De hellige Ferreolus og Ferrutius av Besançon (d. ~212)

Skytshelgener for Besançon, medskytshelgener for erkebispedømmet Besançon

De hellige Ferreolus (fr: Ferréol, Fargeau; it: Ferreolo) og Ferrutius (Ferrutio, Ferrucius, Ferruccius; fr: Fergeon, Ferjeux; it: Ferruccio) ble født en gang på 100-tallet i Lilleasia (?). De hadde mange forskjellige variasjoner av sine navn i Frankrike, til det punktet at det ble antatt at det var snakk om en enkelt person. Men allerede den hellige Gregor av Tours (539-94), biskop og historiker, snakker om to forskjellige martyrer.

De ble sagt å være brødre og hagiografen Alban Butler (1710-73) mente at de var grekere fra Aten, «men det er mer trolig at de var gallere som hadde studert i Lilleasia og kommet under kristen innflytelse». Det hadde eksistert handelsforbindelser mellom Rhônedalen og Midtøsten i flere århundrer, og Lyon var et senter for kristen virksomhet. Ferreolus’ og Ferrutius’ legendariske akter sier at de to ble konvertert av den hellige Polykarp (ca 69-ca 155) biskop av Smyrna (i dag Izmir i Tyrkia), som døde i 155 eller 156.

Deretter ble de medlemmer av det kristne samfunnet i Lyon, hvor den hellige biskop Ireneus av Lyon (ca 125-ca 202) ordinerte dem, Ferreolus til prest og Ferrutius til diakon. Han sendte dem for å misjonere i området rundt Besançon (Vesontio), nå i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté. Der arbeidet de i rundt tretti år. På dette tidlige stadium av den kristne æra var menighetene små og utsatt for forfølgelser. Det gikk fortsatt rykter om at kristne praktiserte svart magi og spiste småbarn. Når det var tid for store hedenske festivaler, måtte de kristne gå i dekning, og nær Besançon er det en dyp kløft i klippene, som skal ha vært deres tilfluktssted.

Etter at de i tretti år hadde arbeidet som misjonærer blant den keltiske stammen sequani, brøt det rundt 212 ut en forfølgelse. Deres aktive apostolat hadde frembrakt noen fremtredende konvertitter, blant dem hustruen til Claudius, prefekt av Gallia Sequana. Prefekten ble da irritert og benyttet forfølgelsen til å beordre at de to misjonærene Ferreolus og Ferrutius skulle arresteres. Etter ordre fra prefekten ble de torturert ved å bli hengt opp i en vinsj og pisket til blods, og deretter ble de kastet i fengsel. Der fortsatte de å be, selv etter at deres tunger var blitt skåret ut. Senere fikk de nagler slått gjennom føtter, bryst og side, og til slutt ble de halshogd i området ved Besançon sammen med andre kristne. Det skjedde i 211 eller 212. Ifølge andre overleveringer skjedde deres martyrium under keiser Aurelian rundt 272. De troende sikret seg i hemmelighet deres legemer og gravla dem i en hule nær byen.

Deres relikvier skal ha blitt gjenfunnet den 5. september 370 av en tribun i hæren da hans hund jaget en rev vest for Besançon, og de ble skrinlagt. Allerede en gang etter 550 lot biskop Anianus bygge basilikaen Saint-Ferjeux i Besançon som var viet til de to martyrene over deres grav. Gregor av Tours sier at deres relikvier ble forherliget gjennom mirakler i hans tid, og at hans svoger ble helbredet av dem for en farlig valpesyke (Gregor av Tours, Liber in gloria martyrum, 76). Missale Gothicum, som ble samlet rundt år 700, inneholder et fullt proprium for en messe til deres ære. På 1500-tallet ble de i Besançon påkalt mot sykdom sammen med de hellige Sebastian og Rochus.

I 1063 kom deres relikvier til kirken Saint-Jean, og deler av disse kom i 1246 til kirken Saint-Vincent. Ifølge overleveringen i Besançon ble Ferreolus bispeviet, og han opptrer i en katalog fra 1600-tallet som biskop av Besançon. Men liturgien i Besançon har alltid æret Ferreolus som prest og Ferruccius som diakon. Alban Butler viser til at selv om det ritualet som er tilskrevet den hellige Prothadius av Besançon og Ferreolus’ legende bare gir ham tittelen prest, heller han til å tro på overleveringen, ettersom ordet presbyter i eldre tider ofte hadde samme betydning som episcopus. Dessuten blir Ferreolus i et gammelt antifonarium kalt Hierarcha, noe som bare tilkommer biskoper. Men bollandistene regner ham som prest, og Ferreolus kalles prest og Ferrutius diakon i det førkonsiliære Martyrologium Romanum under 16. juni:

Vesontione, in Galliis, sanctorum Martyrum Ferreoli Presbyteri, et Ferrutionis Diaconi, qui, a beato Irenæo Episcopo missi ad prædicandum verbum Dei, postea, sub Claudio Judice, diversis poenis excruciati, gladio feriuntur.

I Besançon i Gallia, martyrene Ferreolus prest og Ferrutius diakon, som den hellige biskop Ireneus sendte for å forkynne Guds ord, og deretter måtte de under dommer Claudius gjennomgå forskjellige straffer og tortur før de ble halshogd med sverd.

Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 16. juni, men med en mye kortere tekst, og nå nevnes ikke deres rang:

Vesontióne in Gállia Lugdunénsi, sanctórum Ferréoli et Ferrútii, mártyrum.

I Besançon i Gallia Lugdunensis (nå i Frankrike), de hellige Ferreolus og Ferrutius, martyrer.

Bispedømmene Saint-Claude og Besançon feirer dem den 16. juni. De hadde også en translasjonsfest den 5. september (gjenfinning av relikviene). I Besançon feiret de translasjonsfester 30. mars og 30. mai. Bollandistenes Acta Sanctorum har en Ferrutius den 4. januar som skal ha lidd martyrdøden i Roma og muligens er identisk med Ferrutius av Besançon. Et stedsnavn som minnes Ferreolus, er Saint-Fargeau (77310). I 1320 grunnla kantoren i Notre-Dame de Paris, Hugues de Besançon, en kapellanstilling «til ære for de hellige Ferreolus og Ferrutius» ved alteret i et av de nylig fullførte kapellene. Det sies at når Besançon er truet av en ulykke, kan man se et lys over byens murer, som minner medborgerne om de to martyrene som deres himmelske beskyttere. Det er fortsatt fire kirker i bispedømmet Saint-Claude og tyve i Besançon som er vigslet til apostlene for provinsen Sequani.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, glaubenszeugen.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. januar 1999 – Oppdatert: 18. januar 2018