Den hellige Etheldreda av Ely (~636-679)

Skytshelgen for Cambridge University; mot halssykdommer og øyensykdommer

Den hellige Etheldreda (Edeldrida, Etheldrida, Ethelreda, Edilthride, Edeltrude, Edildrudis, Ediltrudes, Ethelthrith, Æthelthryth, Athelthryth; gmleng: Æþelðryþe; eng: Audrey, Awdrey; lat: Ediltrudis; ty: Edeltraut) ble født rundt 636 i Exning near Newmarket i grevskapet Suffolk i East Anglia i England. Hun var datter av kong Anna av East Anglia (635-54) og hans andre hustru Saewara. Det betyr at hun var søster av de hellige Sexburga av Ely, Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham og halvsøster (med samme mor) av den hellige Sethrida av Faremoutiers, som den hellige Beda den ærverdige kaller «datter av hustruen til Anna, konge av East Anglia». Noen kilder forteller også om to brødre av disse fem hellige kvinnene, Aldwulf og Adulphus, men for det første er dette to former av samme navn, og for det andre var den Ealdwulf som senere ble konge av East Anglia (663-713), nevø av Anna, ikke sønn. Dette var på heptarkiets tid, da England besto av de syv kongedømmene Essex, Sussex, Wessex, Kent, Mercia, East Anglia og Northumbria.

Etheldreda levde på en tid da ordensfolk var kompromissløse i sin lengsel etter fullstendig omvendelse av sine liv til Gud. For henne var bønn, hellig kommunion og barmhjertig arbeid essensielle trekk ved hennes tro på Jesus Kristus. Fra sin ungdom viet hun seg til fromhet, renhet og ydmykhet. Hun syntes bestemt for ordenslivet og avla tidlig et kyskhetsløfte. Men foreldrene ville det annerledes. De ville gifte bort den unge datteren til Tonbert (Tondberht, Tondberct), høvding eller fyrste av South Gyrwe, et østanglisk delrike i distriktet Fen. Etheldreda ga etter og de giftet seg rundt 652, da hun var rundt seksten år gammel. Men hun klarte å overtale mannen til å respektere det kyskhetsløftet hun hadde avlagt, så de levde i et jomfruelig ekteskap. I 654 ble hennes far beseiret og drept i et slag med kong Penda av Mercia (626-54), og han ble etterfulgt som konge av sin bror Ethelhere (654-55) og ett år senere av en annen bror, Ethelwold (655-64).

Tonbert kan ha vært en syk mann, for etter tre år døde han rundt 655, og Etheldreda trakk seg tilbake til øya Elge (senere kalt Ely) i Cambridgeshire, hennes bryllupsgave fra Tonbert, hvor hun ville leve i ensomhet for Gud. Men av politiske grunner ble hun i 660 tvunget til et nytt ekteskap, denne gang med Egfrid (Ecgfrith), senere konge av Northumbria (670-85). Han var sønn av kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Ved bryllupet var Egfrid femten år og Etheldreda var 25. Motivet for ekteskapet var å skape en allianse mot det aggressive Mercia.

Også med denne ektemannen levde Etheldreda i kyskhet i tolv år, og hun behandlet ham som en sønn eller bror. Hun underviste ham i katekismen og veiledet hans åndelige vekst. Den hellige biskop Wilfrid av York var hennes venn og rådgiver, og hun ga ham et stort landområde i Hexham, som opprinnelig hadde vært en gave fra hennes mann. Der bygde han et kloster og en kirke som ble regnet som den mest praktfulle nord for Alpene. Etheldreda inviterte også til sitt hus munker og nonner som utmerket seg for lærdom og fromhet. Blant dem var den unge hellige prioren Cuthbert av Lindisfarne. Til det klosteret ga hun mange gaver av sin egen eiendom.

