Den hellige Eata av Hexham (d. 686)

Den hellige Eata ble født på et ukjent tidspunkt tidlig på 600-tallet i England. Vi vet ikke om han tilhørte den engelsk folkegruppen eller den innfødte piktiske. Han var en av de tolv angelsaksiske guttene som den hellige Aidan (Áedán) brakte til Northumbria og lærte opp på Lindisfarne da han kom dit fra klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland for å forkynne evangeliet. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Eata ble munk og i 651 abbed i Melrose ved elven Tweed i dagens Skottland, som da var innenfor metropolittjurisdiksjonen til York. En av de munkene han lærte opp der sammen med sin prior, den hellige Boswell (Boisil), var den hellige Cuthbert av Lindisfarne, som kom dit i 651. Den hellige Beda den ærverdige skriver at som abbed var Eata «den mildeste og enkleste» blant menn.

I 660 fikk abbed Eata land til et nytt kloster av kong Alcfrid av Deira (Alcfrith, Alhfrith) (656-64), som var medregent for Deira under sin far kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Klosteret Ripon ble bygd på en høyde der elvene Ure og Skell møtes. Eata dro dit i 661 og tok med seg Cuthbert som gjestemester og andre for å sette i gang virksomheten. Men da kong Alcfrid insisterte på innføringen av romerske skikker, særlig når det gjaldt tidspunktet for feiring av påsken, dro munkene fra Melrose samme år tilbake til sitt gamle kloster. Dette var et spørsmål som hadde splittet de irske og engelske munkene i mange år, selv om Kirken i Irland hadde akseptert den romerske praksisen noen år tidligere. Klosteret i Ripon ble overtatt av den hellige Wilfrid av York, en av de ivrigste forkjemperne for de romerske skikkene og en protesjé av kong Alcfrid.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske». I tillegg til forskjellene i skikker og organisasjon, ble situasjonen komplisert av den motvilje som noen av kelterne følte for anglerne, sakserne og jydene som relativt kort tid i forveien hadde drevet dem ut av deres eget land og forfulgt deres religion. Derfor var det opp til en rekke helgener, blant dem Eata, å få i stand en union mellom de keltiske og romerske kristne og med sin personlige hellighet overtale de ene til å få slutt på sin rasestolthet og de andre til å gjøre innrømmelser.

På den tiden var Oswiu konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret Iona. I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704). Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av de hellige Edwin av Northumbria (616-33) og Ethelburga av Lyming. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England.

Både Eata og Cuthbert aksepterte avgjørelsene på synoden i Whitby. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden og vendte tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg. Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop i stedet for Colman, men han døde kort etter. Like etter ble det northumbriske bispesetet flyttet til York av Wilfrid, og embetene som abbed og biskop ble delt. Colman hadde bedt Eata om å overta som abbed på Lindisfarne, åpenbart fordi han hadde vært en personlig disippel av Aidan. Eata ble abbed, men han ser ut til å ha beholdt vervet som abbed av Melrose, hvor Cuthbert etterfulgte Boswell som prior. Senere, trolig på 670-tallet, brakte Eata sin favorittdisippel Cuthbert til Lindisfarne for å bli prior der.

Med økningen av den kristne befolkningen i det nordøstre Britannia, ble den åndelige ledelsen av et territorium så stort som det som da ble kalt Northumbria, en altfor tung byrde for ett enkelt bispesete. Dette var grunnen til at den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury i 678 delte det enorme bispedømmet Northumbria, og det skjedde over hodet på bispedømmets biskop Wilfrid. Erkebiskop Theodor opprettet bispedømmet Bernicia, som var den delen av kongeriket Northumbria som lå nord for elven Tees, som et suffraganbispedømme under York. Erkebiskopen konsekrerte Eata som den første biskopen for det nye bispedømmet, som skulle ha to bispeseter, et i Hexham og det andre på Lindisfarne, i hvert sitt ytterpunkt av det som senere ble grevskapet Northumberland. Eata skulle kalles «Bishop of the Bernicians». Men dette arrangementet varte i bare tre år, for i 681 ble bispedømmet delt i to og ble bispedømmene Hexham og Lindisfarne. Hexham ble gitt til Trumbert (Tunbert, Tunberht, Tunbeorht), som var munk i Jarrow og en disippel av den hellige Chad og bror av Ceolfrid (Ceolfrith), som var abbed av Jarrow mens Beda var munk der. Eata beholdt Lindisfarne og styrte dette bispedømmet fra 681 til 684.

