Den hellige Failbe av Iona (d. 679)

Den hellige Failbe mac Pípáin (Faílbe, Failbhe, Faibhe; lat: Failbeus, Falbeus) ble født en gang tidlig på 600-tallet i Irland. Han var sønn av Píobán og bror av den hellige Finan (Finian, Fíonán, Finthan) av Rath (Ray, Ráith) i sognet Raymunterdoney i Tirconnel, som i dag ligger i grevskapet Donegal i den delen av den nordlige provinsen Ulster som tilhører republikken Irland, og som har minnedag den 25. november.

Failbe ble på et tidspunkt munk i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter klosterets første abbed, den hellige Kolumba (ca 521-97) (= due på latin; hebr: iona). Failbe var av samme familie som Kolumba, fjernt i slekt med ham gjennom deres felles stamfar Conall Gulban. Failbe var en firmenning av klosterets syvende abbed, den hellige Cummian «den hvite» (Cumméne, Cuimín Fionn) (657-69), som igjen var en nevø av klosterets femte abbed, den hellige Ségéne (623-52). Ségéne igjen var nevø av Ionas tredje abbed, den hellige Lasrén (Laisréan) (599-605), som var sønn av en fetter av Kolumba og som overtok som abbed etter en annen fetter av Kolumba, den hellige Baithin (597-99). Alle disse abbedene tilhørte Kolumbas familie Cenél Conaill, en del av klanen Uí Néill. Det har også vært foreslått at han og hans slektninger tilhørte en familie som var kjent som Ceinéal Duach.

Vi vet fra skriftene til den hellige Adomnán av Iona (ca 624-704) at Failbe var på Iona da kong Osvald av Northumbria (ca 604-42) besøkte øya en gang på 630-tallet. Da Ionas syvende abbed Cummian Albus døde i 669, ble Failbe valgt til klosterets åttende abbed, et embete han hadde frem til sin død.

I Cummians periode som abbed hadde den berømte synoden i Whitby i England i 664 sørget for at Northumbria og andre engelske kirker ble fjernet fra enhver kontroll fra Iona. De romerske skikkene for tonsur og beregning av påsken hadde seiret over de keltiske (irske) skikkene. Den hellige biskop Colman av Lindisfarne forlot klosteret i protest og tok med seg de fleste av den hellige Aidans relikvier tilbake til Iona, og han ble erstattet av engelskmannen Tuda, som var opplært i det søndre Irland. Han ble konsekrert til northumbrisk biskop, men døde kort etter. Den hellige Wilfrid av York (634-709) ble utnevnt til ny northumbrisk biskop, og han flyttet bispesetet til York, og embetene som abbed og biskop ble skilt.

Riktignok møtte Wilfrid motstand fra de northumbrerne som hans disipler kalte Quartodecimani (det vil si påskeheretikere), men det finnes ingen bevis for at noen søkte å gjenetablere Ionas autoritet. Tvert imot, innholdet i den hellige pave Vitalians (657-72) brev til kong Oswiu (Oswy) av Northumbria (655-70), og Wilfrids iver etter å utvide sitt «kongerike av kirker» nordover pari passu med kong Egfrids (Ecgfrith) (670-85) militære aggresjon, truet med en engelsk invasjon, som ikke var vennlig stilt overfor Ionas autoritet, både blant pikterne eller til og med i Dalriada (Dál Riata), det irske kongeriket i Skottland.

Da Wilfrid ble utvist fra bispesetet i York og deretter deltok på en synode som ble holdt i Roma i 680 av den hellige pave Agatho (678-81), bekjente han «den sanne og katolske tro for hele den nordlige delen av Britannia og Irland, og for øyene» (Eddius Stephanus, Vita Wilfridi, kap 53). Den ambisjonen som avsløres i dette kravet, kan godt ha vært alarmerende for en av disse øyene, Iona. Wilfrid håpet å gjøre York til Ionas etterfølger, ikke bare i Northumbria, men blant pikterne og til og med i det nordlige Irland. Han kunne leke med slike ambisjoner bare fordi Iona forble trofaste mot den keltiske tonsuren og påskeberegningen.

Også i Irland følte man sjokkbølgene fra synoden i Whitby. Utnevnelsen av den hellige Theodor av Canterbury som erkebiskop av Canterbury i 669 brakte til England en mann som mente at kommuniteten på Iona var heretisk, og som nesten sikkert hadde en direkte pavelig kommisjon som erkebiskop av Britannia, ikke bare metropolittbiskop for en provins som bare omfattet det sørlige Britannia, som da den hellige pave Gregor I den store (590-604) sendte Augustin av Canterbury. Trolig som et svar på denne hendelsen utviklet kirken i Kildare i Leinster (som var ortodoks i påskespørsmålet) og senere Armagh i Ulster, krav om et erkebispedømme i Irland. I tredje fjerdedel av 600-tallet var klanen Uí Néill i Brega på høyden av sin makt (noe som forklarer hvorfor Brega ble angrepet av northumbrerne i 684), og de var mer velvillig innstilt til Armagh enn til Iona.

De ti årene Failbe var abbed (669-79) og de første årene under etterfølgeren, den hellige Adomnán (679-704), var derfor spesielt ufordelaktige for Iona. Failbes langvarige besøk i Irland fra 673 til 676, kan ha gjort ham i stand til å forbedre Ionas stilling. Begge referansene til Failbe i Adomnáns biografi om Kolumba viser ham i nær assosiasjon med abbed Ségéne og som et ledd i den kjeden som brakte historiene om Kolumba til Adomnán. Det var neppe sannsynlig at han ville gjøre noen forandring i Ionas holdning til påskespørsmålet.

Lite er kjent om Failbes tid som abbed, men vi vet at han hadde et godt forhold til sin munk og etterfølger Adomnán. Failbe døde den 22. mars 679. Hans etterfølger Adomnán kjempet hardt for å innføre den romerske beregningsmåten for påsken, men munkene på Iona og i klostrene som var avhengige av Iona, holdt ut og kapitulerte ikke før lenge etter Adomnáns død. Det var den hellige northumbriske munken Egbert av Iona (639-729) som skulle få slutt på striden. Han startet som munk på Lindisfarne og deretter i det uidentifiserte klosteret Rathmelsigi i provinsen Connacht vest i Irland. Han reiste til Iona i 716, og der bodde han de siste tretten år av sitt liv. Han klarte å overtale kommuniteten på Iona til å gå over til den romerske beregningsmåten for påsken. Det er imidlertid mulig at det ikke var Egberts ry for hellighet og lærdom som overbeviste munkene, men rett og slett tidens gang og forståelsen av at det var lite poeng i å være annerledes – den irske Kirken selv hadde fulgt de romerske skikkene i et helt århundre allerede.

Tradisjonen sier at samme dag som Egbert døde, den 24. april 729, feiret munkene på Iona for første gang påske på samme dag som resten av den vestlige Kirken. Men denne opplysningen synes å komme fra en del av den hellige Beda den ærverdiges (ca 673-735) verk som er noe tvetydig. Et annet sted sier Beda at munkene holdt fast ved sine gamle skikker bare til år 715, da Egbert kom dit og overtalte dem. The Anglo-Saxon Chronicle sier at endringen på Iona skjedde i 716.

Failbes minnedag er dødsdagen 22. mars. Det finnes rundt tyve helgener av samme navn i de irske og skotske martyrologiene, blant dem en senere abbed av Iona, den hellige Failbe den lille (674-754).