Museum. Der er boken bevart i Cottonian Library, men den dyrebare innbindingen er dessverre gått tapt.

Cuthbert står i Bedas og tidlige kontinentale martyrologier og i den hellige Willibrords kalender. Sent på 1100-tallet erklærte Reginald av Durham at de tre mest populære engelske helgenene var de hellige Cuthbert, Edmund og Etheldreda av Ely. Cuthberts kult er sterk den dag i dag, spesielt i Nord-England. Sentret er St. Cuthbert’s College, nå bedre kjent som Ushaw College nær Durham, hvor hans bispering av gull med en safir er bevart. Den ble tatt av hans finger i 1537. Under hans patronat har de fleste av de katolske prestene for de nordlige grevskapene i England blitt utdannet siden 1808 (Ushaw er sammen med seminaret Allen Hall i London etterfølgeren til det berømte kollegiet i Douai, som ble grunnlagt i 1568).

Blant kirker viet til Cuthbert i Skottland var de i Ballantrae, Hailes, Ednam, Glencairn, Kirkcudbright, Drummelzier, Glenholm (Broughton), Malton, Edinburgh, Prestwick, Eccles, Drysdale, Girvan, Maybole, Mauchline, Weem og selv det fjerne Wick. Ved siden av Kirkcudbright («Church of St. Cuthbert»), som gir navn til et helt gravskap, er Northumbria fullpakket av kirker bygd til hans ære. Et marked ble tidligere holdt på hans festdag i Ruthwell (Dumfriesshire) og Ordiquhill (Banffshire), begge i åtte dager, og trolig også andre steder. Hans hellige kilder var i St. Boswell’s og i Strathtay (Perthshire).

Cuthberts minnedag er 20. mars og han har en translasjonsfest den 4. september, Translatio Cuthberti, som minnes translasjonen til Durham. På avbildninger vises han vanligvis som abbed eller biskop, ofte med otere eller ærfugl ved sine føtter. Ofte bærer han den hellige kong Osvald av Northumbrias kronede hode, som i seglet fra Lindisfarne. Hodet ble gravlagt sammen med ham og funnet igjen da skrinet ble åpnet og undersøkt i Durham i 1104. Han kan også avbildes med lyssøyler over seg, med svaner, som eremitt som får mat av en ørn, mens han irettesetter kråker, mens han gjenoppbygger en hytte og driver ut djevler, i bønn ved sjøen eller med en benediktinermunk som kysser hans føtter.

Les Beda den Ærverdiges The Life and Miracles of St. Cuthbert, Bishop of Lindisfarne (721)

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (1), Engelhart, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, saintwiki.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000