Den hellige Fintan av Doon (500-t)

Skytshelgen for Doon

Den hellige Fintan (Fiontan; lat: Fintanus) levde trolig på 500-tallet i Irland. Han var en av de rundt femte irske helgenene som ble gjenstand for en biografi, i hans tilfelle i form av en kort latinsk biografi bevart i ett enkelt manuskript, Codex Salmanticensis, som nå er i Bibliothèque Royale i Brussel. Det finnes historiske bevis på at han har eksistert, men de ulike tradisjonene plasserer ham i forskjellige århundrer. Biografien forteller at han var sønn av Pipán (Píobán, Pipanus), sønn av Tuile fra den søndre delen av en slette i den østre delen av grevskapet Limerick i den sørlige provinsen Munster kjent som Cliú (Cliach). Hans mor var Alinna (Ailinne, Alina), datter av Artghal, en adelsmann fra området rundt Pallas Grean (latin: Solaris) i Limerick.

Fintan nevnes som bror av den hellige Finlug (Finlugh, Finlag, Fionnlugh, Finlogh, Finloghait), mens hans søster het Finne. Han ble munk og fikk sin utdannelse av den hellige Comgall av Bangor (Comhghall) (ca 516-ca 602), som også underviste den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615) og hans gruppe munker som ble irske vandrermisjonærer i Vest-Europa (dette betyr at han må ha levd på 500-tallet). Andre kilder sier at han var sønn av Dimán som nedstammet fra Mured Manderig, konge av Ulster, noe som indikerer at han kom fra den nordlige provinsen Ulster og levde sent på 600-tallet.

Mange mirakler, ingen av dem særlig oppbyggelige, tilskrives Fintan, og de synes heller å ha opphav i apokryfe snarere enn kanoniske evangelier. Da han studerte i Bangor, hendte det ofte at pirater angrep klostrene der. Fintan spurte en gang den hellige Finnian av Moville (ca 493-ca 579) om å låne ham en evangeliebok for sine studier, men dette ble avslått. Neste natt var Fintan og hans medbrødre på vakt ved porten, ettersom de fryktet en invasjon. Men piratene angrep først Magh Bile, Finnians kloster, og blant de skattene de stjal, var evangelieboken. Siden nærmet de seg Bangor, hvor Fintan var på vakt. Da de skulle til å angripe byen, blåste det plutselig opp en storm, og alle skipene sank, bortsett fra det som inneholdt evangelieboken. Den ble berget sammen med andre gjenstander.

På skolene i Bangor ble bibelstudier ikke forsømt. En vår da Fintan og hans medstudenter hadde vært opptatt med å lese evangeliet, forteller legenden at det kom en viss spedalsk mann til Comgall og krevde å få noe brød, og det måtte være laget av det nylig modne kornet. Ettersom dette var på våren, syntes det umulig å skaffe det han krevde. Likevel ba Fintan den spedalske om å følge oksene og så korn i en åker de drev og pløyde. Såkorn som hadde blitt kastet i den første furen som var pløyd, vokste øyeblikkelig opp og modnet, og dette mirakuløse kornet ble brukt til å lage brød til den spedalske.

På denne tiden bodde en hedensk konge i et distrikt som da ble kalt Calathmagh. Fintan hadde bestemt seg for å forkynne Guds ord til ham, men da kongen hørte at Fintan nærmet seg sammen med en rekke hellige munker, instruerte han sine tjenere til å hindre at Fintan kom noe lenger på den landeveien han gikk på. Samtidig uttrykte kongen seg i svært uforskammete vendinger om sine forventede gjester og kalte dem bedragere og forførere. Da de nådde et sted kalt Keall-ruis, hvor det var vann, ble kongens slåttekarer plassert på en åker der for å hindre Fintan og hans ledsagere i å fortsette. Forgjeves ba Guds hellige tjenere om tillatelse til å fortsette, og fornærmelser kom sammen med avslaget. Da blåste det imidlertid opp en kraftig storm med torden og lyn, og avlingen de holdt på å høste, ble satt i brann. Røyken blindet nesten kongens slåttekarer, og de ba ydmykt om unnskyldning. Ved hjelp av vievann ga Fintan dem synet tilbake, noe de var dypt takknemlige for og lovte å tjene ham til evig tid.

Mens Fintan hvilte på et sted kalt Kell Fintain, hersket en viss svært korpulent mann ved navn Lothraid over denne delen av landet. Han led av en eller annen slags avskyelig sykdom, og han skal ha dødd av denne plagen etter at han hadde blitt en stor byrde for seg selv og sine tjenere. Etterpå ønsket folk som levde i denne delen av landet, at Fintan skulle slå seg ned der, slik at de kunne vise ham den høyeste respekt. Men Fintan dro til et sted ved navn Tulach Bennain, hvor han aktet å bo. Men visse britiske fremmede ville ikke la ham bli værende på dette stedet. Da han dro derfra, sa Fintan: «Selv om dere forviser meg, skal dere fra nå av ikke æres her, og deres navn skal være kjent bare av svært få; men en viss kvinne og en fremmed vil bo her, mens det samme stedet vil ære meg». Denne profetien ble senere oppfylt. En hellig jomfru ved navn Ernait, datter av kong Kiannacht, kom fra den nordlige delen av Irland og slo seg ned i Tulach Bennain.

