Den hellige Desideratus av Verdun (~480-554)

Den hellige Desideratus (fr: Désiré) ble født rundt 480 i Dijon i kongeriket Burgund, som da hadde sin glanstid under kong Gundobad (fr: Gondebaud) (474-516), nå i departementet Côte-d’Or og hovedstad i regionen Burgund (fr: Bourgogne). Noen kaller ham Desiderius (fr: Didier). To navn tilhører arven til gens Syagrii: den første og mest prestisjetunge var Syagrius den berømte stamfar, som familien nedstammer fra: Flavius Afranius Syagrius, pretorianerprefekt for Gallia og konsul på 380-tallet, som virker å ha slått rot i regionen Lyonnais, hvor han ble gravlagt. Hans etterkommere knyttet deretter bevisst allianser gjennom ekteskap med mektige gallo-romanske familier i Lyonnais, Provençe, Auvergne og Aquitania. Vi er også interessert i biskopens fornavn Désiré/Didier (Desideratus/Desiderius). Det arvelige prinsippet om overføring av disse tre navnene er derfor svært nyttig for historikere som dermed kan sammenligne ulike kilder og ordne og rekonstruere en slektshistorisk skisse gjennom disse to århundrer.

Desideratus skal ha vært sønn av Gondebaud av Burgund, en adelsmann fra Lyon og sønnesønns sønn av Gundobad (ca 452-516), konge av Burgund, og hans hustru, Agia av Sancy (f. ca 482), som var søster av den hellige erkebiskop Desideratus av Bourges (d. 550). Men andre sier at Desideratus var sønn av Gondebald av Burgund (fr: Gondebaud) (440-85), en adelsmann fra Lyon, og en ung adelskvinne fra Soissons av gallo-romansk opprinnelse, datter av Latinus av Burgund (420-500) og Syagria av Lyon, som altså var Desideratus’ morfar og mormor. Mormoren nedstammet både fra Syagrii, en betydelig familie i det gallo-romanske aristokratiet i senantikken, og fra kong Gundobad, hennes bestefar.

Livet til Latinus (dux Latinus Gontbado) er kjent gjennom en lokalhistorisk bok.

En viss Domitian (fr: Domitien) satte seg på sitt esel og dro til Torcieu, en landsby halvannen kilometer unna. Da hans forsyninger var oppbrukt, kom han tilbake for å spørre en edel og mektig mann ved navn Latinus, som bodde på et sted som het Catonica. Denne Latinus ga navn til landsbyen hvor han bodde, og til en nærliggende kilde. Denne landsbyen kalles nå Lagnieu. Latinus’ hustru het Syagria. Domitian kom til ham med sitt esel og ba om å få kjøpe mat til seg selv og sine ledsagere, som drev og bygde et kapell. Latinus sa: «Hvorfor tror du at jeg vil gi deg hvete, du som ser mer ut som en gjøgler enn en Guds tjener».

Latinus, som var en arianer, spurte ham om hans trosbekjennelse, og Domitian residerte den for ham. Latinus fortalte ham at hans trosbekjennelse var falsk, så han nektet å laste hvete på hans esel. Dette var i nærheten av de to gamle templene som var viet til de mytologiske Jupiter og Saturn, og mennene som arbeidet på åkrene gikk dit i hemmelighet for å tilbe disse gudene. Domitian svarte: «Hvis det jeg sier er sant, skal disse templene falle sammen».

Straks kom det en voldsom storm med torden og hagl, og templene kollapset. Latinus søkte tilflukt i sitt palass, som var bygd med store steiner og utsmykket med marmor. Da stormen var over, sendte han ut folk for å høre hva som hadde skjedd med Domitian, som han trodde var blitt drept. De fant ham i god behold. Latinus angret og unnskyldte seg til Domitian for å ha behandlet ham dårlig. Han omvendte seg med hele sitt hus til den katolske tro, og han ga en vingård til Domitian.

Desideratus giftet seg med «en adelig kvinne fra Toulouse», som kanskje var en datter av kong Gesalic (Geisalic, Gesalech; got: Gaisalaiks; sp: Gesaleico), visigoternes konge (507-11; d. 513). De skal ha hatt minst to barn, nemlig grev Gondoald av Meaux, stamfar for en del av merovingerne og karolingerne (på kvinnesiden), og den hellige biskop Syagrius av Autun (fr: Syagre) (560-ca 600).

