Den hellige Elesbaan av Aksum (d. ~555)

Den hellige Elesbaan (Elsebaan, Elesbaas, Elesbas, Elesboas, Ellesboas, Elesboam, Eleshaah, Eleuzoe, Eleuzoé); med det kristne dåpsnavnet Kaleb (Caleb, Kalib, Calam) og tittelen Negus (konge) ble født en gang på 400-tallet i Abyssinia (Etiopia). Procopius av Caesarea kaller ham «Hellestheaeus» (Hellesthaeus, Ellestheaeus), en variant av hans tronnavn Ella Atsbeha eller Ella Asbeha. Han ble konge av Aksum, den gamle religiøse og politiske hovedstaden i Etiopia, som var blitt omvendt til kristendommen av den hellige Frumentius. Aksum var eget kongerike i dagens Eritrea og Etiopia fra 400 f.Kr til 650 e.Kr. Elesbaan/Kaleb er den best dokumenterte og mest kjente kongen av Aksum. Kaleb, et navn som kommer fra den bibelske skikkelsen Caleb, er hans dåpsnavn. Detaljene om hans kriger og karakter er hentet fra Acta Sanctae Arethae. Han ble helt fra barndommen oppdratt i den katolske tro. Kong Elesbaan styrte sitt land med visdom og ble høyt aktet av sitt folk.

På den tiden var Etiopia en del av Østromerriket under keiserne Justinos I (518-27) og Justinian I (527-65). Det var trolig i de siste årene av keiser Anastasios Is regjeringstid (491-518) at Elesbaan etterfulgte sin far Tazena på tronen i Aksum. Hans kongerikes velferd var svært avhengig av godviljen til og den gode orden blant folket i Himyar (i det nåværende Jemen) i det sørvestlige Arabia, som ble kalt himyarittene (klassisk Homeritae), som de var separert fra ved det trange stredet Bab-el-Mandeb. For gjennom Himyars territorium kom handelsmennene fra Syria og Roma til den store havnebyen Adulis (Aduli) i dagens Eritrea.

Da Elesbaan kom på tronen, hadde himyarittene for en stor del mistet den kristendommen som de hadde mottatt under keiser Konstantius II (337-61), men den var ikke fullstendig utryddet. Himyarittenes konge var Yusuf Asar Yathar, bedre kjent ved sitt tilnavn som refererer til hans fletter eller hestehale, Dunaan (Dhu Nuwas, Dzu Nuwas, Dhu-newas, Dunawan, Dimion, Damian eller Masruq), som var utropt til konge rundt 490 av folket som han hadde befridd fra tyrannen Laknia Dhu Sjenatir. Kongen falt kort etter sin opphøyelse fra den katolske tro og konverterte til jødedommen, og han var fast bestemt på påtvinge landet sin nye tro med sverd.

Som gjengjeldelse for jødenes lidelser over hele det kristne imperiet krevde han inn hard toll fra alle kristne kjøpmenn som kom gjennom hans territorium til havnebyen Aden og Bab-el-Mandeb-stredet, og ifølge Johannes av Asia drepte han mange kristne. Han erobret byen Zafar og massakrerte garnisonen og presteskapet, og kirken der gjorde han om til en synagoge. Disse handlingene var skadelige for handelen til alle naborikene, men spesielt for Etiopia, og Elesbaan sendte snart etter sin tronbestigelse en nytteløs protest, og deretter forberedte han seg på. Rundt 519 krysset han stredet, bekjempet de arabiske styrkene fullstendig og drev jødene til å ta tilflukt i fjellene. Han etterlot en visekonge for å utøve kristent styre over himyarittene og vendte tilbake til Etiopia.

