Eusebius av Caesarea (~260-340)

Eusebius (gr: Evsebios, Εὐσέβιος) ble født rundt 260/65 i Palestina. Han var en romersk borger av gresk opprinnelse, men lite er kjent om hans liv. I sin Kirkehistorie skriver Eusebius om den hellige Dionysius av Alexandria som sin samtidige. Hvis dette er sant, må Eusebius ha blitt født før Dionysius’ død høsten 264, og de fleste moderne forskere legger Eusebius’ fødsel mellom 260 og 265. Han ble trolig født i den byen hvor han levde det meste av sitt voksne liv, Caesarea i Palestina (Caesarea Maritima). Han fikk trolig sin religiøse opplæring og mottok dåpens sakrament der. Eusebius bodde i Palestina i 296, da keiser Diokletians (284-305) hær passerte gjennom regionen. I sin biografi om keiser Konstantin den store Minnes Eusebius at han så Konstantin reise sammen med hæren. Han slapp unna forfølgelsene under keiser Diokletian med bare en kort tid i fengsel, noe som kan tyde på at han kom fra en innflytelsesrik familie.

På 200-tallet hadde Caesarea en befolkning på rundt 100 000. Byen hadde vært hedensk siden Pompeius hadde overgitt kontrollen av byen til hedningene da han hadde kommandoen i de østlige provinsene på 60-tallet f.Kr. Hedningene beholdt kontroll over byen i de tre århundrene som fulgte, til tross for at jødene flere ganger ba om felles styre. Det hedenske styret ble styrket ved byens gjengrunnleggelse under Herodes den store (37-4 f.Kr.), da den hadde tatt navnet Augustus Caesar. I tillegg til de hedenske bosetterne hadde Caesarea store jødiske og samaritanske minoriteter. Eusebius var trolig født i den kristne gruppen i byen. Caesareas kristne kommunitet hadde formodentlig en historie som gikk tilbake til apostoliske tider, men forskerne er enige om at det ikke var noen attesterte biskoper i byen før rundt 190, selv om De apostoliske konstitusjoner (Constitutiones Apostolorum) fra 375-80 slår fast at Zacchaeus var den første biskopen.

Som sine lærere nevner Eusebius i sin Kirkehistorie biskop Meletius fra Pontos, som under forfølgelsene var flyktet til Palestina, og sin lærer og mesen, venn og kanskje slektning, den hellige presten Pamfilius (ca 240-309), den fremste bibellærde på sin tid. Gjennom aktiviteten til teologen Origenes (ca 185-254) og skolen til hans disippel Pamfilius ble Caesarea et senter for kristen lærdom. Origenes var i stor grad ansvarlig for samlingen av tradisjonell informasjon om de tekstene som ble Det nye testamente. I den hellige Athanasius’ 39. påskebrev i 367 lister han opp de 27 bøkene som utgjør Det nye testamente, og selv om rekkefølgen i dag er litt annerledes, er dette den tidligste referansen til dagens kanon for Det nye testamente. Den informasjonen som ble brukt til dette, var trolig basert på Eusebius’ kirkehistorie, hvor han brukte den informasjonen han hadde fra Origenes’ bibliotek og skrifter. På sitt dødsleie hadde Origenes testamentert sitt private bibliotek til den kristne kommuniteten i byen. Origenes bibliotek utgjorde kjernen i den samlingen som Pamfilius etablerte.

Pamfilus startet en skole i Caesarea for skriftstudier som lignet Origenes’ skole og kanskje var en gjenetablering av denne. Snart etter at han hadde slått seg ned i Caesarea på 280-tallet, begynte han å undervise Eusebius, som da var et sted mellom 20 og 25 år gammel. Pamfilius ga Eusebius en sterk beundring for Origenes’ tekning, og selv om verken Pamfilius eller Eusebius kjente Origenes personlig, plukket Pamfilius trolig opp origenistiske ideer under sine studier under Pierius med tilnavnet «Origenes Junior» i Alexandria. I Caesarea ble origenistiske ideer fortsatt i generasjonen etter hans død av Theotecnus, som var byens biskop i mye av slutten på 200-tallet og en tidligere elev ved Origenes’ skole. Eusebius forble hele sitt liv trofast mot Origenes i sine teologiske synspunkter.

