Den hellige Eufemia av Orense

Den hellige Eufemia (Euphemia) levde på et ukjent tidspunkt. Vi kjenner ingen fakta om henne, men det eksisterer en fargerik legende som trolig ikke er annet enn en oppdiktet fabel.

Legenden forteller at Eufemia ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne mangefødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

Den portugisiske versjonen av legenden sier at da Eufemia var ute av stand til å flykte fra soldatene som forfulgte henne, kastet hun seg ut fra en klippe som i dag ligger i nasjonalparken Peneda-Gerês og som kalles Penedo da Santa, Helgenklippen. En klippe åpnet seg og slukte henne, og på stedet sprang det frem en varm kilde.

Mot slutten av 1000-tallet fant en hyrdinne på mirakuløst vis nær grensen til Portugal legemet til en Eufemia. Det ble plassert under alteret i en kirke viet til den hellige Marina, men noen år senere ble det brakt av biskop Peter Seguin (1157-69) til katedralen i Orense i provinsen Galicia (Gallaecia) i Spania. Hennes kult ble fremmet av etterfølgende biskoper og Eufemia ble berømt for sine helbredelser, noe som fremgår av et privilegium fra kong Ferdinand II (1160) og skriftene til biskop Alfons (1174-1213).

Kirken Santa Eufemia i Auria er den nest største i Orense etter katedralen. Byggingen begynte på 1600-tallet, selv om fasaden, et eksepsjonelt eksempel på galisisk barokk, ikke var ferdig før et århundre senere. Fray Plácido Iglesias var ansvarlig for utformingen. Ettersom husrekken nær kirken var svært tett, utviklet han en konkav gavl så den kunne ses bedre.

Den 23. juni 1720 ble relikviene igjen overført på en høytidelig måte av biskop Johannes Munoz de la Cueva sammen med relikviene av martyrene Facundus og Primitivus. Kulten for den hellige er også svært utbredt i bispedømmet Tuy, nær bispedømmet Orense. På 1500-tallet prøvde ulike spanske hagiografer, velkjente falsknere som Pseudo-Dexter, å fabrikkere en biografi som prøvde å identifisere Eufemia med den hellige Eufemia av Kalkedon. Det sier seg selv at de ikke fortjener noen tiltro. Eufemia minnes den 16. september, samme dag som Eufemia av Kalkedon.

Når det gjelder hennes åtte søstre, skal de hellige Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. Liberata/Librada er ingen annen enn den hellige Wilgefortis (Virgeforte), en rent legendarisk skikkelse som ba til Gud om at han måtte gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og den uønskede frieren forsvant. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour.

Den hellige Quiteria led martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene.

Kilder: santiebeati.it, zeno.org, Marinas biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. september 2013 – Oppdatert: 14. august 2017