Etterpå dro Fintan til en viss høyde som ble kalt Cabhair, og der aktet han å slå seg ned. Men en engel viste seg og sa til ham: «Det er ikke bestemt at du skal bli værende her. Imidlertid må dette stedet ære deg, og som et tegn på mitt løfte skal du se en klokke komme hit gjennom luften». Da de så opp mot himmelen, så de en klokke, som ble hørt ringe mens den steg ned og la seg til rette på en klippe. Denne klokken var svart av farge, og derfor ble den kalt Dubh-labhar, som på latin oversettes til Nigra sonans, eller på engelsk The Black Toller, «Den svarte ringeren». I likhet med mange lignende gjenstander blant irer og briter ble den tidligere æret svært høyt.

Omtrent på samme tid sendte en munk ved navn Cuan en av sine disipler for å besøke Fintan. Mens disippelen var på vei, mente man at en demon kom og tok kroppen hans i besittelse. Det fortelles at Fintan foretok en eksorsisme og drev ut denne demonen. Straks forlot den munken og fór inn i en nærliggende klippe. Vi blir fortalt at ved Guds kraft ble den værende der i en slags evigvarende fengsel, og den var ikke i stand til å påføre videre skader på noe menneske. Etter denne hendelsen skal Fintain ha kommet til et sted ved navn Dunbleische eller Dunfleische, nå Doon (Dún Blésce, An Dún) i baroniet Coonagh i grevskapet Limerick i provinsen Munster.

Ifølge tradisjonen ble Fintan mottatt med store æresbevisninger og gjestfrihet av Kolumban mac Kynchadha. Kjøttet av en ku og en kalv, sammen med noe melk, hadde blitt gjort klart til en bankett, hvor syv ledsagere satt ned sammen med Fintan. En av dem var hans bror Finlug. Fintan spådde at hans bror skulle dra over havet og dø i eksil fra sitt fødeland.

Hans vert Kolumban ga ham tilsagn om land der, og han ba ham peke ut det stedet hvor han ville slå seg ned. Fintan, hans ledsagere og Kolumban dro sør for byen og nær dens hovedvei, og der sluttet de en avtale. Finlug fant et fartøy og seilte over til Albania (en latinisering av et gælisk navn på Skottland, Alba), og som hans bror hadde forutsagt, levde og døde han i Skottland. Fintan skal ha etablert et kloster i Dunbleische, men dette finnes det ikke noe dokumentarisk bevis for. Dette ville gjøre det sannsynlig (men ikke bevist) at han kom nordfra og flyttet sørover, kanskje for å følge den romerske beregningsmåten for påsken. En annen grunnleggelse som også er knyttet til Fintan, Kell-Finntain, kan muligens identifiseres med Killfinan i Limerick.

Fintan æres nå som skytshelgen for Doon, med en skole og et kvinnekloster bygd på 1800-tallet og oppkalt etter ham. Hans hellige kilde finnes fortsatt der og oppsøkes den dag i dag av pilegrimer. Hans biografi opplyser at han døde, men oppgir ikke noen dato eller år, heller ikke hvor døden inntraff og omstendighetene rundt den. Denne knapt pålitelige tidlige biografien hevder at han levde til han ble 260 år gammel. Men fra kommentatorene av den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) martyrologium Félire og fra andre kilder vet vi at Fintan døde en 3. januar. Hans minnedag er dødsdagen 3. januar både hos Oengus og i martyrologiene fra Tallaght og Donegal, og denne minnedagen deles av hans bror Finlug. Ettersom de hellige Fintan av Myshall og Fintan mac Toictheach begge minnes den 1. januar, mener noen forskere at de tre helgenene representerer den samme opprinnelige kulten. Benediktinerordenen feirer ham den 3. januar, men påstanden om at han var benediktiner, er anakronistisk.

Det finnes to skoler når det gjelder opprinnelsen av navnet Fintan, en avleder det fra fionn (lys, hvit) + sean (gammel), den andre mener at det er sammensatt av fionn og teine (ild). Det er et av de vanligste helgennavnene med over femti representanter på listen over homonyme helgener. Den viktigste er den hellige Fiontan av Clonenagh i grevskapet Laois. Flere helgener ved navn Fiontan er bedre kjent under den hypokoristiske formen Munna (gr: ὑποκoριστικος; hypokoristikos; det vil si kjælenavn). Munna eller Munnu er utledet fra mo-fhionna.

Kilder: Butler (I), Benedictines, Bunson, Ó Riain, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, celt-saints, zeno.org, heiligen-3s.nl, doonbleisce.com, omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. juni 2013