Da Egfrid var blitt konge i 670, krevde han at ekteskapet med Etheldreda skulle fullbyrdes. Hun nektet og sa at hun hadde viet seg til Gud, og begge partene anket saken inn for biskop Wilfrid. Kong Egfrid forøkte å bestikke biskopen, men han bestemte at Etheldreda skulle få tre inn i et kloster. Da gikk den motvillige kongen med på at ekteskapet ble oppløst i 672, noe han imidlertid straks angret. Men før han kunne gi ordre om det motsatte, hadde Etheldreda reist nordover over elven Tweed til Coldingham i Berwickshire (nå i Skottland), hvor hun trådte inn i klosteret der som benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Abbedissen der var den hellige Ebba (den Eldre), som var Egfrids tante og angivelig også en slektning av Etheldreda. Hun mottok sløret av biskop Wilfrid. Egfrid giftet seg igjen, men han bar nag til Wilfrid og oppmuntret den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury til å dele det enorme nordlige bispedømmet York. Wilfrid ble noen år senere utvist fra Northumbria.

I 673 forlot Etheldreda Coldingham og dro sørover. Historien forteller at Egfrid fant livet uutholdelig uten henne og bestemte å hente henne tilbake, med eller mot hennes vilje. Ebba sympatiserte fullt og fast med Etheldreda, men hun skjønte at de ikke kunne stå imot kongen. Derfor rådet hun Etheldreda til å flykte fra Coldingham, kledd som tigger. Det gjorde hun og ble fulgt av to nonner fra Coldingham, de hellige Sewara og Sewenna. Hun dro ikke til sin egen tantes søster, den hellige Hilda av Whitby, ettersom hun ville ha gått mot alt hennes fiende Wilfrid hadde gitt råd om.

I stedet dro Etheldreda i retning sitt eget land i Ely. Det er fortalt mange historier om hennes eventyr på reisen, og de har ofte blitt gjengitt i skulpturer og glassmalerier i de engelske klosterkirkene. På fluktens første dag ble Etheldreda nesten innhentet av Egfrid. Hun kom til et nes, Colbert’s Head, som raget ut i sjøen, og hun ble beskyttet av tidevannet, som straks steg til uvanlige høyder rundt klippen og gjorde at forfølgerne ikke fikk tak i henne. Egfrid bestemte seg for å vente til tidevannet sank, men vannet sank ikke på syv dager. Han innså da at en makt større enn hans hadde tatt Etheldreda og hennes løfte under sin beskyttelse, så han ga opp tanken på å tvinge henne tilbake og vendte hjem. Egfrid giftet seg senere med Ermenburg (Eormenburg) og utviste Wilfrid fra sitt kongerike i 678.

Senere på reisen var det en svært varm dag, og Etheldreda ble overmannet av tretthet. Hun stakk staven i bakken og la seg ned for å hvile rett på bakken. Da hun våknet, hadde staven fått greiner og løv som beskyttet henne, og den ble senere til et mektig eiketre, det største i mils omkrets. Da hun kom frem til sumpene på øya Ely, grunnla hun i 673 et dobbeltkloster hvor hun selv ble abbedisse, innsatt av biskop Wilfrid, som også ga sløret til hennes første nonner. Han oppnådde spesielle privilegier for henne fra paven, og ofte besøkte han henne og hjalp henne med råd og nyttige forslag i styringen av det store klosteret.

Etheldreda restaurerte en gammel kirke i Ely, som skal ha vært ødelagt av den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (626-54), og hun bygde sitt kloster der hvor den berømte katedralen i Ely nå står. I syv år levde hun et asketisk liv i bot og bønn, spiste bare ett måltid om dagen, bortsett fra når hun var syk eller på store kirkefester, bar ullklær i stedet for lin, som ble båret av fornemme kvinner, selv i klostre, og hun våket hver dag mellom matutin ved midnatt og daggry. Hun vasket seg bare i kaldt vann, unntatt i påsken, pinsen og epifani, men da badet hun også bare i det vannet som først var brukt av de andre nonnene. I dette rike familieklosteret sluttet hennes søstre og nieser seg til henne eller etterfulgte henne.

