Den hellige Euthymios den Store (~378-473)

Den hellige Euthymios (gr: Ευθύμιος; Efthymios; lat: Euthymius) ble født rundt 378 i Melitene i Armenia (nå Malatya i Tyrkia) under keiser Gratian (375-83). Praktisk talt alt vi vet om hans liv, stammer fra en biografi skrevet av Kyrillos av Skytopolis, en gresk munk og hagiograf på 500-tallet, som skrev biografier om syv palestinske abbeder. Selv om disse er bemerkelsesverdige for sin detaljrikdom, skjelnes det lite mellom historie og tradisjon.

Euthymios var sønn av den rike kjøpmannen Paulos og hans hustru Dionysia i Melitene. De var fromme og troende, men fikk ikke barn. De rettet da innstendige bønner om forbønn til en lokal martyr, den hellige Polyeuctus, Da hadde de en visjon hvor de hørte en engels røst som ba dem være glade, for med fødselen av deres sønn ville all heresi bli avskaffet og Gud ville gi Kirken universell fred. Da sønnen ble født, fikk han derfor navnet Euthymios, som betyr «den som bringer glede».

Euthymios ble døpt som treåring. Etter at hans far døde, overlot moren ham til den lokale biskopen, Eutroius av Melitene (Eutrojos, Otreius, Otreus), og Euthymios fikk sin utdannelse i teologi under ham. Biskopen gjorde ham til kleriker og viet ham først til lektor, og fordi han var intelligent og dyktig i sine studier og overgikk alle andre i dyder og askese, ble han i 395 eller 396 påtvunget prestevielsen, bare nitten år gammel. Samtidig ble han eksark, det vil si at han hadde ansvaret for alle klostrene i bispedømmet. I den egenskap besøkte han ofte klosteret St Polyeuctus, hvor han kunne tilbringe hele netter i bønn på et fjell i nærheten. Biskopen tok også opp hans mor blant diakonissene.

I likhet med andre viktige skikkelser på den tiden, følte Euthymios en dragning mot eremittlivet, og i en alder av 29 år dro han i hemmelighet til Det hellige land. Etter å ha bedt ved de hellige steder i Jerusalem, ble han i 406 eremitt i en celle nær den berømte lavraen Faran (Pharan), rundt en mil øst for Jerusalem i Wadi Mukellik. En lavra er en kommunitet av eneboere med felles leder eller abbed. Der levde han av å lage bastkurver, noe som bevitnes av andre eremitter. Han sluttet vennskap med den hellige Theoktistos (Theoctistus), som levde ved den samme lavraen. Euthymios og Theoktistos hadde en så stor gjensidig affeksjon og enhet i sinn at de så ut til å leve som én sjel i to kropper. Etter Epifani (6. januar) pleide de å dra ut i ørkenen, hvor de levde i streng askese og bønn, før de vendte tilbake til sine celler i lavraen på Palmesøndag.

Etter fem år dro de sammen i fastetiden omkring 411 lenger ut i ørkenen i retning mot Jeriko, og i Wadi Dabor fant de en avsidesliggende stor hule, som senere ble kirke. De var sikre på at Gud hadde ledet dem dit og bestemte seg for bosatte seg i hulen. De spiste bare ville urter, og lenge var de helt alene der. Men en dag ble de oppdaget av gjetere fra Betania, som dro tilbake til sin landsby og fortalte andre om dem. Etter det strømmet mange mennesker dit, og munker kom fra andre klostre for å besøke dem. Noen ble til og med værende for å bli instruert av dem.

Så mange munker samlet seg rundt dem at de dannet en slags halveremittisk kommunitet rundt hulen. Euthymios og Theoktistos ble nødt til å bygge en lavra over hulekirken for alle disiplene, og det utviklet seg i retning av et cenobium eller cenobittisk kloster (av gr: koinos bios = felles liv), som integrerte et kontemplativt liv med andre liturgiske og intellektuelle prosjekter og arbeid utført i fellesskap. Mens Euthymios var der, frigjorde han mange menn fra sykdommenes fryktelige lenker. Det viste seg imidlertid at dette ble for mye selskap for Euthymios, så han flyttet til et enda mer avsidesliggende sted. Han overlot den daglige omsorgen for kommuniteten til sin ledsager Theoktistos, som ble hegumen (igumen) eller abbed, og selv møtte han bare dem som søkte åndelige råd på lørdager og søndager.

I ørkenen grunnla Euthymios på ulike tidspunkt to klostre og en lavra for eneboere, et på vestsiden av Dødehavet og et lenger vest i ørkenen Ziph. Han levde et strengt liv i bønn og manuelt arbeid, men han advarte mot alle sorter av spektakulær askese, som han mente førte til selvaktelse.

Euthymios fikk et stadig større ry for mirakler. Det ble sagt at han mettet 400 menn som hadde kommet til klosteret, med bare noen få brød. Gjennom bønn gjorde han ufruktbare kvinner i stand til å få barn. Han åpnet også himmelens porter, som den store profeten Elia hadde gjort, og brakte regn i en tørkeperiode. En dag så tilskuere en lyssøyle komme ned fra himmelen mens Euthymios feiret messeofferet, noe som bekjentgjorde det indre lyset i hans sjel. Dette lyset skinte over ham inntil han hadde fullført liturgien. Et annet tegn på hans renhet var at han kunne se tilstanden til sjelene til dem som kom for å motta den hellige eukaristi.

En annen historie forteller at en munk var i ferd med å dø. Sett utenfra virket han som en vis og moderat helgen, men i sitt hjerte var han lidderlig og usømmelig fordi han tillot sitt arbeid å bli gjort mer behagelig gjennom sine skammelige tanker. Da munken var døende, så Euthymios en engel ta hans sjel med makt ved hjelp av et tretagget spyd. Straks hørte helgenen også en stemme som avslørte alle de skjulte og skammelige tankene til den døende munken.

