Den hellige Deicola av Lure (~530-625)

Skytshelgen mot barnesykdommer

Den hellige Deicola (fr: Déicole, Dichuil, Deicuil, Dichul, Dicuil, Deel, Diel, Deile, Diey, Delle, Deille, Desle; lat: Deicolus) ble født rundt 530 i den østlige provinsen Leinster i Irland. Han var en eldre halvbror av den hellige Gallus av Irland (ca 550-ca 640) og studerte i Bangor. Begge brødrene var disipler av den hellige Kolumban (ca 542-615) i Bangor, og de var blant de tolv benediktinermunkene (Ordo Sancti Benedicti – OSB) fra dette klosteret som rundt 585 fulgte Kolumban som misjonærer, først til østanglerne og rundt 590 til Frankrike.

Deicola arbeidet sammen med Kolumban i Austrasia og Burgund og ble munk i klosteret Luxeuil i Burgund (i dag Luxeuil-les-Bains), som han hjalp Kolumban med å grunnlegge. Selv midt i hans askese viste hans glede og sjelero seg alltid i hans ansikt. Kolumban spurte ham en gang mens han var ung: «Deicola, hvorfor smiler du alltid?» Han svarte ganske enkelt: «Fordi ingen kan ta fra meg Gud». Da Kolumban i 610 ble utvist fra Frankrike av kong Teoderik II (Thierry) (596-613) og hans bestemor, den onde dronning Brynhilda, prøvde Deicola å reise sammen med ham, men han måtte gi opp etter få kilometer fordi han da var rundt åtti år gammel og for gammel for en slik reise.

Ettersom Kolumban ved deres avskjed forbød Deicola å vende tilbake til Luxeuil nord for Besançon, vandret han et stykke i fjellregionen i nærheten. Da han ble tørst i dalen Darney og det ikke var noe vann å se, knelte han ned i bønn. Dermed strømmet det på mirakuløst vis frem en kilde under vandringsstaven hans. En svinehyrde førte ham til et kapell for den hellige Martin av Tours, og i nærheten av dette slo han seg ned og bygde seg en hytte. Dette stedet var Lure (Lutra, Lutrum) i bispedømmet Besançon i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges), nå i departementet Haute-Saône i regionen Franche-Comté i det østlige Frankrike, noen kilometer sør for Luxeuil.

Landet hvor han levde, tilhørte godseieren grev Weifar. Om natten gikk Deicola, som ennå levde alene, til det lille kapellet St Martin for å be der. Men presten i kapellet protesterte mot at Deicola kom dit hver kveld for å be. Han var urolig over den fremmede «som dører åpnet seg for uten nøkler». Det lyktes presten å sette opp godseieren slik mot Deicola at han ble anklaget og straffet med kastrering. Denne handlingen måtte imidlertid Weifar angre og døde. Som bot for hans forbrytelse ga hans enke Berthilde (Berthelde) Deicola det landet han levde på samt den lille kirken, og snart strømmet det mange brødre til ham. For dem grunnla Deicola klosteret Lure. Kommuniteten valgte Kolumbans regel. Kong Klotar II av Neustria og Burgund (584-628), som Deicola hadde møtt på jakt, sørget for rike landeiendommer til klosteret. Resten av livet var Deicola dette distriktets apostel. På et besøk i Roma skal han ha fått pavens godkjennelse av sin grunnleggelse, men det er kanskje ikke sannsynlig at han reiste til Roma i sin høye alder.

Da Deicola følte at døden nærmet seg, overlot han ledelsen av klosteret til den hellige Kolumbin, en av sine unge munker som han selv hadde døpt, og tilbrakte resten av sine dager i bønn og meditasjon i en ensom celle, hvor han lot bygge et kapell til ære for den hellige Jomfru Maria. Han døde den 18. januar 625, rundt 95 år gammel, i armene på sin disippel Kolumbin. Hans relikvier hviler i sognekirken i Lure, og de ble sannsynligvis aldri skrinlagt. Hans ensomme fjellcelle var begynnelsen til byen Lure i det nordøstre Frankrike. Abbedene i Lure ble mer enn tusen år senere gjort til fyrster i Det hellige romerske keiserriket.

Deicolas minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 18. januar, men 18. april nevnes også, samme dag som den hellige Deicola av Bosham. Hans navn på fransk, Desle, ble et temmelig vanlig døpenavn i regionen Franche-Comté. Han fikk senere ry som undergjører, støttet av en biografi fra rundt 965 skrevet av en anonym munk i Lure, Vita sancti Deicoli. Hans kult er fortsatt sterk rundt Lure, hvor barneklær ble vasket i kilden så sent som på slutten av 1800-tallet fordi den kurerte barnesykdommer.

I kunsten fremstilles Deicola som en eremitt. Et villsvin jaget av kong Klotar II av Neustria (584-628), søker tilflukt ved hans føtter. Noen ganger er det en lysstråle på ham.

Selv om Deicola ikke står på listen over Kolumbans disipler som er kjent ved navn, er det ikke noen tvil om hans historiske eksistens. Han nevnes som en disippel av Colman i martyrologiet fra Donegal på samme festdag som i kontinentale dokumenter. Biografien om Germanus, munk i Luxeuil og første abbed for det nærliggende klosteret Granfelden (Grandval), er dedisert til en Deicolus, som kan være identisk med abbeden av Lure. Navnet opptrer gjentatte ganger i irske tekster.

Men noen episoder i Deicolas’ biografi synes å være hentet fra den tidligere biografien om hans angivelige halvbror Gallus. Det er mulig at Deicolas etterfølger Kolumbin er identisk med den Kolumban som nevnes som en av Kolumban av Luxeuils disipler i Jonas samtidige biografi.