Visekongen som Elesbaan hadde etterlatt i Himyar, døde i 522 eller 523, og dette oppmuntret Dunaan til å komme ned fra skjulestedet i fjellene og hevdet seg igjen som konge over himyarittene og forkjemper for jødedommen. Han valgte en årstid da havet ville utgjøre et uoverstigelig hinder for en intervensjon fra Elesbaan, og han samlet en hær på 120 000 mann. Han forfulgte biskopene og presteskapet, og den hellige biskop Gregentius av Zafar ble utvist fra sitt bispedømme. Etter å ha drept alle kristne han kunne finne og forvandlet deres kirker til synagoger, fortsatte han i 523 til byen Najran (Nagran) i det nordlige Jemen (nå i Saudi-Arabia), som var et av de viktigste kristne støttepunktene i området og hovedkvarter for visekongen eller guvernøren, som da var Aretas fylarken (stammehøvding). Han het egentlig Banu Harith, men fikk sitt navn endret til Aretas som helgen i Martyrologium Romanum.

Dunaan fant at garnisonen hadde fått et forvarsel og portene var stengt, og de ble heller ikke åpnet etter hans trusler. Da han kom til murene, holdt han opp et trekors og sverget at alle som ikke ville spotte den korsfestede og håne tegnet på hans lidelser, skulle dø. Til slutt klarte Dunaan å få adgang ved hjelp av forræderi samt falske løfter om ikke å skade noen av innbyggerne, men bare kreve en høy skatt. Men straks han var innenfor portene, begynte han straks den hensynsløse massakren som har etterlatt seg spor selv i Koranen. Dunaan fikk soldatene til å plyndre byen og dømte alle kristne til døden hvis de ikke ga opp sin religion og gikk over til jødedommen. Han drepte 4 000 kristne (Najran-martyrene) uten lov og dom (ifølge katolske martyrologier var de «bare» 340). Guvernøren av Najran, Banu Harith (Aretas), ble halshogd sammen med hustruen Ruma og barna, mens prestene, diakonene og de konsekrerte jomfruene ble brent til døde. Dunaan forsøkte å få Aretas’ hustru Ruma til å gå med på å leve sammen med ham, og da hun nektet, fikk han hennes to døtre (eller datter og datterdatter) henrettet foran hennes øyne. Hun ble tvunget til å smake på deres blod, og deretter ble også hun halshogd. Etter den brennende grøften som ofrene ble kastet i, fikk Dunaan tilnavnet Saheb-el-Okhdud («Grøftenes herre»).

På denne tiden, trolig i januar 524, var biskop Simeon av Beth-Arsam blitt sendt av keiser Justinos sammen med Abraham, en prest i Konstantinopel, for å oppnå en allianse med Mundhir III, arabisk konge av Hira, en verdifull venn både av kommersielle grunner og når det gjaldt krigen med Persia. Da utsendingene nærmet seg kongen, ble de møtt av en flokk arabere som ropte at Kristus var blitt drevet ut av Roma og Persia og Himyar, og de fikk vite at utsendinger fra Dunaan var til stede med brev til kong Mundhir, hvor de hørte en lang oppramsing av det forræderiet som førte til at Najran ble tatt, om krenkingen av biskopens grav, om nedslaktingen av de kristne og judaismens triumf, om martyren Aretas bekjennelse og hans hustru Rumas tale som formante kvinnene i Najran til å følge henne til den guddommelige brudgoms rike, mens hun ba om at martyrenes blod ville være Najrans mur mens byen fortsatte i troen, og at ville bli tilgitt for at Aretas hadde dødd først, og om det brutale mordet på henne.

De hørte også om appellen fra Dunaan om at Mundhir straks måtte utføre en lignende massakre i hele sitt kongerike. Deres eget endelikt må ha syntes svært nær, men motet til en soldat som sto frem som talsmann for de mange kristne i Mundhirs hær, gjorde at kongen nølte og utsendingene kunne dra uskadet bort, men åpenbart også uten noe svar fra kongen, til havnebyen Naaman. Der hørte de alle detaljene i historien om massakren. Simeon av Beth-Arsam slutter sitt brev med en bønn om at nyheten måtte spres i hele kirken og at martyrene måtte få æren av en minnedag, og at kongen av Etiopia måtte bønnfalles om å hjelpe himyarittene mot den jødiske kongens undertrykkelse.