Andre kilder nevner to andre sønner i tillegg til Gondoald og Syagrius, nemlig hertug Didier av Toulouse og den hellige biskop Salvius av Albi (571-84), sistnevnte sammen med den adelige og fromme Herchenfreda (fr: Herchenfrède) far til tre sønner: 1) Syagrius (564-629), greve av Albi og guvernør av Marseilles, som giftet seg med en ung kvinne fra en svært fremtredende familie, sannsynligvis romersk, til tross for hennes germanske navn Bertolena (fr: Bertolène) eller Bertilia. 2) Rusticus (fr: Rustique), biskop av Cahors, som ble oppnevnt av kong Dagobert I til å gjenopprette den frankiske orden i Cahors, myrdet i 630 og 3) Den hellige Desiderius av Cahors (fr. Didier) (født i Albi, død den 15. november 655), biskop fra 630 til 655. Men det finnes ikke spor av noen hustru og barn i biskop Salvius’ biografi.

Hustruen til hertug Launebode av Toulouse, Bertrade (fr: Bérétrude), var kanskje en datter av Desideratus av Verdun. Hans barnebarn var grev Desiderius av Boulogne (fr: Didier), og vi finner et oldebarn som giftet seg med den første Robertineren.

Selv om hans far bodde i Lagnieu, studerte Desideratus i Dijon. Han ble deretter den første privatlæreren for den fremtidige dronning og helgen Radegunde (ca 518-87) og hennes to brødre ved hoffet i Thüringen. Han var også den fremste rådgiveren for deres far, den hedenske kong Bertakar (Berthachar, Berthar, Berthaire, Berthier, Bertharius), som siden rundt 500 hadde hersket i Thüringen sammen med sine brødre Baderik og Hermenefrid. Bertakar ble drept ved et første mislykket frankisk invasjonsforsøk fra frankerkongen Klotar I (fr: Clotaire) (511-58) i 528/29, og Radegunde og hennes bror, som vi ikke kjenner navnet til, ble tatt til fange. Deres mor var åpenbart død tidlig.

Blant de andre fangene var flere adelsmenn fra Thüringen, inkludert Desideratus. Kongen av Austrasia, Theoderik I (fr: Thierry) (511-34), var klar over hans fortrinn. Han tok imot ham med vennlighet, tok ham inn i sitt råd og beordret ham til å leve ved hans hoff i Metz og å være like trofast som han hadde vært i sin forrige stilling. Desideratus ble derfor i Metz i fangenskap sammen med sin unge sønn Syagrius, og der vant han snart aktelsen til Theodebert, kong Theoderiks eldste sønn.

Desideratus beholdt en sterk tilknytning til Bertakars barn Radegunde og hennes bror, som var fanger hos frankerkongen i likhet med ham og hans sønn. Ofte skrev han brev for å trøste de to barna. Han var spesielt bekymret for skjebnen til den fortsatt unge Radegunde. Denne prinsessen var usedvanlig vakker, og kong Klotar av Soissons gjorde ingen hemmelighet av at han ville gifte seg med henne. Men Radegunde foretrakk ydmykheten i det religiøse liv fremfor tronens storhet. Derfor avviste hun kong Klotars tilbud, og ved sin skjønnhet og kraft var hun i stand til å roe barbarens lyst. Klotar gikk med på en tids utsettelse i håp om at hun til slutt ville si ja til hans forslag.

I sine brev til sin elev Radegunde rådet Desideratus henne til ikke å gifte seg med kong Klotar, men heller vie resten av sitt liv til Gud. I mellomtiden snappet kong Klotar opp et brev til Desideratus, hvor hun forklarte årsaken til sin motstand, og Klotar klaget kraftig til sin bror, kong Theoderik I av Austrasia, som Desideratus var den fremste rådgiveren til. Kongen hadde kanskje grunn til å tvile på lojaliteten til sin rådgiver, som han nå rettet all sin harme mot og ønsket å drepe ham. Men selv om kongens sønn Theodebert klarte å dempe farens raseri, klarte han ikke å oppnå benådning for Desideratus. Kongen jaget ham fra hoffet og ga ham forbud mot noensinne å komme tilbake.