Men så ble klosteret rammet av en pest, som tok livet av flere av nonnene i kommuniteten. Etheldreda fikk en svulst på halsen, som hun tolket som en guddommelig straff for sin frivolitet og forfengelighet i sine yngre dager, da hun pyntet seg med halsbånd. Etter et smertefullt sykeleie døde hun i sitt elskede Ely den 23. juni 679. I tråd med sine egne instruksjoner ble hun gravlagt i en enkel trekiste.

Etheldredas søster Sexburga hadde trådt inn i klosteret etter at hennes mann, kong Erkenbert av Kent, døde, og hun ble søsterens etterfølger som abbedisse. Da hun seksten år senere, den 17. oktober 695, skulle overføre søsterens legeme fra en vanlig grav til den nye kirken i Ely, var det like friskt. Wilfrid av York og Etheldredas lege Cynefrid var blant vitnene. Svulsten på halsen, som legen hadde skåret av, var leget, og linklærne som hun var gravlagt i, var så rene og hele som den dagen hun ble gravlagt. Hennes kiste og klær viste seg å ha mirakuløse evner. En sarkofag av hvit marmor ble tatt fra de romerske ruinene i Grantchester, som ble funnet å passe akkurat til Etheldreda. Sexburga hadde tilsynet med behandlingen av hennes søsters legeme, som ble vasket og kledt i nye klær før det ble gravlagt på nytt. Hun ledet åpenbart translasjonen av søsterens levninger uten oppsyn av sin biskop, og hun brukte sine kunnskaper om prosedyrene fra sin families forbindelse med klosteret i Faremoutiers som grunnlag for seremonien. Liber Eliensis beskriver hendelsene i detalj. Den hellige Beda den ærverdige skrev en lang hymne til Etheldredas pris, og her er noen strofer:

Now Etheldreda shines upon our days, / Shedding the light of grace on all our ways. / Born of a noble and a royal line, / She brings to Christ her King a life more fine.

Etter at Sexburga døde rundt 699, overtok hennes hellige datter Ermengild (Etheldredas niese) som abbedisse, men hun var abbedisse i bare rundt et år. Da hun døde rundt 700, skriver noen kilder at hennes datter Werburga (Etheldredas grandniese) muligens etterfulgte sin mor som abbedisse. Men i tilfelle kan heller ikke hennes styre ha vart lenge, for hun døde selv rundt år 700. Ikke alle kildene nevner noe om at hun var abbedisse i Ely. Alle de tre første abbedissene (og kanskje den fjerde) var altså kongelige prinsesser.

I 870 ødela danskene klosteret og drepte mange av søstrene, men de rørte ikke Etheldredas relikvier. Klosteret ble bygd opp hundre år senere av den hellige biskop Ethelwold av Winchester, denne gang som et rent mannskloster. Det ble så sjenerøst utstyrt av ham og den hellige kong Edgar av England at det ble det rikeste klosteret i England etter Glastonbury. Etheldredas skrin sto der fortsatt, og kong Knuts hustru Emma ga det et purpurklede, rikt innsatt med gull og juveler.

Etter den normanniske invasjonen i 1066 ble det bygd et nytt kor, noe som gjorde det nødvendig med en ny translasjon. Denne ble gjennomført i 1106, da de fire helgenene fra Ely, Etheldreda, Sexburga, Ermengild og Withburga av Dereham (som munkene fra Ely i 974 hadde stjålet fra Dereham for å gravlegge ved siden av sine søstre), flyttet inn i den nye delen av kirken og gravlagt ved høyalteret. Legemene av Sexburga og Ermengild var redusert til støv, bortsett fra knoklene, mens Ethelburgas var helt og Withburgas var ikke bare helt, men også friskt og med bøyelige lemmer. Der lå de i sine skrin frem til reformasjonen. Sexburga lå ved Etheldredas føtter, som vendte mot øst.

