Den hellige Epifanius av Salamis (~315-403)

Den hellige Epifanius (Epiphanius) ble født rundt år 315 i den lille bosetningen Besanduk nær Eleutheropolis (i dag Beit Jibrin) i Judea i Palestina. Han kom fra en hellenisert jødisk familie. Han ble overbevist om sannheten i den kristne lære og ble døpt sammen med søsteren Callithrope. Det sies at han ble kristen etter å ha sett hvordan en munk ved navn Lucian ga bort sine klær til en fattig person. Slått av munkens medfølelse ba Epifanius ham op å lære ham om kristendommen. Han ble som 26-åring munk i klosteret hos den hellige Hilarion (ca 291-ca 371) i ørkenen sør for Gaza.

Etter en tid som munk i Palestina dro han til Egypt for å studere, men også for å bo i ulike kommuniteter i ørkenen hvor munkene var hengivne tilhengere av den hellige Athanasius av Alexandria og forsvarere av begrepet consubstantialis («av samme vesen»). På veien til Egypt møtte han den hellige Pafnutios den Store (ca 280-ca 360), en kjent motstander av arianismen, som skal ha profetert at Epifanius en dag ville bli «hierark på Kypros». Epifanius var selv en kompromissløs forsvarer av ortodoksien, og da han på sine studiereiser i Egypt kom over noen uortodokse gnostiske munker og nonner som levde et utsvevende liv, fordømte han dem og fikk dem utvist.

Epifanius vendte rundt år 333 tilbake til Palestina, hvor han ble presteviet og grunnla et kloster i Ad ved Eleutheropolis, som han ledet i tretti år. Dette klosteret ble ofte nevnt i polemikken mellom Hieronymus og Rufinus og biskop Johannes av Jerusalem. Hele tiden studerte Epifanius og skaffet seg evner og kunnskap. Han ble en ekspert på de språkene som trengs for å forstå Skriften og snakket fem språk flytende (hebraisk, egyptisk (koptisk), syrisk, gresk og latin). Av den grunn kalte den hellige Hieronymus (ca 342-420) ham Pentaglossis («Fem-språklig»). Som abbed klarte han seg gjennom forfølgelsene under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Han var berømt for sin lærdom, askese, botsøvelser, åndelige visdom og råd, og han skrev og talte mot tidens feiltakelser inntil han begynte å bli betraktet som «Palestinas orakel». Spesielt angrep han arianismen, som var dominerende i keiserlige sirkler. Under keiser Konstantius forlot han ofte sin celle for å stå sammen med dem som kjempet for den sanne tro. I disse årene besøkte han den hellige Eusebius av Vercelli, som også var en forkjemper for ortodoksien, og Paulinus av Antiokia.

Epifanius’ ry for lærdom gjorde at han i 367 ble valgt til biskop av Salamis (tidligere kalt Konstantia etter keiser Konstantius), rundt en mil nord for Famagusta, etter den hellige biskop Auxibius. Dette var det viktigste setet på Kypros og øyas metropolittsete. Samtidig fortsatte han som superior for sitt kloster, og som biskop bar han også ordensdrakt og endret ingenting i sin levemåte. Han var en mann av en viss lærdom, konservativ av natur og en sterk forsvarer av ortodoksien. Som biskop satte han spor etter seg som debattant, blant annet i spørsmålet om dateringen av påsken og kritikken mot bilder. Han var en polemiker mot venerasjonen av bilder.

Hans ry var så stort at han var en av de få ortodokse biskoper som ikke ble plaget av den arianske keiser Valens (364-78), selv om han gikk kraftig ut mot arianismen. Han dro i 376 til en synode i Antiokia, hvor trinitariske spørsmål ble diskutert mot kjetteriet apollinarismen og han støttet biskop Paulinus, som hadde støtte fra Roma, mot den hellige Meletius’ og de østlige biskopenes krav. I 382 fulgte han biskop Paulinus av Antiokia og han til et konsil i Roma innkalt av den hellige pave Damasus I (366-84). I Roma bodde de i hust til den hellige Paula, som kort etter (385) reiste til Palestina.