Pamfilius’ berømte bibliotek overlevde til 600-tallet, da det ble spredt av araberne. Eusebius virket som lærer på hans skole og ble presteviet av biskop Agapius av Caesarea (303-12), trolig i Caesarea. Eusebius forteller at han hadde hørt den hellige Dorotheos av Tyros (d. ca 362) «utlegge Skriften klokt i Kirken», og den salige teologen og kirkehistorikeren John Henry Newman (1801-90) mente at dette «indikerer at Eusebius var Dorotheos’ elev da presten bodde i Antiokia», mens andre mener at dette er tvilsomt. Eusebius beundret sin venn Pamfilius så høyt at han etter vennens martyrdød kalte seg selv Eusebius Pamphili, «Pamfilus’ Eusebius» eller «Eusebius sønn av Pamfilius». Navnet kan også indikere at Eusebius ble gjort til Pamfilius’ arving. Etter Pamfilius’ martyrdød flyktet Eusebius i 309 til Tyrus (i dag Sur i Libanon) og deretter til Egypt, og han var vitne til mange martyrier.

Eusebius påbegynte allerede på 290-tallet arbeidet med sitt magnum opus (hovedverk), Kirkehistorie, en skildrende historie om Kirken og den kristne kommuniteten fra apostolisk tid til Eusebius’ egen tid. Rundt samme tid arbeidet han med sin Krønike, en universalkalender av begivenheter fra Skapelsen til Eusebius’ egen tid. Eusebius samlet de første utgaven av Kirkehistorien og Krøniken før 300. Blant de verkene han refererte til, var en tidligere Historie av Hegesippus, men den er ikke bevart.

Eusebius ble i 313 eller 314 valgt til biskop av Caesarea etter Agapius. Rundt 315 deltok han ved vigselen av kirken i Tyrus og holdt en tale. Formodentlig skrev han rundt denne tiden sin innledning til Det nye testamente, Demonstratio evangelica. Eusebius opplevde omslaget i statens religionspolitikk etter Konstantins seier i 313, og han ble en begeistret tilhenger av keiseren og hans kirkepolitiske mål: å skape en samlet rikskirke med statens støtte. Gjennom sine vitenskapelige arbeider vant han keiser Konstantins gunst. Under de første kontroversene om arianismen var han leder av det moderate partiet, som prøvde å finne en mellomvei mellom ytterpunktene Arius og den hellige Athanasius av Alexandria. Han ble ekskommunisert på synoden i Antiokia i 324 fordi han støttet Arius.

På grunn av denne striden innkalte keiser Konstantin i 325 det første økumeniske konsil i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia). Der dannet det seg små grupper rundt på den ene siden Arius og Eusebius av Nikomedia og på den andre Alexander av Alexandria og hans diakon Athanasius. Sentrumspartiet under ledelse av Eusebius, som var forent gjennom sin troskap til Origenes, var det største partiet, og han spilte en fremtredende rolle på konsilet. Han var en lærd mann og berømt forfatter, og i tillegg hadde han keiserens gunst. Eusebius’ ortodoksi synes å ha vært omdiskutert på konsilet, men til slutt aksepterte han den anti-arianske nikenske trosbekjennelsen. Hans frykt for sabellianismen hindret ham imidlertid fra å gi Athanasius sin fulle støtte. Han regnes som en tilhenger av arianismen, og derfor blir han av Den katolske kirke betraktet som kjetter.

De teologiske synspunktene til Arius, som lærte at Sønnen var underordnet Faderen, fortsatte å være et problem. Mellom 325 og 330 fant det sted en opphetet kontrovers mellom Eusebius og den hellige biskop Eustathios av Antiokia (ca 270-ca 338). Eustathios var en sterk motstander av den økende innflytelsen til Origenes’ teologi, som han anså som arianismens opphav, og hans praksis med en allegorisk eksegese av Skriften. Eusebius var en beundrer av Origenes, og Eustathios anklaget ham for å tukle med trosbekjennelsen fra Nikea, mens Eusebius beskyldte Eustathios for sabellianisme. I 331 var Eusebius blant de biskopene som avsatte Eustathios på en synode i Antiokia. Folket i Antiokia gjorde opprør mot denne handlingen, mens motstanderne av Eustathios tilbød Eusebius det ledige bispesetet, men han avslo.