Den fryktelige ugjerningen ble universelt fordømt. Patriarken av Alexandria skrev til de østlige biskopene og ba om at de massakrerte ble minnet som martyrer, og både han og keiser Justinos I (518-27) skrev og ba kong Elesbaan av Aksum om å hevne massakren. Uten å nøle samlet Elesbaan en stor hær som han delte i to deler. Han sendte 15 000 mann sørover for å krysse over Bab-el-Mandeb-stredet (som betyr tåreporten) og deretter marsjere gjennom Jemen for å avlede Dunaans styrker bort fra etiopiernes hovedstyrke, som Elesbaan aktet å sende sjøveien til et sted på sørkysten av Arabia. For transporten av disse forsynte han seg med seksti handelsfartøy som da lå ankret opp i hans havner, og han la til enda ti skip som var bygd etter lokal skikk ved at plankene ble holdt sammen av rep. Kvelden før den dristige ekspedisjonen gikk kongen i prosesjon til den store kirken i Aksum, hvor han ba om at hans synder måtte hjemsøke ham selv, ikke hans folk. Deretter ble hæren sendt ut hver sin vei.

For de 15 000 ble virkelig Bab-el-Mandeb en tåreport, for de døde av sult da de vandret gjennom ørkenen. Hovedstyrken kom trygt av gårde og seilte sørover mot stredet, som Dunaan hadde sperret med en enorm lenke som var strukket over stredet i en lengde av 400 meter. Men over denne ble imidlertid de første ti skipene og deretter enda syv, inkludert det til den etiopiske admiralen, løftet av bølgene. De andre ble drevet tilbake av været, men så ble lenken ifølge en beretning brutt, og de seilte gjennom og passerte de sytten første skipene, før de kastet anker lenger ned langs kysten. I mellomtiden hadde Dunaan, som først hadde slått leir på den vestlige stranden, hvor han regnet med at hans lenke ville få etiopierne til å gå i land, skyndt seg fra denne stillingen og etterlatt bare noen få mann for å stå imot den mindre flåten, og han iakttok med sin hovedstyrke bevegelsene til resten. Mennene på de sytten skipene under den etiopiske admiralen, foretok med letthet en landgang nær Aden og bekjempet de troppene som gjorde motstand mot dem. Deretter skyndte de seg til den viktigste byen, Zafar, som straks overga seg. Avskrekket av denne katastrofen gjorde arabernes hovedstyrke en kraftløs motstand, og Dunaan så at hans nederlag var svært nær. Ifølge de arabiske historikerne kastet han seg fra klippen og døde i bølgene, men ifølge Acta Sanctae Arethae, bandt han sine syv mannlige slektninger i lenker og festet dem til sin trone, slik at de skulle dele hans skjebne, og avventet døden for Elesbaans egen hånd.

De arabiske historikerne støttes ikke av noen andre kilder i deres historie om den nytteløse motstanden til en etterfølger av Dunaan, Dhu Giadan, og det var trolig ved Dunaans død at himyarittenes kongerike endte, og Jemen ble en provins i Etiopia. I Zafar skal Elesbaan ha bygd en kirke, og han gravde ut fundamentene i syv dager med sine egne hender. Fra Zafar skrev han også om sin seier til patriarken av Alexandria. En biskop ble sendt fra Alexandria og utnevnt til bispesetet Najran, men det finnes tvil om både denne biskopens identitet og hans ortodoksi. Kongen gjenoppbygde Najran og betrodde byen til Aretas’ sønn, og han gjenoppbygde og utrustet den stor kirken og ga evig asylrett til det stedet hvor martyrenes legemer var lagt. Så restaurerte han St Gregentius på hans bispesete, og deretter returnerte han til Etiopia og etterlot den innfødte kristne araberen Sumuafa’ Ashawa’, kalt Esimphaios (Esimiphaeus eller Ariathus) av Procopius, til sin visekonge over det erobrede Himyar.

