Den hellige Johannes Døperen (1 - ~29)

Skytshelgen for Malta, Burgund, Provençe, Firenze, Amiens; for vevere, skreddere, snekkere, buntmakere, garvere, fargere, smeder, hovsmeder, tømrere, salmakere, vindyrkere, gjestgivere, tønnebindere, skorsteinsfeiere, arkitekter, murere, steinhoggere, kinoeiere, gjetere, bønder, musikere, dansere, sangere, karmelitter, maltesere (Johannitter); for husdyr, sauer og lam, for vinstokkene, for motorveier, for dåpen, for monastisk liv; ved abstinens; mot epilepsi, hodesmerter, heshet, svindel, barnesykdommer, frykt og angst; mot hagl

Den hellige Johannes Døperen (Johannes Baptist), forløperen, ble født seks måneder før Kristi fødsel i Ain-Karim i Judea. Han var sønn av den jødiske presten Zacharias og hans hustru Elisabeth, som var ufruktbar. En dag viste erkeengelen Gabriel seg for Zacharias i tempelet og forkynte at han og Elisabeth skulle få en sønn og at de skulle kalle ham Johannes. Zacharias tvilte, og engelen slo ham med stumhet. Da Maria hadde fått budskapet om at hun skulle føde Jesus, dro hun straks til sin kusine Elisabeth i Ain-Karim i Judea, og barnet i Elisabeths liv "hoppet av fryd" da han hørte Marias hilsen. Og Elisabeth fødte sønnen trass i sin høye alder, og etter åtte dager skulle han omskjæres. De ville gi ham navnet Zacharias etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Zacharias, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake og brøt ut i lovprisning av Gud. (Luk 1,5-25).

Deretter hører vi ikke mer om Johannes før han ca år 27 bega seg ut i ørkenen. Han opptrådte som omvandrende botspredikant i de øde fjelltraktene i det østlige Judea, mellom det sentrale fjellmassivet hvor Jerusalem ligger, og Jordandalen med Dødehavet. Han levde som en gammeltestamentlig profet, kledt i en kappe av kamelhår med et lærbelte om livet, spiste gresshopper og vill honning og forkynte over alt lidenskapelig Messias', Forløserens komme: "Vend om, for himlenes rike er nær" (Matt 3,2). Gud valgte Johannes til å forberede Herrens komme, og han var mer enn en profet, for i tillegg til å preke bot og omvendelse pekte han på Kristus som var til stede midt blant menneskene. Han døpte de botferdige i Jordan som tegn på at de hadde fått sine synder tilgitt, noe som har gitt ham navnet Johannes Døperen. Han fikk mange tilhengere, blant dem de hellige Andreas og Peter, som senere ble Kristi apostler.

Jesus lot seg også døpe av Johannes, som sa: "Se, der er Guds lam som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Ydmykt erklærte Johannes at han ikke en gang var verdig til å knytte opp Jesu sandalrem (Luk 3,16). Men Jesus sa om ham: "Blant alle dem som er født av en kvinne, finnes det ingen større enn Johannes" (Luk 7,28).

Det er gjort flere forsøk på å knytte den historiske Johannes til esseerne, en jødisk asketisk sekt fra de to første århundrene med et klosterlignende senter ved Qumrân ved Dødehavet, der Dødehavsrullene ble funnet i 1947. Han er også forsøkt knyttet til mandeerne, en gnostisk sekt med et anstrøk av manikeisme, den eneste gnostiske religion som har overlevd fra senantikken til i dag og som ærer Johannes som sin profet. Begge teoriene er temmelig usannsynlige.

Kong Herodes Antipas skilte seg fra sin kone for å gifte seg med Herodias, som både var hans niese og hans halvbror Filips kone. Johannes Døperen fordømte dette som blodskam, og kongens nye kone la ham for hat og ville ha ham drept. Kongen fikk ham arrestert, men nølte med å henrette ham av frykt for folkets raseri. Johannes var fra fengselet i stand til å følge Jesu offentlige virksomhet, og sendte bud for å stille ham spørsmål (Luk 7,19-29). Fengselets beliggenhet blir oftest identifisert som Machaerus øst for Dødehavet.

Men Herodias la sine planer. Da kongen feiret sin fødselsdag, var høydepunktet i kveldens underholdning dansen til hans vakre stedatter Salome, som var utdannet i Roma. Hun danset med en slik forførende ynde og sjarm at det helt tok pusten fra det provinsielle selskap. Som takk for oppvisningen sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville, og det hun ønsket, skulle hun få, om det så var halve kongeriket. Salome gikk da til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om å få Johannes Døperens hode på et fat. Kongen ble meget bedrøvet, men kunne ikke gå tilbake på sitt løfte. En gardist ble sendt til fengslet og hogg hodet av Johannes. Han brakte det tilbake og ga det til Salome, som igjen ga det bloddryppende hodet til sin mor. Denne hendelsen gnagde på kong Herodes' samvittighet til hans død (Matt 14,1-12; Mark 6,14-29).