Imidlertid ble Athanasius av Alexandria en mektigere motstander, og han ble i 334 innkalt til en synode i Caesarea, hvor han nektet å komme. Året etter ble han igjen innkalt til en synode i Tyros, hvor biskop Eusebius av Caesarea presiderte og deltok i kampanjen mot Athanasius. Hovedpersonen selv forutså resultatet, så han dro til Konstantinopel for å tale sin sak for keiseren. Fra Tyros ble de forsamlede biskopene, blant dem Eusebius, kalt til Jerusalem av keiseren for å assistere ved vigslingen av den basilikaen han hadde bygd på Golgata. Etter vigslingen gjenopptok de Arius og hans tilhengere i kommunion. Athanasius ble fordømt og sendt i eksil på slutten av 335. Fra Jerusalem ble biskopene i 336 innkalt til Konstantinopel, hvor Marcellus av Ancyra, som lenge hadde motsatt seg eusebianerne og hadde protestert mot rehabiliteringen av Arius, ble anklaget for sabellianisme, fordømt og avsatt.

Eusebius beholdt keiser Konstantins gunst hele livet, og mer enn en gang ble han frikjent med keiserens eksplisitte godkjennelse. Etter keiserens død i 337 skrev Eusebius hans biografi, et viktig historisk verk på grønn av øyenvitneberetningene og bruken av primærkilder. I tillegg til de martyrhistoriene som finnes i Eusebius’ kirkehistorie, skrev han også to verk om martyrene: De Martyribus Palaestinae om trosvitner i Palestina med et eget kapittel om forfølgelsene under keiser Diokletian, og Synagoge Martyrum, som er gått tapt, men er opptatt i verker av den hellige Hieronymus eller Simeon Metafrastes. Eusebius’ arbeid er av uvurderlig verdi for kirkehistorieskrivningen.

Ifølge det syriske martyrologiet døde Eusebius den 30. mai 339, mens andre mener at han døde i 340. Sokrates og Sozomen skrev om Eusebius’ død og plasserer den like før Konstantins sønn Konstantin II døde, som var tidlig i 340. De sier også at det var etter den andre forvisningen av Athanasius, som begynte rundt midten av 339. Dette betyr at hans død på ha skjedd mellom andre halvdel av 339 og tidlig i 340. Sommeren 341 deltok hans etterfølger Akakios (Acacius) på en synode i Antiokia som biskop av Caesaria. Biskop Akakios skrev en biografi om Eusebius, et verk som senere har gått tapt. Ved siden av notiser i Eusebius’ egne skrifter er de viktigste kildene om ham kirkehistorikerne fra 400-tallet Sokrates, Sozomen og Theodoret, og den hellige kristne 300-tallsforfatteren Hieronymus. Det finnes også ulike notiser om hans aktiviteter i skriftene til hans samtidige Athanasius, Arius, Eusebius av Nicomedia og Alexander av Alexandria. Eusebius’ elev, Eusebius av Emesa, gir oss en del tilfeldige informasjoner. Han ble høyt aktet mens han levde, men hans kritikere anklager ham for manglende kritisk sans og litterær stil.

Men det er ingen tvil om at Eusebius var en betydelig historiker og teologisk forfatter, og dette er en oversikt over hans bevarte verker. De representerer trolig bare en del av hans totale produksjon, selv om mye er bevart.

A: Historiske verker

1. Han skrev en biografi om Pamfilus i tre bind, og den hellige Hieronymus (ca 342-420) kjente dette verket, men det er senere forsvunnet. Bare Hieronymus’ sitat som beskrev Pamfilius’ sjenerøsitet overfor fattige studenter, er bevart (Hieronymus, Apologetici adversus Rufinum, I, 9).

2. En samling av beretninger om eldre martyrier, Synagoge Martyrum, brukt av kompilatorene av Wrights syriske martyrologium, er også gått tapt.

3. Han skrev en bok om sin samtids martyrier i Palestina, «Martyrer i Palestina» (De martyribus Palestinae). Dette verket eksisterer i en syrisk versjon og i en kortere versjon som oftest finnes i manuskriptene av hans Kirkehistorie.

4. Han skrev også et stort verk av verdenshistorisk art, Chronica, med sammenarbeiding av den bibelske kronologi og stoff overtatt fra de greske historikere.

