Den hellige Ermengild av Ely (d. ~700)

Den hellige Ermengild (Ermenhild, Ermenhildis, Ermenhilda, Ermenilda, Erminilda, Ermenildis, Eormenhilde, Hermynhild, Irmhild, Audrey; lat: Hermenegildis) var datter av kong Erkenbert (Erconbert) av Kent (640-64) og hans hustru, den hellige Sexburga av Ely, som var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham og halvsøster med samme mor av den hellige Sethrida av Faremoutiers. Hennes far Erkenbert var bror av den hellige abbedisse Enswida av Folkestone (Eanswyth, Eanswitha, Enswith). Ermengilds søster var den hellige Erkengota av Faremoutiers og hennes brødre, som begge etterfulgte faren som konger, var Egbert (Ecgbert) I (664-73) og Lothar (Hlothhere) (673-85). Hennes oldefar var den hellige Ethelbert av Kent og oldemoren var den hellige Bertha (Tata).

Ermengild beskrives av John av Brompton som blid, ydmyk, kysk og rettferdig. Hun giftet seg med den hedenske Wulfhere, en av de ti barna til den beryktede kong Penda av Mercia (626-54). Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670, beseiret Penda i slaget ved Winwaed i 654 og erobret Mercia. Han ga halvparten av riket til sin svigersønn Peada (655-56), Pendas sønn, som imidlertid bare levde et år før han ble forgiftet av sin hustru. Da ble Peadas bror Wulfhere ny konge av Mercia (657-74). Hans stilling ble styrket av ekteskapet med prinsessen fra Kent.

Ermengild omvendte sin mann og under hennes innflytelse gjorde han mye for å spre kristendommen i sitt kongerike, som hadde vært det siste støttepunktet for angelsaksisk hedendom. Av kjærlighet til sin døde bror Peada ga Wulfhere med oppmuntring av sin hustru sterk støtte til klosteret i Medshamstead (nå Peterborough), som Peada og Oswiu hadde begynt å bygge. Han fullførte arbeidet og ga enorme landområder til abbed Saxulf. Rundt 666 mottok Wulfhere og Ermengild den hellige Wilfrid av York en gang han var i unåde hos Oswiu, og de ga ham en eiendom i Leicester for å bygge en katedral for seg selv der.

Wulfhere og Ermengild fikk to barn, den hellige Werburga av Chester (Wærburh) og Kenred (Coenred), som ble konge av Mercia (704-09), men som abdiserte for å bli munk i Roma. Men en romantisk legende som ble fortalt i Werburgas biografi fra sent på 1000-tallet av Goscelin av Canterbury, sier at de hadde to sønner til, de hellige Wulfhad og Ruffin (Wulfade og Rufinus).

Legenden forteller at Werburga var en vakker ung jente som avviste mange friere, inkludert flere prinser, og hun sa at det var fordi hun hadde lovet seg selv til Herren Jesus Kristus. Fremst blant frierne var en favoritt ved farens hoff, Werbod. Kong Wulfhere ga ham tillatelse til ekteskap med datteren, på den betingelse at Werbod kunne få Werburgas frivillige aksept. Men Werbod var ikke kristen, så moren Ermengild og hennes sønner motsatte seg det foreslåtte ekteskapet. De hellige prinsene Wulfhad og Ruffin hadde fått sin religiøse utdannelse av den hellige biskop Chad av Lichfield som bodde i en skog, slik at brødrene kunne late som om sine besøk hos ham var jaktutflukter. Werbod sladret på dem til kongen, som fikk dem drept. Werbod møtte en nedrig død kort etter og kong Wulfhere ble slått av anger og søkte opplæring av sin hellige dronning og biskop Chad. Dette gjorde at Werburga fikk mot til å be ham om tillatelse til å gå i kloster i Ely, og dette sa han ja til. Wulfhere grunnla et kloster nær sin egen residens i Stone, og der ble hans sønner gravlagt.

Wulfhere døde i 675 og ble etterfulgt som konge av sin bror Ethelred I (675-704). Da ble Ermengild benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Minster på Sheppey Island utenfor nordkysten av Kent (Minster-in-Sheppey), som var grunnlagt av hennes mor Sexburga. Samme åra gikk moren av som abbedisse for å dra til Ely, som var grunnlagt av hennes søster Etheldreda, og da innsatte hun Ermengild som abbedisse i Minster. Senere fulgte Ermengild moren til Ely. Da Sexburga døde der rundt 699, ble Ermengild ny abbedisse – den tredje kongelige abbedisse på rad.

Ingenting er kjent om hennes korte styre der, ikke en gang året for hennes død, som fant sted en 13. februar rundt år 700 (703?). Hennes datter Werburga etterfulgte henne sannsynligvis som abbedisse i Ely. Det finnes nesten ingen samtidige opptegnelser om hennes liv. Når den hellige Beda den ærverdige behandler Wulfhere, nevner han verken henne eller hennes datter Werburga. Imidlertid nevnes hennes navn for en abbedisse i en kopi av et charter fra kong Wihtred av Kent, datert 699, sammen med tre andre abbedisser som var til stede ved den anledningen da charteret ble utstedt: «Irminburga, Aeaba et Nerienda».

I 1106 ble de fire helgenene fra Ely, Etheldreda, Sexburga, Ermengild og Withburga av Dereham (som munkene fra Ely i 974 hadde stjålet fra Dereham for å gravlegge henne ved siden av sine søstre), flyttet inn i den nye delen av kirken og gravlagt ved høyalteret. Legemene av Sexburga og Ermengild var redusert til støv, bortsett fra skjelettet, mens Ethelburgas legeme var helt og Withburgas ikke bare helt, men friskt og med bøyelige lemmer. Der lå de i sine skrin frem til reformasjonen, da de ble ødelagt i 1541. Minster-in-Sheppey ble ødelagt av danskene, men gjenoppbygd i 1130 til ære for Vår Frue og den hellige Sexburga.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Heliensis, S. Etheldrida, S. Wiburga, S. Sexburga soror eiusdem, S. Erminilda filia Sexburgae («I klosteret Ely, St Etheldreda, St Withburga, St Sexburga, søster av den samme, St Ermengild, datter av Sexburga») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 382).

Etheldreda, Withburga og Sexburga nevnes også i to helgenlister som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Deres navn finnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Ermengild nevnes imidlertid bare hos Hugo Candidus.

Ermengilds tidlige kult var utbredt og hun opptrer i flere kalendere før den normanniske invasjonen i 1066, men noen av dem beskriver henne feilaktig som jomfru. Hennes minnedag er dødsdagen 13. februar, mens Ely feiret hennes translasjonsfest den 17. oktober.

En legende forteller at en skolelærer en gang skulle til å slå noen gutter, og de flyktet da til Ermengilds grav og ba henne om å hjelpe dem. Men skolelæreren fikk tak i dem og ga dem den julingen han mente de fortjente, og i tillegg fornærmet han dem ved å spørre om de trodde at Ermengild alltid ville ta på seg deres feil. Neste natt viste den hellige seg for læreren og bandt hans hender og føtter, slik at han ikke kunne røre dem før han hadde ropt på barna og bedt om tilgivelse. Han ble så båret til hennes grav og fikk tilbake førligheten.