Den hellige Enfleda av Whitby (~626-~704)

Den hellige Enfleda (Eanflaed, Enflaeda, Eanfleda, Eanflæd) ble født på påskeaften den 19. april rundt 626 i Northumbria i Nord-England. Hun var datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (Eadwine) (616-33) i hans andre ekteskap med den hellige dronning Ethelburga av Lyming (Æthelburh), en prinsesse fra Kent. Da den ennå hedenske kong Edwin fikk lov til å gifte seg med den kristne Ethelburga, var det under forutsetning av at hun fritt fikk utøve sin religion, og at kongen selv ville vurdere å bli kristen. Den hellige Paulinus ble viet til biskop av York og ble rundt 625 sendt nordover sammen med dronningen som hennes kapellan, med håp om å omvende konge og folk.

Påskedag året etter bryllupet ble Edwin forsøkt drept da en morder, som var sendt av Wessex’ arving Cwichelm, angrep ham med et forgiftet våpen. Med Edwins trofaste tjener Lilla kastet seg frem og døde i sin herres sted. Ethelburga var gravid, og sjokket ser ut til å ha satt i gang fødselen samme kveld. Dronningen overlevde fødselen og fikk datteren Enfleda, og kongen takket sine guder. Paulinus takket Kristus og sa at det var gjennom hans inngripen at dronningens liv var blitt spart. Edwin svarte da at hvis den kristne Gud ville gjøre at han vant over Cwichelm og kom seg fra sine sår, ville han omvende seg. Som et bevis på sin oppriktighet og til Ethelburgas store glede ga han den nyfødte datteren til Paulinus så han kunne døpe henne på pinsesøndag 626. Hun var ifølge den hellige Beda den ærverdige den første fra Northumbria som mottok dette sakramentet. Det er imidlertid mulig at hun (som britiske kilder skriver) først ble døpt i en britisk ritus av kong Rhun av Rheged, som også kan ha døpt hennes far.

Edwin ble til slutt omvendt og døpt påsken 627. Flere av kongens slektninger mottok dåpen, og snart ble eksemplet fulgt av tusener i alle aldre og sosiale lag i Yorkshire og Lincolnshire. Deretter gjennomførte Edwin med stor kraft kristningen av landet. Men under slaget ved Hatfield Chase mot den hedenske kong Penda av Mercia (626-54) og hans kristne allierte Cadwallon av Gwynedd (625-34) fra Wales ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept den 12. oktober 633. Dermed ble hans kristningsverk revet ned, og hans enke Ethelburga måtte flykte for hedningene sammen med sine barn, blant dem den syvårige Enfleda, og erkebiskop Paulinus. Massakrene og uroen som fulgte ble først stoppet ved den hellige kong Osvalds tronbestigelse året etter.

Enfleda ble oppdratt delvis ved hoffet til sin onkel, kong Edbald, og delvis i det første klosteret som ble bygd i England, i Lyming, hvor hennes mor var abbedisse. I 642 vendte den sekstenårige Enfleda tilbake til Northumbria og giftet seg med kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Han var hennes fetter på morssiden. Dette ekteskapet med prinsessen som på farssiden var av Deira-linjen, var planlagt for å forene de to delene av Northumbria til et enhetlig kongedømme. Det er også nesten sikkert at dette ekteskapet reflekterte Oswius intensjon om å bevare sin bror Osvalds hardt tilkjempede kontroll over Deira. I så måte var hans plan mislykket, i alle fall i begynnelsen, for innen 644 var Deira styrt av Enfledas slektning, den hellige Oswin.

Enfleda ble en innflytelsesrik beskytter av kristendommen, og det samme ble hennes mann, til tross for noen handlinger som ikke kunne forsvares, for eksempel da han i 651 myrdet sin fetter Oswin. Enfleda overtalte ham til som bot å grunnlegge klosteret i Gilling, åstedet for tragedien. Den første abbeden der ble Oswins slektning Trumhere.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske». På den tiden var Oswiu konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma. Men dronning Enfleda var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var sent på 640-tallet beskytter for Wilfrid av York, senere en svært berømt mann i annalene til den tidlige angelsaksiske Kirken, da han var en ung mann på tretten år. Han var sendt til hoffet, hvor han ble presentert for Enfleda. Hun plasserte ham i klosteret på Lindisfarne, hvor han fikk en av Oswius tidligere ledsagere som lærer og mentor. Få år senere sendte hun ham til sin slektning, kong Erkenbert av Kent på veien til Roma. Det var hovedsakelig gjennom slike reiser til kontinentet at Wilfred begynte kalenderdebatten om romersk versus keltisk påske. Hun verdsatte helt klart sin bakgrunn fra Kent, og hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet. Det er svært trolig at Enfleda sørget for at den romerske påsken ble feiret i Gilling.

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby (Hild) og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.

Like etter dette skrev pave Vitalian (657-72) til Oswiu, og i anerkjennelse av Enfledas nidkjærhet og hennes støtte i påskekontroversen, sendte han henne som gave et gullkors med en nøkkel som var laget av det som ble antatt å være den hellige apostelen Peters lenker.

Kort etter 664 forsvant Alhfrith (Alchfrith, Ealhfrith), Oswius sønn  med en tidligere hustru, Rieinmelth av Rheged, på mystisk vis, og Enfledas barn kom i søkelyset. Alhfrith ble rundt 655 utnevnt av sin far som underkonge av Deira. Den nye arvingen Ecgfrith var nesten sikkert sønn av Enfleda. Etter det hører vi ikke mer om Enfleda før etter mannens død.

Kong Oswiu døde i 670 under en pilegrimsreise til Roma og Enfleda ble enke. Hun ble da nonne i Whitby, hvor Hilda fortsatt styrte som abbedisse. I 680 døde Hilda og Enfleda ble ny abbedisse. Under henne ble klosteret mer og mer Roma-orientert. Oswiu ble gravlagt i Whitby, og mens Enfleda styrte, ble også relikviene av hennes far Edwin overført dit og gravlagt i St. Gregor-kapellet. Whitby fremmet Edwins kult på samme måte som Bardney i Lincolnshire fremmet Osvalds. Både Edwin og Osvald hadde blitt drept av den hedenske kong Penda av Mercia (626-54), og begge ble regnet som martyrer.

Enfleda døde en 11. desember rundt 704 og ble gravlagt ved siden av mannen Oswiu i Whitby, som nå var blitt kongefamiliens mausoleum. Deres datter, den hellige Elfleda (Ælfflæd), som var vokst opp i klosteret i Whitby, overtok som abbedisse etter moren. Danskene ødela Whitby og deres arkiver rundt år 800, og det fjernet alle spor av en tidlig liturgisk kult for henne, men på 1000-tallet hevdet Glastonbury ifølge historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) å ha hennes relikvier sammen med noen andre helgener fra Northumbria. Hennes minnedag er 24. november i Wilson’s Martyrologe av 1608, fulgt av Challoner i hans Memorial of British Piety.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Streneshaul, Hilda abbatissa, S. Ælfleda, et pater eius rex Oswius, et mater eius Eanflede, et pater matris eius Edwinus, et Trumwinus episcopus, cum multis aliis («I klosteret i Whitby, Hilda, abbedisse, St. Elfleda, og hennes far kong Oswiu, og hennes mor Enfleda, og hennes mors far Edwin, og Trumwin, biskop, med mange andre»). (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386). De fem første av disse seks helgenene (Oswiu regnes ikke som helgen) er en familiegruppe. Hilda opptrer også i Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.