Den hellige Eustathios av Antiokia (~270-~338)

Den hellige Eustathios (lat: Eustathius) ble født rundt 270 i Side i Pamfylia (i dag Sør-Tyrkia). Han var en bekjenner i den siste forfølgelsen under keiser Diokletian (284-305). Mye av det vi vet om ham, stammer fra den hellige Athanasius av Alexandria (d. 373). Han beskrives som en lærd, veltalende og dyktig mann, og han ble rundt 320 utnevnt til biskop av Beroea i Syria (i dag Aleppo).

Antiokia ved Orontes (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia) var på den tiden kristenhetens tredje viktigste bispesete etter Roma og Alexandria. Da den hellige Filogonius av Antiokia døde rundt 323, etterfulgte den svake og vaklende biskop Paulinus ham en kort tid som patriark. Eustathios ble kalt til å erstatte Paulinus på grunn av sin iver for troens renhet, den egenskapen som trengtes mest i Antiokia på den tiden. Men han motsatte seg å bli overført til et annet bispesete, for han følte at flyttingen av biskoper medførte vanskelige fristelser til ambisjoner og havesyke. Men på ulike måter og mot sin vilje ble han i 324 tvunget til å akseptere patriarksetet i Antiokia.

Han deltok i 325 på Kirkens første konsil, innkalt av keiser Konstantin I den Store (306-37) i Nikea i Bitynia (i dag Iznik i Tyrkia). Der forbød han sammen med sine medbiskoper overflyttingen av biskoper fra ett sete til et annet. På konsilet var han en av de drabeligste motstanderne av arianismen, og mellom 325 og 330 var han engasjert i en nesten kontinuerlig skriftlig krig mot arianerne. Da han kom tilbake til Antiokia etter konsilet, sammenkalte han en synode for å forene de fraksjonene som hadde dannet seg. Han nektet å engasjere noen ariansk prest i sitt bispedømme, og han undersøkte omhyggelig karakteren og troen til dem som søkte ordinasjon. Mange av dem han avviste, ble senere ledere for arianismen. Han sendte dyktige menn til andre bispedømmer innen sitt patriarkat for å undervise og oppmuntre de troende. Som biskop av Antiokia hadde han overoppsynet med nabobispedømmene, hvor han utnevnte biskoper som var i stand til å instruere og oppmuntre sine flokker.

Men etter hvert vant arianismen stadig flere tilhengere, og Eustathios’ motstand mot kjetteriet brakte ham i konflikt med den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som overhodet ikke nevner Eustathios i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Eustathios beskyldte ham for å forvrenge den nikenske trosbekjennelsen. Dette fremprovoserte en storm blant biskoper som fortsatt støttet arianismen, som da fikk ny støtte fra keiserhoffet, iherdig dyrket av Eusebius.

Lederen for arianerne, Eusebius av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), lot som om han hadde en stor lengsel etter å se byen Jerusalem, så han satte avgårde og tok med seg sin fortrolige, Theognis av Nikea. I Jerusalem møtte de Eusebius av Caesarea, Patrofilos av Skytopolis, Aëtius av Lydda, Theodotus av Laodicea og flere andre fra den arianske fraksjonen. Alle returnerte sammen med dem til Antiokia. Der samlet de seg i 331 til en synode hvor Eustathios ble avsatt av det arianske flertallet, som ble ledet av Eusebius av Caesarea og Eusebius av Nikomedia, etter falske anklager om sabellianisme, ukyskhet, grusomhet og andre forbrytelser.

Det sies at en viss utsvevende kvinne ble bestukket til å møte for synoden med et spedbarn ved brystet, og der erklærte hun at Eustathios var barnets far. Synoden så helt bort fra den apostoliske regelen som sa at anklager mot prester måtte støttes av to vitner, og Eustathios ble avsatt og forvist uten rettssak. Det sies imidlertid at kvinnen angret etter å ha blitt alvorlig syk. Hun tilkalte noen prester, og i nærvær av mange vitner bekjente hun sin synd.

Eustathios ble forvist til Trajanopolis i Trakia (dagens Bulgaria) etter ordre fra keiser Konstantin, som trodde på de skandaløse ryktene om Eustathios. Folket i Antiokia, som elsket og æret sin fromme og lærde patriark, var rasende over behandlingen han fikk og var villige til å gripe til våpen for å forsvare ham. Men Eustathios fikk stagget dem, formante dem til å være trofaste mot den ortodokse tro og dro ydmykt av sted til sitt eksil, fulgt av en stor del av presteskapet. Eusebius av Caesarea ble tilbudt patriarksetet året etter, men han avslo. Eustathios’ tilhengere i Antiokia ville ikke følge hans etterfølger som patriark, så de dannet sitt eget lille samfunn, «eustathianerne».

Eustathios’ forvisning til Trakia bevitnes av de hellige Hieronymus (ca 342-420) og Johannes Krysostomos (ca 347-407), mens Theodoret av Cyrrhus, en av kirkehistorikerne som fortsatte Eusebius av Caesareas arbeid og dekker årene fra 323 til 428, legger til at han deretter ble sendt til Illyria. Han døde i sitt eksil i Trajanopolis i Trakia (eller i Illyria?) rundt 338 (noen kilder sier rundt 360). Han ble gravlagt i Trajanopolis, og derfra kom hans relikvier i 482 til Antiokia.

Etter hans død gikk både ortodokse og arianere i 360 sammen om å velge den hellige Meletius til biskop av Antiokia, men eustathianerne ville ikke anerkjenne ham, selv etter at valget var godkjent av synoden i Alexandria i 362. Deres stivsinn førte til at det oppsto to fraksjoner blant de ortodokse, det såkalte meletianske skisma, som varte til 410-tallet.

De fleste av Eustathios’ mange dogmatiske og eksegetiske avhandlinger er gått tapt. Blant dem er avhandlingen «Mot arianerne» (Adversus Arianos) i åtte bind. Den Allocutio ad Imperatorem som er blitt tilskrevet ham, er neppe ekte. Hans viktigste bevarte verk er De Engastrimytho contra Origenem, hvor han kritiserer Origenes. Han ser i Origenes’ teologi røttene til arianismen. Hans teologi synes å ha vært av den antiokiske skolen, med en mer historisk og kritisk tilnærming til Skriften enn i Alexandria, og dette har ført til at han er blitt mistenkt for nestorianisme og sabellianisme.

I 482 ble Eustathios’ relikvier overført fra Filippi til Antiokia. Han ble høyt æret av de store hierarkene på 300-tallet, som de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), Johannes Krysostomos, Athanasius av Alexandria (ca 296-373), Epifanios av Salamis (ca 315-403), Anastasius av Sinai og Hieronymus. Den berømte kirkehistorikeren og biskopen Theodoret av Cyrrhus kaller ham en pilar i Kirken og Athanasius’ likemann i kampen for ortodoksien.

Eustathios’ minnedag i Martyrologium Romanum er 21. februar, da også grekerne feirer ham, men tidligere ble han minnet den 16. juli i Martyrologium Romanum. Andre minnedager i øst er 5. juni og 23. august. Han gis noen ganger tilnavnet «den Store». Noen kilder sier han trolig er den historiske skikkelsen som ligger til grunn for legendenes Eustasius. Dette gjelder for eksempel den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster av Milano (1880-1954) i hans Liber Sacramentorum fra 1929/32.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, Melchers, Gorys, KIR, CE, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, britannica.com, oca.org, Butler 1866 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. november 1999