Men en del av Elesbaans hær nektet å forlate luksusen i Arabia Felix, og ikke lenge etter satte de opp som rival til Esimiphaeus en Abrahah eller Abraham, den kristne slaven til en romersk kjøpmann, som var sterk nok til stenge visekongen inn i en festning og gripe tronen i Jemen. En styrke på 3 000 menn ble sendt av Elesbaan under en fyrste av hans hus, som noen kaller Aryates eller Arethas, for å avsette usurpatoren, og det synes som om Abrahah, i likhet med Dunaan, søkte tilflukt i fjellene. Men han kom snart ned (ca 540) og konfronterte Elesbaans representant. I det kritiske øyeblikket deserterte de etiopiske troppene og myrdet sin general. For å opprettholde sitt herredømme og hevne sin slektning, sendte Elesbaan en ny hær. Mens den var lojal og kjempet mot Abrahah, ble de fullstendig beseiret, og bare en håndfull menn returnerte til Etiopia. De arabiske historikerne hevder at Elesbaan sverget på overta himyarittenes land, både fjell og slette, rive panneluggen av opprørerens hode og ta hans blod som prisen for Aryates’ død. Procopius legger til at Abrahah betalte skatt til Elesbaans etterfølger, og himyarittene forble i frivillig underkastelse til Etiopia nesten til slutten av århundret.

I hagiografisk skjønnmaling ble det senere hevdet at Elesbaan gjorde bruk av seieren med stor mildhet og moderasjon, men dette er ikke riktig. Både på slagmarken og senere i hans behandling av jødene viste han stor blodtørstighet og grusomhet. Procopius av Caesarea, Johannes av Efesos og andre samtidige historikere forteller om Elesbaans invasjon av Jemen.

Etiopisk tradisjon som gjentas av Acta Sanctae Arethae, hevder at Elesbaan mot slutten av sitt liv abdiserte til fordel for sin sønn, sendte sin krone til Den hellige grav i Jerusalem og levde et eksemplarisk liv som eremitt. Det ser ut som om han dermed gjorde bot for sin grusomhet og hevngjerrighet, men han er likevel en tvilsom skikkelse å finne i Martyrologium Romanum. Han døde rundt 555 i Etiopia (noen skriver Jerusalem), ifølge tradisjonen en 15. mai (noen sier 27. oktober 532). Han skal ha etterlatt seg sønnen Gabra Masqal, og tradisjonen gir ham også en andre sønn, Israel, som det har vært antatt er identisk med den aksumittiske kong Israel. Ofte avbildes han som en eneboer som holder et kors og med en krone for sine føtter.

Det var den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som satte inn Aretas og Najran-martyrene samt Elesbaan i Martyrologium Romanum da han reviderte det på 1500-tallet. Det er ingen tvil om at martyrene døde fordi de holdt fast ved den kristne tro, og Elesbaan kan godt ha angret sin grusomhet og ha dødd en god død. Imidlertid var dette etter konsilet i Kalkedon, og de var alle nesten sikkert monofysittiske heretikere, som mente at Kristus hadde bare én natur, den guddommelige, siden den etiopiske Kirken var hovedsakelig monofysittisk i sin offisielle doktrine (selv kaller de seg miafysitter).

Enten var Baronius uvitende om dette, siden hans kunnskaper om de østlige kirkene var beskjedne, eller så avgjorde han at martyriet unnskyldte det som trolig uansett ikke var noe mer enn teknisk heresi. Elesbaan har minnedag den 24. oktober i den ortodokse kirke (6. november etter den gregorianske kalender), samme dag som Najran-martyrene minnes i Martyrologium Romanum, som nevner Elesbaan den 27. oktober, mens han feires den 28. mai (Ginbot 20) av de Etiopisk-ortodokse. Martyrologium Romanum skriver den 27. oktober:

«I Etiopia, St Elesbaan, konge, som etter å ha overvunnet Kristi fiender og sendt sitt kongelige diadem til Jerusalem, på keiser Justinus’ tid, levde et monastisk liv, som han hadde sverget, og gikk til sin belønning».