I 394 prekte Epifanius i Oppstandelseskirken i Jerusalem i nærvær av patriark Johannes av Jerusalem, og da fordømte han sin vert patriarken i hans egen katedral for å være for ettergivende overfor origenismen. Han tok dermed det avgjørende initiativet til motsetningene om Origenes’ person og system i de palestinske munkekoloniene. Denne prekenen ble tatt ille opp av både patriarken og hans tilhengere, og da trakk Epifanius seg tilbake til Betlehem. Der presteviet han Paulinian, den hellige Hieronymus’ bror. Patriark Johannes protesterte mot et slikt inngrep i sine biskoppelige rettigheter, og Epifanius forsøkte i et brev å rettferdiggjøre sin handling, men forsøket var ikke spesielt vellykket.

Epifanius’ siste år ble formørket av hans mangel på måtehold, for i sin iver var han ute av stand til å vise takt og diskresjon i sin polemikk. Epifanius mente at Origenes var ansvarlig for mange av tidens vranglærer, eller «alle heresiers far», spesielt arianismen. Han kunne angripe med stor kraft fordi han kunne gresk, syrisk, hebraisk, koptisk og delvis også latin, «alle verdens språk», som Rufinus sa om ham. Det lyktes ham å skille Hieronymus fra hans origenistiske venner, biskop Johannes av Jerusalem og Rufinus, og dette sørget for at han vant Hieronymus’ vennskap. Sammen med Hieronymus og munkene fra ørkenen i Sketis klarte han på synoden i Alexandria i 399 å få Theofilos av Alexandria til å stemme for en fordømmelse av Origenes.

Da Epifanius var nesten nitti år gammel, dro han i 402 til Konstantinopel, hvor han på oppfordring av erkebiskop Theofilos av Alexandria fordømte de fire «Høye brødre». Men deretter innrømmet han at han ikke kjente til noe av deres lære. De fire var tilhengere av Origenes og munker fra den nitriske ørken, som var fordrevet av Theofilos og søkt tilflukt i Konstantinopel hos den hellige erkebiskop Johannes Krysostomos. Epifanius var innkalt til Konstantinopel av keiser Arkadios og hans hustru Eudoxia for å delta på en bispesynode som skulle fordømme Johannes Krysostomos og avsette ham som patriark av Konstantinopel. Dette var den berømte Eikesynoden i 403, som ble holdt i en forstad til Konstantinopel som ble kalt «Eika».

Da Johannes Krysostomos fikk høre at Epifanius hadde stilt seg på keiserparets side mot ham, skal han ha skrevet til ham: «Min bror Epifanius, jeg hører at du har gitt keiseren det råd at jeg skal forvises. Vit at du aldri skal se din bispetrone igjen». Til dette skal Epifanius ha svart: «Johannes, min lidende bror, stå imot fornærmelser, men vit at du aldri vil nå det stedet du skal forvises til». Begge profetiene gikk i oppfyllelse, for Johannes Krysostomos døde på vei til sitt eksil i Armenia.

Epifanius forsto til slutt at han var blitt brukt som Theofilos’ redskap i hans kampanje mot Johannes Krysostomos, som hadde gitt tilflukt til de munkene som hadde blitt forfulgt av Theofilos og som appellerte til keiseren. Epifanius innså at han var kommet i en uheldig stilling, og desillusjonert gikk han om bord i et skip for å reise tilbake til Kypros. Men han døde på åpent hav på reisen dit den 12. april 403, rundt 88 år gammel.

Epifanius’ berømmelse hviler på hans skrifter, som gjør ham til en av kirkefedrene. Det verket han er mest kjent for, er Panarion eller «Medisinesken eller mot åtti kjetterier» (Panarion seu adversus L7. JULI 2014 haereses) (374-77), hvor han setter seg fore å imøtegå alle kjetterier, virkelige eller innbilte, fra de tidligste tider og helt frem til hans egen tid. I følge ham var det åtti av dem, tilsvarende de «åtti konkubiner» i Salomos Høysang (6,8). Verket er full av sitater som ofte er de eneste bevarte fragmentene av inndratte tekster. Boken ble skrevet mellom 374 og 377 og er en håndbok for å møte kjetternes argumenter.