Euthymios ble også kjent for mirakuløse helbredelser, blant annet helbredet han Terebon, den lamme sønnen til den viktige sarasenske sjeiken Aspebetus, bare ved en kort bønn og korsets tegn. Dette førte til et stort antall arabiske konvertitter som søkte hans åndelige veiledning, og han fikk stor innflytelse blant araberne. Aspebetus, som forgjeves hadde engasjert persiske trollmenn for å helbrede sønnen, ba straks om å bli døpt. En kilde sier at han senere ble viet til prest.

Da Euthymios’ ry steg, strømmet store menneskemengder til for å treffe ham. Da trakk han seg tilbake sammen med sin disippel Domitian til ødemarken i Ruba ved Dødehavet. Her bodde han en stund på et avsidesliggende fjell ved navn Marda, og deretter trakk han seg tilbake til ørkenen Zipho (det gamle Engaddi). Men store menneskemengder fulgte etter ham også dit, så derfor vendte han tilbake til området ved Theoktistos’ kloster, hvor han slo seg ned i en hule.

Hver søndag kom han til klosteret for å delta i liturgien. Men det var stadig flere som ønsket ham som åndelig rådgiver, så derfor grunnla han i 420 en lavra tilsvarende Faran på høyre side av veien fra Jerusalem til Jeriko. Denne lavraen fikk senere Euthymios’ navn. Kirken som var knyttet til denne lavraen, ble vigslet i 428 av Juvenal, den første patriarken av Jerusalem. Patriark Juvenal viet Euthymios til biskop, og i denne egenskap deltok han på konsilet i Efesos i 431. Han ble stadig brukt som rådgiver av andre biskoper. Men han tilbrakte det meste av tiden i streng ensomhet, og han tok seg av sine munker gjennom assistenter. Mange av hans disipler ble senere biskoper, klostergrunnleggere og åndelige lærere.

En av dem var den berømte hellige Sabas av Mar Saba (439-532). Mens Sabas ennå var ung, ba han om å få slutte seg til den håndfull disipler som Euthymios tillot å bo rundt ham, men asketen syntes at han var for ung for et liv i total ensomhet. Han ba ham komme tilbake når han var tretti og anbefalte ham til sitt kloster rundt fem kilometer unna, som sto under oppsyn av Theoktistos. Der ble Sabas kjent som en hardt arbeidende munk. Han hjalp sine brødre med det tyngste arbeidet, hogde all veden og hentet vann til huset. Ham kalte Euthymios «den unge gamle». Etter Euthymios’ død ble den lavraen som var oppkalt etter ham, omdannet til et koinobion, det vil si et cenobittkloster.

Euthymios ble regnet som en stor misjonær blant ikke-kristne. Historikere trekker frem hans bidrag til kristningen av de arabiske nomadene. Han medvirket også til å grunnlegge et eget bispedømme for dem, Parembolai (lat: Castra Saracenorum). Dette skjedde i år 424. Som første biskop ble utnevnt Peter Aspebet, som var døpt av Euthymios.

Euthymios var en innbitt motstander av nestorianerne, manikeerne og eutykianerne (monofysittene). Da monofysitten Theodosios ble patriark av Jerusalem, oppsto straks en opposisjon mot ham, og i spissen for den sto Euthymios. Han krediteres for å ha utbredt ortodoks Kristologisk doktrine i det palestinske klostervesenet og ha stått mot bakvaskelser fra sine teologiske motstandere. Keiserinne Eudoxia, enke etter keiser Theodosios II (408-50), ble henvist til ham av den hellige Simon Stylitten. Han rådet henne til å vende seg bort fra den monofysittiske læren til arkimandritt Eutykios, som var fordømt på konsilet i Kalkedon i 451, og vende tilbake til ortodoksien hvis hun ville unngå ulykkene som rammet hennes familie. Hun fulgte dette rådet og ble i 455-56 omvendt sammen med mange av sine ledsagere. Senere forsøkte hun å gi penger til Euthymios’ lavra, men han forsøkte å få henne fra det og ba henne om å forberede seg på døden. Hun vendte tilbake til Jerusalem og døde rett etter.

Da Theoktistos hadde nådd en høy alder, ble han svært syk. Euthymios, som selv var nitti år gammel, besøkte ham og tok seg av ham. Da han døde i 467, kom patriark Anastasios av Jerusalem og presiderte ved hans begravelse, hvor Euthymios var til stede.

Den 13. januar 473 kom Martyrius og Elias, som Euthymios forutså at begge skulle bli patriarker av Jerusalem, sammen med flere andre for å besøke ham og følge ham til hans fasteretrett. Men han sa at han ville være sammen med dem hele uken og dra lørdagen etter, og fikk dem til å forstå at hans død var like om hjørnet. Han utnevnte Elias til sin etterfølger, og sa til Domitian, en elsket disippel, at han ville følge sin lærer ut av denne verden på den syvende dag, noe som også skjedde.

Euthymios døde den 20. januar 473, da han var 95 år gammel, og 66-68 av disse årene hadde han tilbrakt i ørkenen. Hans bisettelse var en konge verdig, og han ble straks regnet som helgen, og det ble meldt om mange mirakler som ble tilskrevet hans forbønn. Hans biograf Kyrillos hevder å ha vært øyenvitne til mange av dem. Euthymios æres fortsatt høyt i hele Østen, og hans navn nevnes i forberedelsen til den bysantinske liturgien. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 20. januar.

Euthymios den store står på en liste over helgener (Catholic Encyclopedia: Oil of Saints) som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider (Acta Sanctorum, januar, II, s 687). Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).