Desideratus trakk seg tilbake til Verdun sammen med kronprins Theodebert, som hadde sitt faste bosted der. Der bestemte Desideratus seg for å vie seg til tjenesten ved alteret, rystet over en verden hvor han fant bare bitterhet og skuffelse og oppmuntret av råd fra den hellige biskop Vitonus av Verdun (fr: Saint-Vanne) (502-529), og i håp om fred etter alt det han hadde gjennomgått i lang tid. Han mottok den geistlige tonsuren fra biskopens hender og trådte inn i kommuniteten i St. Peter og St. Paul. Nicolas Roussel (1680-1770) sier i sin Histoire ecclésiastique et civile de Verdun (1745) at han oppfylte alle plikter i sin hellige tjeneste med eksemplarisk fromhet og grenseløs nestekjærlighet, delte ut alt han eide til de fattige og oppfordret de rike til å bidra av sin overflod. Disse dydene var koblet til hans ydmykhet og hans godhet, noe som ga ham aktelse og hengivenhet fra alle prestene og folket i Verdun, som valgte ham til byens niende biskop (529-54) etter at Vitonus døde i 529.

Men dette var et uforsiktig og skjebnesvangert valg som igjen skulle forstyrre freden i Verdun. Innbyggerne der hadde ikke konsulter kong Theoderik om den høye verdigheten de ønsket å gi til kongens tidligere favoritt. Bare kronprins Theodebert hadde gitt sitt samtykke, slik at kongen av Metz ikke hadde kjennskap til valget av Desideratus.

Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) forteller i sin redegjørelse om hendelsen ikke noe om årsaker eller omstendigheter. Han talte bare generelt om en baktaler ved navn Sirivald (Siribald), som hadde beriket seg med byttet fra de undertrykte. Denne hoffmannen påtok seg å informere kongen om dette bispevalget. Sirivald var en burgundisk adelsmann i tjeneste for hoffet i Austrasia. Han så med misunnelse på den gunst og beskyttelse som kronprins Theodebert likte å dekke Desideratus’ skam på, og han ventet bare på muligheten til å ta hevn. Så i hemmelighet advarte han kong Theoderik og Desideratus’ forfremmelse til bispestolen i Verdun bispedømme, og samtidig anklaget han ham for å stå bak flere intriger mot kongens ære og hans person.

Kong Theoderik fant informantens opplysninger troverdige, men han skjulte først sin harme. Han sendte sin sønn Theodebert for å krige i Italia, og deretter konfiskerte han alle biskopen eiendommer til fordel for Sirivald og ga ham full myndighet til å gjennomføre denne dommen. Sirivald tjente bare altfor godt sin herres fiendskap mot biskopen. Han kom med noen tropper til Verdun, og han nøyde seg ikke med å fornærme Desideratus og hans forsvarere og kle ham brutalt naken, men brukte også alle typer vold mot ham. Kongen tok også flere kirker, inkludert den i Verdun, hvor biskopen bodde. Sirivald forfulgte biskopen så hardt at han ble tvunget til å forlate byen. Desideratus ble tvunget til å flykte til sin metropolitt, den hellige biskop Niketius av Trier (fr: Trèves) (526-66). I løpet av dette eksilet var det noen innbyggere i Verdun som var involvert i de ugjerninger som de beskyldte sin hyrde for, og trakasseringen av biskopen fortsatte inntil kong Theoderik døde i 534. Da fikk han tilbake sin frihet og sitt bispedømme, men kong Theoderik hadde fratatt ham all hans eiendom.

Biskopen kom tilbake fra sitt eksil og fant byen Verdun i økonomisk nedgang. På slutten av den romerske perioden og under det merovingiske og karolingiske imperiet var Verdun imidlertid en meget aktiv by for handel. Biskopen selv var takket være Sirivald redusert til fattigdom, og han hadde ingen annen utvei enn å bønnfalle hoffet om å reparere de misgjerningene som var begått i forrige regjeringstid. Den nye kongen, Theoderik Is sønn Theodebert I (fr: Thibert) av Austrasia (534-48) ga ham et lån ved å sende ham syv tusen stykker gull, som biskopen distribuerte blant borgerne. De drev handel for dem og skaffet seg rikdom. Biskopen tilbød seg deretter å tilbakebetale pengene til kongen, men kongen sa at han ikke trengte dem og at det var tilstrekkelig for ham at han hadde lettet fattigdommen i byen.

Gregor av Tours (539-94) gir oss en annen versjon av dette lånet. Han forteller at biskop Desideratus ble reddet fra fattigdom av kong Theodebert I, som kom for å gifte seg med Deoteria fra det gallo-romanske aristokratiet i Auvergne. Da biskopen så innbyggerne i fattigdom, ble han svært trist over ikke å være i stand til å hjelpe dem. Men fordi han kjente godheten til den nye kongen, ba han ham om å låne ham noen penger til byen og tilbød seg å betale tilbake med renter. Gregor av Tours fortalte disse faktaene og konkluderte med at dette lånet, noen ganger referert til som åger, i denne perioden ble regnet som en legitim kontrakt. I virkeligheten er det fortsatt forbudt av Kirken å låne mot renter, men det er tillatt for alle å låne på denne måten i tilfelle av nødvendighet.

