Den hellige Erasmus av Formia (d. ~303)

Skytshelgen for Gaeta og Formia og Fort St. Elmo på Malta; for sjøfolk, dreiere og vevere; for enker, foreldreløse; for barn med kolikk; mot alle mageonder og underlivsplager; mot all slags farer til sjøs; for husdyr og mot dyresykdommer; en av de fjorten nødhjelperne

Den hellige Erasmus (Erarmo, Eramo, Ermo, Herasmus, Rasimus, Rasmus; it: Erasmo, Elmo; sp: Telmo) er en skikkelse som vi har svært få historiske opplysninger om. Når alle senere legendariske tilføyinger er skrellet av, vet vi bare at han var biskop av Formiae (i dag Formia) i provinsen Latina i den sørlige delen av regionen Lazio i Midt-Italia, på Middelhavskysten halvveis mellom Roma og Napoli. Vi vet også at han led martyrdøden under keiser Diokletian (284-305) og at hans relikvier ble overført til Gaeta i 842. Hans passio (lidelseshistorie) ble samlet på 500-tallet og er rent legendarisk. Ifølge overleveringen var han først patriark av Antiokia i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia), men denne legenden er basert på den hellige Erasmus av Antiokia.

Erasmus ble født en gang på 200-tallet, muligens i Ohrid i Makedonia (?), eller i Antiokia i Syria, hvor han senere ble patriarkbiskop rundt år 300 [andre kilder sier at han var en biskop i patriarkatet Antiokia]. Da keiser Diokletians (284-305) forfølgelser brøt ut, flyktet Erasmus til et fjell i Libanon og bodde der alene i syv år. Ifølge legenden levde han ikke av annet enn det som ble brakt ham av en ravn. Villdyrene ble tamme og flokket seg rundt hans eneboerhytte. Men hans skjulested ble avslørt, og tre ganger ble han torturert av keiserens bødler. Først ble han slått med køller som var forsterket med bly og deretter ble han pisket, og til slutt ble han overhelt med bek og svovel og tent på, uten at det skadet ham. Rolig sto han i den flammende massen som skummet og kokte rundt ham, og priste Herren med høy røst. De som var tilskuere til dette praktfulle skuespillet, omvendte seg til den kristne tro, og bare dommeren forble forherdet. Til slutt kastet han Erasmus i fengsel uten mat for at han skulle sulte i hjel.

Da hentet en engel ham og førte ham til vesten. På skipsreisen kom de ut for et voldsomt uvær, men Erasmus fortsatte fryktløst å forkynne selv om lynet slo ned like ved. Til slutt stanset han uværet ved hjelp av bønn. Han virket i Sirmium (i dag Sremska Mitrovica i Serbia) og Lugridum i den romerske provinsen Illyricum (i dagens Kroatia), hvor han forkynte evangeliet og gjorde mange undre. Men han omvendte så mange at han snart ble oppdaget på nytt, og igjen ble han tatt og torturert.

Men nok en gang ble han befridd av en engel som brakte ham videre, denne gang til Formia (Formiae) i Sør-Italia på kysten mellom Roma og Napoli. Der døde han ifølge en variant av legenden av sine sår, mens en annen forteller at han var biskop av Formia i syv år. Til slutt ble han igjen arrestert som kristen og torturert på nytt, denne gangen inkluderte torturen å måtte sitte i en rødglødende stol. Deretter led han martyrdøden rundt år 303. Han ble gravlagt i Formia.

Erasmus’ kult kan stadfestes til Formia på 500-tallet, og han ble æret i Lazio og Campania. Den hellige pave Gregor I den store (590-604) skrev i 590 til biskop Bacauda av Formia at Erasmus’ relikvier ble æret i Formia, Formianae ecclesiae in qua corpus beati Herasmi martyris requiescit (Gregor den store, Registri Epistolarum, I, 8) Den samme paven forteller om to klostre som var viet til Erasmus, et i Napoli (Registri Epistolarum, IX, 172), og det andre på stedet in latere montis Pepperi nær Cuma (Registri Epistolarum, I, 23). Roma hadde også et kloster viet til Erasmus på Monte Celio, hvor den hellige pave Adeodatus I (615-18) ble utdannet som ung. Senere utvidet og utrustet han det med goder og privilegier som pave (Liber Pontificalis, I, 346). Andre klostre var viet til Erasmus i Formia (også kalt Castellone) og nær Itri (in valle Itriana).