Ely ble bispesete i 1109, og deretter var biskopen og abbeden en og samme person. Etheldredas skrin var rikt nok til å bli ribbet i 1144 av biskop Nigel for å betale en bot på 300 mark. Det ble restaurert av biskop Geoffrey i 1225, og enda en translasjon fant sted i 1252, sammen med noen angivelige relikvier av den hellige Alban, da katedralen ble konsekrert.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Heliensis, S. Etheldrida, S. Wiburga, S. Sexburga soror eiusdem, S. Erminilda filia Sexburgae («I klosteret Ely, St Etheldreda, St Withburga, St Sexburga, søster av den samme, St Ermengild, datter av Sexburga») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 382).

Etheldreda, Withburga og Sexburga nevnes også i to helgenlister som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Deres navn finnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Ermengild nevnes imidlertid bare hos Hugo Candidus.

Det finnes en rekke beretninger om Etheldredas liv på latin, gammelengelsk, gammelfransk og middelengelsk. Hun opptrer i Bedas Historia ecclesiastia, Aelfrics Lives of Saints, Goscelin av Saint-Bertins Lives of Female Saints, i Liber Eliensis, i Marie de Frances La vie seinte Audree, i The South English Legendary og i en middelengelsk biografi i BL Cotton Faustina B.iii.

Etheldredas relikvier ble tilintetgjort ved reformasjonen i 1541, men det tomme skrinet kan fortsatt ses i katedralen i Ely. Noen relikvier av henne påberopes av St Etheldreda’s Church i Ely Place i Holborn i London, som var den første kirken i Storbritannia fra før reformasjonen som igjen ble katolsk. Kirken var opprinnelig en del av palasset til biskopen av Ely. Etter reformasjonen ble palasset brukt av den spanske ambassadøren, noe som gjorde det mulig å fortsette med katolsk gudsdyrkelse der. Etheldredas hånd ble i 1811 oppdaget i en prestehule ved Arundel etter antakelig å ha blitt gjemt unna av en recusant (en som nektet å gå til gudstjeneste i anglikanske kirker). Den skiftet eier en rekke ganger før de kom til dominikanersøstrene i Stone, men de har lånt den ut på ubestemt tid til den katolske kirken St Etheldreda’s i Ely. Relikvien hviler på en sølvplate fra 1600-tallet med innskriften Manus Sanctae Etheldredae 679.

Hvis vi skal dømme etter antall kirkededikasjoner og kalendere med Etheldredas navn, må hun på et tidspunkt ha vært den høyest ærede av alle angelsaksiske kvinnelige helgener. Dette skyldtes utvilsomt delvis de mange mirakler som ble tilskrevet hennes forbønn, noe som gjorde hennes skrin i Ely til et viktig pilegrimssenter.

Etheldredas minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 23. juni, som er valgfri minnedag i England. Hun har også en translasjonsfest den 17. oktober. Hun er skytshelgen for universitetet i Cambridge, og også for dem som lider av sykdommer i hals og nakke, noen sier også i øynene.

Etheldreda fremstilles i kunsten oftest som en abbedisse med krone på hodet mens hun holder en hyrdestav og en spirende gren eller en lilje. Dessuten kan hun være avbildet sammen med to dådyr, som var sagt å ha forsynt kommuniteten i Ely med melk under en hungersnød. På «St Audrey’s marked» i Ely ble det solgt billige halsbånd av silke og blonder, og disse var ofte av en så dårlig kvalitet at ordet tawdry (forvansking av St Awdrey) ble brukt om dem (kan oversettes med juggel). Noen mener at ordet henviser til de frivole halsbåndene som Etheldreda ga skylden for sin svulst, men det er mindre sannsynlig.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (1), Grant, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000