Johannes' disipler gravla ham i Sebaste i Samaria, et sted som senere ble bekreftet av den hellige Hieronymus i et av hans skrifter. Der ble det på 300-tallet reist en kirke, og ruinene av denne ble funnet i 1931. Men keiser Julian den Frafalne skjendet graven og brente relikviene i 362. Likevel skal det befinne seg Johannesrelikvier i kirken San Giovanni in Laterano i Roma og i mange andre Johanneskirker. Hodet, som skal ha befunnet seg i Herodes' borg, kom senere til Sicilia, og i år 290 til Konstantinopel, senere til Emesa, Comana og igjen til Konstantinopel. Til slutt kom det til Amiens i Frankrike, hvor det skjedde mange undre. Men også kirken San Silvestro i Roma hevder de har Johannes' hode. I det hele tatt må autentisiteten til de fleste Johannesrelikviene trekkes i tvil. Legenda Aurea nevner spesielt hans finger, som han pekte på Kristus med, og som ikke skal ha blitt brent. Den hellige Thekla skal ha fått den av noen munker, og hun brakte den over Alpene. Den kom til slutt til Normandie, hvor den kostbare skatten oppbevares i en Johanneskirke.

Både den hellige Augustin og andre kirkelærere mente at Johannes var blitt rettferdiggjort fra arvesynd i mors liv og aldri begikk en synd. "Fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd" (Luk 1,25). Augustin sier i en preken om Johannes Døperen at Kirken vanligvis feirer helgeners fester på deres dødsdag - dies Natalis - den himmelske fødselsdag. Han legger til at Johannes Døperen er et unntak, fordi han kom til verden uten synd, og dermed er hans jordiske fødselsdag den viktigste festen. Både Hieronymus' martyrologium og Kalenderen i Kartago poengterer som Augustins prekener at Johannes' viktigste fest den 24. juni markerer hans fødsel. Faktisk gjør Kirken bare to unntak fra regelen om at det er dødsdagen som feires - i tillegg til Johannes feires også fødselsdagen til Jomfru Maria (8. september).

Johannes' fest er feiret fra 300-tallet. På 400-tallet ble dagen fastsatt til 24. juni. Datoen er beregnet ut fra evangeliene til seks måneder før Kristi fødsel (25. desember = octavo kalendas Januarii, mens 24. juni = octavo kalendas Julii). St. Augustin og andre teologer så noe symbolsk i at Jesus er født på den tid av året da dagene begynner å bli lengre, og Johannes Døperen ved midtsommer, hvor dagene begynner å bli kortere: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

Ser vi bort fra julen, er Johannes' fødselsdag uten sammenligning den festen som har vært mest populær i folkelig festliv. I middelalderen ble den markert med valfarter, prosesjoner og folkefester. I mange katolske land, særlig i Spania og Latin-Amerika, er 24. juni fortsatt en dag for folkelig feiring. Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven. På et tidspunkt i middelalderen ble den feiret med tre messer, med en fastedag før, en vigiliemesse og en oktav, som først ble opphevet i 1955. Den reviderte liturgien har gjenskapt vigiliemessen i tillegg til festmessen.

Festen for Johannes' martyrdød feires den 29. august. Den kalles nå igjen offisielt Decollatio (halshogging), etter en stund å ha vært kalt Passio (lidelse). Den er feiret i øst siden 300-tallet, i Afrika, Gallia, Spania og Roma siden 400-tallet og allment fra 700-tallet. Som mange andre minnedager for helgener er dette opprinnelig datoen for en kirkevigsel, i dette tilfelle for Johannes' gravkirke i Samaria. I Irland ble Johannes' dødsdag feiret som en langfredag. Bysantinske kristne feirer i tillegg til disse to festene også festen for Johannes Døperens unnfangelse den 24. september og for Johannes som døper den 7. januar.

Johannes er den første i den rekken av helgener som nevnes i Den romerske Kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen. Bare Jesus og Jomfru Maria har hatt større plass i den kristne kirke enn ham. Et av hans mange patronater var Hospitalsordenen eller Johannittene (senere kalt Malteserne), som hadde som hovedoppgave å vokte den hellige grav i Jerusalem og beskytte pilegrimer til og fra Det hellige Land. Johannes døperen har alltid blitt høyt æret i de monastiske ordenene. Ved å bo alene i ørkenen og leve et strengt asketisk liv, ble han regnet å ha vært en munk selv. Det ble trodd at hans forbønn ledet til Kristi komme i de frommes sjeler, akkurat som hans oppgave i historien var å forberede jødene på hans jordiske komme. Man kan ikke beskylde Johannes for å mangle aktualitet. Fordi det er om ham det tales hos profeten Jesaja: "En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!" (Matt 3,3) er han ganske nylig adoptert som skytshelgen for motorveier!

I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet.

Johannes er kristenhetens mest populære fornavn for gutter. Den originale hebraiske formen har blitt hellenisert og latinisert til Ioannes, og navnet finnes i utallige varianter på alle språk. Vi kan nevne noen: engelsk: John; italiensk: Giovanni; fransk og katalansk: Jean; spansk: Juan; portugisisk: Xuan; nederlandsk: Jan; tysk: Johann, Hans; russisk: Ivan; ungarsk: Janos; norsk og islandsk: Jón og så videre. I tillegg finnes det en rekke diminutivformer: italiensk: Giovannino, Nanino; spansk: Juanito; fransk: Jeanin; gammelengelsk: Johnikin. Særlig i latinske land er navnet gjerne kombinert med andre, som Gianpier, Gianluigi, Jean-Benoît, Jean-François, Juan-José, Juan-Maria og så videre i det uendelige.