Da byen Formiae ble plyndret av sarasenerne i 842, ble Erasmus’ relikvier overført til Gaeta og gjemt i en søyle i kirken Santa Maria (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Der ble de funnet i 917 av biskop Bono, som samme år proklamerte Erasmus som skytshelgen for Gaeta. Hans relikvier æres fortsatt i kirken som bærer hans navn, Sant’Eramo. I tillegg er det andre byer i Frankrike, Italia og Tyskland som hevder at de har relikvier av Erasmus, som Boulogne, Verona, Mainz og Köln. I 1106 vigslet pave Paschalis II (1099-1118) katedralen i Gaeta til Jomfru Maria og Erasmus. Hans navn sto i den hellige Hieronymus’ martyrologium og også i tidlige irske og angelsaksiske samt i marmorkalenderen i Napoli, og hans navn står i Martyrologium Romanum.

Hagiografer og kunstnere bidro til at Erasmus’ kult ble spredt over det meste av den vestlige verden, inntil han på 1400-tallet ble en av de fjorten nødhjelperne, og ble anropt av enker, foreldreløse og ved mageonde eller underlivsplager. På grunn av underet på sjøreisen ble Erasmus æret som sjøfarernes skytshelgen og fikk et gangspill (forhalingsvinsj) som attributt. Senere ble dette misforstått, og det ble til at han skulle ha fått tarmene trukket ut med en håndvinde. Andre varianter forteller historien motsatt: Fordi sjøfolk bruker et gangspill til å trekke opp ankeret og dette gangspillet minner om den håndvinden som Erasmus fikk tarmene trukket ut med, ble Erasmus sjøfolkenes skytshelgen.

Det ble enda mer forvirring under perioden med portugisisk dominans på havet, da portugisiske sjøfolk adopterte den hellige Peter González som sin skytshelgen, og de to helgenene ble ofte trodd å være samme person. Uttrykket «St. Elmsild» har navn etter ham. St. Elmsild er en blek (blå) elektrisk utladning som på stormfulle netter kan ses i mastetoppene, rundt dekket og riggen på skip under storm og ble antatt å vise at skipet var under helgenens beskyttelse. Fenomenet er i virkeligheten en korona av varm, ionisert gass som omgir høyreiste objekter som fungerer som strømledere under stormer. Lyset ble også kalt corposant eller corpuzanto (corpo santo = «hellig legeme»). De gamle kalte dem «Helena-ild» når det var en flamme og «Castor og Pollux» når de var i par (Castor og Pollux var sønner av Zevs, én udødelig og én ikke).

Erasmus’ minnedag er 2. juni. I den gamle norske kalenderen ble han minnet den 3. juni. Dagen er markert på norske primstaver. Erasmus’ legende er ikke med i første utgave av Legenda Aurea, «Den gylne legende», fra 1200-tallet, men den er med i de senere tillegg som omfatter de helgener som ble berømte på 1300- og 1400-tallet. Hans minnedag i den ortodokse kirke er 4. mai.

Erasmus’ attributt i kunsten er en tarmvinde. Hans legende har inspirert mange kunstnere. Noen avbilder ham sittende i bek i en trebeint kjele, andre avbilder ravnen som kom med mat til ham. Hans angivelige martyrium ved å få tarmene trukket ut har også vært et yndet objekt for malere, og det er avbildet på en mosaikk over hans alter i Peterskirken. Det har også gjort at folk påkaller ham som beskytter mot kolikksmerter.

Men den mest kjente avbildningen av Erasmus er kanskje Matthias Grünewalds bilde av ham sammen med den hellige Mauritius. Dette maleriet ble laget mellom 1517 og 1523 for det nye klosteret St. Moritz og St. Maria Magdalena i Halle an der Saale. Oppdragsgiver var erkebiskopen av Mainz og Magdeburg, Albrecht av Brandenburg, som i bildet fikk seg selv fremstilt som Erasmus. Maleriet er et kirkepolitisk manifest for den idéverden som kirkefyrsten ledet ved grunnleggelsen av det nye klosteret og innføringen av Erasmus’ kult i Halle. Albrecht lot forkynne at Erasmus hadde døpt Mauritius, selv om de to hellige aldri hadde møtt hverandre. Hva denne allegorien virkelig betydde, har ikke Grünewald-forskerne ennå oppklart. I dag er bildet en av de største skattene i Alte Pinakothek i München.