Det var i Verdun Deoteria bodde. Hun var biskop Desideratus’ kusine og kong Theodeberts elskerinne. Kongen hadde skilt seg fra sin hustru Visigarde, datter av langobardenes konge Wacon, og hadde erstattet henne med denne Deoteria, en hovmodig og grusom kvinne. Biskop Desideratus hadde, til tross for et fjernt slektskap med hennes gallo-romanske familie, lenge forsøkt å få Theodebert til å holde seg unna denne umoralske kvinnen. Han gikk med på å jage henne fra sitt hoff. Men Deoteria var en ung og vakker jente, og mange i hoffet fryktet at hun hadde erobret hjertet til sin elsker, så de fikk satt henne i en vogn trukket av utemmede okser som kjørte ut fra toppen av broen i Verdun og ut i elven Meuse, hvor hun druknet. Indignert over en så barbarisk forbrytelse jaget Theodebert bort sitt hoff og tok tilbake Visigarde.

Biskop Desideratus av Verdun ba om at det måtte holdes et konsil i Auvergne, og han deltok sammen med femten andre biskoper på konsilet i Clermont-en-Auvergne, som ble åpnet den 7. desember 535. Møtet ble ledet av metropolitten av Bourges, biskop Honoratus, og blant biskopene var Flavius av Reims, Hesperius av Metz, Caesarius av Arles (ca 470-543) og mange andre. Konsilet vedtok flere forskrifter for å sikre frihet til bispevalg og bestemme veien videre i liturgien. Desideratus forsvarte feiringen av de hellige mysterier i oratorier på store helligdager, påske, jul og pinse. Teksten sier at det er nødvendig at de geistlige i disse oratoriene og de viktigste borgere på disse dagene kommer til den episkopale basilikaen, men at denne ordren ikke berører prester og diakoner etablerte med beneficier, enten i byen eller i menigheter på landsbygda.

Biskopen undertegnet vedtakene fra konsilet slik: Desideratus in Christi nomine, episcopus ecclesiae virdunensis consensi et subscripsi («Desideratus, biskop av kirken i Verdun, samtykker og underskriver i Kristi navn»). Det var han som brakte til kong Theodebert det synodale brevet fra konsilets fedre skrev til kongen og ba ham om å støtte gjennomføringen i sine områder.

Desideratus deltok også på det femte konsilet i Orléans i 549, hvor han og de andre fremmøtte biskopene, den hellige Niketius av Trier (fr: Nizier), Alodias av Toul og erkediakon Protade av Reims på vegne av biskop Mippinius, vedtok at en hedning eller en kjetter som ville trekke sine slaver fra asyl, skulle administrere en ed av en katolikk. Det ble også sagt i denne forskriften at man skulle gi mat til fangene fra kirkens midler, for disse stakkarene hadde ingen alternativer enn offentlig veldedighet. Det sørget også for behovene til de spedalske.

Nicolas Roussel (1680-1770) forteller at det på denne tiden var flere adelsmenn ved hoffet i Austrasia som levde i offentlig incest og utroskap. Desideratus’ irettesettelser klarte ikke å korrigere dem, så han anmeldte dem til biskop Niketius av Trier, som ekskommuniserte dem. Dette viser godt denne biskopens store makt.

Biskop Desideratus styrte sitt bispedømme med klokskap i 25 år inntil han døde den 8. mai 554 i Verdun, rundt 74 år gammel. I hagen til klosteret Saint-Vanne i Verdun skal man fortsatt kunne se en stor grav, hvor åtte av de eldste biskopene av Verdun er gravlagt. Desideratus’ etterfølger, den hellige Agericus (fr: Airy, Aguy, Agéric) av Verdun (554-91), var blitt presteviet av ham og ble biskop ved hans død. Ikke alle regner Desideratus som hellig, men hans minnedag er 23. august.

Biskop Desideratus’ sønn Syagrius husket den uretten som var gjort mot hans far, og etter Desideratus’ død i 554 organiserte han en væpnet straffeekspedisjon til Fleurey for å ta hevn ved å myrde Sirivald i en villa der. Etter først å ha drept en annen person ved en feiltakelse, vendte han tilbake og gjennomførte sin plan.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-54). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91).

Kilder: fr.wikipedia.org, zeno.org, fr.guyderambaud.wikia.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. september 2013