5. Eusebius’ hovedverk er hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) i ti bøker, som ga ham tilnavnet «kirkehistoriens far». Eusebius forsøkte i dette verket ifølge hans egen erklæring å presentere historien om Kirken fra apostlene til hans egen tid, med spesiell vekt på følgende punkter: (1) suksesjonen av biskoper på de viktigste setene; (2) historien om kristne lærere; (3) historien om heresier; (4) historien om jødene; (5) forbindelsene til hedningene og (6) martyriene. Han grupperte sitt materiale etter keisernes regjeringstider og presenterte det slik han fant det i kildene.

Kirkehistorien er ført frem til år 323 og den er vår hovedkilde til de første 300 år av Kirkens historie og inneholder mange sitater fra eldre kilder. I dette verket er kirkehistorien betraktet fra den seirende Kirkes synspunkt. Selv om verkets betydning vanskelig kan overvurderes, har det også sine klare svakheter. Han er provoserende feilinformert om vesten, og at han vet svært lite om Tertullian og den hellige Kyprian av Kartago, skyldes utvilsomt hans manglende kjennskap til latin. Kirkehistorien er oversatt til dansk av K. Bang (1930-35) og til svensk av I. A. Heikel (1937).

Innholdet i Kirkehistorien er:

Bok 1: Detaljert introduksjon om Jesus Kristus

Bok 2: Historien fra apostolisk tid til Jerusalems ødeleggelse av keiser Titus (79-81)

Bok 3: Tiden som fulgte til keiser Trajan (98-117)

Boks 4 og 5: Det andre århundret

Bok 6: Tiden fra keiser Septimus Severus (193-211) til keiser Decius (249-51)

Bok 7: Frem til utbruddet av forfølgelsen under keiser Diokletian (284-305: d. 311)

Bok 8: Mer om denne forfølgelsen

Bok 9: Historien til Konstantin I den stores (306-37; enekeiser fra 324) seier over sine medkeisere Maxentius (308-12) i vest og Maximinus Daza (305-13) i øst

Bok 10: Reetableringen av kirkene og Konstantins seier over sin medkeiser og svoger Licinius (308-24)

I sin foreliggende form ble verket avsluttet før Crispus’ død i juli 326, og ettersom bok ti er dedisert til Paulinus av Tyros som døde før 325, i slutten av 323 eller i 324.

6. Han skrev en biografi om keiser Konstantin I den store (306-37) i fire bind. Selv om den er en lovtale, inneholder den verdifull historisk informasjon, spesielt om konsilet i Nikea og de tidlige fasene i den arianske strid.

B: Apologetiske verker

7. «Mot Hierokles». Dette verket er skrevet mot Hierokles, som var guvernør i Bitynia og Egypt. Han var en grusom fiende av de kristne under forfølgelsene, og før det hadde han angrepet dem med sin penn.

8. «Mot Porfyrius». Dette er et verk i 25 bind, men ikke et eneste fragment er bevart.

9. Praeparatio Evangelica i femten bind.

10. Demonstratio Evangelica i tyve bind. De ti siste bindene er gått tapt, bortsett fra et fragment fra det femtende. Disse to verkene kan betraktes som to deler av samme verk, som hadde som formål å rettferdiggjøre de kristnes avvisning av grekernes religion og filosofi til fordel for den hebraiske., og deretter å rettferdiggjøre de kristnes manglende observans av den jødiske livsformen.

11. Praeparatio Ecclesiastica.

12. Demonstratio Ecclesiastica. Ingenting er kjent om disse to bøkene, bortsett fra at de var kjent av Photius.

13. To bøker med «Innvendinger og Forsvar» er også bare kjent fra Photius, som skriver at det må ha vært to forskjellige utgaver av dem.

14. Theophania eller «Guddommelig manifestasjon». Bortsett fra et par fragmenter av originalen er dette verket bare kjent i en syrisk versjon. Det behandler Ordets kosmiske funksjon, menneskenaturen, behovet for åpenbaring osv.

15. «Om de gamles tallrike avkom». Den hellige Basilios den Store skriver at Eusebius i dette verket behandler vanskelighetene i forbindelse med at patriarkene hadde flere hustruer.