I 684 ble det holdt en synode i Twyford i nærvær av kong Egfrid og presidert over av erkebiskop Theodor av Canterbury. Synoden avsatte biskop Trumbert, tydeligvis for ulydighet, og etter avsettelsen ble han abbed i klosteret Gilling i det nåværende Yorkshire. Cuthbert ble enstemmig valgt til å etterfølge ham som biskop av Hexham. Men Cuthbert var uvillig til å forlate sin eneboerøy til fordel for det store northumbriske bispedømmet. Da dro kong Egbert sammen med den hellige biskop Trumwin av Abercorn og andre medlemmer av synoden til Inner Farne og bønnfalt ham i Herrens navn om å akseptere utnevnelsen. Da ga han motvillig etter og ble konsekrert i York påskedag 685 av erkebiskop Theodor i nærvær av seks biskoper.

Imidlertid dro han rett derfra til Melrose for å møte Eata, som selv hadde vært biskop av Hexham fra 678 til han ble biskop av Lindisfarne i 681 og viste bedre enn de fleste hva man ba hans tidligere prior om. Han tilbød Cuthbert å selv overta bispedømmet Hexham og overlate sitt bispesete Lindisfarne til ham, kanskje fordi dette bispedømmet var mer avsidesliggende og kjent for Cuthbert, og dette gikk Cuthbert med på. Han ble bare biskop av Lindisfarne, ikke abbed for klosteret der.

Men bare ett år senere, den 26. oktober 686, døde Eata i Hexham av dysenteri. Han ble gravlagt sør for Wilfrids kirke i Hexham. Det ser ut til at han ble æret som helgen like etter sin død, og et kapell ble senere bygd over hans grav. På 1000-tallet ble hans jordiske rester overført inn i kirken. En sen biografi forteller at erkebiskop Thomas II av York, som var skuffet over at hans egen by ikke hadde noe skrin med en lokal helgen, i 1113 uten hell forsøkte å få Eatas relikvier til York. Eatas sene biografi forteller oss at erkebiskopen ble effektivt avskrekket fordi helgenen viste seg for ham i en drøm og slo kraftig løs på ham med bispestaven og ga ham ordre om å la hans jordiske levninger være i fred.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Lindisfarnensi, Eata et Alfridus [et] Eadbertus eiusdem loci episcopi, et Ceoluulphus, rex et c[on]fessor, et Oildiualdus anachoreta («I klosteret på Lindisfarne, Eata og Edfrid og Edbert, biskop av samme sted, og Ceolwulf, konge og bekjenner, og Ethelwald, eremitt») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 385). Selv om det sies at de nevnte fem helgenene hviler på Lindisfarne, var ingen av dem der på det tidspunktet denne listen ble samlet, selv om klosteret antakelig hadde igjen noen relikvier av hver av dem. Edbert er den eneste av de fem som nevnes i en annen helgengravliste, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.

I likhet med Aidan var Eata en mann av fred og enkelhet. Han ser ut til å ha vært en snill og vennlig mann, selv i større grad en Cuthbert og i betydelig større grad enn de kranglete Colman og Wilfrid. Hans akseptering av den romerske påsken, sammen med de andre avgjørelsene fra synoden i Whitby og Theodors konsiler, bidro vesentlig til enheten i Kirken i Northumbria. Han var åpenbart en fredsmaker, valgt til å lege sårene hos de beseirede munkene på Lindisfarne i 664 og tilhengerne av Wilfrid i Hexham i 678.

Eatas minnedag er dødsdagen 26. oktober. Den eneste kirken som er viet til ham i England, er St Eata’s Church i Atcham i Shropshire, hvor han er avbildet i et av glassmaleriene. Kirken er nå anglikansk sognekirke. Det vi vet om Eata, stammer nesten utelukkende fra Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum og biografien om St Cuthbert.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Grant, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB, celt-saints, orthodoxwiki.org, zeno.org, orthodoxengland.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000