Boken lister opp og tilbakeviser åtti kjetterier, og noen av dem er ikke beskrevet i noen andre bevarte dokumenter fra den tiden. Epifanius begynner med de «fire mødre» til førkristen heresi –barbarisme, skytisme, hellenisme og judaisme – og deretter tok han for seg de seksten førkristne heresiene som hadde strømmet fra dem: fire filosofiske skoler (stoikere, platonikere, pytagoreere og epikureere) og tolv jødiske sekter. Deretter følger et mellomspill hvor han forteller om Ordet som ble kjød (Inkarnasjonen). Etter dette går Epifanius løs på sin samling av seksti kristne heresier, fra assorterte gnostiske til de ulike trinitariske heresier fra 300-tallet, og han avslutter med kollyridianere (som dyrket Maria som en gudinne – himmeldronningen) og messalianere (syr: metzalyana, «de som ber») eller eukitter (gr: εὐχίτης; euchitēs), medlemmer av en oldkirkelig asketisk-spiritualistisk bevegelse.

Selv om Epifanius ofte lot sin nidkjærhet komme før fakta – han innrømmer ved en anledning at han skrev mot origenistene basert utelukkende på andrehånds rykter (Panarion, Epifanius 71) – er Panarion en verdifull kilde til informasjon om den kristne kirke på 300-tallet. Boken er også en viktig kilde for de tidlige jødiske evangeliene som Hebreerevangeliet, som sirkulerte blant ebionitter og nasareere, samt tilhengerne av Cerinthus og Merinthus. Et annet trekk ved Panarion er at verket gir oss tilgang til verker som har gått tapt, som Justin martyrs verk om kjetterier, gresken i Ireneus’ «Mot heresier» og Hippolyts Syntagma. Panarion ble oversatt til engelsk først i 1987 og 1990.

Hans tidligste kjente verk er avhandlingen Ancoratus («Troens gode anker») om Treenigheten og oppstandelsen, som inneholder argumenter arianismen og Origenes’ lære. Bortsett fra de polemikkene han er kjent for, skrev Epifanius et verk om bibelsk antikvarisme, som har fått sitt navn etter en av seksjonene, «Om mål og vekt» (περί μέτρων καί στάθμων) etter De mensuribus et ponderibus, om gamle jødiske skikker og mål. Det ble skrevet i 392 i Konstantinopel for en persisk prest, og er bevart i syrisk, armensk, og georgisk oversettelse. Den første seksjonen diskuterer Det gamle testamentets kanon og dets versjoner, den andre handler om mål og vekt og den tredje behandler geografien i Palestina. Teksten synes ikke å ha blitt gitt en siste behandling, men består av grove notater og skisser.

Epifanius var en autoritet på kulten for Maria og forkynte Peters primat blant apostlene. Et annet verk, «Om de tolv edelstener» (De Gemmis), er bevart i en rekke fragmenter. Samlingen av prekener som tradisjonelt tilskrives en «St Epiphanius, biskop», dateres til sent på 400-tallet eller 500-tallet og er ikke knyttet til Epifanius av Salamis av moderne forskere. Epifanius’ ry for lærdom var så start at Physiologus, den viktigste kilden for middelalderske bestiarier (samling av moralske fabler om faktiske eller mytologiske fabeldyr), kom til å bli generelt tilskrevet ham, men med urette.

Sammen med den hellige biskop Tikhon av Amathus (Limassol) satte han i gang en forfølgelse mot de ikke-kristne som bodde på Kypros og ødela de fleste av deres templer. Han synes å ha vært den første geistlige som tok opp spørsmålet om kristne religiøse bilder som en større sak, og det har vært mange kontroverser om hvor mange av de sitatene som tilskrives ham av de bysantinske ikonoklastene, som virkelig var av ham. Uansett var han helt klart sterkt imot noe samtidig bruk av bilder i kirken. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 12. mai.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, oca.org, Ecole - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 9. april 2004