C: Eksegetiske verker

16. Eusebius skriver i sin biografi om Konstantin at keiseren ga ham i oppdrag å produsere femti praktfulle kopier av Bibelen for bruk i kirkene i Konstantinopel.

17. Seksjoner og kanoner. Eusebius satte opp ti kanoner, den første inneholdt en liste over tekster felles for alle fire evangelister, mens den andre inneholdt en liste over tekster felles for de tre første, osv. Han delte også evangeliene inn i seksjoner som ble nummerert fortløpende.

18. Pamfilius og Eusebius arbeidet sammen om å redigere Septuaginta. De mente, i likhet med den hellige Hieronymus (ca 342-420) hundre år senere, at Origenes hadde lyktes i å restaurere den gamle greske versjonen til sin opprinnelige renhet.

19. a) En tolkning av de etnologiske begrepene i den hebraiske Bibelen. b) Kronografi for det gamle Judea med de ti stammenes arv. c) En plan av Jerusalem og Tempelet. d) Om navn og steder i De hellige skrifter, kjent som Onomastikon. Disse fire verkene ble skrevet på oppfordring av Eusebius venn Paulinus, og bare det fjerde er bevart.

20. Om nomenklaturen hos Profetene. Dette verket har en kort biografi om hver profet og en beretning om deres profetier.

21. Kommentarer til Salmenes bok. Det er mange huller i manuskriptene, som slutter med salme 118. En henvisning til gjenfinningen av Den hellige grav daterer verket til 330.

22. Kommentar til profeten Jesaja, skrevet etter forfølgelsene.

23-28. Kommentarer til andre bøker i Bibelen, hvorav det som kan være utdrag av noen er bevart.

29. Kommentar til Lukasevangeliet, hvorav det som synes å være utdrag er bevart.

30. Kommentar til Paulus’ første brev til korinterne. Eksistensen av dette verket synes å være implisitt hos Hieronymus (Epistula xlix).

31. Kommentar til Hebreerbrevet.

32. Om uoverensstemmelser i evangeliene i to deler. Første del diskuterer spørsmål verdrørende Kristi genealogi, mens andre del diskuterer spørsmål vedrørende Oppstandelsen. Både Hieronymus og den hellige Ambrosius av Milano lånte mye fra disse «Uoverensstemmelsene», som dermed indirekte fikk en stor innflytelse på Bibelske studier.

33. «Generell elementær instruksjon» i ti bind, hvorav bindene VI-IX er bevart under tittelen «Profetiske utdrag». Disse ble skrevet under forfølgelsene. Det finnes også fragmenter av de andre bøkene.

D: Dogmatiske verker

34. Apologi for Origenes. Dette verket ble skrevet i samarbeid med Pamfilius. Det er i seks bind, hvorav det siste ble lagt til av Eusebius. Bare det første bindet er bevart, i en oversettelse av Rufinus.

35. «Mot Marcellus, biskop av Ancyra» (Contra Marcellum), skrevet etter 336 for å rettferdiggjøre avsettelsen av Marcellus på synoden i Konstantinopel.

36. «Om Kirkens teologi», en gjendrivelse av Marcellus, skrevet i 337 eller 338.

37. «Om påskefesten» (en mystisk tolkning). Dette verket var adressert til Konstantin.

38. En avhandling mot manikeerne er muligens implisitt hos Epifanius (Panarion seu adversus LXXX haereses), LXVI, 21)

E: Taler og prekener

39. Ved vigslingen av en kirke i Tyrus i 315.

40. Ved Konstantins Vicennalia, som synes å være åpningstalen ved konsilet i Nikea. Den er ikke bevart.

41. «Ved Frelserens grav» fra 325, ikke bevart.

42. Ved Konstantins Tricennalia, vanligvis kjent som De laudibus Constantini. Del 2 (11-18) synes å være en separat tale lagt til Tricennalia.

43. «Til martyrenes pris». Denne talen er bevart i det samme manuskriptet som Theophania og De martyribus Palestinae.

44. «Om regnets feilslag», ikke bevart.

F: Brev

45. Til Alexander av Alexandria

46. Til Euphrasion eller Euphration

47. Til keiserinne Constantia.

48. Til kirken i Caesarea etter konsilet i Nikea

Kilder: Kværne/Vogt, Livingstone, CE, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, theopedia.com, christianitytoday.com, vision.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. desember 2006